bjoisac

Mt Kenya
One thing is certain: Easter here in Kenya is very different from Easter at home. Now I’m not talking about the weather, but about everything. One reason is of course that my surroundings are Muslim and therefore has no tradition of Jesus’ death, because he died as a prophet and not God’s son. Kitengela is full of churches, but not near where I live, and many of them are charismatic or Adventists . It’s not exactly my type . But I ‘ve had my quiet moments listening to Bachs St. John’s passion on Good Friday on YouTube. YouTube is helpful to have. Does the way smoothly into NRK radio here , even on a Mac one, but listen rather seldom – except “Klar en klassiker”.

Another thing that is very different is that shops and banks are open on Sundays and public holidays. No holiday closures here, nor Easter. Bought shoes on Good Friday, nice shoes Ksh 3000.-. The newspapers were also on the street. There you did read about a matatu collided with a truck out of control and 11 people died. The truck driver and assistant ran off into the jungle . It swarmed by people in Kitengela , but not as many as it can be. Many people have traveled ” home” to the family at Easter . Also today we have been visiting the town and ate lunch at Pizza Inn and Chicken Inn . Very fine and cheap with a pizza for Ksh 500.- .

It appears that Easter should continue to be quiet and peaceful for our example.
Land of the kikuyus
But we’ve had a few excesses in terms of travel . We drove the wife of Buda home to her family in a city in northern Kenya called Isiolo. We have been there before and I was a little in love with the place and the surroundings . Distance up there is not more than from Oslo to Kristiansand, and the running time was 5 hours with several breaks along the way. So we drove through the central highlands , the richest part of Kenya , Kikuyu land! There we drove past towns like Karatina and Nyeri – in the past lived and died Scouting’s mother and father, Lord Baden – Powell and his wife Olava Baden – Powell ! . As you see the time spent the road north from Nairobi is excellent, if not exactly highway. Through the southern part of the area we drove through a fruitful , uneven , almost garden like landscape . Many farms here were brought by the colonial masters for ca. 100 years ago. In this area had Maumau their activities in the 1950s before the movement was crushed by the British. On the left side we did have eventually Aberdaremountains in sight, calm, almost flat mountains with peaks up to 4000moh . On the right was a large mountain shrouded in a thick cloud. In the mountains lived the Kikuyu god, Ngai .
Towards Aberdare mountains  Mt Kenya
When we did get to Nyeri, the landscape changed to become more open. We drove along a large plain , Laikipia Plains, and with little vegetation, the view was far. And , it looked as if the dense cloud dots surrounding the Mt . Kenya, Africa’s second highest mountain ( 5199moh ), began to disintegrate. Something , however, was already gone, the last train from Nanyuki, the railroad between Nairobi and Nanyuki . Much of the track was left as a reminder that there had been trains. The road followed the track pretty much most of the way . That’s how it went with most of the side tracks in Kenya; there was no money to earn in the railways ; although in his time was the backbone of Kenya’s transport system. The weather improved and when we arrived in Nanyuki and the equator for a short stop, was Mt . Kenya visible between skyflakes.
  Mt Kenya
The stretch between Nanyuki and Isiolo are one of the most beautiful in Kenya. I am captivated every time I run here. On the right side sits Mt . Kenya. It seems so close, but you usually use 5 days to get to and from the top. Besides, you are not at the top without climbing training and equipment. Mt . Kilimanjaro is in the form a large volcano with some ice and snow on top. Mt . Kenya on the other hand is a volcanic remnant that strives game against the sky. I’m not going to try myself as a mountaineer , but I took some pictures on the way back when the mountain of God playing hide and seek between the clouds in the sun was going down. There is something puzzling over those mountains and it ‘s no wonder that the Kikuyu left main god, Ngai, be the god residing in the mount of God . Beautiful lighting.
big wheat fields Towards Isiolo
The road went uphill to almost 3000moh , and up here had rich colonists their huge grain farms. Large areas were covered by vast fields that we can only dream about in Norway and most of Europe . In the background was constantly Mt. Kenya. Then began the descent towards Isiolo in large bends. The quality of the road was excellent, just the trucks must be cautious downhill . We look Isiolo in the distance and wilderness behind. Although there are 500km further to Moyale, the border city of Ethiopia, this area is almost empty of people – apart from a few nomadic tribes, cattle thieves , bandits and others. The road north from Isiolo transformed by some kilometers to a cattle trail and make their journey to a trial.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

To the west the vast Turkana Lake Turkana as the central focal point. Once upon a time NORAD built a road to Lodwar. I haven’t tried to run it , because I have not visited Turkana yet. In this area there is a flora of nomadic tribes , most quite small. Many have not understood that they live in a country called Kenya. They often engage in local feuds against each other, often due to cattle theft, which at times has evolved into tribal wars. In one case went 50 policemen in an ambush and was liquidated . In the paper recently I read a post that said that one could not accept anymore that people lived in the Stone Age when the rest of the country ( somewhat exaggerated ) was moving into the digital age . Now that it’s made oil discoveries, the government has been a sudden interest in the area. Turkana is however also a landscape that appeals to tourism with its exotic environment and wonderful landscape . Turkana bordered on the north by South Sudan, the world’s youngest country, which certainly struggling. The News Today (20.4 ) reported that 100 people had been killed in connection with cattle robberies. I imagine that South Sudan is an extension of Turkana , and that it really is not very ripe for independence. Rumors here in Kenya says that President Salva Kiir, who did have Norwegian advisers, has already managed to become a very rich man.
Towards Isiolo Isiolo
We get a reminder of what we run into in Isiolo. In the city center we did see soldiers in full war gear  – it?s not common. The news reported that someone has attacked a mosque , and that others have gone and attacked a church ( which is the unfortunately developments in Nigeria) . It is a situation that neither the Christians nor Muslims want. Kenya will be a country of peace between religions, but authorities have not quite managed to get it in connection with the treatment of the Somalies and thus the Muslims in Kenya.

We ran into a side street to a hotel there, where we ate dinner and said goodbye to Mammarasha and Rasha. We decided not to stay in Isiolo, but go back to the city at the equator, Nanyuki . The streets of Isiolo was now completely normal , no soldiers were watching . In all, the trip back to Nanyuki was rather rainy and foggy , but when we approached Nanyuki, it was the clarification and Mt . Kenya showed up beautifully . We stayed at a decent hotel – two rooms with breakfast and magnificent views of Mt. Kenya.

Nanyuki is located on the edge of the Laikipia Plains as we crossed in 2011 on a roughroad. Below is a series of huge farmer who runs cattle among other boran cattle – the best meat producers in Africa. Some of them have started to become sanctuaries like Ol Pejeta Concervancy and Lewa Wildlife Concervancy .. Here you can find a sanctuary for chimpanzees. Although it is not proven that chimpanzees have been living in Kenya, you will find all the major African animals buffalo , elephant , giraffe , antelopes , lions , hyenas , leopard and rhino not least – both black and white. But even here within a well- guarded electric fence poaching is going on.

Safari in a smaller scale , we have been doing in the recent times – out on the savannah few miles away. This time we saw the giraffes we have missed stayed and they seemed to be very much alive. Great pets to have so close to – also the elegant impalas
 
At the end of our trip to Isiolo, I suggested that we could take a trip to the 14th Water Falls in Athi River, not so far away from home. And even though I knew they could not compete with certain other waterfalls because they are only from 10 to 20 meters high, it is quite good with 14 waterfalls side by side . Much foam, a short boat ride with ropes, demonstration of diving made ??the visit enjoyable. Equally entertaining was basically the continuation. We took a shortcut – a rough road – towards Nairobi, we saw a bull fight in the middle of the road, lots of people on their way from church , many with palm leaves ( Palm Sunday ), an incredible number of people with Salvation Army uniforms, large coffee plantations of the road, etc. Some places the road was very muddy , but I think there had been no trouble getting help.
  Thika with “Del Monte”

  14 Falls

But the Easter was very peaceful.

En ting er i alle fall sikkert: Påske her i Kenya er svært forskjellig fra påsken hjemme. Nå snakker jeg ikke om været, men om alt. En av årsakene er selvfølgelig at mine omgivelser er muslimske og derfor har man ingen tradisjoner omkring Jesu død, fordi han døde som profet og ikke som Guds sønn. Her i Kitengela vrimler det av kirker, men ikke i nærheten av der jeg bor, og mange av dem er karismatiske eller adventister. Det er ikke akkurat min form. Men jeg har hatt mine stille stunder og hørte på Johannespassjonen på langfredag på YouTube. YouTube er kjekk å ha. Får forresten greit inn NRK radio her, også på Mac?en, men hører nokså lite på den – unntatt Klar en klassiker. 

En annen ting som er svært annerledes er at butikker og banker er åpne, søn- og helligdager. Ingen helligdagsstengning her i gården ? heller ikke i påsken. Kjøpte sko på langfredag, fine sko til kr. 200.-. Avisene var også på gaten. Der kunne man leste om en matatu som kolliderte med en lastebil ute av kontroll og 11 mennesker omkom. Lastebilsjåføren og assistenten stakk av i jungelen. Det vrimlet av folk i Kitengela, men ikke så mange som det kan være. Mange har reist “hjem” til familien i påsken. Også i dag har vi vært på bytur og spiste lunsj på Pizza Inn og Chicken Inn. Veldig greit og etter våre forhold billig med en pizza til 35kr. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det ser ut til at påsken skal fortsette å være stille og fredelig for vårt vedkommende.

Kikuyuland

Men vi har hatt et par utskeielser i form av reise. Vi kjørte kona til Buda hjem til hennes familie i en by nord i Kenya som heter Isiolo. Vi har vært der før, og jeg ble litt forelsket i stedet og omgivelsene. Avstanden dit opp er ikke mer enn fra Oslo til Kristiansand, og kjøretiden ble på 5 timer med flere pauser underveis. Dermed kjørte vi gjennom det sentrale høylandet, den rikeste delen av Kenya, kikuyuenes land!  Det kjørte vi forbi byer som Karatina og Nyeri – i den siste bodde og døde  speiderbevegelsens mor og far, Lord Baden-Powell og kona Olava Baden-Powell!. Som dere skjønner av tidsbruken er veien nordover fra Nairobi utmerket, om ikke akkurat motorvei. Gjennom den sørlige delen av området kjørte vi gjennom et fruktbart, småkuppert, nesten hageaktig landskap. Mange farmer her ble anlagt av koloniherrene for ca. 100 år siden. I dette området hadde Maumau sin virksomhet på 1950-tallet før bevegelsen ble knust av britene. På venstre side fikk vi etter hvert Aberdarefjellene i sikte, rolige, nesten flate fjell med topper opp mot 4000moh. På høyre side var et stort fjell innhyllet i en tykk sky. I det fjellet bodde kikuyuenes hovedgud, Ngai.

Mot Aberdarefjellene  Ekvator 2100moh

Da vi kom til Nyeri, endret landskapet seg til å bli mer åpent. Vi kjørte langs en stor slette, Laikipia Plains, og med liten vegetasjon var utsikten langt og lengre enn langt upåklagelig?. Og, det så ut som om den tette skydotten som omga Mt. Kenya, Afrikas nest høyeste fjell (5199moh), begynte å gå i oppløsning. Noe som imidlertid allerede var gått i “oppløsning” var jernbanen mellom Nairobi og Nanyuki. Mye av sporet lå igjen som en påminnelse om at her hadde det gått tog. Veien fulgte sporet stort sett det meste av veien. Det var slik det gikk med de fleste av sidebanene i Kenya; det var ingen penger i jernbanen; selv om den i sin tid var ryggraden i Kenyas transportsystem. Været bedret seg, og da vi ankom Nanyuki og ekvator for en kort stopp, var Mt. Kenya synlig mellom skyflakene.

