I går sto jeg på scenen i Kilden og sang ode til gleden – finalen i Beethovens 9. Symfoni. Jeg følte virkelig gleden inni meg – at jeg fikk lov til å formidle dette i min alder og på denne måten! En fantastisk følelse. Dessuten var jeg en del av et hele ? en bitte liten brikke som i og for seg var unødvendig (det hadde gått bra uten meg), men samtidig var det nødvendig for meg ? ikke minst for å uttrykke en glede over alt jeg har vært med på i musikkens navn over mange år.
At Schiller hadde tenkt å skrive et ode til friheten er en del av historien, men den tidens sensur tillot ikke det, så ordet “freude” kan likeså godt oppfattes som “freiheit”. Jeg tror Lennart Bernstein tok konsekvensen av dette 25. desember 1989 da han framførte symfonien i Berlin. Da ble ordet freude skiftet ut med freiheit – det var bare litt over en måned siden Murens fall.
Jeg vokste ikke opp i noe spesielt musikalsk hjem, men min far kunne synge og min mor kom fra en musiserende familie, hadde sunget i kor og spilt piano; men det var før min tid. Min mor ville jeg skulle begynne å spille fiolin, og vi fikk låne en fiolin av min onkel. Spilletimene på konservatoriet var ikke særlig hyggelige, men min mor fikk meg inn hos Stephan Barratt-Due sr. Der ble jeg i mange år, uten at progresjonen i mitt fiolinspill pekte så voldsomt oppover. Men han holdt ut. Morsommere ble det da jeg flyttet til Bolteløkka og de hadde strykeorkester. Der ble jeg med og hadde mye glede av det, og jeg ble der langt inn i realskolen. Lærer Pedersen var den inspirerende dirigenten, vet ikke hva det var ved ham som gjorde det hele gøy å være med. Av en eller annen grunn ble jeg flyttet fram i orkesteret og endte opp ved siden av ?konsertmesteren?, Anne-Lise. På “Katta” hadde de også orkester, vi øvde på “hylla” hver tirsdag under kantor Skaflot. Høydepunktet var framføringen av Gershwins “Porgy and Bess” da jeg gikk i siste klasse. Da fikk til og med orkesteret ros for godt spill. Av en eller annen grunn hadde jeg avansert til å sitte ved siden av konsertmesteren, som forresten het Ole Bøhn og som seinere i livet gjorde stor karriere som fiolinist, så å si over hele verden.
Det gjorde ikke jeg. Hadde en følelse av at en del tekniske vanskeligheter ikke var til å komme over, og la i stedet hele fiolinen på hylla. Forsøkte å ta det opp igjen ved noen anledninger, men la den til slutt helt bort.
Men musikken var kommet inn i livet mitt. På gymnaset skrev jeg historisk særoppgave om Beethoven og hans symfonier, uten å ha hørt så mange av dem. Men det ble starten på en nyssgjerrighet omkring musikk, så noe av det første jeg gjorde for pengene jeg fikk for å gå med aviser, var å kjøpe platespiller ogKarajans innspillinger av Beethovens symfonier.
Dessuten gikk jeg på konsert i Aulaen med Oslofilharmonien. Vi kjøpte ståplass til en lav pris og snek oss inn på sitteplass etter første sats?. Det ble forresten også arrangert ungdomskonserter med innledingsforedrag av magister Jon Medbø. Hans foredrag ble legendariske, det ble sagt at det var flere som gikk på konsertene hans enn på selve konserten. Det ble en åpner for meg i musikkens indre vesen. Perspektivet ble utvidet – de spilte til og med Mahler (1. Symfoni) – utskjelt i “Musikken Verden”, min hovedkilde til musikkhistorie, der Vivaldi ikke en gang var nevnt.
Det var rett etter militærtjenesten at koralternativet dukket opp. Mine fettere kunne meddele at Akademisk korforening (AKF) skulle framføre Händels “Messias” før jul 1966 og at fjernsynet skulle gjøre opptak. Det ville jeg være med på! Intet problem å slippe inn i dette koret som på den tid hadde bortimot 80 medlemmer og Arnulf Heggstad som dirigent. Det ble 6 fine år i dette koret som hadde medlemmer i alle aldre. Det var bra. Messias var krevende og gøy. Husker KORK måtte ha opp trompetist fra Danmark. Det hadde ikke vært nødvendig i dag. Vi framførte også Joseph Haydns “Nelsonmesse” med KORK, noe som annenkonsertmesteren synes var litt pinlig, fordi orkesteret var ikke bra nok for denne klassiske oppgaven etter mange “populære” år under Øivind Berg. Nelsonmessen åpnet øynene mine for nettopp Haydns musikk; han er fortsatt en av mine favoritter.Haydn ble spurt en gang hvorfor hans kirkemusikk var så lite “tung”. Haydn svarte: “Når jeg tenker på Gud, blir jeg fylt av glede, og da blir musikken min også glad”.
