NYTTÅRSFORSETTER 2014

 

NYTTÅRSFORSETTER 2014

 

       eller mangelen på sådanne?

2014 har vi kommet til, ikke verst når jeg for mange år siden tenkte at kom jeg til år 2000 skulle jeg være fornøyd. Nå burde jeg i grunnen være kjempefornøyd ? og det er jeg. Men jeg har ingen spesielle forsetter eller mål i det nye året annet enn at jeg får gjøre så godt jeg kan. Jobb er et tilbakelagt stadium (hadde jeg noen andre planer da enn å prøve å forbedre min lærergjerning?), nå bare jobber jeg med det jeg vil.

 

Her i Afrika er man spesialister i å leve fra dag til dag – og det tror jeg er sundt. Her i Afrika er det for svært mange en nødvendighet. Det er så mange som ikke vet hva morgendagen vil bringe, om det blir mat eller ingenting. Fatma har fortalt meg mye om dette fra da hun vokste opp. Fatma er uansett god å ha. En flott kvinne!

En blir heller litt nostalgisk med årene. Er med i en gruppe som på e-mail diskuterer tingenes tilstand i Oslo Sporveier slik de var i “gamle dager” og opp til våre dager. Kan bidra med historier fra det jeg har opplevd på 1960-tallet da ferievikaren og helligdagsreserven virket på Bærumsbanen. Rart å sitte i Afrika å holde på med det. Var det bedre før? Vet ikke – av og til virker det sånn, men det kan godt være begge deler. Mye hyggelig å tenke tilbake på.

 

Afrika er absolutt til stede. I går ble vi sittende og se en film “The last king of Scotland”. Og hvem kalte seg det: Idi Amin i Uganda! Filmen handlet om han og hans etter hvert utviklede paranoia. Om ikke alle ledere er slik som Idi Amin, er det mange som har tendenser, bl.a den nåværende presidenten i Uganda, Museveni. Her i Kenya er det stor usikkerhet om hvilken vei Kenyatta vil føre landet, men det er altfor mange signaler som går i feil retning. I går utnevnte han som leder for en kommisjon kikuyuen Francis Mathaura som tidligere har vært innblandet i den største korrupsjonsskandalene i Kenya, Anglo-Leasingskandalen, og var tiltalt i ICC rettsaken, men tiltalen ble frafalt fordi to av vitnene døde. Det har vært protester på utnevnelsen fra flere hold.

 

Nei, vi nøyer oss med de nære ting. De kan forresten være ubehagelige nok. Naboen fant i sin bakhage en hårete edderkopp ? bavianedderkopp – ikke helt giftfri. Så ikke spesielt koselig ut.

Vi har jo møtt en kobra. I nærmiljøet her skal det være en del slanger av det ufarlige slaget. Slanger er slanger uansett. Den eneste slangen vi virkelig setter pris på er hageslangen – særlig nå det begynner å bli tørt igjen.

 

Da er det hyggeligere å fortelle om en ny utflukt vi hadde innover i “bushen” her i romjulen. Ikke det at det var noe spesielt med den. Vi hadde forresten med faren til naboen vår, en amerikaner fra Kentucky på min alder som har vært med på litt av hvert i sitt liv, bl.a deltatt i Vietnamkrigen. Hyggelig kar som var svært takknemmelig for å få være med. Fra den typisk afrikanske veien vår (uframkommelig i regntida) fikk vi oppleve antiloper og gaseller av mange typer, sebra som helt sperret veien, vortesvin og mange giraffer som stirret intenst på oss når vi stoppet for å stirre på dem. Har ikke sluttet å ta bilder.

 

Underveis passerte vi en stor farm (begrepet stor er for lite her), det er en del av dem, en ble gitt av president Moi til en av hans medarbeidere. Til slutt kom vi til det som var satt som mål: Stonyathi Railway station, som tydelig hadde sett bedre dager.  Den lå på en stor slette og sporene gikk rett fram i begge retninger så langt øyet rakk! Ingen bodde her lenger, men vi møtte noen nysgjerrige som lurte på hva vi gjorde der. De kunne fortelle at persontogene fortsatt stoppet der etter behov. Selv om det var et møtespor på stasjonen, tviler jeg på om det var i bruk. Jeg har jo skrevet en artikkel om denne jernbanen som det tok 6 år og 2 500 menneskeliv (flest indere) å bygge. Nå skal de (et kinesisk selskap) på omtrent samme traséen bygge en ny jernbane med 5x så stor kapasitet på 4 år.  Så får vi se?..


 

På stasjonen sto det et stort tre som tydeligvis ble bebodd av en lovebird koloni. Fargerike og vakre fugler. Dessuten møtte vi barna i nabolaget som så veldig blide og fornøyde ut selv om de nok tilhørte dem som levde fra dag til dag. En lokalkjent fortalte oss hvor veien gikk videre etter at vi passerte jernbanelinja. Veien hjem var mye kortere da! Veien var dessverre også mye dårligere, og bilen fikk noen harde trøkker undenifra. Men fram kom vi (Buda vet ikke om noe annet), passering av ei elv var den siste store utfordringen. Amerikaneren kunne bare takke og si at det hadde vært en kjempetur.


Lørdag tok vi en tur til Sandelwood hotell og restaurant. Rasha og Salmah var i 110! Restauranten har nemlig swimmingpool og de skulle få bade! Det ble en flott opplevelse for dem. Ingen av dem kan svømme ennå, men å bli vant til å være i vannet er en god ting. Salmah prøvde å svømme, men hun likte av en eller annen grunn å ha hodet under vannet, så hun kom ikke så langt. De brukte oppblåsbare flytevester. Det er likevel en god start å føle at vannet er ens venn. La merke til at det var mange unge mennesker som badet, men svømmeferdighetene var ikke de beste hos de fleste – selv om skolene har begynt med svømmeopplæring.

 

Så får vi se hva det nye året vil bringe: GODT NYTTÅR!


Jul i Kitengela

 


Julefeiring i 25oC? Det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over.

At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle sto i veien for hverandre ? alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. ?Skulle jo bare?- mentaliteten er høyst levende her?.

Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk, eller begge deler. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende å reflektere J Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap.

Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke  av mine venner. Omtrent halvparten av husene her sto tomme fordi folk var reist ?hjem? for å feire jul. Fatma kunne tenke seg å dra på en ?ekspedisjon?; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom?.. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet ?Bull?s eye?, tok vi av en vei som pekte mot ?indre bygder?; maasailand.  Etter ikke mange kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted hadde en matatu blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil til å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva.


Neste etappe gikk til byen Bissel, en maasaimarkedsby. Vi oppdaget en vei som gikk litt oppover i åsen, og bestemte oss for å følge den. Også den var preget av de store nedbørsmengdene den seinere tida; flere steder var det dype grøfter hvor vannet hadde fjernet deler av veien så vi måtte kjøre utenom. Likevel var dette en vei hvor det var tatt visse forholdsregler som stikkrenner og grøfter for å lede bort flomvannet. Veien var mange steder gruset, som også er sjelden i Afrika. Vi hadde ikke med kart, så vi var litt usikre på hvor veien førte hen. Så vi folk, hendte det vi spurte om veien. Av og til fikk folk sitte på. Denne veien hadde minimal biltrafikk (vi møtte en bil to ganger!), så det å sitte på var nesten en selvfølge.

Vi kjørte gjennom et frodig landskap, mye trær og bush langs veien samt kyr, esler og geiter, og maasaibosetninger. Vi så lite ville dyr, med noen få unntak. Det ene unntaket skulle bli den mest dramatiske på hele turen. Etter å ha kjørt 38km på denne veien, kom vi til et veidele. Buda mente at hvis vi tok av mot høyre, ville veien føre oss tilbake til Kaijado. Vi bestemte oss for å ta en liten strekkpåbeina pause eller gå i buskene pause. Det ble litt småløping langs veien for å få ut noe av stivheten, før vi ble plukket opp av bilen igjen, og vi kjørte videre.


Vi hadde ikke kjørt mange hundre meterne før Buda ropte ?snake?. Der like foran oss snodde en lang slange seg mot ei dyp grøft som flommen hadde laget. Da den ble klar over at bilen var like ved, gjorde den det klart (ved å bre ut hodehuden) at her var det ingen ufarlig slange på jakt etter fugler, men en spyttende kobra. 

Fascinerende og skremmende på en gang der den gled ned i dypet og opp på den andre siden på jakt etter fuglene den hadde hørt eller sett. Kameraet var i bruk, som alltid. Fatma var faktisk ute av bilen for å se nærmere, noe hun angret på seinere. Kobraen kan både spytte (lammer synet) og hoppe for å bite en angriper med dødelig utfall.

 Den selsamme kløften gikk tvers over veien og hindret vår reise videre, så vi valgte å reise tilbake samme vei. Hjemme fant vi ut på kartet at vi hadde bare vært noen kilometer fra grensa til Tanzania.

Returen gikk greit. Vi kjøpte en sekk med trekull av en eldre kar. Vi så flere trekullmiler langs veien, så dette var nok en viktig inntektskilde. Vi tok opp en haiker, en halvfull maasai som fortalte om sine 8 koner. Hver sin lyst?..

 Disse ?ut i det blå turene? har vi jo hatt flere av, de fleste har vært hyggelige, spennende og fascinerende. Vi kommer til å gjøre flere??.

 

fortsatt god jul…..

Jul i Afrika

 

JUL I AFRIKA      

Det er snart jul igjen, iallfall i følge kalenderen. Vi har ingen følelse av det. Jeg har en følelse av at “den lille regntiden” er over og at det går mot varmere tider og tørt vær. Det har kommet ganske mye regn til tider, og det er ikke så mange milene herfra at en elv gikk over sine bredder og over brua til hovedveien til Namanga og tok med seg en minibuss ut i elva og 14 omkom. Nå er det så fint og grønt som det kan bli, en fin tid i Afrika. Om noen måneder er alt igjen brunsvidd. Folk er ikke flinke til å ta vare på vannet som kommer ovenfra. Det bygges dammer, men evaporasjonen (fordampningen) er stor så det forsvinner fort.  I verste fall ødelegges avlinger – år etter år mange steder i landet. Det er noe Aid-in-Action har tatt tak i i et prosjekt ikke så veldig langt herfra.

 

Av hjemlige begivenheter er vel at solaranlegget vårt endelig virker som det skal. Det var batteriet som ikke var bra nok. Utrolig bra å kunne nyte ?egenprodusert? strøm ? ikke minst når Kenya Power svikter gang på gang. Vi kan ha på sikkerhetslys hele natten uten at batteriet går tomt.

Vi har ingen planer for juledagene. Vi skal ta en dag av gangen. Mine venner feirer jo ikke jul, men litt skal vi gjøre for å få noe jul på juledagene bl.a. med god afrikansk mat, litt gaver til barna osv. Om det blir kirkegang på meg er vel tvilsomt. De nærmeste kirkene ligger noen kilometer unna, men det kunne vært hyggelig å fått med seg en afrikansk gudstjeneste når en er i Kenya. Hushjelpene går i kirken på deres fridag i uka, søndag. Men nå i jula har jo hushjelpene fri.  Agnes reiser hjem til sine to barn i dag og blir borte til etter skolen starter i januar. Hun er jo en alle tiders hushjelp, gjør mye selvstendig arbeid også i hagen eller vasker bil!! Tøy vaskes fortrinnsvis for hånd. Tøft arbeid. Er nesten flau over det hun får for arbeidet, men slik er lønnsnivået her: 5000 Ksh = kr.400.- pr. måned (og 600.- nå i jula).

Det som er en slags tradisjon her i Kenya er at folk forlater byene og reiser tilbake til landsbygda der røttene deres er; det være seg besteforeldre eller foreldre. Busser og matatuer er sprengfulle i dagene før jul. Byene blir tomme. I neste uke vil Kitengela bli en slags spøkelsesby. Andre med penger forlater storbyens kjas og mas og inntar strendene ved Mombasa, Kilifi og Malindi. Det er de eneste områdene i Kenya hvor kenyanerne selv reiser til. Safari drar de sjelden på. Det er også de som foretrekker å være hjemme med god mat og øl!