  Mt. Kenya

Strekningen mellom Nanyuki og Isiolo er av de vakreste i Kenya. Jeg blir betatt hver gang jeg kjører her. På høyre side troner Mt. Kenya. Den virker så nær, men vanligvis bruker du 5 dager på å komme til og fra toppen. Dessuten kommer du ikke opp på toppen uten klatretrening og utstyr. Mt. Kilimanjaro er i form en stor vulkan med noe is og snø på toppen. Mt. Kenya derimot er en vulkanrest som streber vilt mot himmelen. Jeg har ikke tenkt å prøve meg som fjellklatrer, men jeg tok noen bilder på tilbakeveien da gudefjellet lekte gjemsel mellom skyene i det sola var på vei ned. Det er noe gåtefullt over slike fjell, og det er ikke så rart at kikuyuene lot hovedguden, Ngai, være guden bosatt i gudefjellet. Vakker belysning??

  kornåkre og treplanting

Veien gikk oppover mot nærmere 3000moh, og her oppe hadde rike kolonister sine enorme kornfarmer. Store områder var dekket av enorme åkre som vi bare kan drømme om i Norge og det meste av Europa. Bakgrunnskulissen var hele tida Mt. Kenya. Så begynte nedstigningen mot Isiolo i store slyng. Veikvaliteten var utmerket, bare lastebilene må være forsiktige i nedoverbakkene. Vi ser Isiolo i det fjerne og ødemarkene bakom. Selv om det er 500km til Moyale, grensebyen til Etiopia, bor det nesten ingen i dette området – bortsett fra noen nomadestammer, kvegrøvere, banditter oa. Veien nordover fra Isiolo omdannes etter noen mil til en krøttersti og gjør reisen videre til en prøvelse.

  Isiolo

Mot vest det enorme Turkana med Lake Turkana som det sentrale midtpunkt. Hit bygde NORAD vei i sin tid. Har ikke prøvekjørt den, fordi Turkana har jeg ikke besøkt ennå. I dette området er det en flora av nomadestammer, de fleste ganske små. Mange har ikke oppfattet at de bor i et land som heter Kenya. De driver ofte lokale feider mot hverandre, ofte på grunn av krøttertyverier,  som til tider har utviklet seg til stammekriger. I ett tilfelle gikk 50 politifolk i et bakhold og ble likvidert. I avisen nylig leste jeg et innlegg som sa at en ikke kunne akseptere lenger at folk levde i steinalderen når resten av landet (noe overdrevet) var på vei inn i den digitale hverdagen. Nå som det er gjort oljefunn, har myndighetene fått plutselig interesse for området. Turkana er imidlertid også et landskap som appellerer til turisme med sitt eksotiske miljø og fantastiske landskap. Turkana grenser i nord til Sør-Sudan, verdens yngste stat, som absolutt sliter. Nyhetene i dag (20.4) fortalte om at 100 mennesker var blitt drept i forbindelse med kvegrøverier. Jeg tenker meg at Sør-Sudan er en forlengelse av Turkana, og at landet egentlig ikke er modent for selvstendighet. Ryktene her i Kenya sier at president Salva Kiir, som har hatt norske rådgivere, allerede har maktet å bli en meget rik mann.

Vi får en påminning i det vi kjører inn i Isiolo. At det er mange mennesker i byen er helt normalt, men at det opptrer soldater i fullt krigsutstyr er ikke vanlig. Nyhetene fortalte at noen har gått til angrep på en moské, og at andre igjen har gått til motangrep mot en kirke (noe som dessverre er utviklingen i Nigeria). Det er en situasjon som verken de kristne eller muslimene ønsker. Kenya skal være et religionsfredens land, men myndighetene har ikke helt klart å få det til i forbindelse med behandlingen av somaliene og dermed også muslimene i Kenya.

Vi kjørte inn i en sidegate til et hotell der, hvor vi spiste middag og tok farvel med Mammarasha og Rasha. Vi bestemte oss for ikke å overnatte i Isiolo, men reise tilbake til byen ved ekvator, Nanyuki. Gatene i Isiolo var nå helt vanlige, ingen soldater var å se. I det hele tatt, tilbaketuren til Nanyuki var heller regnfull og tåkete, men når vi nærmet oss Nanyuki, ble det oppklaring og Mt. Kenya dukket vakkert fram. Vi overnattet på et greit hotell for kr. 340.- for to rom med frokost samt praktfull utsikt mot Mt. Kenya.

Nanyuki ligger i utkanten av Laikipia Plains som vi kjørte over i 2011. Her er det en rekke enorme farmer som driver kvegdrift blant annet med borankyr – de beste kjøttprodusentene i Afrika. Noen av dem har gått over til å bli sanctuaries som Ol Pejeta Concervancy og Lewa Wildlife Concervancy.. Her kan du finne et sanctuary for sjimpanser (gjett hvem som har tilbrakt en del av sin pensjonisttid her!?) selv om det ikke er bevist at sjimpanser har hatt tilhold i Kenya, Her finner du alle de store afrikanske dyrene som bøffel, elefant, giraff, antiloper, løver, hyener, leopard og ikke minst neshorn – både svart og hvit. Men selv her innefor et godt bevoktet elektrisk gjerde viser det seg at krypskyterne kommer til.

Safari i noen mindre målestokk har vi også bedrevet i den seinere tid – ute på savannen noen mil unna. Denne gangen så vi hvor giraffene vi har savnet oppholdt seg og at de så ut å være i beste velgående. Flotte dyr å ha så nært innpå.

impala  giraff oksekamp midt på veien

På slutten av vår tur til Isiolo foreslo jeg at vi kunne ta en tur innom De 14. Vannfallene i Athi River, ikke så kolossalt langt hjemmefra. Og selv om jeg visste at de ikke kan måle seg med visse andre vannfall fordi de bare er fra 10 – 20 meter høye, er det ganske flott med 14 fosser ved siden av hverandre. Mye skum, en kort båttur med tau som framkomstmiddel, demonstrasjon av stup gjorde besøket underholdende nok. Like underholdende ble i grunnen fortsettelsen. Vi tok en snarvei – en roughroad – i retning Nairobi, vi så oksekamp midt i veien, masse folk på vei fra kirke, mange med palmeblader (palmesøndag), utrolig mange i frelsesarmeuniform, store kaffeplantasjer like ved veien osv. Noen steder innbød veien til fastsetting, gjørmehull mm, men her hadde det ikke vært problemer med å få hjelp.

De 14 fossene med stuper

Men selve påsken har gått stille for seg.

Fortsatt GOD PÅSKE!

god underholdning

Nevnte forrige gang at folk i nabolaget hadde høns og katter. Glemte å fortelle om vår ene nabo og hans menasjeri: Han har en hund som heter Caspar som er veldig glad i unger, så glad at ungene som ikke kjenner den, blir redde. Han har et kattepar, Abel og Angel, som kommer stadig med unger.  Didi er en av dem. De har nok forsynt seg av kyllingene til vår andre nabo. Nå leker de tre kattungene sammen. Dessuten har de en leopardskilpadde gående rundt i hagen sin. Ikke akkurat smågutt. I begynnelsen irriterte Caspar seg over denne minitanksen i hagen som gikk rundt og spiste opp kålen. Han, naboen, er en slags zoolog tilknyttet Nairobi National Park har lovet en tur for å se på noen geparder, men jeg tror det ikke før jeg får se det.

ung maasai etter omskjæringen

Ser dere har en omskjæringsdebatt i Norge. Den debatten er ikke aktuell her. Omskjæring for begge kjønn er vanlig og er ofte lagt inn i ritualer. Hos kikuyuene ble begge kjønn omskåret samtidig i en felles ungdomsfest. Jeg vet at blant nilotene (luoene) er omskjæring ikke vanlig. Motsetningen er somaliene som er ganske drastiske når det gjelder omskjæring av kvinner. Omskjæring av kvinner er nå kraftig motarbeidet av helsemyndighetene og det blir heldigvis færre og færre av dem. Det er ikke knyttet til religion, men til stamme. Når det gjelder omskjæring av menn, er det et ikketema. Hos maasaiene er det fortsatt viktig for menn å være med på omskjæringen. Det er et ritual du må gjennom før du kan bli kriger. Har møtt noen unge menn i den situasjonen langs veiene i Tanzania. De er svartkledde, og vil gjerne ha penger av turistene. Ellers ser jeg i avisene at det er diskusjoner om ungdomssex, one night stand, prevensjon osv. Åpenheten er blitt større. Men nakenhet er ikke tillatt ? og jeg som er vokst opp med troen på at afrikanske jenter vanligvis gikk uten noe oventil. Det er strengere her enn i vesten, og da særlig ute i kystområdene hvor de ryster på hodet av oss fra vest. Men på kafeer er det ok å die. Bare i det “usiviliserte” Turkana vil du møte stammer der kvinnene går nakne oventil.

HIV / Aids debatt har jeg sett lite til. Ingen tvil om at sykdommen eksisterer, men den er lite framme i fokus. Jeg vet at den er mindre utbredt her enn sør i  Afrika. Fredsprisvinneren Maathai Wangari var jo av dem som hevdet at HIV var et kunstig utviklet virus plassert bevisst i Afrika av vesten for å ramme verdensdelen økonomisk. Det er heller ingen tvil om at menn misbruker sex her i Kenya – ikke minst sjefer overfor kvinnelige ansatte, lærere overfor studenter osv.  Færrest tilfeller finner en blant den muslimske befolkningen.

  Nairobimiljø
Det som det er lett å merke er at søppelkultur er mangelvare i store deler av Kenya. Søppel kastes der hvor det passer den enkelte. Mange steder flyter det søppel midt i byen. I noen byer er det organisert privat søppeltømming. Det er det her i Kitengela. To ganger i uka kommer en lastebil og henter søppel. Sortering er det ingen som snakker om. På byggeplassen blir emballasjen bare liggende og slenge.  I noen tilfeller har jeg sett søppel langt ute på savannen som bare har blåst av sted. Derfor får du litt negative følelser når du kommer til en by, landsby eller gård hvor søppelet bare flyter ? i tillegg til at gater og veier er søle- eller støvveier full av huller slik at det er vanskelig å komme fram både å gå, sykle eller bile. Athi River er den byen jeg har besøkt hvor de har de dårligste veiene. Det verste er at en gang i tida var de de beste, men betongen og asfalten har for lengst gått i oppløsning og hullene blir bare større og større.

I tillegg har de noen gedigne humper. Alle veier i Kenya har humper i tettbygde strøk selv om det er motorveier med fri fart ellers. Her er det bare å bremse ned til 0km/t og krabbe forsiktig over for ikke å få bilen ødelagt. Norske humper er ingenting i forhold.

Når det gjelder klær, bruker kenyanerne overraskende mye klær selv når det er skikkelig varmt. Få går med korte bukser bortsett fra muzungoer som meg. I byen går de fleste i kontoruniform, dress med slips, veldig påkledd. Når sola går ned, er det på med jakker og gensere selv om temperaturen fortsatt er godt over 20 grader. Jeg bruker alltid caps eller hatt når jeg er ute i sola. Det er helt nødvendig. Føler selv at jeg er litt “bortskjemt” med varmen. Ute kjennes det deilig fordi det blåser litt, men det er +28,5 i følge termometeret.  Det blir kaldt å komme hjem. I juni / juli når jeg ikke er her, kan temperaturen gå ned til rundt 10*C selv midt på dagen. DET er kaldt i Kenya.

Er det dyrt å leve i Kenya? Det kommer an på hvilke krav du har til det materielle nivået. Mat, klær og sko ligger langt under vårt nivå, bortsett fra importerte ting. Elektronikk osv. er dyrt fordi det er importert. Derfor kommer nyheter i vest ofte et halvt år seinere til Afrika, eller de kommer med billigere modeller. Fatma fikk vondt i øynene når hun leste, og vi prøvde å finne en optiker. Det var lettere sagt enn gjort. Et legekontor fortalte at det fantes en i Kitengela (en by med over 100 000 innbyggere), men de ville ikke anbefale den. Gå heller på sykehuset. Vel, vi fant optikeren som faktisk var utstyrt med ett instrument for å sjekke øynene. Fatma fikk brillene, og leser bedre nå. Jeg ville ha et ekstra SD-kort til kameraet, men det måtte være hurtig (til video). Ingen problemer å få tak i sånt hjemme. Her måtte jeg til en spesialbutikk i Nairobi. Bokhandlerne har bøker, men nokså beskjedent. Det er en del bøker de ikke har av politiske grunner. Har skaffet meg en del klassikere av afrikanske forfattere som Achebe og Ngugi hos en bokhandel som først og fremst selger til skolebarn. 30kr. for en roman (paperback) er overkommelig (for meg, men dyrt for kenyanere).