Med AKF hadde vi turné til Nord-Norge i 1970 med Musikkfestuka i Harstad som hovedmål. Også der var det Nelsonmessen (med Trondheim Symfoniorkester) som sto på programmet og Kåre Kolbergs “Plym-Plym” hvor jeg var hylende, hviskende og stønnende tenor. Vi sang for øvrig rett etter en ung, lovende gruppe som kalte seg “Dizzy Tunes”. De slo igjennom nettopp på denne tida. Det ble sang mange steder i Nord-Norge, bl.a. på selve Nordkapp lød “Norge mitt Norge” i strålende sommervær – noe som preget hele turen. At jeg mistet stemmen allerede i Trondheim skal jeg ikke snakke så høyt om – dessuten at jeg en periode var nestformann i koret.
Ved korets 40-årsjubileum skulle vi framføre Arne Eggens “Kong Olav” som musikksjef Lange i NRK ville hente fram. Det ble gjort sammen med Oslofilharmonien i Aulaen. Husker Terje Stensvold var ung solist den gang. Han gikk i parallellklassen min på folkeskolen. Husker vi tenorer skrek brann i høy -d- og at en anmelder skrev at dette verket fortjente fortsatt å ligge i en skuff og bli tildekket av glemselens slør.
I tillegg ble jeg en av Kjell Hillvegs faste kunder, og fikk stadig utvidet min musikalske horisont gjennom innkjøp av utallige Lp-plater. Mozart, Brahms, Dvorak, Tsjaikovskij ble en del av “repertoaret”., men også Stravinskij, Janacek (bl.a. etter en konsert i London), Britten og Prokofjev. Utvidelsene har vært kontinuerlige helt til disse dager hvor musikk kan oppleves (og lastes ned) fra nettet, men jeg var tidlig på’n da cd-en kom på 80-tallet.
Jeg ble gift, og Bodø var neste stopp. Det tok noen år før jeg prøvde meg i kor på nytt. Det ble “Con Brio” under Finn Normann Løvdals myndige ledelse. Han fikk meg da også ekskludert fra koret – fordi jeg var borte fra to øvelser, fordi min nyfødte sønn ble lagt inn på sjukehuset! Men jeg opplevde mye fint før det. Det var kanskje det beste koret jeg har sunget i. Vi var mange og vi var unge. Jeg var bare noen og tretti og var blant de eldre i koret.
Det store prosjektet var Brahms “Ein deutches Requiem”. Koret var delt i to, 2/3 av koret var bosatt i Bodø, den siste delen i Mo i Rana – og så dro vi over fjellet for å ha fellesøvelser og bo hos hverandre. Det var bare 260km hver vei! Verket ble framført begge steder, det må ha vært i april i 1975, og på vei til Bodø var veien stengt over Saltfjellet. Det ble retur til Mo og tog over fjellet. Det gikk bra. Traff Arvid Engegaard for kort tid siden og han husket flere detaljer enn det jeg gjorde.Han og Truls Mørk spilte i amatørorkesteret i Bodø som 15 åringer. Vi måtte leie inn musikere fra Trondheim Symfoniorkester, noe som førte til at vi fikk invitasjon til å framføre Brahms i Nidarosdomen året etter med TSO og Øyvind Fjelstad som dirigent. Det var absolutt et høydepunkt i min musikalske “karriere” – selv om jeg var med da verket ble framført i domkirken i Kristiansand for noen år siden. Den ene kritikeren skrev at han hadde problemer med å anmelde konserten fordi han ble så følelsesmessig dradd inn i musikken. Selv overhørte jeg en samtale på gaten hvor den ene sa til den andre: “Dette var flott”, hvorpå den andre svarte: “Ja, himmelsk”. Den andre var Arve Tellefsen.
Sommeren 1975 var koret på turné til Berlin. Vi hadde et vennskapskor der. Det ble en tur full av inntrykk, ikke bare musikalsk. Vi besøkte forresten en konsert med Berlinfilharmonien uten Karajan. Det var spennende og skremmende å reise fra øst mot vest og omvendt og oppleve Muren – symbolet på umenneskelighet. Ikke rart at Bernstein valgte å endre Freude til Freiheit i 1989!
forts.