 

Lønn eller underbetaling er jo stadig et tema. Det er for tida streik i de offentlige sykehusene fordi de er imot desentralisering av sykehusvesenet. Det har ført til at mange fattige dør på sykehusene, eller at fødsler ikke blir utført fagmessig slik at både mor og barn dør. Prisene på de private sykehusene er for høye for folk flest. Avisene er fulle av triste historier, og nå vil presidenten tvinge sykehusarbeiderne tilbake på jobb. Ellers er lønnsnivået lavt og folk må finne på “ting” for å ha et anstendig liv. Lærere tar ekstratimer, politiet ta ekstrabøter (minikorrupsjon), svart arbeid er normalt, men skattemyndighetene er påpasselige på mange områder. Arbeidsløsheten er stor, fattigdommen er stor, men i det området jeg bor er det mange eksempler på at folk tjener godt, bygger store, flotte hus med mur, piggtråd, elektrisk gjerde og vakthunder. Håper de sover godt.  Forskjellen mellom fattig og rik her i dette landet blir bare større og større.

 

Pinnekjøtt, ribbe og torsk er utenkelig som julemat her. Savner det egentlig ikke. Det blir nok geit som er vanlig som festmat. Det blir iallfall ikke ugali med sukomaveki som erhverdagskosten her til lands. Ikke min favoritt. Den skal til og med spises med fingrene. God apetitt!

 

Så får hver i sær ha en God Jul og Et godt Nytt År når det kommer.

 

Med julehilsen

Bjørn O

 


kenyansk julebukk!

50 år er ingen alder!

 


 

I dag vil jeg starte med et Obstfeldersitat: ?Regn, regn, regn, regn,

øsende regn, pøsende regn, Regn,regn,regn,regn, Deilig og vått, deilig og rått!?

Slik er det her i Afrika i dag, og slik har det vært noen dager nå. Og alle er glade for det for regnet er en viktig livgivende faktor?. Men det ser ikke ut her omkring. Det er nesten umulig å ta seg fram til fots, jeg vil ikke snakke om hvordan det er i bil. De fleste kommer likevel fram på et vis?.

Som for to dager siden. Det kom regn i bøtter og spann og vi skulle hente de små (Rasha og Salmah) og mammaRasha (vanlig å kalle mor til barnet etter barnet!) som hadde vært og stelt håret. Det gikk greit å kjøre ut av byen på asfaltveien, men da vi tok av på sideveien mot der vi bor, møtte vi en elv. Likevel, elva holdt seg pent i grøfta, for her hadde noen vært og gjort noe? heldigvis. Men da vi nærmet oss stedet der hårstellinga foregikk, måtte vi gi opp. Veien var et gjørmehøl. Så måtte Fatma ut i gjørma og hente de små. De syntes det bare var gøy med gjørma og regnet, men litt skummelt også. Hjem kom vi.

I går var Jamhuri day ? selvstendighetsdagen (uhuru = selvstendighet) og president Uhuru Kenyatta (som ble født 2 år før selvstendigheten, derav navnet) holdt en både tilbakeskuende og fremoverskuende tale ? en tale som var positiv, men som også hadde advarsler mot dem som ikke ville samarbeide. Interessen for dette var ikke særlig tilstede i mitt miljø, Kenya har på noen områder ikke kommet særlig langt etter selvstendigheten i 1963,

President Kenyatta har liten tillit i store deler av befolkningen. Parlamentet vedtok etter ønske fra Kenyatta en strengere medialov enn den parlamentet først hadde vedtatt med strenge straffer for dem som brøt loven. Det er ingen pressefrihet i dette landet etter dette mener media, som i den seinere tid har vært svært så aktive til å kritisere. Kenyatta selv innrømmet at han ikke er noen avisleser, men overlater det til visepresident Ruto. Men aviser kan brukes bl.a. til innpakking av kjøtt på markedet, innrømmet han?. Media var sterk i sin fordømmelse av den nye loven; fra ?nå går vi inn i et nytt diktatur? til ?killing freedom?. Kenyatta har også gått til angrep på Høyesterett og selve rettssystemet i landet og de frivillige organisasjonene (NGO). Kravet til disse er nå at bare 15% av midlene kan komme fra utenlandet. Det rammer alle hjelpeorganisasjoner som vil hjelpe de fattigste i landet ? og ikke minst de fattige selv.

Folk er opptatt av politikk. Mange har en følelse av at politikerne prøver hele tiden å lure dem. Som en bokhandler sa til meg ?de tror vi er dumme?! ICC rettsaken svever stadig over landskapet. Kenyatta skal til Haag i februar, men bruker fortsatt alle midler til å vri seg unna. Han ble ikke invitert til Mandelas begravelse, men dro likevel i egenskap av statsoverhode i Kenya.

50 år for en stat er ingen alder, det innrømmer alle, og Kenyas vei framover har vært ganske kronglete.  Mois diktatur var vel den største nedturen. Norge brøt med Moi i sin tid pga tortur og andre brudd på menneskerettigheter. Den nye grunnloven som ble godkjent av en folkeavstemning i 2010 er vel det største lyspunktet. Fortsatt rives landet i stykker av politikernes grådighet. De styrende er de rikeste i landet. Kenyatta unnskyldte seg med at han hadde arvet sin rikdom; det forteller kanskje noe om farens grådighet da han var president. Moi lever i beste velgående og er blitt hyllet som en landsfader, ikke mist av Kenyatta, hans kanskje beste elev?

Her i byggelaget var det utlyst fest i anledning av frihetsdagen ? en slags bli kjent fest. Ikke det at jeg har blitt kjent med så mange her, folk er ikke av dem som inviterer til åpenhet. Det kan være språket, men det kan også være skepsis til ?muzungoer?. Blitt best kjent med de to andre hvite (italiener og amerikaner) og en journalist. Men folk er vennlige og hyggelige. Ett av de store spørsmålene her er vannkvaliteten og sikkerhetsopplegget om natta. Det koster litt og ikke alle er villige til å betale. Fatma sitter i styret, og som eks revisor er hun kasserer. Ikke en enkel jobb.

På grunn av regnet har det ikke blitt så mange turer på savannen i det siste. Vi gjorde et forsøk i går med bil. Det ble en spennende tur. Når kom vi til å sitte fast i søla? Vi satt aldri fast, men vi måtte gi opp til slutt og snu for vi kom til et sted hvor søla var helt håpløs (bunnløs?). Men det var utrolig hva vi kunne forsere med den lille Peugeot 206 takket være Buda! Bilen så imidlertid ikke ut etter turen ? så ut som den hadde boret seg gjennom søla. I dag morges før vi var våkne hadde Agnes vasket den pen og ren. Utrolig!! Dyr så vi ikke så mange av.