Leser en del aviser – først og fremst – “the Standard” som vel er den fremste opposisjonsavisen. Vi kjøper den på gata til en pris av 60Ksh (=3,50). Det står mye lesbart (mye mer enn i norske aviser), og en kommer litt under huden på samfunnet Kenya. Avisa hadde i mars en reportasje fra en regjeringskonferanse på et luksushotell under Mt. Kenya. Det hele hadde kostet 100 millioner Ksh av skattebetalernes penger. Noen dager seinere gikk avisen ut med en beklagelse. Sjefen hadde blitt innkalt til Statehouse (presidentpalasset) og måtte be om unnskyldning. Arrangementet hadde bare kostet 8 mill. Ksh. Ryktene sa at president Kenyatta egentlig ville stoppe et program som KTN (fjernsynsselskapet til Standardgruppen) hadde laget om valget i mars 2013. Noen dager seinere gikk KTN ut og sa at programmet ville bli sendt. Nå er det plutselig blitt stille, og intet program om valget har gått på lufta. Det forteller litt om mediasituasjonen her.  Likevel synes jeg at det står mange interessante innlegg i avisene. Noe er rent opplysende, annet er mer kritisk. Det er tydelig at president Kenyatta vil ha et mer begeistret media for den politikken han fører. Det har han ikke fått, og den største kritikeren får han ikke stoppet, for han bor i USA. Det virker som om mediafriheten har blitt begrenset etter at Kenyatta ble president.

Kenyansk TV har mange kanaler, de fleste av dem kommersielle. KBC er statlig, men også den har reklame. De andre er ntv, Citizen og KTV. Presidenten har egen tv-kanal. Den ser vi aldri på. Noen kanaler er bare musikk og underholdning. Ellers er det ikke så meget egenproduserte tv-program her. Det er ofte nyheter, men det er bare engelsk nyhetssending kl. 2100. Men når intervjuene foregår på kiswahili, er det ikke bestandig like lett å forstå. Mye ?såpe? ? helst fra Mexico, Nigeria (Nollywood) og India (Bollywood). Noen serier er produsert i Kenya. En foregår faktisk i Kiberaslummen, men handler lite om hvor vanskelig det er å bo der. Humor er det mye av, i dialogform, skjult kamera eller store show som Churchill show, som er svært populært. I det siste er det lagt inn atskillig humor rettet mot myndighetene. Mye foregår på sheng. Du forstår hva det dreier seg om (fordi det er mye engelsk i sheng), men ikke hva de sier.  Vi ser en del på tv. Av og til kommer vi over gamle (og nye) kvalitetsfilmer. Vi så på tv filmen “6 years of slavery” (eller noe sånt) før den kom på kino.

Fra en mexikansk “soap”.

Trafikken kan en skrive en avhandling om. Trafikken i Kenya handler mest om ukultur. Det er nok flere som har biler i Kenya enn i Norge. Det er likevel de færreste som har bil. I Norge blir det drept under 200 mennesker i trafikken årlig, i Kenya over 3000. I ukulturen er det matatuene som leder an. Matatuene er Toyota Hiace eller Nissan som kan ta 14 passasjerer ++. Nå er det litt krise fordi myndighetene har forlangt sikkerhetstiltak: Alle matatuene skulle vært inne til sjekk 1.april (ingen spøk) og da skulle speedometeret være påmontert sperre slik at de ikke kan gå over 80km i timen. Synes det har vært litt spesielt den seinere tida at vi har begynt å kjøre forbi matatuer. Det har vært streikeaksjoner fra kartelleiernes side, for matatuene er eid av karteller. På grunn av færre matatuer har prisen for å reise med buss og matatu gått opp 100%. Det koster nå 300Ksh til Nairobi = 21kr. Politiet kontrollerer villig vekk, men er også påvirket av eget lave lønnsnivå og er mer enn villig til å ta imot bidrag (kalles også korrupsjon). En skulle tro at det ga gylne tider for jernbanen. Men tog går det bare tre ganger om dagen fra den moderne park and ride jernbanestasjonen Syukimau ? halvveis til Nairobi. Underlige saker.

  matatu

Nordover fra Nairobi mot Rift valley går en “dual carridgeroad” med to kjørebaner i hver retning med betongmur i mellom kjørebanene. Jeg sa, så lurt, da hindrer de farlige forbikjøringer. Nei, muren hindrer folk å løpe over veien; mange ble drept her før de bygde muren, svarte Buda. Etter en stund forsto jeg det, for underganger eller overganger fins knapt? Flere steder hadde folk laget hull i muren for å snike seg over, andre steder var det hull med fotgjengerovergang (som ingen likevel respekterer).

Hvor fornøyde er kenyanerne? Det er vanskelig å svare på. Noen er rike og er sikkert svært fornøyde. I Kenya er det imidlertid en grådighetskultur som er skremmende: Mye vil ha mer. Den er skremmende også for omgivelsene. For eksempel er Tanzania skeptisk til nettopp denne kulturen. Hva med “vanlige” folk? En undersøkelse nylig slo fast at 26% av befolkningen går til sengs om kvelden sultne. Verst er det i Nyanzaprovinsen der 37% er sultne, best i det sentrale høylandet der 12% er sultne. Det er flere på landsbygda enn i byene, flere kvinner enn menn. 50% oppgir at det største problemet for folk flest er de økte levekostnadene, 19% oppgir arbeidsløsheten, deretter fulgte korrupsjon.  Mange føler seg utrygge på grunn av stammemotsetningene og terrorangrep. Det er et stykke igjen til at Kenya kan kalles et lykkeland.

Det har blitt dramatisk de siste dagene med skudd i kirke og drap av islamistisk leder, Makaburi, i Mombasa, bombesmell og funn av sprenglegemer i Eastleigh, Nairobi. Politiet har satt i gang en operasjon i Eastleigh for å få tatt mulige terrorister, det vil i dette tilfellet si muslimer og somaliere. Eastleigh har blitt en slags beleiret bydel. Alle uten lovlige papirer blir tatt med til Kasarani stadion for “oppbevaring” – noen har allerede begynt å snakke om konsentrasjonsleir. Til og med en senator og et parlamentsmedlem har vært en tur der. Lederen for flertallet i parlamentet, Duale, som selv er somalier, har uttalt seg kritisk, men fått mye kjeft på grunn av det. Barn helt ned til 4-5 år er observert.  Vil det si at politiet og myndighetene i ly av antiterrorloven sende ut ca. 1 million somaliere fra Kenya? Det vil faktisk ramme kenyansk næringsliv, fordi somalierne driver stor forretningsvirksomhet i Kenya. Det er ikke mer enn en uke siden jeg sa nei takk til å være med til Eastleigh for å kjøpe reservedeler til en bil. De rike somalierne bor da heller ikke i Eastleigh, men i Karen, Langata og Westlands osv. der andre rike bor.  Spekulasjoner går på at bombeeksplosjonen er provosert av politiet selv for å få lov til å gå til aksjon. Når pressen ikke får lov til å fortelle sannheten, begynner ryktene å flømme.

Kasakani stadion som brukes som interneringsleir

Det blir spennende å se hva som kommer til å skje videre.

GOD PÅSKE    

Jeg har mye fortalt en del om hva jeg har opplevet her i Kenya. Men slik er ikke hverdagen som regel. Den er i grunnen ganske rolig ? litt kjedelig vil noen si. I alle fall når det gjelder min egen del som ikke har noen jobb å gå til. Men det er helt i orden for meg, har jo jobbet i 42 år, derav 37 i skoleverket, så jeg har vel gjort en jobb da.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Mye av det jeg vil skrive om nå, har jeg sikkert skrevet om før, men en “god” ting kan vel kanskje gjentas om ikke for ofte. Vi har en ganske hektisk morgenrutine her på huset. Hushjelpen, Agnes, står opp litt over 6 for å gjøre i stand til Salmah, hun hjelper henne opp om morgenen, lager frokost og følger henne etter hvert til Buda der skolebussen henter henne og Rasha, dattera til Buda. Hun går i ?babyclass?, mens Salmah går i 2. Klasse.. Vi andre må stå opp før syv etter at Fatma begynte på universitetskurset i januar. Hun skal som regel på forelesing kl.8 og så går det slag i slag utover dagen for hennes del. Hun tar et kurs i internasjonal økonomi som hun håper hun kan få glede av om hun kommer til Norge. For å komme på kurset som er i Kitengela, sitter hun som oftest på med Buda, eller hun tar en boda-boda (motorsykkeltaxi) til byen. Det koster 60 Ksh = 4 kroner, ingen umulig pris.

boda boda – uten passasjer

Det er på denne tiden som regel jeg tar min daglige tur. Da er temperaturen enda ikke nådd 20*C, det er litt svalt å gå og ofte blåser det en sval bris. Best er det de morgenene det er litt overskyet eller tåkete. Da kan landskapet være litt mystisk, spennende. Her en dag var jeg ute i over 2 timer fordi skyene var der og beskyttet mot sola. Da gikk jeg til ?neste stasjon? på jernbanen. Den heter Lukenya, men virker temmelig nedlagt; forbikjøringssporet er koplet fra. Toget stopper hvis det er noen som vil være med. Ingen tog passerte da jeg var der. Det eneste jeg så var en maasaikvinne som samlet ved, noen gnuer som stirret og stirret. Selv om det er store dyr med spisse horn, har jeg aldri opplevet noe farlig ved dem. Nå er det sånn at jeg tror de kjenner meg igjen. Noen einstøinger oppholder seg nemlig alltid på omtrent samme plassen. De lager sine gryntende lyder som de har fått navnet etter – gnu. Det interessante er at gnu er blitt navnet på dyret her i Afrika også, ikke wildebeest som det heter på engelsk. 

Det er en stund siden jeg har beveget meg langt inn på savannen etter at noen jernbanearbeidere advarte meg mot “landgrabbers”. For to uker siden passerte jeg et hus som plutselig var dukket opp langt nord på savannen, og oppdaget at noen folk fulgte etter meg. Da jeg kom til jernbanelinja, var det folk som arbeidet der. Folka som fulgte etter forsvant mens jeg pratet med arbeiderne, men det var de som fortalte at dette var “landgrabbers” og hadde som regel ikke rent mel i posen. Savannen er egentlig maasailand, men eies i dag formelt av Machakos county. Uansett, savannen er en fredelig plett på jord eller bør være det. Jeg ser jo fra der jeg går de beitende dyra selv om det er et stykke unna.

  vår inngang

Hvor bor jeg? Jeg bor i et byggefelt under utbygging: Fountain View Estate. Det ligger ca. 3,5 km fra Kitengela sentrum mot savannen og jernbanelinja. Jernbanelinja er grensen for utbygginga og også for to counties ? Kaijado og Machakos. Ca. 100 bungalower skal bygges er planen. I dag har de satt opp 2/3 av dem og ca. 40 er flyttet inn i. Omkring bygges en mur med piggtråd på. Dessuten har vi sikkerhetsfolk ved porten og i området om natta. Hele anlegget er lyst og åpent ? i alle fall for oss som bor midt i anlegget og ikke ved muren.  Det er meningen at det skal bli lekeplass rett overfor der vi bor. Akkurat nå er det bare en grønn eng. Ungene – de fleste er små – løper fritt omkring med hushjelpen i hælene. Det står skilt som sier at folk må kjøre langsomt. Ikke alle gjør det. Vi har humper, det hjelper. Hvert hus har stue, tre soverom, to bad/wc og kjøkken. Alle skaper er produsert på stedet og har stor kapasitet. Litt underlig er det at det ikke er satset på solar. Bare vi og en til har solar til oppvarming av vann. Du ser det mange steder. Vi bruker også solar til lys.

  Didi 🙂

Alle hus har dessuten en liten hage. Mange dyrker grønnsaker og mange har høns. Andre har hund eller katt. Vi har arvet en kattunge av naboen. Den kaller vi Didi. Den er heldigvis glad i å være ute. Naboen fikk to kyllinger i dåpspresang. De fikk etter hvert 7 kyllinger. Kattene har sørget for at nå er det bare 2 igjen. Av dyreliv ellers er det observert slanger her, de fleste nokså ufarlige, men naboen tok livet av en ganske stor pyton som var ute etter kyllinger. Jeg har ikke sett noen, men derimot noen små skorpioner.  Ellers har vi et rikt fugleliv fra starlings (stær) via lovebirds og sunbirds til kråker og glenter. Spurv har vi også. Ei høne var blitt påkjørt av bil – da kom ørna og ville ha seg en godbit.

