I Norge tar vi det som en selvfølge at vi kan ferdes over alt uten at vi trenger å tenke på vår egen trygghet. Den er i det hele tatt vårt ansvar. Du går på tog, buss, båt og trikk uten å bli sjekket for noe som helst. Bare på flyplassene blir vi minnet om at det er en annen virkelighet.
Ofte når jeg møter folk og du forteller dem at du har vært, ja til og med bodd i Kenya i det “mørkeste” Afrika, spør de om det var trygt å reise dit. Da må jeg svare at ja det kan kanskje være utrygt, men følelsen av utrygghet var ikke til stede i de miljøene jeg besøkte. I den 5 årsperioden jeg har besøkt Kenya, har jeg vel aldri egentlig følt meg utrygg. Kanskje har jeg vært heldig, for det kunne i verste fall vært motsatt.
Jeg har besøkt Lamuområdet med bil ute ved kysten nord i Kenya, kjørt gjennom områder som al-Shabaab angrep i ettertid; vi kjørte langs Tanaelva til Garissa, også et utrygt område. Akkurat den turen var vi mest opptatt av veien eller mangelen på vei. Ville vi i det hele tatt komme fram, og hvem ville hjelpe oss hvis vi satt fast?
I Kenya er trygghet svært mye knyttet til ytre fiender som al-Shabaab. De har først og fremst herjet i grenseområdene til Somalia. Byen Mandera som har vært rammet flere ganger, ligger klint opp i grensa til Somalia (og Etiopia). Radikal islamisme er også truende for kenyanerne, ikke minst for muslimene i Kenya. De føler nok at deres religion blir misbrukt for å oppnå makt og kontroll. Islam i swahilikulturen er nestekjærlighetens og toleransens religion. Det er absolutt i kontrast til den somaliske islamisme som er langt mindre tolerant fordi Somalia var et mer homogent islamittisk samfunn. Det har irritert kenyanske muslimer når somaliske muslimer vil fortelle sine trosbrødre i Kenya hva islam er, noe kenyanerne ikke kjenner igjen.
Etter at borgerkrigene rammet Somalia, har tusenvis av somaliere flyktet fra landet til Kenya. Dadaab er en av de største flyktningleirene i Afrika – en leir president Kenyatta helst vil legge ned og sende somalierne der tilbake til Somalia.
Hvorfor det? Tror nok det ligger i frykten for terror. Flyktningleiren er en skole for terrorister hevder presidenten, noe som avvises av FN. At somaliene har etablert seg i bydelen Eastleigh i Nairobi og Nyali i Mombasa (ofte kalt “lille Mogadishu”) er nok også en trussel for de kenyanske politikerne. Hva foregår egentlig i denne bydelen? Noen fortalte meg at ved folketellingen på 2000-tallet utgjorde somaliene den nest største etniske gruppen i Kenya etter kikuyuene. Det er også skremmende for politikerne. (Denne statistikken er ikke offentlig).
Eastleigh
Har selv blitt tatt med til Eastleigh noen ganger, men har fått beskjed om å holde meg i bilen. Eastleigh er som en by i byen med butikker og markeder og masse søppel, for her er det ingen offentlig renovasjon. Hva ville skjedd hvis jeg gikk ut av bilen? Mest sannsynlig svært lite. Kanskje noen ville følt seg provosert. NRK har jo hatt reportasjer fra Eastleigh, som ikke er noen slumby a la Mathare eller Kibera, nesten snarere tvert imot. Bydelen er på mange måter et eneste stort marked.
Det kan nok være andre bydeler jeg ville føle meg enda mindre trygg der kriminaliteten florerer og hvor å drepe for vinnings skyld ikke er uvanlig. Visse deler av Nairobi sentrum kjører vi med låste dører og lukkede vinduer, og med god grunn.
Jeg har ikke opplevd noe truende i Nairobi, bortsett fra en politimann stoppet meg og sa det var forbudt å fotografere offentlige bygninger. Jeg trodde han ville konfiskere kamera, men han nøyde seg med å kjefte. Fatma har derimot opplevd to ganger veskenappere som bokstavelig talt skar over veskereimene og løp av gårde med veska. Det kan vel skje i Oslo også. Men Fatma har opplevd at en matatu (minibuss) ble ranet av banditter. De var først og fremst ute etter penger og mobiltelefoner – og der en tydeligvis velstående kar ble sparket og slått fordi han ikke hadde fin nok mobil.
Sikkerhetsfolk møter du over alt i Kenya, ikke bare i Nairobi. Du blir (overflatisk) sjekket når du skal inn på kjøpesentre, på restauranter og offentlige kontorer. Greit nok – de er som regel hyggelige og blide. Den eneste gangen al-Shabaab har slått til i Nairobi var i “Westgate” kjøpesenter.
Også der vi bor har vi sikkerhetsvakter, dag og natt. Like etter at området ble tatt i bruk var det et tyveriraid. Det var tv-er de var på jakt etter, og de gikk inn i hus selv om det var folk der. Det førte til at beboerne fikk organisert vakthold. Da det ble gjort et innbrudd i ett hus for en stund siden, ble et profesjonelt vaktbyrå engasjert. Nå går sikkerhetsfolka rundt med flotte uniformer. De er altfor hyggelige til å virke skremmende. Men vi har ikke hatt noen innbrudd i det siste.
