Om å reise til Afrika i november 2013

 

 

Ja, da er jeg snart klar igjen. Men har jeg husket på alt: Ryddet leiligheten så den er klar for utleie, malariamedisin, billetter, solkrem, klær for safari, sandaler, bankkort, penger osv osv. Det er mye hodet er fullt av i tider som dette. Det er femte gangen jeg reiser, men det er like travelt (inni meg) for det.

Situasjonen i Kenya er ikke spesielt god. At al-Shabab opererer i Kenya skremmer meg ikke så mye. Den politiske situasjonen er mer usikker, det skal ikke så mye til før en ny voldsbølge kan skylle over landet. Som “turist” føler jeg meg likevel rimelig trygg.

 

Sist helg fikk jeg mye inspirasjon. Røde Kors hadde kurshelg på Rica hotell Dyreparken, og selv om de bare hadde modeller av dyr fra Afrika, ga det meg inspirasjon til å reise dit igjen. Dyrene på savannen er blitt en slags venner. Å gå tur på savannen er sjelebot for en stakkars nordboer. Da jeg besøkte Crescent Island ved Naivashasjøen for to år siden, hadde jeg en utrolig opplevelse. Hadde en følelse av å vandre i en slags Edens hage. Dyrene gikk fredelig og beitet og flyttet  seg bare når vi kom vandrende. Bare gnuenes irriterte grynt forstyrret idyllen. Slik måtte paradis være. Når vi flyttet til huset ved jernbanen, har jeg hatt muligheten til tilsvarende opplevelser hjemmefra. Det har jeg prøvd å utnytte så godt jeg kunne.

Det er ganske fantastisk. Et lite uromoment: Det kan dukke opp rovdyr. Naboen har fortalt at det kan streife løver i området, og gepard skal heller ikke være uvanlig. Hyenenes hyl er hørt om natten.

 

Dessuten: Jeg har kone og barn der, som venter spent.  Nå er det under en uke, jeg kommer, jeg kommer!

 

Men først skal jeg ta farvel med alle mine venner. Det har vært en travel høst. Synge i to kor; Røde Kors, møte med venner både her og i Lillesand. En tur til Oslo før jeg drar er viktig, treffe Ingrid, mitt barnebarn, som jeg ikke ser for ofte; mine barn og øvrige familie. Det er litt vemodig, men jeg kommer tilbake.

Klar en klassiker

Klar en klassiker

 

Håper mange kjenner igjen tittelen fra et program som går på NRK P2 hver søndag morgen kl 0900. Det har holdt på i mer enn 20 år nå, og er fortsatt i aktivitet. Som regel hører jeg på, som regel sender jeg inn og av og til vinner jeg. Jeg lærer mye om klassisk musikk av dette programmet, det utvider min  musikalske horisont. Dessverre gjelder det først og fremst musikk fra før 1900. Det er ytterst få oppgaver fra det tjuende århundres musikk, så det er fortsatt nokså blankt. Men det var ikke det jeg ville diskutere her.

 

Hvorfor klassisk musikk? Hvorfor denne store interessen for nettopp denne typen musikk? Egentlig vet jeg ikke svaret, har bare en følelse av det. Ikke vokste jeg opp i et musikalsk hjem; min mor hadde spilt piano og sunget i kor, men det var før jeg vokste opp. Min far kunne synge, men sjelden for andre. Ikke ble det spilt særlig musikk, ikke ble jeg dradd på konserter.

 

Min mors familie var derimot musikalsk, det ble musisert i flere hjem av både tanter, onkler og fettere og kusiner. Det var kanskje derfor min mor en dag jeg gikk i tredje klasse spurte meg ?om jeg ikke ville begynne å spille fiolin for hennes skyld?. Jeg begynte å ta timer på Musikkonservatoriet, men det var ikke gøy. Så fikk mor plassert meg hos Stephan Barratt-Due sr, og det var bedre ? ikke minst fordi jeg samtidig begynte på Bolteløkka skole, en koselig liten skole rett i nærheten, og de hadde strykeorkester, og lærer Pedersen spurte om jeg ville være med.  Orkesteret ble planken som fikk meg til å fortsette; ikke fordi jeg øvde så mye, men fordi det var gøy å spille sammen. Av en eller annen grunn rykket jeg framover i rekkene, og havnet til slutt ved siden av konsertmesteren, Anne Lise, som seinere ble yrkesmusiker. Konserter hadde vi, til og med opptak i radio, jeg tror vi var ganske brukbare. Bolteløkka skole har ikke strykeorkester i dag.