Sykdommer har vi også. Den mest alvorlige er malaria. Vi bor på ca. 1550 moh. Tidligere ble det sagt at malaria ikke var over 1500moh. Klimaforbedringene har ført til at den grensen ikke gjelder. Det er mulig å få malaria i hele Nairobiområdet. Det betyr ikke at jeg (eller andre) gomler malariatabletter. De jeg brukte i fjor var dessuten antibiotiske og ikke særlig gunstig for immunsystemet. Forutsetning er jo at det er mygg, og det er det utrolig lite av her for tida. I fjor var det mye mer. Kanskje utbyggingen har tatt noen av formeringsstedene til myggen. Så vi beskytter oss med spray og myggnett om natta. Men når vi reiser til kysten eller steder hvor malaria er mer utbredt, bruker jeg malarone. Magesjuke er et annet problem. Det har jeg sluppet relativt billig unna til nå. I fjor hadde jeg en runde med noe som minnet om tyfoidfeber mente doktoren, men også den gikk over i løpet av noen dager.  Jo da, vi har leger her som virker dyktige, men er glade i å gi antibiotika om folk er sjuke. Kuren og legebesøk jeg hadde her i fjor kostet meg ca. 450kr, som reiseforsikringen dekket – ikke noe å klage over. Men forkjølelse og influensa har vi her også, begge ungene, Rasha og Salmah, hadde høy feber omtrent samtidig i forrige uke. Nå har de blitt friske for lengst .

utsikt fra sykehuset

For noen dager siden dro Buda og jeg til Kijabe – et privat misjonssykehus beliggende i skrenten over Rift Valley. Buda var blitt henvist dit av legen sin og de undersøkte ham og tok prøver og konstaterte at han var ganske frisk, men at han trengte mosjon. Sykehuset lå vakkert til med utsikt over Rift Valley, og vi vandret omkring i det frodige landskapet. De fleste av legene ved sjukehuset var amerikanere, og den tilliggende bibelskolen var også meget amerikansk. Vi fikk i tillegg en lang biltur gjennom deler av Nairobi jeg ikke hadde vært i før. Noe var veldig fasjonabelt, noe var absolutt ikke. Kontraster er Kenya full av.

450 kr, det er omtrent det vi betaler hushjelpen hver måned. Det er ganske godt betalt her i dette landet hvor arbeidskraften er billig. Det kryr jo med bygningsarbeidere over alt på området. Det virker som de vet hva de gjør. Kvaliteten på arbeidet kan diskuteres. Det er alltid noe som kan bemerkes ? for eksempel malingsøl, stygge spikerslag osv.  Nei, jeg vil ikke si at håndverkerne her er perfeksjonister. De har dessuten ikke de mest moderne hjelpemidler. Stigene her er hjemmegjorte trestiger. Verktøyet kan virke noe primitivt. Bare Buda har skikkelig verktøyboks. Men så reparerer han jo biler, og han får alltid ting til å svive.

Men hushjelpen vår er et unikum, hun gjør det meste og er stort sett blid og fornøyd. Hun har fri søndager og da pynter de seg og går de til kirke. Det føles nesten som luksus i visse sammenhenger. Det blir annerledes å komme hjem?  Vi har skaffet oss vaskemaskin. Den vasker kaldt. Vi har brukt den noen ganger, men det er stor skepsis. Jeg har jo selv ingen erfaring med kaldtvaskende maskin av merke Samsung. Her går til og med trommelen vannrett. Agnes vasker alltid for hånd  ute som alle afrikanske kvinner. Ikke rart de får vondt i ryggen etter hvert. Men de klager ikke så mye over det. Det er også kvinnene som bærer ting på hodet uten at det ser ut til å være tungt en gang. Maasaikvinnene bærer sine vedbører på ryggen med en rem rundt hodet. Ser tungt ut, og det er bare kvinnene som sanker ved.  Kvinner har begynt å dukke opp på byggeplasser og gjør det mannlige arbeidere har gjort. Det fungerer bra. Mange sier at det er kvinnene som kommer til å bygge Afrikas framtid. Bare mennene er villige til å lytte.

Dette er bærende kvinner i Nairobi.

Poaching
A crime against humans and animals
from Tsavo east
This topic came as a surprise to me, but it’s been sad news.  Land grabbers  shoot illegal wild animals on the savannah and sells it to local slaughterhouses , are now so a case. And we currently may accept. Although I have not been on safari more than once this year and then in the neighbourhood, Nairobi National Park. They do not have elephants, although David Sheldridge Elephant Orphanage for baby elephants are located in the park area. They take the baby elephants who have lost their mother for some reason (usually due to poaching ) and rears them up and teach them to become wild elephants . Finally, they are sent to the major Tsavo National Park to live a wild life. It has proved to work very well.
baby elephants
We are talking about the big animals that have ivory. In Nairobi National Park they have a small tribe of white and black rhinos. White and black has nothing to do with colours to do. On Afrikaans (and Norwegian!) means ?vid? when something is wide. One rhino breed had a wide mouth (they most ate grass) and were of the Afrikaners called ” wide (mouth) elephant “. Some Englishmen chose to misunderstand and called the other branch-eating rhino black. The last type is what is endangered. There are more dangerous and more aggressive than the other. It happened just a few days ago was that just in this safest of all parks were shot a black rhinoceros because of ivory.
   two rhinoes (white) from Nakuru NP

I have previously experienced elephants and rhinos at fairly close range in various national parks. Closest to a rhino we were in Nakuru NP where we almost were “hit” by a white mother with a huge baby. The heart did beat very fast then. We drove around in an ordinary small car so we almost saw rhinos under basis. Nevertheless, it was an experience of a lifetime to get these giant animals so close to us. Got fortunately attached to both the video and photo.
elephants in Amboseli

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Elephants have I experienced more often. These large, powerful, but also worthy animals is impressive to meet, both when they are alone (usually males) or in herds. Have seen them up close, not least in Tsavo and Amboseli NP (and in Kruger NP in S-Africa). The elephants in Tsavo are usually red because they do take a bath in the very red savannah soil there. They also love rubbing against the giant baobab trees. The elephants in Amboseli are famous because they all have names. The elephants were a few years ago threatened not least of the maasai people. The elephants had reportedly destroyed some maasailcraals and maasai counterattacked and killed many elephants. (The Maasais have apparently done something similar with the lions.) Kenya Wildlife Service (KWS ) intervened, and later managed systematically building up the number of elephants again . It has been shown that elephants have subsequently tried to revenge the maasais by attacking their cattle. Elephants do have an excellent remembrance. This is certainly shown in a television program that aired on NRK last year. A baby guard from Nairobi visited Tsavo and was recognized by the adult elephant he once was a baby caretaker. Reunion joy was great.
Amboseli and Mt. Kilimanjaro

Moreover, it was reported on a project in South Africa where it was built a new Sanctuary where they also had elephants – in this case young elephants. It was soon noted that the elephants here behaved strangely. They attacked both tourists and rhinos in this park. It was decided to introduce some older elephants from Krüger and after a short time the misbehaving come to an end. The young elephants had to learn “manners” of the elderly.
  mother and child

My experience of elephants has been the peaceful events. We stopped and admired the herd’s migration aver savannah. How the elderly took care of the younger ones. Only in one case it was a little dramatic. When we drove the road we have to stick to, it was a small elephant herd grazing on both sides of it. The driver did not notice that on one side of the road was a big female, while on the other walked two cubs. As we pass throw the female elephant its trunk after the car, but did miss luckily.

Another incident happened outside Ngorongoro crater in Tanzania. Our host at Rhino Lodge was during dinner going from table to table to talk to people and tell about the place. The next morning when eating breakfast he did enter the room saying – have anybody parked an elephant at the parking? Everybody run out to see. And there it was….

a well parked elephant.

I plan to finish my 5th stay in Kenya with a night in Amboseli.  We ‘ve only been on day trips there a few times. Although Amboseli is not known for the big amount of animals, other than just elephants and the “backdrop” of Kilimanjaro, if we are lucky with the clouds. The first time we were on a day trips, we did experience just that background of Mt. Kilimanjaro. Waowww

Leakey family has a strong position here in Kenya through several generations. They have become known for his research and his discovery of the oldest people here in Africa. Dr. Richard Leakey has been involved heavily in the Kenya Wildlife Service (KWS) , but pulled out of the business a few years ago. He has now gone to the media and asked President Kenyatta directly involved in the war against poaching. He argues simply that the case has become a national disaster. In 2013 KWS argued that it was killed 302 elephants in Kenya, a figure many experts argue is set too low. Only in January this year (2014), 30 elephants have been killed. It is surprising that of the 16 rhinos were killed recently (2014) , were 12 of them in private conservancies which were thought to enjoy better security than national parks. 4 of them were killed in Nairobi NP as thought was the safest park in the country.

It has adopted a new and stricter law against poaching and trade in ivory. There are strict penalties for those who are caught. Currently there are no convicted under the new law. Some Chinese were taken with ivory cargo and was stopped, but was not prosecuted for Kenyan court – only sent straight out of the country. Would a Kenyan taken threat to panda bears in China released as cheap? Asks Dr. Leakey.

According to Richard Leakey Kenya has been No. 1 in the world in for ivory smuggling. This claim at least Interpol. Mombasa has become the centre for ivory exports for the whole of East Africa. 13 tonnes of ivory was seized in Kenya last year and one can only speculate at the quantities that passed through not detected. It is at alarming high numbers in question; in addition to all the suffering this causes the animals. 8 KWS rangers have been killed in pursuit of poachers, it is getting tougher on the Kenyan savannah.
Meru NP

According to dr.Leakey state must take into account the fact that this is not just a crime against the wild animals. The President can no longer ignore the fact that these criminals belonging to international mafia which poses a major threat to the economy and national security. He is sure that the leaders of the Ministry and other government institutions and KWS know who the top dealers or financiers of this bloody business are. They are fewer than 50 people, some of them are known from the media, but not one of them have been arrested to date.

Richard Leakey concludes with the following appeal: I am calling on the President of the Republic of Kenya to address this problem because our national security agencies do not cooperate in the war against poaching and ivory trade. We need an active president to win this war. The voice and political will of our president are most critically needed if we are to win this war. He will get all the international support he needs. The president cannot afford to leave a legacy for future generations of Kenyans that does not include elephant and rhinos.

Let’s hope he succeeds. President Kenyatta has so far not commented and talked about other things.

Tarangire NR, Tanzania

rød elefant i Tsavo   Amboseli, Kilimanjaro

At krypskyting ble neste tema, kom som en overraskelse på meg, men det er blitt sørgelig aktuelt. At landgrabberne skyter ulovlig vilt på savannen og selger det til slakteriene lokalt, er nå så sin sak. Og det må vi foreløpig leve med. (De er nå jaget bort fra savannen i området der jeg holder til).Selv har jeg ikke vært på safari mer enn en gang i år og da i nabolaget, Nairobi National Park. De har ikke elefanter; selv om David Sheldridge Elephant Orphanage for babyelefanter ligger i parkens område. De tar imot elefantunger som har mistet moren sin av en eller annen grunn (oftest på grunn av krypskyting), aler dem opp og lærer dem til å bli ville elefanter. Til slutt sendes de til den store Tsavo National Park for å leve et vilt liv. Det har vist seg å fungere meget bra.

 David Sheldridge Orphanage, Nairobi. 