Likevel tror ikke jeg at det er al-Shabaab som er den største trusselen i Kenya i dag. Det tror jeg de fleste kenyanere vet. Hva vil skje hvis det dukker opp en situasjon som i 2007/08 der kenyaner vendte seg mot kenyaner, nabo mot nabo. 1 300 mennesker ble drept (i følge offisielle tall) dengang. Bakgrunnen var et president- og parlamentsvalg der valgfusk var svært tydelig og den “valgte” presidenten (Kibaki) nærmest ble sverget inn i huj og hast. Tribalismen er den største trusselen. Hvis du er luo, vil din nabo som er kikuyu, fortsatt smile til deg og kalle deg din venn? Tribalismen er rotens onde, og politikerne gjør ingenting for å bremse den, snarere tvert imot. Hvis det er noe i Europa som en kan sammenligne med, så må det være Bosnia. Bosnia er fortsatt en tikkende bombe. Alle vet hva som skjedde i Rwanda, det kan skje i Burundi, men også i Kenya. Årsaken til dette er at en stamme, kikuyuene, har “påtatt” seg å være heskerstammen. Bare en av de fire presidentene har ikke vært kikuyu, Daniel arap Moi, men han gjorde Kenya om til en politistat for å sikre sin egen makt. Han valgte å trekke seg ved valget i 2002 – opposisjonen mot ham var enorm.
Kikuyuene er kanskje først og fremst businessfolk og vil drive business over alt i Kenya hvor det er mulig å tjene penger. Det irriterer mange, og irritasjonen er kanskje størst i kystområdene med sentrum i Mombasa. Her har det vært demonstrasjoner og uro og politiet har gått inn i moskeer for å hente mulige al-Shabaabtilhengere. La oss ha turistindustrien for oss selv. Vel, i deler av kystområdene er den italienske mafiaen sterkt inne i bildet, for eksempel rundt Malindi. Men det er det få som skriker opp om.
Jeg har forstått det slik at det ikke er i alle afrikanske land som har det på samme måten. Tanzania er et godt eksempel på det motsatte. Der er det registrert over 200 stammer (i Kenya 42) og ingen av dem er dominerende.
En må heller ikke glemme er at for utrolig mange kenyanere (og andre afrikanere) kampen for det daglige brød den største utfordringen. De gir blaffen i sikkerhetsvakter og lignende bare de får muligheten til å skaffe seg mat, klær og et sted å bo. Kampen for tilværelsen finner du over alt i Afrika. Utdannelse er viktig, men jobb til de som utdanner seg er også viktig, og det er en mangelvare.
Det er svært lite av dette vi kjenner igjen i vårt land. Vi kan muligens føle oss truet av IS og al-Shabaab, men Anders B Breivik viste jo at høyreekstremismen kan være like farlig og voldelig (skriver dette den 22. juli!). Vi er utrolig heldig. Vi har intet alvorlig og skremmende trusselbilde. De fleste av oss er norske selv om vi kommer fra Østlandet, Sørlandet eller er nordlending. For mange år siden ble nordlendingene mobbet. Var det også et utslag av den typisk norske fremmedfrykten?
De eneste gruppene som er annerledes er samene, kvenene og det norske romfolket. De er for lengst integrert. Samene ble stygt behandlet så seint som bare for 30-40 år tilbake, men har de utgjort noen trussel? Vi må vite at 95% (minst) av muslimene støtter ikke de ekstreme islamistiske bevegelsene. Vi har vel ingen særlig grunn til å frykte russernes nye våpenrasling. Noen frykter innvandrerne. Det har de ingen grunn til. Som regel er det de beste som flykter eller flytter. Har selv gjennom å være frivillig i Røde kors opplevd utrolig mange flotte, unge innvandrere.
Bare tenk på utvandringen til USA. Det var ofte de dyktigste i bygda som flyttet ut, mens sinkene ble igjen 😉 .
Fin artikkel ! men leit at du ikke dekket om at Alshabab er ikke Somali-made fenomen og at 90% av Somaliske befolkning er moderate Sufister som ikke har noe med Ekstremistiske holdninger å gjøre. Du burde tatt med flotte sider av Somaliere i Kenya som at de er Grundere og respekterte handelsfolk i Afrika og ikke minst, Somali-kenyanere som spiller rolle in Kenyansk politikk .
Forsett å skrive, men litt mere utfyllende neste gang 🙂
Dahir: Det er jeg enig i. Ja, somalierne er dyktige folk og grundere. Jeg har vært i Eastleigh og sett, for jeg har gode venner med somalisk bakgrunn. Jeg har ikke tatt for meg det somaliske spørsmålet spesielt, men jeg har reist med bil fra Lamu til Garissa – et område der al-Shaabab har hatt raid i fra Somalia. Men jeg vet lite om al-Shaabab bortsett fra dette. Hva vet du om al-Shaabab?
Dahir: Jeg skriver et svar til. Det er nemlig somali-kenyanere som er mitt utgangspunkt, men de kom til Kenya for over 100 år siden. De reagerer på somaliere som kommer til Kenya direkte fra Somalia i dag. De kjenner ikke til kenyanske tradisjoner, ikke minst den religiøse toleransen som eksisterer i det muslimske miljøet i Kenya. Dette er det mange somaliere som ikke kan akseptere. Det er også en av grunnene til at somaliere som kommer til Kenya (og for den saks skyld Norge) i dag ikke vil la seg assimilere, men de etablerer egne bydeler både i Mombasa og Nairobi med egne somaliske moskéer. Derfor vil Kenyatta kaste ut somalierne fra Kenya, hvilket jeg tror vil ha negativ betydning for økonomien i Kenya. Ja, somalierne er dyktige folk, ikke minst som handelsmenn, men de er ikke villige til å la seg integrere….