 

Da jeg begynte på ?Katta? ble jeg raskt opptatt i skoleorkesteret der. Der hadde de til og med blåsere. Vi øvde på loftet etter endt skoletid. Der havnet jeg ved siden av en ung lovende musiker som het Ole Bøhn, som seinere skulle gjøre en flott karriere med fela si. Kronen på verket var at skolens kor og orkester framførte operaen ?Porgy og Bess? i Marienlyst skoles aula da jeg gikk i 5.klasse. Det var en flott avslutning på min karriere som skolemusiker. Seinere prøvde jeg ta spillingen opp igjen; spilte ett år i Studenterorkesteret på bakerste pult på 2. Fiolin. Det var ikke fullt så gøy.

 

Samtidig hadde interessen for klassisk musikk begynt å ta av. Ikke det at det som skjedde rundt meg ikke angikk meg, rock og jazz og slike ting, men for meg var den klassiske musikken som trakk mest. Noe hørt jeg på radio, tidlig på 60-tallet fikk jeg en platespiller med forsterker som kunne spille ?vinyl?. Jeg husker at jeg som historisk særoppgave valgte å skrive om Beethovens symfonier uten å ha hørt mer enn to av dem. Du verden som jeg ønsket å høre dem alle. Det var nå jeg begynte å gå på symfonikonserter i Aulaen. Vi kjøpte ståplass for kr. 2.50 og løp inn i salen etter første sats for å ta de ledige setene.  Ikke helt populært bestandig.

 

Oslo Filharmonisk orkester ledet av Odd Grüner Hegge, Øivind Fjelstad Militiades Caridis og Okku Kamu var absolutt et habilt orkester og jeg hadde mange gode opplevelser. I tillegg hadde vi show Jon Medbø; hans innledning til ungdomskonsertene var som fluepapir, det var flere som hørte på dem enn på selve konserten ble det påstått. Seinere ble det munken i Nidarosdomen, og tidlig død. Geirr Tveitt hadde også innledning en gang. Da den unge svensken Herbert Blomstedt kom på besøk, synes jeg orkesteret ble bedre enn noen gang.

 

I mange år var jeg ingen aktiv deltaker i musikklivet, men gikk på jakt for å finne min klassiske musikk i platehyllene. Etter hvert samlet jeg opp atskillige Lp?er med musikk av sentrale komponister. Mange plateselskap hadde billigserier  som Ace of Clubs osv, så det var overkommelig å skaffe  seg en platesamling. Hovedleverandør var Norsk Musikkforlag (Kjell Hillveg) og platebutikken på Blindern (Universitetet). Etter noen år, bestemte jeg meg for å prøve meg som korsanger ? det var Akademisk Korforening som lokket. De skulle framføre Händels Messias med fjernsynsopptak før jul 1966. Jeg ble tatt imot med åpne armer. Det ble starten på en lang karriere med kor? ja, den holder på ennå!

 

Så det ble den klassiske musikken som ble min musikk. Jeg har spurt meg selv hvorfor. Hva var det den ga meg ? Kanskje den først og fremst ga meg utfordringer. Jeg har først og fremst vært opptatt av musikken selv, ikke hvem som er utøvere. Ikke det at utøverne ikke spiller noen rolle, men det er musikken som er interessant, ikke utøverne. Hvis ikke musikerne klarer å yte musikken ?rettferdighet?, er det ikke noe for meg. På den andre siden: Forkjellige utøvere kan ha forskjellige måter å framføre musikken på, og det kan føles like riktig, eller galt. Det blir litt som med litteraturen: Noe litteratur er rein underholdningslitteratur, annen er mer dyptpløyende og utfordrende.

 

Jeg vil også si at jeg har gått fra det monumentale til det mer intime. I begynnelsen trodde jeg at kammermusikk var først og fremst for de som spilte kammermusikk. Akkurat som en sa til meg at korsang er først og fremst for korsangere. Så feil kan man ta.  Ikke for det. Symfonisk musikk kan også være intim på sin måte fordi den kan treffe deg akkurat der du er der og da. Jeg har hatt mange slike opplevelser. På den andre siden har jeg hatt store problemer med å like opera. Vet ikke helt hvorfor; kanskje er det måten opera framføres på ? ikke minst den store vibratoen som mange sangere har lagt seg til. Det er stygt i mine ører. Derfor er en av de operaene jeg husker fra ?den gamle? norske operaen i Folketeateret ?Poppeas kroning? av Monteverdi fra 1643, velsignet fri fra vibrato. Også Mozarts operaer hører med her. Derfor har mitt forhold til den menneskelige stemmen vært litt ambivalent, men Magdalena Kozena synger bare vakkert!.