Her er det snakk om de store dyra som har elfenben – ivory. I Nairobi National Park har de en liten stamme av hvite og svarte neshorn. Hvit og svart har lite med “fargene” å gjøre. På afrikaansk (og norsk!) heter det vid når noe er bredt. Den ene neshornrasen hadde vid munn (den spiste mest gress) og ble av afrikanderne kalt vid(munnet)elefant. Noen engelskmenn valgte å misforstå og kalte den andre spissmunnede og grenspisende neshornet for svart. Den siste typen er det som er utryddingstruet. Det er forresten farligere og mer aggressiv enn det andre. Det som skjedde bare for noen dager siden var at nettopp i denne sikreste av alle parkene ble det skutt et svart neshorn for elfenbenets skyld.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

   hvite neshorn i Nakuru NP

Jeg har tidligere opplevd elefanter og neshorn på temmelig nært hold i forskjellige nasjonalparker. Nærmest neshornet kom vi i Nakuru NP der vi nesten ble “påkjørt” av en hvit mor med kjempebaby. Hjertet satt litt oppe i halsen da. Vi kjørte rundt i en vanlig liten personbil så vi nesten opplevde neshornene undenifra. Likevel, det ble en opplevelse for livet å få disse kjempedyra så tett innpå seg. Fikk heldigvis festet dette både til video og foto.

Elefanter har jeg opplevd oftere. Disse store, mektige, men også verdige dyra er imponerende å møte, både når de er alene (som regel hanelefanter) eller i flokk. Har opplevd dem på nært hold ikke minst i Tsavo og Amboseli NP (og i Krüger NP i S-Afrika). Elefantene i Tsavo er som regel røde fordi de tar jordbad i den illrøde savannejorda der. De elsker dessuten å gni seg mot de kjempestore baobabtrærne (en slags kopi i dyreparken i Kristiansand). Elefantene i Amboseli er kjente fordi de har alle navn. Stammen var for noen år siden truet ikke minst av maasaiene. Elefantene hadde visstnok ødelagt noen maasaileirer, og maasaiene gikk til motangrep og slaktet mange elefanter. (Maasaiene har også sørget for at antall løver i denne parken er lavt.) Kenya Wildlife Service (KWS) grep inn, og har seinere klart systematisk å bygge opp elefantstammen igjen. Det er blitt vist at elefantene i ettertid har prøvd å hevne maasaiene ved å angripe kveget deres. Elefanter skal ha en glimrende husk. Dette er i alle fall vist i et tv-program som ble sendt på NRK i fjor. En babypasser fra Nairobi besøkte Tsavo og ble gjenkjent av den voksne elefanten han engang var babypasser for. Gjensynsgleden var stor.

elefantflokk, Amboseli NR   Dessuten ble det fortalt om et prosjekt i Sør-Afrika der det ble anlagt et nytt Sanctuary der de også hadde med elefanter – i dette tilfellet unge elefanter. Det ble fort registrert at elefantene her oppførte seg merkelig. De angrep både turistene og bl.a. neshorn i denne parken. Det ble besluttet å innføre noen eldre elefanter fra Amboseli, og etter kort tid ble det slutt på ugangen. De unge elefantene måtte lære “folkeskikk” av de  eldre.

Min opplevelse av elefanter har vært av det fredelige slaget. Vi har stoppet opp og beundret flokkens vandring aver savannen. Hvordan de eldre tok vare på de yngre. Bare i ett tilfelle synes vi det ble litt dramatisk. Da vi kjørte veien vi må holde oss til, var det en liten elefantflokk som beitet på begge sider av den. Det Buda ikke la merke til var at på den ene siden av veien gikk en stor hunelefant, mens på den andre siden gikk to unger. I det vi passerer slenger hunelefanten snabelen etter bilen, men bommer heldigvis.

  En annen opplevelse vi hadde var utenfor Ngorongoro i Tanzania. Vi bodde på et hyggelig lodge der verten gikk rundt til oss og snakket med oss ved bordene. Under frokosten kom han plutselig og sa: “Har noen parkert en elefant på parkeringsplassen?” Alle strømmet ut for å se:

Og der sto den pent parkert!

Jeg har planer om å avslutte mitt 5. opphold i Kenya med en natt i Amboseli. Vi har bare vært på dagsbesøk der et par ganger. Selv om Amboseli ikke er kjent for mengden dyr, bortsett fra nettopp elefanter, så er “bakgrunnsteppet”, Kilimanjaro, flott å ta med seg hvis vi er heldig med skydekket. Første gangen vi var på dagsbesøk, fikk vi oppleve akkurat det. (Og det skjedde – vi fikk to fantastisk fine dager ved foten av Kilimanjaro – nesten uten en sky!)

Leakey-familien har en sterk posisjon her i Kenya gjennom flere  generasjoner. De har blitt kjent for sin forskning og sine funn av de eldste menneskene her i Afrika. Dr. Richard Leakey har engasjert seg sterkt i Kenya Wildlife Service (KWS), men trakk seg ut av virksomheten for noen år siden. Nå har han gått ut i media her i Kenya og bedt president Kenyatta engasjere seg direkte i krigen mot krypskyting. Han hevder rett og  slett at saken har utviklet seg til en nasjonal skandale. I 2013 hevdet KWS at det ble drept 302 elefanter i Kenya, et tall mange eksperter hevder er satt alt for lavt. Bare i januar 2014 skal 30 elefanter ha blitt drept. Det er overraskende at av de 16 neshornene som ble drept nylig (2014), var 12 av dem i private beskyttelsesområder som en trodde var bedre beskyttet enn nasjonalparkene. 4 av dem ble drept i Nairobi NP som en trodde var den sikreste parken i landet.

Det er vedtatt en ny og strengere lov mot krypskyting og handel med elfenben. Det er strenge straffer for dem som blir tatt. Foreløpig er ingen dømt etter den nye loven. Noen kinesere ble tatt med elfenben i lasten og ble stoppet i Mombasa, men ble ikke stilt for kenyansk domstol – bare sendt rett ut av landet. Ville en kenyaner tatt for trussel mot en pandabjørn i Kina sluppet like billig? spør dr. Leakey.

I følge Richard Leakey har Kenya blitt nr.1 i verden når det gjelder smugling av elfenben. Dette hevder i alle fall Interpol. Mombasa har blitt sentrum for elfenbenseksporten for hele Øst-Afrika. 13 tonn elfenben ble oppdaget i Kenya i 2014 og en kan bare spekulere over hvor mye som ikke ble oppdaget. Det er i det hele skremmende høye tall det er snakk om, i tillegg til all den lidelsen denne jakten påfører dyrene.  8 KWS rangere er blitt drept i jakten på krypskyterne, det hardner til på den kenyanske savannen.

I følge Leakey må staten ta inn over seg at dette ikke bare er kriminalitet mot de ville dyrene, Presidenten kan ikke lenger ignorere det faktum at disse kriminelle tilhører internasjonal mafia som utgjør en stor trussel mot økonomien og den nasjonale sikkerheten. Han er sikker på at lederne for ministeriet og andre offentlige institusjoner og KWS vet hvem sitter i toppen eller finansierer denne blodige virksomheten. De er færre enn 50 mennesker, noen av dem er kjent fra media, men ingen av dem har blitt arrestert til dags dato. Richard Leakey avslutter med følgende appell: Jeg utfordrer presidenten i republikken Kenya til å ta tak i dette problemet fordi våre nasjonale sikkerhetsorganer ikke samarbeider i krigen mot krypskyting og elfenbenshandel. Vi trenger en aktiv president for å vinne denne krigen. Han vil få all den internasjonale støtte han trenger.

La oss håpe han lykkes. President Kenyatta har foreløpig snakket om andre ting og reist til Tanzania..

 Meru NP

Det har vel ikke skjedd så mye i denne saken siden jeg skrev dette i slutten av 2014 – dessverre.
 

(alle fotos er tatt av meg, Bjørn O Isachsen)

Da jeg skulle reise fra Kenya for nesten et år siden, så passkontrolløren på Jomo Kenyatta airport i passet mitt og så jeg hadde vært der lenge. Hun kikket på meg spurte hva jeg hadde gjort i Kenya så lenge. Jeg svarte spontant – jeg har blant annet giftet meg. Passkontrolløren spurte kontant tilbake: “Hvilken stamme tilhørte hun”?

Det yngste landet i Afrika, Sør-Sudan, er i dyp krise nettopp på grunn av stammemotsetninger. Det er umulig å se noen løsning på striden som foregår nokså ukontrollert i store deler av det unge landet. At landet har grådige naboer som Sudan og Uganda gjør ikke situasjonen noe bedre. At stormakter som USA og Kina også er involvert i forbindelse med oljevirksomhet gjør situasjonen enda vanskeligere. Norge er involvert fordi vi var sterkt inne på rådgiversiden da landet fikk sin selvstendighet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kenya skal ha 42 forskjellige stammer med opptil flere forskjellige språk. Nabolandet Tanzania skal ha over 200 forskjellige stammer. I Rwanda og Burundi skal det bare være tre (hutsi, tutsi og twa), men det er delvis et produkt av belgisk imperialistisk politikk.  Årsaken til dette mangfoldet av stammer er folkevandringer som foregikk gjennom mange hundre år fra nord og vest. En av de siste vandringene vi kjenner til er maasaiinvasjonen i Kenya og Tanzania på 1600 og 1700-tallet. Forestillingen om at denne kulturen er spesielt gammel i Kenya er altså feil.

Fra vest kom bantufolkene. De slo seg ned i sentrale deler av Kenya og ute ved kysten. Kiswahili er i utgangspunktet et bantuspråk. (Språkekspertene her i Kenya kaller språket kiswahili – selv om forstavelsen ki- i seg selv betyr språk. Språkrådet i Norge derimot mener at språket heter swahili. Kenyanerne mener at swahili er navnet på folkegruppen ved kysten som har kiswahili som morsmål). De mest kjente bantufolkene er kamba, kikuyu, kisii, luhya, swahili og mijikenda. Kiswahili er et samlingsspråk som har tatt opp i seg mange elementer fra arabisk, hindu, portugisisk og engelsk. I dag er det offisielt språk i hele Kenya, Tanzania, deler av Uganda, Burundi og Rwanda.

Fra nordøst kom kustisjsnakkende folk. Det er somaliere, rendilfolket og oromastammen – den siste er det største stammen i Etiopia. Det bor mange somaliere i grenseområdene til Somalia, men i dag også i Nairobi og Mombasa. Mange er flyktninger på grunnen av krigen i Somalia.

Fra nordvest – fra Nilområdene kom nilotene som i dag utgjør stammene kalenjin (som er en stammegruppe med mange språk), luo ved Victoriasjøen, maasai og samburu – kanskje de mest kjente.

Jeg vet lite om stammeforholdene før imperialismen, men vi vet det var stadig kriger dem imellom. Maasaiene hadde et svært krigersk rykte og la under seg store landområder sør i Kenya og nord i Tanzania før kolonistene kom. Nandiene (kalenjinstamme) ble kjent fordi de prøvde å stanse jernbanebygginga gjennom deres område i Maufjellene.

En kan jo spørre – var det kolonialismen som gjorde stammemotsetningene til en trussel. Grensene ble jo trukket nokså vilkårlig av de europeiske kolonimaktene mellom de afrikanske statene uavhengig av de etniske sammensetningene på 1880-tallet. Det var ren imperialisme som avgjorde hvor grensene skulle gå. Typisk er jo historien om hvordan engelskmennene som en gest til de tyske naboene lot dem få Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, innenfor sitt interesseområde, tysk Øst-Afrika, Tanganyika. Dermed ble for eksempel maasaistammen delt. Britene brukte mye splitt- og herskmetoder i sitt kolonisystem, som vel kunne bringe stammer på kant av hverandre. Blant annet klarte britene nokså effektivt å pasifisere maasaiene.

Mitt inntrykk er at den ikke virket splittende, snarere tvert imot. Kampen mot koloniherrene i Øst-Afrika virket nokså samlende. I Kenya sto kikuyuene og luoene i spissen. På den andre siden var det de som sto på britenes side og som faktisk kom til å være de ledende i det selvstendige Kenya. I maumaukrigene var stort sett bare kikuyuene involvert. De som kjempet i maumau-krigen, ble skjøvet til side. Jomo Kenyatta var ingen maumauleder som det står i enkelte bøker. Jeg tror svaret må være at imperialismen bare i mindre grad er årsaken til stammemotsetningene i Kenya.

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg så følgende overskrift i en avis: “If devolution fails, 2008 chaos would look like a school party”. (Hvis desentraliseringen mislykkes, vil 2008 kaoset se ut som en skolefest (det ble drept ca 1300 mennesker den gang)) Så alvorlig ser mange på motsetningen mellom stammene i dag.