Julestemning er ukjent ?..

 

 

 

Et nytt diktatur i Afrika?

Kenya ? ett nytt diktatur? 

 

Situasjonen i Kenya har blitt vanskeligere etter at Parlamentet vedtok de to nye lovene om mediavirksomheten i landet. En kommentator i ?Standard on saturday?, Barrack Muluka, sa det så sterkt (7/12) som ?President Uhuru Kenyatta?s first eight months in power will go down in history as the  age in which freedom was for the third time officially killed in Kenya?. Daily Nation gikk ut med overskriften ?Killing freedom? og kjørte det ut foran nyheten om Mandelas død. Journalister og mediahus kan bli straffet med enorme bøter hvis de blir funnet skyldige i brudd på denne loven. Hensikten med lovene er klar: Å stille kritikken som er blitt rettet mot myndighetene etter valget. I parlamentet er opposisjonen, ODM, blitt kneblet. Utenfor parlamentet raser Raila Odinga, leder for ODM, men godtar likevel situasjonen.

 

Presidenten selv bagatelliserte selv virkningen av loven og påsto at den ikke ville bli brukt i utrengsmål. Han latterliggjorde en stor pressedemonstrasjon der journalister over hele landet gikk ut i gatene med klisterlapper foran munnen i protest mot den nye loven. Han sa på et møte foran en stor forsamling tilhengere: Hva bruker man aviser til? Å pakke inn kjøtt og fisk i butikkene!

 

Trolig var det hendelsene etter angrepet på Westgate Mall som var årsaken til lovene. En journalist, Mohammed Ali, lagde en times dokumentar på kanalen KTN, som eies av Standardgruppen, om hendelsene der og andre steder i Kenya. Ikke minst ble politiet og sikkerhetsmyndighetene kritisert for håndteringen av situasjonen ved bl.a. å ?ta ut fra? butikkene store mengder varer og å bruke 4 døgn på å uskadeliggjøre 4 terrorister. Den kommisjonen som president Kenyatta lovet å sette ned, er aldri blitt nedsatt. (Mohammed Ali har det med å lage kritiske program bl.a. om en helikopterstyrt utenfor Nairobi der en populær politiker og presidentkandidat samt et vitne mot Kenyatta i Haag ble drept. Han har som regel reist ut av Kenya, bl.a. til Norge i tida etter programmene ble sendt.)

 

Kenyatta har store ting på gang. En moderne jernbanelinje som skal binde havnebyen Mombasa til Uganda, Rwanda og Sør-Sudan er prosjektert og skal bygges av et kinesisk firma og ferdigstilles i 2017. Flyplassen i Nairobi, Jomo Kenyattas International Airport (som delvis brant i år) skal bygges ut til å betjene 20 millioner passasjerer i året. Kenyas svar på Silicon Valley skal bygges på Konza, ca. 40 km sør for Nairobi, men her avventer mange investorer på resultatet av ICC domstolen i Haag. Kenyatta ønsker en nasjonal begeistring for disse prosjektene ? det nye Kenya skal skapes. Men for å få  denne nasjonale begeistringen må ikke pressen være kritisk, men konstruktiv og bejaende.

 

Har ingen særlig følelse av at kenyansk presse har fått særlig støtte utenifra. Hva sier norsk presse og media til denne utviklingen?

 

 

Kildene er stort sett kenyanske TV og aviser, Daily Nation og Standard.

 

Bjørn O Isachsen

Pt. Kenya


 

Advent i Afrika

Desember og fortsatt regntid.

 

Men det trengs – regn altså. Når det er så lange tørketider som her, er det mye som skal bløtes opp. Men nå begynner det å bli grønt og fint de fleste stedene, bare ikke midt på plenen vår. Men du verden som det blomstrer og spirer rundt forbi. Hører det stormer i gamlelandet!

 

Så seint som i går var vi på tur i regnvær. Var en tur på kenyanske mudderveier til Konza i den blå Toyota varebilen. Buda (kjælenavnet til Mae) kommer fram over alt, der det er vei og der det ikke er vei. Vi kjørte gjennom et beiteområde hvor det luktet sterkt ku. Kyr så vi ikke, derimot støtte vi på en flokk giraffer som så vidt lot oss slippe fram. Store områder her er eid av store farmer på mange tusen acres. En av gårdene ble gitt av president Moi til en politisk medløper. Slikt er ganske vanlig i dette landet.

 

Litt seinere måtte Fatma ut og redde ei geit som hadde satt seg fast i søla. Det gikk for så vidt greit i øs pøs regn, men geita var så utmattet at den ikke orket å reise seg. Bilde på fb). Håper det gikk bra med den. Fatma fortalte at troen på trolldomskraft er så stor blant kambaene, at de ikke vil hjelpe dyr eller mennesker i nød fordi de tror det kan ramme dem seinere. På slutten av eksedisjonen kom vi til et sted hvor det var to svære vanndammer vi måtte igjennom. Ville vi bli u-båt eller ikke.? Vi prøvde, og det gikk bra, men det var litt skummelt når vannet vasket omkring døra. Det var likevel skumlere på Mombasa Highway der tungtrafikken tordnet av gåre og stadig skapte situasjoner som kunne ha ført til kollisjoner. Vel hjemme kunne vi dessverre bare konstatere at her hadde det ikke kommet en dråpe.


 

Vannproduksjonen går greit. Det er ikke så mye å tjene på den. De har flyttet produksjonen til et privathus etter at de oppdaget at gårdeieren der de holdt til, stjal vann fra tanken deres. Nå får de iallfall være i fred. Alle de som bor i nærheten av oss kjøper vann av oss, Taqupiz water. Har nå lært at på kiswahili heter reint vann: Safi maji!

 

Sist lørdag var det julemarked på den svenske skolen her i Nairobi. Fikk ikke mye julestemning av det, nei, men fikk iallfall smakt noen vafler og noen danske eplekaker ? og snakket litt norsk.