 

Det som er det fine at vi har fått et orkester her i Kristiansand, populært kalt KSO, som etter mine begreper er et orkester etter min smak. Det er ennå ikke et stort orkester, men det har vokst jevn og trutt gjennom mange år. De to siste konsertene jeg har vært på, har vært utrolig bra, kan ikke forstå at det kan spilles bedre. Orkesteret er ungdommelig, friskt, dynamisk. De har vært heldig med solistene og dirigentene (begge kvinnelige) og verkene de har spilt, har vært inspirerende både for publikum og orkestermusikerne. ?I kveld var det gøy å spille?, er en utrolig fin tilbakemelding å gi. Det er så at antallet musikere gir begrensninger, men en sjelden gang håper jeg det kan bli plass til Mahler, Bruckner, R Strauss (Alpesymfonien er blitt spilt i Kilden av BFO), Stravinskij, Prokofjev, Martinu, Villa-Lobos, Ravel, Rautavaarra osv. osv??.

 

Vi gleder oss 🙂

For full musikk

Jo da, jeg har vært på Kilden og hørt KSO i full blomst. Det var en flott opplevelse, kanskje særlig den siste delen. Det må jeg kanskje forklare. Det ble også en kamp med høreapparatet, jeg oppdaget litt for seint at det hadde slått seg av under det første nummeret. Jeg synes nemlig at Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla lød vel tamt. Batteriet var nesten utladet. Men det ble rettet på til Tsjaikovskijs fiolinkonsert.

Den ble på alle måter en stor opplevelse, ikke bare at fiolinisten, Benjamin Smid, hadde full kontroll teknisk, men også musikalsk. For en fiolinist! Den første satsen ble tatt i et ganske rolig tempo, men jeg synes fiolinisten la opp til det med et ganske sobert spill som sto godt til orkesterklangen og tempoet. De andre to satsene var like vakre og overbevisende. Solisten kvitterte for stående applaus med ekstranummer hvor utgangspunktet var Paganinis berømte capriccio. Jeg tror fiolinisten hadde lagt til mye selv!

For meg ble likevel Sjostakovitsj 9. symfoni et høydepunkt der jeg synes orkesteret briljerte, ikke minst treblåserne og messingen, og hele orkesteret fulgte opp. Denne musikken står for meg som ett av de mest ironiske musikkstykker som er skrevet. Derfor blir mange av symfoniens mange innfall nærmest sarkasmer. Ett godt eksempel er trombonen som hele tiden kommer med sitt signal i første sats.

Året var 1945 og Sovjet (Stalin) ventet noe stort fra Sjostakovitsj hånd. Men det ble ingen seierssymfoni, men en kortfattet klassisk symfoni, riktignok i 5 satser i Haydns ånd. Historien vil ha det til at Sjostakovitsj og Kabalevskij moret seg med å spille Haydns symfonier firhendig på den tiden symfonien ble skrevet, 1944-45. Likevel: Jeg finner ikke mye Haydn eller Mozart, bare Sjostakovitsj. Allerede  året etter (1946) ble symfonien forbudt framført i Sovjetunionen. Det var ikke det eneste verket. En hel opera var allerede forbudt (Lady Macbeth fra Mtensk) og samtidig trakk Sjostakovitsj sin 4. symfoni. Den har ikke blitt framført før etter komponistens død i 1975.

Dirigenten,  Anu Tali fra Estland, virket veldig tydelig i sin direksjon, men jeg er litt usikker på hvor langt inne i musikken hun egentlig var. Noen ganger valgte hun usedvanlig rolige tempi, men jeg syntes det fungerte bra, kanskje særlig i Sjostakovitsj. Rent estetisk var det flott å se på.