  Ngugi wa Thiong’o skrev om maumaukrigene

Kanskje den viktigste årsaken til denne spenningen mellom stammene har etter hva jeg forstår en politisk bakgrunn med utgangspunkt i uhuru – frigjøringen. Den nåværende presidenten heter Uhuru fordi han ble født i 1961 – i perioden før selvstendigheten i 1963. Da faren, Jomo Kenyatta, ble president, var han på alle måter en samlende person. Han var selv kikuyu, den største stammen i Kenya med ca. 24% av befolkningen. Men han samarbeidet nært med folk fra andre stammer. Jeg har tidligere nevnt Tom Mboya, som ble myrdet i 1969, og sosialisten Jaramogi Oginga Odinga som var visepresident til han trakk seg ut av regjeringen. Begge var fra luostammen, som etter hvert ble motarbeidet av Kenyattas regjering. Dermed kom luoene i kraftig opposisjon til kikuyuene – som etter hvert inntok de fleste viktige embetene i landet. Etter dette har det vært sterke motsetninger mellom disse to store stammene.

  Politiet har kontroll

Det ble ikke noe bedre under den neste presidenten, Daniel arap Moi, som slett ikke var kikuyu, men kalenjin. Han var visepresident da Mzee Kenyatta døde i 1978, og brukte store ressurser på å holde på makten. Under mwalimu (lærer) Moi ble Kenya et diktatur og ettpartistat – opposisjonen ble holdt nede av et styrket Secret service. Det var kikuyuene som motarbeidet ham mest. Internasjonalt fikk Moi mye motbør, og hendelsene omkring Koigi wa Wambere (kenyaner med norsk statsborgerskap) gjorde at Norge brøt de diplomatiske forbindelsene med Moi-regimet. Likevel er det mange som ser på Mois regime med positive øyne, siden han bygget ut skolevesenet og ga flere muligheten til utdannelse. Da Moi endelig kastet inn håndkleet i 2002 (da hans kandidat, Uhuru Kenyatta, tapte mot Regnbuekoalisjonen), var det kikuyuene som kom til makten gjennom president Kibakis regjering. I boka “It’s our turn to eat”, beskriver forfatteren Michaela Worse hvordan korrupsjonen tiltok uante dimensjoner. Raila Odinga, som er luo, prøvde å samarbeide med president Kibaki i regnbuekoalisjonen, men ble sabotert.

Ved presidentvalget i 2007 stilte Raila opp mot president Kibaki; valget var etter jul det året. Jeg mener at Kibaki gjorde statskupp ved dette valget. Før valgresultatet forelå – (det vil si det er fortsatt svært uvisst hva valgresultatet var), seint om kvelden ble Kibaki svoret inn som president. Det utløste en harme og uro i store deler av landet, i Nyanza (der Kisumu er største byen), Rift valley, Nairobi og Mombasa. Verst gikk det for seg i Rift valley, der kikuyuene ble bokstavelig talt kjeppjaget. Det var her en kirke fylt med kikuyuflyktninger ble satt fyr på og alle omkom. Stedet het av alle ting Burnt Forrest. Uroen varte i flere måneder, og partene sto steilt på sitt. Ikke før tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan fra Ghana ble mekler, kom partene til forhandlingsbordet. Kibaki fortsatte som president, Raila Odinga ble statsminister. Forutsetningen var at de to skulle samarbeide, og det skjedde fram til 2013 da neste valget skulle være. Hvor stor makt Raila fikk som statsminister, hevder han selv var nokså begrenset.

  Kibaki hilses velkommen til en veiåpning i Kitengela.

I mellomtida hadde landet fått en ny grunnlov som ble vedtatt ved en folkeavstemning i 2010. Det er den som gjelder i dag, men som er under konstant angrep fra mange kanter – ikke minst fra politikerne.

Politikerne erklærte før valget i 2013 at tribalismen var død, den nye samarbeidsånden skulle være i sentrum. I virkeligheten hadde kikuyuene lagt om strategien. Strategien skulle være et samarbeid mellom kikuyuene og kalenjin-stammene: Uhuru Kenyatta og William Ruto skulle være presidentkandidat / visepresidentkandidat – populært kalt Uhuruto. Det underlige var at dette var en koalisjon av de to hovedmotstanderne i Rift-valleykonflikten i 2008. Et annet forhold var at begge var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av ICC domstolen i Haag. Som hovedmotstander stilte igjen Raila Odinga med sin CORD koalisjon bestående av luo, kamba og luhyafolk i ledelsen. Med andre ord – motstanderne var fortsatt stammebasert, det var ingen vesentlige politiske forskjeller av ideologisk art.

Denne gangen i mars 2013 ble valget styrt av et uavhengig organ, IECB, men trass i det, oppsto det igjen forvirring knyttet til valgresultatet, der Kenyatta vant med 800 000 stemmer i følge IECB. CORD koalisjonen klaget til Høyesterett, men Høyesterett godkjente valgresultatet. Raila Odinga sa han ville godkjenne avgjørelsen. Ingen særlig uro oppsto.

Dermed fortsetter tribalismen i dette landet å leve. Utover på landsbygda kan en til stadig lese om hendelser som skylles stammemotsetninger. Har tidligere beskrevet forholdene i Tanadalen og Garissa med krigen mellom oroma og pokomo-stammene. Nylig var det uro i Nyanzaprovinsen. To stammer kranglet om et landområde. I Turkana er det mange små stammer, og flere av dem er i konstant konflikt med hverandre. Dessuten er det atskillig bandittvirksomhet her i ytterkantene av landet. Seinest i går ble det meldt om 6 drepte i en konflikt der pokotbanditter ble beskylt for å ha røvet kveg fra samburufolk. Dette er et område som plutselig er blitt aktuelt i dag – det er gjort oljefunn. I deler av Kenya kan du fortsatt ikke reise uten væpnet eskorte. Et norsk reportasjeteam fortalte fra Sør-Sudan at de møtte en gruppe som hadde vært i Kenya og stjålet kameler og nå visste de ikke helt hva de skulle med dem. Store politistyrker er sendt til Turkanaområdet for å kontrollere, uten at det hjelper så mye. Mange folk i Turkana er ikke klar over at de lever i et land som heter Kenya.

Mange opplever å tilhøre en stamme som viktig for dem, både sosialt, familiært og kulturelt. Enkelte av stammene er svært konservative, er lite villige til å motta nye impulser utenfra. Det gjelder spesielt nomadestammene. Maasaiene er vel et godt eksempel. Deres fargerike drakter er kjent fra mange turistplakater. De er stolte av sin kultur – og holder på den så godt de kan. Uhyre få maasaier har engasjert seg i politikk. Relativt få maasaier har noe særlig utdannelse. Men det er også klart at derfor faller lite på maasaiene fra regjeringen. I Kaijado – et county hvor maasaiene bor, er det ingen asfalterte veier, få eller ingen legetjeneste, få skoler osv. Det er også klart at maasaiene mange steder er blitt avhengig av turismen. Da vi reiste i maasailand for en stund tilbake spurte en gammel maasai hiker oss om hva som skjedde i Kenya.

  maasaibosetning

Hvilke muligheter har folk til å holde seg oppdatert? Utrolig mange har mobil, og den brukes flittig. Det er billig å ringe. Du sender også penger med mobil. Men strøm er det ikke over alt. Radio og TV kan bare spille en begrenset rolle.

Likevel: Særlig i byene skjer det mange ekteskap på tvers av stammer. Mange kan nå kalle seg kenyaner i stedet for kikuyu eller luo. Akkurat der vi bor er det et mangfold av folk fra forskjellige stammer: luo, kisii, kikuyu, somali.

Ofte hører du at en luo er slik og slik, en kikuyu er slik og slik. Det er naturligvis ikke slik, men tendensen er likevel at kikuyuene gjennom deres økonomiske virksomhet prøver å få kontroll over store deler av Kenya. Det er ikke ukjent at folk i Mombasa har et dårlig forhold til kikuyuene og deres forretningsvirksomhet. Folk ute ved kysten er i det hele skeptisk til folk fra innlandet som vil styre dem. Det er separatistbevegelser i Mombasaområdet. Luoene har sin styrke i intellektuell virksomhet, som leger, professorer osv. Mange av disse har blitt presset ut til å søke jobb i utlandet.

Jeg tror ikke religion spiller særlig rolle i forholdet mellom stammene. De fleste av de 14% muslimer er somaliere, swahili eller mijikenda ++, de fleste bosatt ute ved kysten. Islam i Kenya er kjent for å være svært tolerant. Det hevdes at religion er ikke splittende på samme måte som stammemotsetningene.

  Øst-afrikansk fellesskap: Veiåpning

Jeg tror at hvis en skal komme tribalismen til livs, må politikken være bygget på noe helt annet enn stamme. Leste i the Standard for noen uker siden der en MP fortalte om den nordiske modellen med partier basert på ideologier. Ideologiske partier fins bare ikke her i Kenya.

Mange ser på det som skjer i nabolandet Tanzania hvor ingen stamme dominerer politikken fordi ingen stamme er stor nok. Utviklingen her har vært fredeligere enn i alle nabolandene. De er heller ikke så lystne på å samarbeide med de grådige kenyanerne.

Det er stor fare for at tribalismen kommer til å leve lenge her i dette landet, dessverre….

  framtida

When I was leaving Kenya for almost a year ago, the passport officer at Jomo Kenyatta airport looked in my passport and discovered that I had been in Kenya for a long time. She looked at me and asked what I had done in Kenya so long. I replied spontaneously – I have among others been married. The Checker asked prompt, “Which tribe did she belong?”

The youngest country in Africa, South Sudan, is in deep crisis precisely because of tribal conflicts. It is impossible to see any solution to the conflict that goes on fairly unchecked in many parts of the young country. South Sudan has greedy neighbors such as Sudan and Uganda. That does not make the situation any better. That great powers like the U.S. and China are also involved in connection with the oil industry makes the situation even more difficult. Norway is involved because we were heavily involved as advisors when the country gained its independence.

Kenya has 42 different tribes by several different languages. The neighbouring Tanzania do have over 200 different tribes. In Rwanda and Burundi will only be three (hutsi, tutsi and twa), but it is partly a product of Belgian imperialistic policy. The reasons for this diversity of tribes are migrations that took place centuries ago from the north and west. One of the recent migrations of our knowledge is the maasai invasion in Kenya and Tanzania in 1700s and the 1800s. The notion that this culture is particularly old in Kenya is also wrong.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

From the west came the Bantu peoples. They settled in central parts of Kenya and at the coast. Kiswahili is basically a Bantu language. (Language experts here in Kenya called language Kiswahili – even if the prefix ki- in itself does mean language. Kenyans believe that Swahili is the name of ethnic group on the coast that have Kiswahili as their mother tongue). The most famous Bantus are Kamba, Kikuyu, Kisii, Luhya, Swahili and Mijikenda. Kiswahili is a collection of languages ​​that have picked up words and grammar from Bantu, Arabic, Hindi, Portuguese and English. Today is the official language throughout Kenya, Tanzania, and parts of Uganda, Burundi and Rwanda.

From north came Cushitic-speaking people. There are Somalis, rendils and ormas – the last tribe have many members in Ethiopia. Home to many Somalis are areas bordering Somalia, but also today in Nairobi and Mombasa. Many are refugees because of the war in Somalia.

From the north – from the Nile environments came nilots which today constitutes Kalenjin tribes (who is a tribal group with many languages), Luo at Lake Victoria, Maasai and Samburu – perhaps the best known.

I know little about the tribe conditions before imperialism, but we know it was even wars between them. Maasai had a very warlike reputation, and took possession of the lands in southern Kenya (and northern Tanzania) before the colonists arrived. Nandi (kalenjins) became famous because they were trying to stop the railway through their territory in Mau Mountains.

One may well ask – was colonialism that made tribal contradictions of a threat? The boundaries were drawn fairly arbitrarily by the European powers between the African states regardless of the ethnic compositions of the 1880s. It was pure imperialism determined where the boundaries went. Typical is the story of how the English as a gesture to the German neighbors let them get Africa’s highest mountain, Kilimanjaro, within their area of ​​interest, German East Africa, Tanganyika. Thus, for example the Maasais were divided. The British spent a lot of divide and conquer methods in their colonial system, as well could bring the tribes on the verge of another. Among other things, the British managed quite effectively pacify the Maasais.