 

Ellers går livet sin vante gang. Salmah har sommerferie og leker med barna omkring eller ser på tegnefilmer. Hun elsker historien om Svanesjøen (med Tsjaikovskijs musikk) som vi har på dvd. Kanskje litt overaskende når en befinner seg i Afrika. Prøver å få en tur hver dag i nabolaget eller på savannen. Foreløpig er det ikke så mange dyr å se, men det kommer seg vel etter hvert. Vi kjørte med bil over savannen for en uke siden og fikk sett en del, særlig giraff, så vi håper de kommer en tur bort til oss snart 🙂 Ellers observerte jeg en flokk med lovebirds 🙂

Den politiske situasjonen er fortsatt spent. ICC i Haag er det store spøkelset. Men det er mye annet som er skjørt her i dette landet ? ikke minst ?tribolismen? (stammemotsetningene). Politiet er iallfall ikke til å stole på. Akkurat nå er pressefriheten under angrep både fra president Uhuru og nasjonalforsamlingen. Media er meget opprømt over forslaget til ny medialov som gir utrolig strenge straffer for kritikk av regjeringsapparatet. Det gjør at media akkurat i dag er på sitt mest engasjerte. Men myndighetene vil også kontrollerte nettet og straffe folk som kritiserer myndighetene. Kanskje det jeg skriver, blir lest??. 

 

Presidenten har dessuten gått til angrep på Høyesterettsdommere og vil ha dem etterforsket av et tribunal. Dette har Høyesterett motsatt seg. De mener det er et direkte angrep på den høyeste rettsinstansen i landet.

 

På den andre siden er president Kenyatta svært opptatt av at landet skal utvikle seg videre. To store prosjekter er på beddingen: Den store jernbaneutbyggingen til Mombasa og Uganda ? et enormt prosjekt som kineserne vil ta seg av. Dessuten er utbyggingen av hovedflyplassen i Nairobi, et prosjekt som har stor prestisje. Den nye flyplassen, som delvis brant nå i august, skal betjene 20 mill pass. i året og en stor godsmengde. Begge disse prosjektene koster flesk, men ingen er i tvil om at de vil tjene landet. Kenyatta er ogå opptatt av den digitale revolusjonen og vil at landet skal digitaliseres så fort som mulig (selv om han måtte gi opp prosjektet laptop til alle førsteklassinger.)

 

Det er de som i spøk hevder at president Uhuru Kenyatta vil innføre ?det digitale eneveldet?!

 

Nyheten om Mandelas død er tatt imot med stor sorg i Afrika. Alle hyller ham, men ingen følger hans vei…

 

Bjørn O

NYTT KENYANSK JERNBANEPROSJEKT!


Kanskje noen av dere husker jeg hadde en artikkel i På Sporet våren 2013 om de mistrøstige tilstandene på “the lunatic railway” mellom Mombasa og Kisumu i Kenya? Noen må ha lest artikkelen!:

 

Kenyanske aviser skriver i dag mye om den nye avtalen mellom et kinesisk entrepenørselskap og den kenyanske staten om å bygge en jernbane med normalspor mellom Mombasa og Malaba på grensen til Uganda. Prosjektet vil koste 1,2 trillioner kenyanshillings (Ksh) og er beregnet ferdig til desember 2016. Den vil ble videreført til Sør-Sudan, Uganda, Rwanda og på sikt Burundi. Den vil skaffe Kenya en tipp topp moderne jernbane med stor kapasitet på godssektoren (doble kontainere) med hastighet på 80kmt (i dag 45kmt), mens det er tenkt fire toetasjes passasjertog daglig (mot dagens 3 ganger i uka) med en hastighet på 120kmt mellom Mombasa og Nairobi. Det gir en reisetid på 4 timer (mot dagens 14 timer!) på en strekning som er litt kortere enn Oslo ? Bergen (450km). Slett ikke verst! Trekkraften vil være (kinesiske?) diesellok, men med tanke på en framtidig elektrifisering.

Kineserne vil selv bidra med finansiering, men fra kenyansk side er det tenkt å avsette skatteinntekter til prosjektet. 85% av finansieringen er allerede sikret gjennom lån i EXIM Bank, en kinesisk bank.

Det skal være en åpningsseremoni i Malaba snart der presidentene i de 5 involverte statene vil være til stede. Men i følge avisene har arbeidet allerede startet. Mellom Mombasa og Nairobi vil man stort sett bruke den gamle traseen, men med de hastighetene må nok deler av anlegget bygges på bro på grunn av dyrelivet i nasjonalparkene Tsavo East og West.

De som ikke er så fornøyd er mange parlamentsmedlemmer som ikke har fått forelagt prosjektet til vurdering. At prosjektet er lagt ut uten at det har vært anbud har også vært en innvending fra politisk hold.

Den gamle “kolonijernbanen” har ikke blitt rørt etter at Kenya ble selvstendig.. Vet ikke helt hvorfor, men det var vei for enhver pris i de første 50 årene. I dag da trafikken på The Mombasa Highway er stor ; ikke minst med trailere, og ulykkestallene er ufattelig høye, skriker landet etter alternative transportmidler. Jernbane er en god løsning etter mitt syn. Kanskje dobbeltspor hadde vært best?

Et annet moment er nærtrafikken i Nairobiområdet. Det bygges faktisk nye stasjoner til “nye” tog, men det går foreløpig bare tog tre ganger om dagen. Det er også prosjektert jernbane til flyplassen og skinnene når nesten fram, men det er ingen trafikk.


Også når det gjelder flyplass har Kenyatta store planer. Den nye flyplassen, Jomo Kenyatta Airport utenfor Nairobi, skal kunne betjene 20 millioner passasjerer i året.

Samtidig meldes det fra Tanzania at de vil bygge en ny kjempehavn nord for Dar-es-Salem og jernbane innover i landet bl.a. til Uganda, Rwanda og Burundi. Også her står et kinesisk selskap bak, men her er prisen ?bare? 800 billioner Ksh. Det blir kanskje et kappløp om hvem som blir først igjen som for 120 år siden?

Gode nyheter, men det er et stykke fram??

 

Bjørn O Isachsen

Hjemme og på safari

Håpløst forelsket!

Ikke mye politikk denne gangen kan jeg love. Vil bare nevne at stemningen i enkelte kretser er nokså anti-vestlig. Tre britiske diplomater ble utvist fra et hotell i Eldoret fordi ??. de var britiske! Håper det går greit å være norsk om noen spør?.