Westgate – Noen tanker om et angrep

 

Westgate – Noen tanker om et angrep

 

Verden har blitt rystet av en ny hevnaksjon. Denne gangen var det Kenya sin tur. Det var bare 14 år siden sist da den amerikanske ambassade i Nairobi ble angrepet av Sadam-bin-Ladens folk. Over 200 mennesker ble drept. Fullt så mange har ikke mistet livet denne gang, men likevel – det er minst 70 liv for mye. Vi har ikke helt fått vite hvem som sto bak dette brutale angrepet på et varemagasin i Nairobi, men organisasjonen Al-Shabab har påtatt seg skylden for angrepet. Ryktene går om at “The White lady” – enken etter en av tunnellbaneterroristene i London – skulle være med.

Dette var en hevnaksjon for at kenyanske soldater i 2011 gikk inn i Somalia for å bli kvitt en plagsom organisasjon en gang for alle. Det har de tydeligvis ikke klart. Hvor de har sine treningsleire, vites ikke. Selv områder i Øst-Kenya er blitt nevnt som øvelsesområder for Al-Shabab. Kenyanske myndigheter har ikke full kontroll i eget land. Uansett – en konsekvens er at alle somaliere i Kenya går en tøff framtid i møte. Dette vil også ramme mange muslimer (14% av befolkningen) trass i at muslimske ledere gikk tidlig ut og erklærte at det som hadde skjedd hadde ingenting med islam å gjøre.

Det som er ille at dette angrepet først og fremst var rettet mot uskyldige – familier med barn som det var mange av i Westgate Mall denne lørdagen i september. Det var arrangementer rettet mot barn som skulle være i bygningen da skuddene smalt. Det er uforståelig kynisme som ligger bak hele angrepet. Uskyldige skulle rammes for å skape frykt. Turismen – Kenyas økonomiske basis skulle rammes.

Afrika er langt unna – tror vi. Jeg som har familie i Kenya har blitt indirekte rammet ved den frykten familien nå kjenner. Likevel – på en bussholdeplass her i Kristiansand kom jeg i prat med en ung kvinne som jeg visste var fra Kenya. Jeg nevnte massakren for henne – og plutselig bryter hun ut – de drepte to av mine slektninger.

Det som skjer i hele Verden angår også oss.

GRONINGEN – en reise verdt

 GRONINGEN – EN REISE VERDT

 

Kanskje du aldri har hørt om Groningen. Det er ikke den mest kjente byen i Nederland akkurat. Selv så jeg den på avstand på biltur i Europa med kone og unger hvor vi hastet sørover gjennom Nederland på vei til Bretagne. Byen ligger langt i nord, er vel en slags hovedstad i denne delen av Nederland. Ikke sjelden så vi skilt med ordet noord… Byen har en anstendig alder – en regner med at byen har eksistert i over 1000 år.


 Så hvorfor Groningen? I 2012 fikk Søgne Bygdekor ny dirigent, Marianne Laukvik. Vi hadde på mange måter flaks, fordi formann Marit samme år fikk en ny hollandsk kollega, og han flyttet sammen med Marianne til Norge. Han kunne anbefale Marianne som dirigent for koret. Kjemien var i orden, og Marianne ble vår nye dirigent. Marianne hadde lyst til å ta oss med til byen hun hadde bodd i i 13 år. Vi skulle til og med synge – men ikke ha en offentlig konsert. Koret tente på ideen, selv om det til slutt bare var 20 som reiste. Utrolig fint å reise med folk vet hvor de viktige stedene er. Det skulle vise seg å være en stor fordel.


Reisen ned gikk smertefritt. Fly fra Kjevik til Schipol, tog derfra til Groningen – nesten ikke stopp. Likevel var togturen ganske slitsom. Litt over 2 timer på et overfylt tog uten sjanse til å strekke på bein og armer – fredag ettermiddag (til og med den 13.). Nederlandske tog er moderne, men temmelig spartanske. Du sitter kne mot kne uten sjanse til å regulere stolen. I 2. etasje var den ingen bagasjehyller, bagasjen måtte du dytte inn mellom setene. Det minst morsomme var at de få toalettene var av typen vi sluttet med for 20 år siden (minst) – driten rett ut i skinnegangen! Men fort gikk det! På veien hjem var det på langt nær så fullt, og derfor langt mer behagelig 🙂

Vårt første møte med Groningen var behagelig, men også litt uvant. Å være oppmerksom på syklistene som svermet over alt var noe nytt. I denne byen er det nemlig 50 000 studenter = syklister i tilleg til alle de andre som sykler, og det merkes. Ingen tvil om hvem som var sjefene i trafikken. Det var i grunnen ikke så mange bilder å se i selve bykjernen. Alt er jo så konsentrert – det er ikke nødvendig å bruke bil. Like utenfor sentrum lå det flere store parkeringshus – noen var av de mer spektakulære.