My impression is that it did not, quite the contrary. The struggle against colonization in East Africa seemed fairly cohesive. In Kenya were Kikuyu and the Luo in the lead. On the other hand, there were those who stood on Britain’s side (which actually came to be the leaders in the independent Kenya). Those who fought in Maumau War were pushed aside. Jomo Kenyatta was no maumau leader as stated in some books. I think the answer must be that imperialism only to a lesser extent, is the cause of tribal antagonisms in Kenya.

It is no more than a couple of days ago I saw the following headline in a newspaper: “If devolution fails, 2008 chaos would look like a school party” (that killed about 1,300 people at that time). So many look serious at the contrasts between tribes today.

The political background for this situation is based on Uhuru – Liberation. (The current president called Uhuru because he was born in 1961 – the period before independence in 1963). When his father, Jomo Kenyatta, was president, he was in every way a unifying person. He was a Kikuyu, the largest tribe in Kenya with approx. 24% of the population. He worked closely with people from other tribes. I have previously mentioned Tom Mboya (who was assassinated in 1969) and Jaramogi Oginga Odinga socialist who was vice president until he withdrew from the government. Both were from Luo tribe and was eventually opposed by the Kenyatta government. Thus came the Luo in strong opposition to Kikuyu – which eventually took most of the important offices in the country. After this, there have been significant opposition between these two major tribes.

There was no better under the next president, Daniel arap Moi, who simply were not Kikuyu, but Kalenjin. He was vice president when Mzee Kenyatta died in 1978, and spent substantial resources to stay in power. Under Mwalimu (teacher) Moi Kenya become a dictatorship and one-party state – the opposition was held down by a stronger Secret Service. It was the Kikuyu who opposed him most. Moi received a lot of opposition International, and the events surrounding Koigi wa Wambere (Kenyan with Norwegian citizenship) made ​​Norway broke diplomatic relations with the Moi regime. Yet there are many who look at the Moi regime as good, since he built the school system and gave more opportunity for education. When Moi finally threw in the towel in 2002 (when his candidate Uhuru Kenyatta, lost to Rainbow Coalition), was the Kikuyu who came to power through president Kibakis government. In the book “It’s our turn to eat”, the author Michaela Worse describes how corruption increased unimagined dimensions. Raila Odinga , who is Luo , tried to cooperate with President Kibaki in the rainbow coalition, but was sabotaged.

At the presidential election in 2007 Raila challenged President Kibaki, the election was after Christmas that year. I believe that Kibaki did coups in this election. Before the election result was available – (ie it was very unclear what the election result was) very early in the morning Kibaki was again sworn in as president. It sparked a resentment and unrest in many parts of the country, in Nyanza (where Kisumu is the largest city), Rift Valley, Nairobi and Mombasa. The most serious events happened in the Rift valley, where the Kikuyu were literally chased. It was in a church filled with kikuyu refugees was set on fire and everyone died. The name of the place was Burnt Forrest. The unrest lasted several months, and the parties stood on their towering. Not before former UN Secretary-General Kofi Annan of Ghana became the mediator, the parties went to the negotiating table. Kibaki continued as president, Raila Odinga became prime minister. The assumption was that the two would work together, and it happened until 2013 when the next election would be.

In the meantime, the country has got a new constitution that was adopted by referendum in 2010. It is the one that applies today, but is under constant attack from many quarters – not least from politicians.

Politicians declared before the 2013 election that tribalism was dead; the new spirit of cooperation should be in the centre. In reality the Kikuyus have been changing strategy. The strategy should be a partnership between the Kikuyu and Kalenjin tribes: Uhuru Kenyatta and William Ruto should be presidential / deputy presidential candidate – popularly called Uhuruto. The strange thing was that this was a coalition of the two main rivals in the Rift valley conflict in 2008. Another factor was that both were charged with crimes against humanity by the ICC tribunal in The Hague. As main opponent Raila Odinga challenged again with the CORD coalition of Luos, Kambas and Luhyas in the lead. In other words – the opposition was still based on tribes; there were no significant political differences of ideological nature.

This time in the March 2013 an independent body, IECB, governed elections but in spite of, there was again confusion relating to the election results, where Kenyatta won with 800,000 votes, according to IECB. CORD Coalition complained to the Supreme Court, but the Supreme Court approved the election results. Raila Odinga said he would approve the decision. No particular turmoil occurred.

Thus continues tribalism in this country to live. Beyond the countryside can one ever read about events that flushed tribal conflicts. Previously described conditions in the Tana valley and Garissa war between orma and pokomo tribes. Recently there was unrest in Nyanzaprovinsen. Two tribes fighting over a territory ? 6 killed. In Turkana there are many small tribes, and several of them are in constant conflict with each other. Also, it is considerably banditry in the edges of the country. Just last day it was reported that six people killed in a conflict where pokot robbers were accused of having robbed cattle from samburus . This is an area that is suddenly relevant today – it’s made ​​oil discoveries. In parts of Kenya you can?t travel without armed escort. A Norwegian reporting team told from South Sudan that they met a group who had crossed the Kenyan border and stolen camels, and now they did not quite know what they were going with them. Large police forces sent to Turkana to control, without very much effect. Many people in Turkana are not aware of living in a country called Kenya.

Many people feel they belong to a tribe that important to them, social, familial, but also culturally. Some of the tribes are very conservative, is unwilling to receive new impulses. This applies particularly to nomadic tribes. The Maasais are surely a good example. Their colorful costumes are known from many tourist posters. They are proud of their culture – and keeping it the best they can. Very few Maasais have become involved in politics. Relatively few Maasais have much education. But it is also clear that, therefore, nothing much is coming from the government to the Maasais. In Kaijado – a county where Maasais live, there are no paved roads, few or no doctoring, few schools etc. It is also clear that the Maasais many places have become dependent on tourism. When we travelled in Maasai area a while back, an old Maasai hitchhiker asked us about what happened in Kenya.

What opportunities do people keep up to date? Amazingly many have mobile, and it is used frequently. It‘s cheap to call. You also send money with mobile. But electricity is not everywhere. Radio and TV can only play a limited role.

Still, particularly in the cities it happens that many marriages are across tribe borders. Many now call himself/herself a Kenyan instead of Kikuyu and Luo. Fatma calls herself a Kenyan. Right where we live there are a multitude of people from different tribes: the Luo, Kisii, Kikuyu, Somali.

Often you will hear that Luos are so and so, Kikuyus are so and so. It is of course not the case, but the trend is still the Kikuyu through their economic activities trying to gain control over large parts of Kenya. It is not unknown that the people of Mombasa have a poor relationship with Kikuyu and their business. People on the coast are at wary of people from inland that will govern them. There are separatist movements in Mombasa area. Luo ‘s strength in intellectual activities, such as doctors, professors , etc. Many of these have been pushed out to seek jobs abroad.

I think if one should come to the end of tribalism, the policy must be built on something other than the tribe. I read in the Standard a few weeks ago where an MP told about the Nordic model of parties based on ideologies. Ideological parties are not here in Kenya.

Many people see what is happening in neighbouring Tanzania where no tribe dominates politics because no tribe is large enough. This development has been more peaceful than in all neighbouring countries. They are not so keen to work with the greedy Kenyans.

There is great danger that tribalism is going to live long here in this country, unfortunately ….

baobaotree

Garissa – a town on the outskirts of Kenya

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

The headline is somewhat misleading perhaps, but the return trip from Lamu was at passed least the city Garissa in eastern Kenya. The Norwegian embassy said that the city should not be visited by Norwegians, it is located in an endangered zone where one should be careful to stay  It does have at least something close to Somalia to do, but also the Daadab refugee camp is not far away. There have also been reports of stuttering troubles in town . Unfortunately ambassador, we had a visit to Garissa to fill on both gasoline and food / drinks. It is the situation when you run far and do not know what condition of the roads are.
Mombasa High Way Emali with railway

We knew more about the road when we were going south from Kitengela to Mombasa. The road we had driven a few times before and we knew about the condition and we knew about the traffic. Fatma was busy with studies onwards one o?clock, but then we could enter the Mombasa Highway. Traffic was big, we knew very well, approx. 90 % of the traffic is heavy transport. For some reason, heavy goods vehicles are not allowed to drive faster than 80kmt, but even empty they got very few that speed. We did have a sort of “stop ? go? stage as we reached the lorries ( I’ve only seen semi trailers here ) to take over where possible. Overtaking is a black chapter in the culture of the roads in this country, many do overtake with the risk of their own and others’ lives. In particular, we did experience after dark. Otherwise, the scenery along this road many places very beautiful, it is possible on a clear day to see Mt. Kilimanjaro from the road. As we drove through two national parks, Tsavo, it was also possible to see wildlife from the road. We saw at least two elephants .

  Accidents like this occur daily

After 7 ½ hours drive and 450 km we were finally in Mombasa, it was a quick meal in town before we stayed at a decent hotel outside. The entertainment at night was a real thunderstorm. It was humid and hot so we did sweat well. Coast is sweating!

  Nyali in Mombasa.

The next day was the hotel breakfast by the pool, but it was still raining The hotel was located in the district of Nyali, where the “Little Mogadishu” is. We did pass by, but Somali refugees have worked out okay there. Rumour say that pirate money were invested in nice houses in this neighborhood. We now ran along the north coast of Mombasa. The hotels were lined up and invited to vacation life. Eventually we came more into the country and drove along the vast sisalfields with baobab trees scattered in between. We drove along the coast, but had no sense of it. Kilifi and Malindi were the next two towns. Malindi has the best pizza in Swahili coast. The Italian tourists were very visible. It is alleged that in Malindi, you can survive better with Italian than English. The Italian mafia is alleged to have managed to find good investment opportunities in the area. Malindi is still an swahili town with many mosques and Vasco da Gama monument.

Malindi Vasco da Gama monument

The road ahead was interesting , because now we drove along to the coast. There were salt extraction was happening. From Malindi to Garsen, the town we were going to turn right, it is 110km . We thought it was going to go on a little over an hour. It did not. As we came north, the road was worse and worse . Tarmaced road started to get big potholes, and it was much driving to avoid the big holes. Buses and trucks just swept over. It was a test of patience. At least we did approach the Garsen junction and could embark on the 112km to Mokowe, ferry port to Lamu .

The town of Garsen is situated at the mouth of the River Tana, Kenya’s largest river. Tana delta is not the most beautiful area in Kenya, there is a lot of bush vegetation and completely flat . Here is the haunt of large amounts of hippos and crocodiles that constantly fighting a battle for supremacy in the river. As a rule, the hippos dominate. They constitute a traffic hazard at night, but we saw no hippos. However, we saw something else that made ​​us reflect.

This area was 10 years ago, a highly controversial area. Two of the tribes that lived in the area, orma and pokomo  were at war with each other for natural resources. Orma tribe is a kustich tribe that were cattle nomads ? like the maasai. They built beautiful houses that protected well against rain. Pokomo – people is a mijikendatribe ( Bantu ) who were gatherers, fishermen and farmers . The conflict was bloody, but it was sorted out in. Now orma and pokomo children are sent to the same schools. In this area there are also a few other tribes that live, and turmoil often caused conflicts between tribes.
gathering water on the road. Orma village.
It had rained and the holes in the road had accumulated water. We did see people along the roadside with buckets and cups to collect this rain water. What we also did see was among orma people it was only women who did this, while among pokomo people were there both sexes who collected water. This made it clear to us that the water was in short supply in the area, but also that there were two different cultures. Orma culture is probably the most conservative of them. You can say about most of the nomadic cultures they are concervative, they are proud people. Do not come here to talk about equality – not even on March 8th!

Town of Witu  tuk-tuk with sheep.

The last way from Garsen to the coast were mostly dirt road, and I mean real dirt road so the speed could be set up. I commented to Buda that there was a small lake called Lake Kenyatta on the map. I asked how that could be? It was land that the first president had given a friend from his own tribe, a Kikuyu, and in gratitude gave the pond name after the donor. It has been a lot of this in Kenya. Those in power just giving away land to friends and acquaintances. In this area there have been problems with tse–tse flies. We reached it until Mokowe early afternoon and ferry to Lamu. This day we had just driven 370km.