 

Det har vært til tider vært ganske høyt aktivitetsnivå. På hjemmeplan har det blomstret vakkert i hagen, gresset vokser fint og grønt. Seinest i går morges kom det bra med regn, og det er bra. Men en busk med blomster sto litt utsatt til så den ble tatt av vinden. Vi både vanner og vender jord for å få det bra, det vil si det er folk som hjelper til med det. Hushjelpen vår, Agnes, er av de ivrigste. Vi har en veldig flink og lærevillig hushjelp ? tror ikke det er mulig å få noen bedre. Men Fatma er sjef for hagen?.. Jeg bare nyter den?.


 

Kenya Power er ikke verdens mest stabile kraftselskap. Rett som det er forsvinner strømmen og kan bli borte kort eller lenge (7 timer en gang). Dessuten er ofte spenningen så lav at kjøleskapet ikke fungerer. Vi bestemte oss for delvis å løse problemet Kenyan Power. En nabo installerte solarstrøm. Jeg visste ikke at det gikk an, men alle lyspærene i huset er nå koplet til et batteri og solarpanel slik at all opplysning ute og inne i huset er solar. Men vi kan også kople det til lysnettet hvis vi ønsker det. Foreløpig har vi ikke prøvd systemet mer enn noen dager, men hittil ser det ut til å virke bra.

 

Dessuten kjøpte vi en vaskemaskin av en nabo som flyttet. Den er veldig forskjellig fra den vi har hjemme, men den fungerer på sitt vis (den vasker for eksempel kaldt). Fortsatt brukes den klassiske afrikanske håndvaskmetoden også her i huset. Bare større ting kjøres i vaskemaskinen. Mange afrikanere mener at den afrikanske metoden fortsatt er best, selv om den meste vaskes i kaldt vann.

 

Vi har vært på to safarier i løpet av tre dager. Den første var en lokal safari (med bil) på savannen i nærheten av oss der vi ved siden av ku- og geiteflokker også opplevde flokker av sebra, gnu og forskjellige antiloper, også flere flokker av giraff. Håper de etter hvert tar turen bortom oss. Det er et stort område, men som er truet av utbygging.

 

Lørdag valgte vi å dra til Nairobi National Park, bare en halvtimes kjøretur fra der vi bor. Parken har grenser helt inn mot Nairobi sentrum, men elektriske gjerder hindrer dyrene å ta seg en bytur. På den andre siden mot oss (dvs Kitengela) er det ingen gjerder, så der kan dyrene krysse over elva mot våre kanter. Det er snakk om Athi River korridoren der dyrene kan bevege seg fritt utenom parken. Dyr har behov for å bevege seg over større områder. Dessverre er den korridoren i ferd med å bli bygget igjen. På den andre siden er parken truet av et motorveiprosjekt og utvidelse av Wilson Airport.

  To unge impalaer føler hverandre på tennene.

Etter å ha ?rast? på motorveien mot Nairobi, tok vi av en meget humpete vei til East gate ? absolutt ingen hovedinngang. Litt av en kontrast å kjøre inn i villmarka bare noen få hundre meter fra motorveien til en tilstand av ro og natur. Den kan jo være tøff nok. Alltid spennende på safari. Hva får vi oppleve i dag? Denne gangen hadde vi med både Salmah og Rasha (på 2 år). Særlig den siste var temmelig urolig til tider, for det kunne være langt mellom dyrene; for så å være helt stille når det skjedde noe utenfor. Og det gjorde det stadig vekk: Impalaflokker som lette og elegante hopper over veien, unger som ivrig dier mora. Flokker av kongonier (visstnok hesteantilope på norsk), eland og sebraer.  En av kongoniene  er alltid på utkikk og klatrer opp på en høyde for å få god utsikt.

kongoni

Giraffene klarer seg godt uten å klatre opp på høyder. Imponerende å se de høytidelig spasere over veien noen meter foran bilen (som selvsagt står stille). Denne gangen fikk vi oppleve giraffer som sloss: De deljet løs på hverandre med hode og hals ? nesten som å oppleve en bisarr form for dans. Tror nesten den som slo fikk merke det mest. Et annet sted opplevde vi giraffkurtise på høyeste plan, men selv etter en halv time kom det ikke til noe klimaks. Håper de fikk det til seinere. I mellomtida opplevde vi en bøffelflokk og et ensomt nesehorn (svart). I sørenden av parken er det en piknikkområde og derfra var det mulig å få en spasertur med væpnet vakt for å oppleve flodhester. Det gjorde vi ikke, derimot krokodiller, bushbukk, marekatter som spiste av hånden og flodhestmøkk. Har absolutt sansen for slike spaserturer ikke minst som et avbrekk.


 

Det skal være 36 løver i parken. Alle har navn. Det så ikke ut til at vi skulle møte noen av dem. Folk var mer eller mindre sovnet da vi rundet en sving på vei mot utgangen. I veikanten sto noe som jeg i første omgang tok for å være en ?grand danois?. Slike hunder befinner seg ikke i slike parker, så det tok ett sekund før jeg oppdaget det var en hunløve på jakt. Fikk tatt noen bilder og en videosnutt i det den snek seg inn i bushen for å få tak i yndlingsretten ? sebra. Tvilsomt om en hunløve klarer det alene, men Fatma påsto at hun så en løve til?.

 

Ja, naturen er fortsatt fascinerende, rå og brutal, men også vakker. To ganger opplevde vi to warthogfamilier (afrikansk villsvin) med smågriser som svinset hit og dit. Eller en ung vannbukk som så rett på deg med store øyne.

 

Safari anbefales alle ? særlig for de som er glade i naturen.

Hvor går Kenya i dag?

 

4. mars i år ble Uhuru Kenyatta valgt til president. Valgkampen var ganske intens og demokratisk på mange måter der de 8 kandidatene absolutt fikk komme til orde og fikk vise hva de sto for. Det dannet seg etter hvert flere koalisjoner, der Jubelee og Cord var de med størst popularitet.

 

Ved valget viste det seg at lederne av de to koalisjonene skilte seg ut, Cords kandidat Raila Odinga og Jubelees kandidat Uhuru Kenyatta. De to fikk nesten like mange stemmer, dvs. Uhuru fikk offisielt 800 000 flere. Samtidig viste det seg at tallene var fikset  ? trass i at valgkontoret, IEBC, var uavhengig. Det ble bevist at IEBC var blitt hacket fra Kenyatta University. Raila Odinga valgte å protestere til Høyesterett, og Supreme Court, en del av Høyesterett, behandlet protesten, men kom til konklusjonen at trass i at det hadde vært juks, måtte valget godkjennes. Den avgjørelsen aksepterte Odinga, som deretter trakk seg fra politisk arbeid foreløpig (Han er fortsatt leder for Cord uten plass i parlamentet).. Det førte til færre uroligheter enn ved noe annet valg hittil.

