Jeg har lest tre av de (foreløpig) fire bøkene om familien Lauritzen skrevet av Jan Guillou, hans romanserie om det 20. århundre. Særlig den siste, “Ikke ville se”, leste jeg med stor interesse, ikke minst som historiker.

Den første romanen, “Brobyggerne” leste jeg med stor nysgjerrighet – fordi den ble anbefalt meg av en tidligere kollega. Jeg ble etter hvert ganske skeptisk, fordi jeg gjenkjente løvehistorien fra byggingen av jernbanen i Kenya (og ikke i Tanzania som i romanen) og en del andre ting om afrikanske forhold som jeg mener må være feil. Den andre romanen, “Dandy”, holder jeg på å lese nå; den tredje romanen, “Rødt og svart”, om mellomkrigstida var svært interessant med utgangspunkt i både Norge, Sverige og Tyskland.

Jeg vil ikke foreta noen som helst analyse, men bare fortelle hvorfor jeg synes den siste boka, “Ikke ville se”, er den mest spennende og engasjerende. Kanskje den har mange gjenkjennelsespunkter; du er så låst i din overbevisning at du nesten må få sannheten rett i fleisen for å forstå at du har tatt feil hele tiden. Det har nemlig Lauritz i romanen gjort, inntil de siste sidene i romanen der sannheten blir skremmende, ja dødelig?

Utgangspunktet for hele romanserien er tre brødre som vokser opp på Osterøy utenfor Bergen i en fattig fiskerfamilie like før 1900. De mister sin far på havet, men takket være sin fingerferdigheter blir de oppdaget av rike menn i Bergen, får gå på skole i Bergen og blir seinere understøttet til å studere til ingeniører i Dresden i Tyskland, det beste lærestedet i Europa. Hensikten er at de skal være med å bygge Bergensbanen. Lauritz, Oscar og Sverre gjør det svært bra, men bare Lauritz vender hjem for å gjøre det han ble sendt ut for å utføre: Bygge bruer på Bergensbanen. Oscar lider kjærlighetssorg, holder på å begå selvmord og havner i tysk Øst-Afrika der han bygger bruer for jernbanen til Tanganykasjøen, kjemper i 1.Verdenskrig mot britene og får en haug med medaljer, blir gift med en innfødt prinsesse, får barn, men begge blir drept under krigen; Sverre som er homofil som følger sin elskede venn til et slott i England og opplever at hans kjære blir drept under krigen.

Boka foregår i sin helhet under 2. Verdenskrig – og kapittelinndelingen følger årstallene. De to lengste kapitlene, over halve boka, dreier seg om de to første årene av krigen, 1940 – 41, mens de to korteste er kapitlene om 1944 og 1945 da sannheten raser i hodet på Lauritz. For det er Lauritz denne romanen handler om, det er han som har fått synsvinkelen og som vi opplever det som skjer gjennom. Handlingen foregår i sin helhet i Sverige, i Saltsjöbaden, Sandhamn og Lunde, men med sidehistorier i Norge, Tyskland osv – der 2. Verdenskrig foregår.

En kan kanskje kritisere Guillou for at det er litt for mange tilfeldigheter; at Göhring blir den som tar seg av sønnen, Harald, at franskmannen som blir reddet av kona Ingeborg i Bergen, dukker opp som svigerfar under krigen, osv. osv.

Det er personene omkring ham som sprer historien til det meste av Europa, sønnen Harald, som blir SS-offiser og erklærer seg selv som 100% tysk og som i løpet av boka befinner seg i Norge, Sverige, Sovjet, Italia og Tyskland. Helt mot slutten får Lauritz beskjed om at sønnen har falt på slagmarken; søsteren Johanne som jobber for hjemmefronten i Norge og driver illegal sabotasje og som får sønnen, Eilert; kona Ingeborg som er av tysk adelig herkomst og som driver humanitært arbeid som lege i Saltsjøbaden og som dør av kreft; sønnen Karl som er firmaets håp for framtida, men som omkommer i en eksplosjon på en svensk jager; datteren Rosa som vi ikke hører så mye om fordi hun arbeider i det svenske etterretningen og skal ha barn med en ukjent.

Vi har dessuten broren Oscar som har sin afrikanske bakgrunn der han ble tysk krigshelt, er en smart forretningsmann og som allerede i 1941 spår det tyske nederlaget til tross for at han selv er tysk krigshelt. Kona hans, Christa er også av tysk adelsslekt (von Molkte), men svært radikal av politisk oppfatning, vel nærmest kommunist. Hun blir imidlertid fortalt av sin far at hun er av jødisk avstamming. Det er årsaken til at familien i 1934 flykter til Sverige. De har i alle fall tre barn, atleten og sjøoffiseren Carl Lauritz, kunstneren Hans Olaf og Helene, som blir gravid med en ung franskmann som slutter seg til de franske frihetsstyrkene.

Og så minstebroren Sverre som har utrolig god menneskelig kontakt og forståelse, men som hadde problemer med sin legning, så det var best å holde kjeft. Dessuten for å gjøre lista bortimot komplett, får Lauritz en sønn, Henning, med vertinnen, Britta, i huset der han losjerer oppe i Lunde der han bygger bru. Denne brua blir på mange måter hans livsverk, selv om han som ingeniør er mer stolt av en av bruene på Bergensbanen.