Tana River

Homeward

Two days later we stood again in Mokowe and enabled us to return home. The car had a flat tire. Buda suspects that someone could have done it on purpose to make money, but he got a guy to pump up the tire – and so we went. We refilled once on the way home, that was all. On the stretch to Garsen, we saw a giraffe and warthog (an African wild pig). Otherwise, this landscape was beautiful, but it was not many people living here. It‘s a project with a local safari in the area. Well arrived to Garsen, we drove into the town to buy some food. We had barely supplies, but just enough water. We would now drive 200km through a rather barren landscape along the Tana River.

the town of Garsen.

We chose to drive this road because it was 100km shorter and the tarmac road started accordng to Buda at a town called Hola. The tarmaced road was built in 1996 in President Moi’s time. From Garsen we continued the road from Malindi with many potholes, deep holes, so we had to be careful. Gradually disappeared remains of the tarmac complete, we discovered that we were running on a brand new dirt road and the speed increased. This road was very wide, but had almost no traffic. Almost new tarmac and a sign told us that there was a danger of rubble in 30 km! Now it really went away. We hoped that this would only proceed after Hola too.
The bus to Garissa on the new road.
It was on this stretch that people lacked water. We were stopped several times by people asking for water. We should have understood when we saw how people eagerly collected rainwater on the road a few days earlier. Unfortunately we had only what we needed though.

The road from Hola was a disaster. What met us there was one way in complete resolution. The tarmac had split up, the potholes were huge, the road was partially slipped out. Most places people had made ​​primitive detour roads, sometimes far out in the bush. We almost got stuck in the loose sand – no one knows how long it would be of any help would come. 150km and 6 hours we kept on with this. We met two trucks and a car. Moreover, there is a bus from Mombasa to Garissa, so it is some traffic there. Tiring, yes, but in the end we reached Garissa.
The dammaged road.
How can that happen? Building new road and then forget about it completely. My friends just say: It‘s just so in Kenya. Care must be an unknown word in Kiswahili. Totally forgot it was certainly not. Three places they held on building some new bridges. They were not much use for since people had to run outside anyway. It was only one action possible ? building a new road.

This is a sparsely populated area. There has also been a troubled area for long. There is talk about Tana valley , but some valley we had no sense of running in. It looked really in a semi-desert with lots of shrubs and some few trees – and completely flat.

None of tourist guides have much about the Tana valley . It is far off the beaten track . A book had something about Garissa . This is the unknown Kenya. There is a monkey sanctuary here – it’s probably the only thing related to wildlife .

But there are plans for Tana valley. It will be built new import port at Lamu and from road and rail inward Tana valley on to Garissa. From there will go a branch north to Ethiopia, another northwestward direction Uganda and South Sudan. It will create life and business in parts of Kenya that are currently outside. Incredibly large parts of Kenya are now outside.

Then we will see if something will happen, or if it all eaten up by corruption .

Garissa was a little oasis for us. Food and drink and some rest. We still had 350km left – straight road home, Buda said . And that was it. By Mwingi we witnessed a beautiful sunset – when the mountains were beginning to emerge. Afterwards in the African dark all the way to Nairobi – and home to Kitengela without getting into a single ” Jam “.

baobabtree

A typical door from Lamu.

Have you not heard of Lamu? Now I’ll tell you about Lamu, for there travels rich people on vacation to day. Prince of Monaco resort there. The king and queen of Norway have been there. Wealthy people have taken Lamu in our days , and some more…..

The town of Lamu is located along the coast in the far north of Kenya. Have been wanting to go there. The city is part of Swahili culture along with Zanzibar, Mombasa, Kilifi and Malindi, muslim, isolated in many ways – you get there by boat or plane. No cars, only donkeys (and two motorcycles ). The city is said to be the best preserved of all the Swahili towns and the one that best preserves the tranquility that characterizes the Swahili culture. I read that in Lamu, you do not do anything, just be. The city is so exotic that it is in the UNESCO list of heritage in the world that are worth taking care of. Moreover, the city is so exotic that it has attracted wealthy people who built the old houses into a hotel – also a Norwegian. Besides, my cousin was there and he said – there you must go, Bjørn .
the Lamu Waterfront

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

The Isles of Lamu was a period vulnerable to attack from the north. One hotel is so close to Somalia that it was subject to raids by al – Shabab . Two tourists were killed in the two raids and the Norwegian embassy did not recommend tourists to travel to Lamu . Now it’s a while ago that Lamu has been considered a dangerous place to be, there are many places that are dangerous. Security measures are right there – we were stopped by police three times in the 110 km from Garsen and to the marina where we were went by boat to the town of Lamu. Travel to and from Lamu I will describe in another article. We did?nt fly like most people, but we drove 1000km from Nairobi in car. Next time I will fly ….

The final distance to Lamu must nevertheless go on a boat. We came to Mokowe where we parked, was surrounded by a crowd of young men who would carry suitcases and shool us to Lamu. It was a trip with a speedboat which did away trip of 15 minutes. But it went well and before we knew, we were installed in the hotel which was located right on the harbor. It was in fact an old merchant house before it was made into a hotel – incredibly central, but not exactly high standard. Even during installation, we made an appointment with an older guy who would guide us around town – here we needed guidance.

Et eldre hus gjort om til hotell

The city has its roots far back in the Middle Ages. It was early trading, but it was not until the Arabs arrived the place began to flourish. The Arabs built large, big houses uptown, the natives lived in the second district. It is claimed that you can still see the difference in skin colour on them stemming from Arabs and those who do not. Arabs system built on a network of clans. The Portuguese were also visiting Lamu, but usually remained little further north on Pate Island . Afterward, the sheikh of Oman grabbed the control , and a time was Lamu controlled from Yemen. Later the sheikh moved to Zanzibar.

The cities established along the coast of East Africa belonged to the same culture. Swahili culture is a cultur of assimilations where many items were added to the culture from outside. The language, Kiswahili, includes elements from Bantu , Arabic , Hindi , Portuguese and English. Lamu did really flourish in the 1800s. Then was the biggest and nicest houses in town built ( those currently purchased by wealthy people and turned into hotels). With these houses the Swahili architecture flourished. There was no imitation of the Arabic, it was an independent African architecture which was developed which also took Arabic features . With the British entry in the end of 1880?s it was the stop for Lamu and the other coastal cities: The British outlawed the slave trade .

Harambe avenue.

In Lamu, however, came Swahili culture to live heavily on, not least because Lamu was a learning center for Islam with an Islamic academy as the most important center. It strikes one as well when one wanders around town that much is influenced by Islam. There are 23 mosques and the academy, but it is also a Catholic church. How people do dress is characterized by Islam, both men and women. The men most often in their robes, the women in their colorful costumes, some even completely covered. I can not quite dress codes in the Muslim world, although women are black, the suit are richly decorated with gold and other patterns. But other must respect the Muslim dress code and go under cover in any case with skirts and covered shoulders. The children then at least to have fun in their flowing robes, like most children.

Ryiad moské
 

Our tour guide took us into town – we entered a world I have not seen in any other city before. Lamu waterfront – the main street facing the sea was spacious enough, even if we also had to watch out for the donkeys who mostly went where they wanted. The donkeys were the only means of transport in the city itself , something else was physically impossible (I saw two motorcycles ) . The streets inside town itself was only two meters wide – in some places barely enough there . The city’s main street, Harambe Avenue , was perhaps some places whole 4 meters. You had other words concentrate when you went : Look down for not tripping or stepping in donkey poop, look to the sides to see the beautiful front doors and the finely decorated walls, looking ahead as not collide with people, look upward to see the house itself . It went well. The city had a brilliant individual sewage system which was now threatened because of capacity issues. Many houses had a decorated front door with an open room with a bench. It was here people could meet if the host did not want that the meeting took place in the private room, behind the door. There was thus a sharp distinction between the private and the public. Otherwise it was inevitable that this town had less beautiful areas, with garbage and donkey poop , etc. But it was exciting to walk around – a city that you surely could get lost, even you should only walk a short distance. .

Another part of Lamu, which also was important was the sea life. Lamu got all its supplies by sea, was now one moment. The dhow was the Swahili coast’s most distinctive sail ship . Of course we had to try!

  Captain Dolphin

Captain Dolphin (all captains have such distinctive name ) arrived in the evening and introduced himself to us. He offered to take us on a tour of his dhow the next day. He was a young man in his late 20s (something his crew also was), and he knew what he was doing. We made ​​a deal – and early next morning we were ready for departure. The captain came and picked us up, and there on the pier was the wonder, the dhow . Fatma was skeptical. With my eyes the look was inviting. A little disappointing was that the first stretch – into Manda chanell between mangrove forests,  used an outboard ( 15hp ) . The explanation was that we had some short times in relation to the tide . We were visiting the ruins at Takwa, the ruins of a swahilitown which was abandoned as late as the 1800s. No one knows why it was abandoned , but there are indications that it was abandoned because the water in the wells was too salty over time . Now it was a ruined town with mosques, prince residence and school which we peacefully walked around and experienced. We have been in similar ruins before, Swahili coast dotted with the them. Most famous are the ruins of Gedi as we visited two years ago. Among some ruins grew the giant baobabthrees . Eventually we got a beautiful view of the Indian Ocean. Captain Dolphin brought us into a flat-bottomed barge that we could get out to the dhow again. And so began the voyage.

I discovered that Captain Dolphin had mobile in a waterproof plastic bag labeled Telenor. Yes, he had a very good friend from Oslo who ran anti drug activities both in Oslo and in Lamu . We asked if there was a drug problem. Yes, heroin is now heavily into the market among young people in Lamu. Now I understood why the policeman outside Witu was so interested in inspecting my toilet bag . In a book I was told that such dhowtrips as we participated, could be a trip where drugs were used and you could end up lost with the mad captain, what we had obviously not done. A little later during the trip when we did swimming at Diamond Beach village, the captain introduced us to a Norwegian couple who were also on holiday in Lamu. They worked in an orphanage in Nairobi, and had been recommended Lamu and Captain Dolphin by their boss at the orphanage. Then I first discovered that he had named his boat ” Brage ” ! But why we did sail under the Brazilian flag, is not known.
The Diamond Beach

The Takwa ruins

outside Shela
Lamu has in fact some wonderful beaches we explored – even with cows. We did practice a little swimming. Unbelievable water. The danger of sunburn was great.

I’m no expert on sailing, has hardly been on board a sail ship. Sailing with the dhow is very comfortable, you almost float off the water. (Hard to describe). We got a ride out of the Indian Ocean in pleasurable waves and high speed. There were a crew of three and they turned the sail, tightened and did sailors work – they know their job. Very different from our sail boats with two sails. Besides, there were those who made ​​the luncheon. It was of course grilled fish, vegetables and rice boiled in coconuts – mmmmmm. The return trip was devoted to singing and drums (bins) in which one can call a potpourri a la Lamu.

Captain Dolphin never ceased to be our host in Lamu. In the evening he showed us around to some specialty stores i.e for buying halwa, and in the morning the next day when we left the island, he stood on the pier and wished us a safe journey.

Lamu is a gem on the East African coast. Still life goes its quiet time. Nothing urgent in Lamu. But the city is threatened from many quarters. Shela village is just 3 km away and is today a tourist town with big and expensive hotels and homes. Plans for Lamu are many, and they are also disrupting the idyllic Lamu: New haven and American naval base. Houses are being bought up by rich people and made hotels. Lamu is still an important institution of Islam in Africa. Still hoping that the spirit of Lamu can live on. We thought it was a wonderful place to experience.

entrance portal

  PS: A little apropos to Lamu. After seeing the pictures, I came across this picture from the front desk in the hotel and I asked my friends, “what it says on the tag hanging on the bar there?” It says: Ninja, Ninja hatu taki Kabis, which should be in Kiswahili “do not go into this room with covered face“! In other words, the hotel would reject anyone who came covered. They wanted to deal with people who showed their face.

Do we not debate this back home? The hotel owners were Muslims as well as anyone.
Slightly funny was that when I once came up on the porch overlooking the harbour, a couple where sitting there talking and she had a veil that was common in Lamu and spoke to her husband sounding very much from Oslo east (Norwegian dialect)!