 

Noe av det første som skjedde var at de folkevalgte forlangte høyere lønn! Det var nå langt flere folkevalgte enn tidligere, og en kommisjon hadde fastsatt lønnen. De folkevalgte fikk presset sitt igjennom. Dermed ble det lite penger til andre ting. Å være politiker i dette landet har mange fordeler. Den ene er å bli behandlet med respekt, du får en tittel. Den andre er at mange politikere sitter sentralt i organisasjoner og karteller som styrer næringslivet i landet. Mange politikere er derfor svært rike. Ved valget ble det også valgt nye provinsguvernører. (De som var før var ikke folkevalgte.) Nå vil de ha rett til å kjøre bil med flagg på, akkurat som presidenten og visepresidenten.

 

Kenyatta oppdaget fort at ett av valgløftene hans at alle barn skulle på egen laptop ved skolestart, ikke kunne gjennomføres. Så hele datareformen ble strøket! Hadde den i det hele tatt vært gjennomførbar? Mange skoler i dette landet mangler for eksempel elektrisitet. Det har blitt innført tilleggsskatt på mange tjenester for å skaffe inntekter til statskassa. Kenyanere flest har merket den økte skatteskruen.

 

Ett virkelig brennbart spørsmål er forholdet til omverden. Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, advarte Kenya om at de ville få et vanskelig forhold til verden med den nye presidenten. Både visepresident Ruto og president Kenyatta er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og skal møte for ICC domstolen i den Haag. Ruto har allerede vært der, og presidenten benyttet visepresidentens fravær til å frarøve han litt makt. Men vil Kenyatta selv reise i februar? Alt tyder på at han stritter imot. Han har allerede fått støtte fra den afrikanske Union som mener at ICC er ute etter afrikanske ledere. Obama valgte å besøke Tanzania og ikke Kenya (faren er kenyaner) på sitt siste besøk i Afrika, noe som irriterte kenyanerne. Kenyatta selv har drevet en utstrakt ?smiskediplomati? rettet mot Kina og Russland og har fått støtte, men da terroranslaget mot Westgate fant sted i september, var de nye vennene i øst lite villige til å stille opp. Derimot kom det mye hjelp og støtte fra vest. Ifølge avisene har Kenyatta snakket med Obama i telefonen og har invitert David Cameron til å komme til Kenya. Mange analytikere har konkludert med at Kenyatta har mer å tape enn å vinne ved å møte i den Haag.

 

Kenyatta valgte selv å sende spørsmålet til sikkerhetsrådet i FN. Det vedtok  forleden dag (uten at det ble brukt veto) at Kenyatta må stille for ICC domstolen i Haag, ikke minst på grunn av hensynet til ofrene etter myrderiene i Rift valley og andre steder. Dette var først og fremst de vestlige landenes syn. Dette har skapt et voldsomt raseri blant mange toppolitikere fra Jubelee her i Kenya. Hvordan våger FN å ?trosse? viljen til 1 milliard afrikanere, uttalte utenriksministeren. Kaste ut britene av treningsleiren de har i Nanyuki har blitt foreslått.

 

Det ligger nå et lovforslag på bordet som foreslår at av investeringer (les nødhjelp) kan bare 15% komme fra utlandet. De vestlige ambassadørene (også Norges ambassadør) har pent og diplomatisk kommentert (les protestert) på dette forslaget gjennom avisinnlegg i mange kenyanske aviser fordi det rammer de aller fattigste i landet. Mange ser på dette som Kenyas ?straff? til vesten fordi de ikke støtter Kenya i ICC-saken. En underlig og brutal straff spør du meg.

 

I verste fall vil situasjonen bli som i tidligere president Mois dager at Kenya vil bli et temmelig isolert land. En viktig inntektskilde for landet ville skrumpe helt inn: Turismen.

 

Kanskje det er det Kenyatta vil? Han var jo Mois protegé, (er det vel fortsatt), og det eneste ?lovlige? partiet KANUs presidentkandidat ved valget i 2002 da Regnbuekoalisjonen vant. Noen år tidligere var Kenya en ettpartistat og opposisjonen ble mer eller mindre holdt nede av sikkerhetspolitiet.

 

For det første ser det i dag ut til at majoriteten i nasjonalforsamlingen (Jubelee) er lite villige til å høre på mindretallet (Cord). Mange påstår det har oppstått ett flertallsvelde i Kenya i dag. Cord har heller ikke vært særlig dyktige som opposisjon heller.

 

For det andre har det kommet et forslag til endrede regler for media. Det kreves lydighet av mediebedriftene. Det er ikke så vanskelig i bedrifter der politikere er aksjeholdere (for eksempel ?Daily Nation?), men verre der medieselskapene er uavhengige som i Standardgruppen der redaktøren av avisen ?The Standard? karakteriserer det nye lovforslaget som idioti. Det kraftigste forsvaret for mediefrihet er selve konstitusjonen der ytringsfriheten er slått fast. Mange politikere raser likevel mot pressefriheten og hevder at media har skapt mye negativt i samfunnet som ødelagte karrierer, familier og selvmord.

 

Nyhetene fortalte nettopp at Kenya har inngått en avtale med Somalia om at i løpet av en 3 årsperiode skal alle somaliere (ca. 1 million) sendes tilbake til Somalia. Det er ikke alle somaliere like glade for, ikke minst de som er født i Kenya. Det vil også ramme Kenya økonomisk fordi somalierne driver viktig økonomisk virksomhet i landet.  

 

Dessuten har Kenya en konflikt gående med Tanzania om forholdene i Øst-Afrika. Tanzania har truet med å nekte kenyanere adgang til landet på de nåværende vilkår.

 

Det ser absolutt ut til at Kenya er i ferd med å ta noen skritt tilbake, dessverre. Reverend Njoy, en kenyansk opposisjonsleder og prest, antydet i et intervju på KTN television i går at Kenya var på vei mot fascistiske tilstander?..