Tittelen på boka henspeiler på Lauritz stahet. Han vil ikke se. Hans erfaringer fra Tyskland er udelt positive, her fikk han sin utdannelse, her fikk han sin kone og store kjærlighet, her fikk han siste største bragder som seiler, han snakket tysk som en tysker osv. Hans tanker om tyskerne er at de er Europas mest siviliserte folk, de er også de andre folkene totalt overlegne i teknikk og vitenskap. Han kan ikke tro noe annet enn godt om Det tyske folket.

I Norge vokste han opp som fattig fiskersønn. Han og brødrene lærte at livet på havet var tøft, men at havet kunne beseires hvis du var en dyktig sjømann. En tilfeldighet gjorde at han og brødrene fikk en sjanse her i livet som de grep med begjær – å få en skikkelig utdannelse fra Tysklands beste universitet i ingeniørfaget i Dresden. Norge ga ham også hans første jobb som ingeniør ved byggingen av Bergensbanen – en prosess som lærte ham mye, blant annet ved å høre på dem som hadde erfaring – en svensk anleggsbas. Likevel ble han nødt til å flykte til Sverige under 1. Verdenskrig fordi barn i Bergen ikke likte at sønnen Harald var tyskvennlig. De slo ham nesten i hjel. Dermed fikk han Norge på avstand, bare noen påminnelser iblant fordi kronprins Olav var en dyktig seiler. Det virker nå som alt som skjer i Tyskland etter 1923 er en enestående opptur. Opplysningene om nazismens grusomheter fester han ikke særlig lit til, særlig etter at SA ble likvidert i 1934. Da virker alt så fredelig og greit. Rykter om konsentrasjonsleire og mishandling av politiske motstandere, prellet av. Det eneste som foruroliget ham var behandlingen av jødene. Der var han egen brors familie et godt eksempel – de kom som flyktninger til Sverige.

Det som jeg synes er interessante ved boka er både at vi får en historie der Lauritz sympati for Tysklands krig under 2. Verdenskrig er gjennomgående. Vi forstår hva Lauritz velger å se gjennom fingrene med, han vil rett og slett ikke se at hans elskede folk gjør andre folk urett og oppfører seg ikke bare usympatisk, maktbegjærlig, men bestialsk. Mange av hans indre monologer går på å forsvare overfor deg selv at det Tyskland gjør er rettferdig og forståelig. Et annet moment er selvfølgelig at han hele tiden ser for seg kulturnasjonen Tyskland som andre kulturer totalt overlegen. Han har bare forrakt for den engelske imperialismen og den amerikanske tyggegummityggende kultur og tekniske nivå. Når det gjelder Sovjet har han vel mye til felles med den antibolsjevikpropagandaen som spredte seg i Europa. Han påpeker – med rette – de overgrepene mot sivilbefolkningen som har blitt gjort av sovjetstyrkene i Polen og Ukraina. Og Guillou stiller spørsmål ved både bombingen av Hamburg og Dresden, var det virkelig nødvendig, eller var det en krigsforbrytelse?

Lauritz er ingen usympatisk person selv om han kan oppleves avvisende, stiv og stokk konservativ. Han vil bevare roen og freden i familien – ofte ved å unngå å ta opp kontroversielle tema ved middagsbordet. Han vil ikke at krigen skal være et tema. Han er menneskelig overfor mange av sine medmennesker, sørger for sin (hemmelige) sønn, Henning, og hans mor Britta; tar imot begge de to gravide døtrene og aksepterer deres “faderløse” graviditet, og hans forhold til kona Ingeborg er virkelig vakkert. Også har han ingen økonomiske bekymringer, og kan virke raus i noen situasjoner.

At de befinner seg i Sverige, i et nøytralt land, som også fører sitt politiske spill under 2. Verdenskrig, er også interessant. Vi får mulighet til å forstå hvor presset den svenske regjeringen var fra begge hold, først av tyskerne i bruken av det svenske jernbanenettet og leveransen av jernmalm, så av de allierte i den siste delen av krigen. Hvordan var det egentlig å bo i Sverige under krigen. Familien Lauritzen slipper jo sånn sett nokså billig fra det, siden de kan kjøpe seg til en del fordeler. Men de mister også 2 sønner.

Er Lauritz nazist? Han holder til og med den nazisympatiserende “Dagsposten”. Nei, han er ikke nazist, ikke engang nazisympatisør. Jeg kan ikke se noe i hans tankeverden som minner om nazisme. Han tar jo sterkt avstand fra sønnen, Harald, som offiser i SS, som til og med reiser til familien i Sverige for å advare familien om at Johannes kurérvirksomhet for lengst er avslørt. Men han tror at SS er en eliteavdeling som oppfører seg som tyskere bør. Han stiller seg undrende til okkupasjonen av Norge – avviser Quisling, og støtter datteren Johannes virksom som kurer for Hjemmefronten.

Men i motsetning til Hamsun blir skrekkbildene fra konsentrasjonsleiren Buchenwald som kom i avisene vinteren 1945, et voldsomt slag i ansiktet hans; han har tatt grundig feil av tyskerne. Han har ikke villet se. Hans verden raser sammen, er han i ferd med å begå selvmord?

Dermed blir det spennende å se hva som skjer i den neste boka som vil føre oss inn i etterkrigstida. Dør Lauritz på nest siste side i boka der han er langt inne i feberfantasier? Og hva med den “døde” SS-offiseren Harald som har klart å snike seg hjem i ly av de hjemvendende konsentrasjonsleirfangene? Og hva med de andre  familiemedlemmene som har helt uavklarte historier? Hvem vil få synsvinkelen i den neste romanen? Vil det bli Harald? Eller Johanne?