Byen er ellers preget av å være universitetsby. Det er kafeer og restauranter over alt. Vi besøkte mange av dem, både fra Europa (spansk) , Asia (indonesisk) og Afrika (marokkansk). Det var i grunnen bare en hollandsk restaurant vi savnet.

Til gjengjeld fikk vi besøke en ostebutikk med mange smaksprøver (nederlandsk ost er god) og en pub der vi fikk smake på diverse varianter av sjenever (ikke så godt!!, men ikke alle er enige i det) Vårt vertskap fortalte om mange av de nederlandske tradisjonene. Likevel: Kanskje den opplevelsen som gjorde sterkest inntrykk var den marokkanske restauranten der vertskapet svarte på vår spede sang med musikk og magedans av kona til verten!! Dessuten var maten utrolig god!

 

Apropos sang – vi hadde ikke planlagt noen spesiell konsert, men sang litt på de stedene vi besøkte. På den første restauranten (Cervantes) ble vi “truet” med utkastelse – det var tydelig noen som ikke likte å bli forstyrret i maten. Det andre stedet vi sang, de Beurs, gjennomførte vi en hel konsert, men der hadde vi allerede supportere som hadde kommet lange veier for å høre oss (hrmm) – stor applaus. Likevel, den litt spesielle opplevelsen hadde vi på den store markedsplassen der vi startet å synge uten en eneste tilhører – etter to sanger hadde vi 25. Det var gøy!!

 

Ellers benyttet i alle fall jeg tiden til å vandre rundt i denne gamle byen med sine trange gater, en omkringliggende kanal med husbåter, pannekakebåt og roing og sjarmerende bygninger. Dessverre ble deler av sentrum rundt markedet ødelagt under 2.Verdenskrig etter 3 dagers harde kamper. Det er mye å se på som er litt annerledes – og ofte sjarmerende og hollandsk.

 

Vil nevne en ting som en skal være oppmerksom på når en reiser utenfor Amsterdam. Kredittkortene våre gjelder ikke lenger!  Bare nederlendernes egne kort gjelder (og de gjelder i Norge også). Du må ta ut penger fra minibank for å handle i butikkene, kjøpe billett til toget osv. Der fikk vi oss en overraskelse, men det gikk bra.

Å komme ut fra den hjemmelige peiskrok kan være nyttig og gøy selv om det bare er til det nokså nærliggende Groningen nord i Nederland. Det kan gi noen nye perspektiver på livet – kanskje ting kan gjøres annerledes – både hjemme hos deg selv, eller i Norge også. Takk for en hyggelig tur!

Livet i Kitengela og deromkring 2013 – et 5 års minne.

  Trafikken i Kitengela

La meg starte med dagen i dag. The Mashujaa Day (20. oktober)- eller heltenes dag er en slags nasjonaldag med markering på den store stadion i Nairobi av militære styrker og det politiske system godt representert. Høydepunktet var president Kibakis tale, som var både lang og kjedelig, men på engelsk. Vi så det hele på tv som 1000-vis av kenyanere. Midt under talen kom det ett heidundranes regnvær som gjorde alle skikkelig blaute. Kibaki hyllet regnet og sa at dette støttet kenyansk jordbruk…

SONY DSC   Her er Kibaki i midten, med president Kikweze fra Tanzania og den beryktede president Nkurunziza fra Burundi under en veiåpning i Kitengela

 Jo, det har regnet og i dag var vi ute på en skikkelig søletur. Alt var dammer og sleip jord. Noe annerledes enn den tørre jorda vi vanligvis går på. Liker å gå litt utover på landsbygda der det ikke er så mange folk. Området rundt Kitengela er temmelig flatt, og vi ser langt utover mot Ngong Hills som Karen Blixen gikk omkring i, Nairobi og Nairobi National Park. Nairobi NP har alt av dyr som skal være i en ekte nasjonalpark unntatt elefanter. Det var fascinerende å oppleve sebra, antiloper som eland, kongonier og strutser med Nairobis skyskrapere som bakgrunn.