Etter en uke i Kitengela: SOMMERFERIE

Ble møtt av plaskregn på flyplassen i Nairobi. Det stemmer ikke helt lenger. Været har variert, men det er slutt på regnet foreløpig. Det ser ganske grønt og fint ut. Hagen blomstrer, men midt på plenen er det fortsatt en gulbrun flekk etter tørken. I går var det +29 som høyeste temp., mens i natt var det nede i 16 grader. Liker den variasjonen.

 

Kitengela er en middelstor by etter forholdene; gjetter på at det kan være ca. 150 000 mennesker i denne byen. Den ser ut til å tiltrekke seg folk med penger, for det er (og bygges fortsatt) mange fine hus her. På kartet jeg kjøpte i Oslo fra 2012 er ikke byen en gang merket av på kartet, mens på Google Maps er det ingen tvil, det er en stor by der like etter avkjørelsen til Namanga (The Pan African Highway). Vi bor jo i utkanten av byen ved jernbanelinjen ved savannen i et boligfelt hvor de fleste husene er like ? bortsett fra at noen er speilvendte. For å komme hit med bil fra Kitengela, må vi kjøre ganske lang omvei for å komme fram. Det går riktignok en vei ganske direkte fra byen og hjem, men den er i ganske dårlig forfatning. Den bruker vi stort sett når vi skal gå til byen, og det hender både titt og ofte. For å kjøre hit, følger vi hovedveien ut av byen, for så å svinge av fra hovedveien på en nokså humpete vei, men den er iallfall ment å være vei. Vi passerer en sikkerhetsbom hvor vi hilser pent på vakten, humper videre både på grunn av naturlige og unaturlige humper (= fartsdumper). Men så tar vi av fra veien på noe som ikke kan være annet enn hjulspor på gressbakke og kjører nedover mot boligfeltet der vi bor. Av og til må vi velge en ny vei fordi noen har satt opp piggtrådgjerde over veien for å markere sin eiendom. Slik er det bare her, ingenting er regulert, hus spretter opp over alt hvor noen mener de har retten til å bygge. (En stygg sak: En myndighet tillot bygging av til dels fine hus like ved flyplassen. Disse husene måtte rives da flyplassen skulle utvides fordi de var bygget på arealer som var avsatt til flyplassutvidelse.)

 

Hvorfor denne omveien? Rett og slett fordi det er bedre å kjøre her, spesielt når det har vært regn og mange av veiene omdannes til søleveier.  Skikkelig grunnarbeid gjøres ikke på private veier.

 

Den største forandringen er at nå har mange nye mennesker flyttet hit og det kryr av unger, både store og små. Mange hus er blitt ?ferdige? og folk har flyttet inn. Vi har dessuten fått bom og sikkerhetsvakter om natta, og det går ikke an å komme inn uten å passere bommen med sikkerhetsvakt. Det er riktignok ikke helt sant, noen ?snarveier? fins ennå, men murene vokser.

 

Ungene ser ut til å trives med hverandre, det er iallfall ikke mangel på lekekamerater. Ett lite problemområde: Ikke alle har sykkel. De som har, blir ofte ?tvunget? til å låne ut sin til de litt større. Det er i og for seg greit nok, men ikke når sykkelen blir tvunget fra eieren fysisk.

 

Sykler er det ikke så mange av, og det er bare menn som bruker dem. Fatma har aldri lært å sykle. Motorsykler er det desto flere av. Det er de som eier småveiene. De brukes i pendeltrafikk mellom bysentrum og boligområdene. I dag er det ikke lov å ha mer enn en passasjer, men det er det ingen som bryr seg om. En tur på motorsykkel koster ca.80Ksh = 6kr. Er ikke spesielt glad i disse motorsykkelturene, iallfall ikke hvis en er utstyrt med varer fra butikkene. Da foretrekker jeg heller tuk-tuk, en trehjulsmotorgreie (vanlig også i Asia etc.). Der sitter du inne i en liten boks som beveger seg, skumper og rister og sjåføren spiller høy afrikansk musikk til den nette sum av 150Ksh = 10kr. Det er i grunnen ganske gøy! Drosje er atskillig dyrere, 350Ksh = 25kr, men mye mer behagelig, selv om det bare er en Toyota Corolla!. De 4 km til byen pleier vi å gå, det er veldig ok når det ikke er for varmt. Naboene undrer seg, de har jo bil! Men så unner vi oss en kopp kaffe på en kafé når vi kommer fram.


 

I dag var det ekstra grunn til å feire: Siste skoledag og graduasjonsfest på skolen. Hvem ble ?graduated?: De som var ferdig med førskolen! Her var møtt opp lærere, elever, representant fra myndighetene, foreldre og andre som jobbet på skolen. Skolen er en katolsk privatskole, og foreløpig går det elever opp til 4.klasse der. Men de har planer om å utvide. De som skulle bli ?graduated?, hadde fine drakter på seg som om de skulle inn på universitetet. Og så  skal de begynne i 1.klasse til neste år.  Det ble holdt mange og lange taler, og verst var (selvfølgelig) presten. Rart at ungene holdt ut de tre timene forestillingen varte i 28 varmegrader. Vi tok en liten feiring på isbaren i Kitengela sentrum. Jum-jum. Til neste år skal Salmah opp i 2.klasse, men første er det 7 ukers sommerferie?.

 

En av de nyankomne rett over gjerdet for oss er et kenyansk-amerikansk ektepar med ei lita tulle på litt over ett år (like gammel som Ingrid). Det er hun som er amerikansk muzungo, og det er vel nokså spesielt, det pleier å være motsatt. Hun har lært seg noe kiswahili for å kunne snakke med folk og ikke minst sin egen datter etter hvert. Engelsk er jo ellers nokså anvendelig. Flere her snakker kiswahili (eller sheng) enn engelsk.

 

Hittil har det vært nokså stille på savannen. Det er noe aktivitet, og naboen sa det skal bygges et hus der. Det er synd. Men jeg ble møtt av en kori bustard (verdens tyngste flygende fugl) og så noen antiloper og sebraer i det fjerne. Naboen fortalte at en cheetah hadde fått unger og har lovet meg en tur for å se etter dem. Det gleder jeg meg til, for cheetah (gepard) har jeg bare en gang sett snurten av ? i Sør-Afrika.

 

Nå får jeg spise den papayaen som nettopp ble servert meg. jum-jum 🙂