Byen Kitengela er på mange måter et “Klondyke”. Nye hus skyter opp over alt, både høyere hus (som vi bodde i) og flotte eneboliger. Mange er bare påbegynt, andre er halvferdige med en familie som bor i første etasje. Det er ikke til å nekte for at det flyter mye søppel rundt, noen steder er det riktig ille, men det er enkel søppeltømming i byen. En traktor reiser rundt med en tilhenger og samler søppel der det er mulig å legge den. Selv om det er utvilsomt mange fattige her, er det sjelden å se at folk roter i søpla til hverandre. Det gjør derimot kuene…

  Ungene leker også blant søppel og skrot

Det en kan se, er at det er mange ansatte i butikkene. I stormarkedet like ved oss, “The red Heron Center” med Naivasbutikk kryr det av ansatte i den velinnredete butikken, et slags Sørlandssenter i miniatyr. Her har de nesten alt… Derfor går vi ofte og handler der. I huset der vi bor, er det noen småbutikker der vi kan handle noen nødvendighetsartikler, men her er utvalget ikke stort. Mange som har vært i butikken, har ting å bære på, og da er det veldig greit å ta en motorsykkel, bodaboda, hjem. De står parkert utenfor supermarkedene klare til innsats. Men du må være forberedt på fart. Det betyr at du som fotgjenger har laveste prioritet i trafikken….

  Bodabodasjåfører venter på tur.

SONY DSC  En bodabodasjåfør (med HJELM!!) forhandler med to unge damer.

  Ingen bryr seg om at en velvoksen okse rusler rundt utenfor supermarkedet.

 Dette er førsteinntrykk jeg gjorde så tidlig som høsten 2011 da jeg bestemte meg for å bo i Kitengela et halvt år.

Alle bildene er tatt av meg.

SONY DSCHuset vi bodde i – i 5. etasje – både strøm og vann var bare delvis til stede

REISEN TIL AFRIKA 2011

REISEN TIL AFRIKA 2011 – oktober

Nå har jeg vært en uke i Afrika, og det er vel på tide med en liten oppsummering:

Da jeg kom for en uke siden, var det første møtet med Kenya Jomo Kenyattas airport. Den er ganske trang og noe forvirrende. Det tok ca. 2 timer fra flyet hadde landet, og til vi var på veien mot Kitengela, min “hjemby” i Kenya. Den store flaskehalsen var “Visa counter” som alle måtte gjennom for å få visum. Nå hadde det gått opp 100% til 50US$. For mitt eget vedkommende gikk det ganske raskt siden jeg hadde vært der før. Å få bagasjen, gikk også meget greit, men kofferten var absolutt i tyngste laget.

Utenfor sto et hav av mennesker som skulle plukke opp folk. Heldigvis så jeg Fatma tidlig, hun sto nemlig på det stedet jeg måtte: Barcley`s ATM – penger. Av en eller annen merkelig grunn virket den ikke for mine kort, men det er nokså typisk… Etter å ha funnet bilen der Mae (“far” til Fatma) og lille Salmah ventet, var det om å gjøre å komme seg ut av flyplassområdet, men det tok også sin tid for alle bilene skulle betale parkeringsavgift i ei luke. Denne avgiften ble kontrollert igjen noen km utenfor flyplassen. Men så var vi på vei mot Kitengela, byen Fatma bor.

Veien til Kitengela er ikke lang, men mørk. Det er motorvei deler av strekningen, og nå var det bare ca. 2km med dårlig humpete vei igjen, det hadde skjedd store forbedringer siden sist. Kanskje ikke så rart at det første ordet jeg lærte på kiswahili var “barabara” som betyr vei. Vei var et konstant samtaleemne.

Til slutt svingte vi inn i parkeringsområdet under huset der Fatma bor. Det ble litt komplisert, så Mae måtte love å komme ned og flytte bilen så de to “matatuene” (lokale busser med plass til 14) kunne komme ut for å starte arbeidet med å transportere folk til Nairobi kl.0600 om morgenen. Nå var det et vaktselskap som hadde ansvaret for vaktholdet i parkeringsområdet, før var det noen maasaier som hadde sovende vakt der…

Fatma bor i øverste (5.) etasje i dette leilgihetsbygget som det er mange av i Kitengela. Hun har to soverom, stue, kjøkken, wc og vaskerom, greit nok. Finishen er ikke helt topp, men den er funksjonell, og den har i tillegg en veranda som er en ypperlig utsiktsplattform mot omverden…. At vannet, elektrisiteten og nettverket blir borte med ujevne mellomrom, er noe en må regne med i Kenya. Da jeg kom første gang, var Fatma meget skeptisk til at jeg i det hele tatt ville bo der, men jeg fant fort ut at det var som å være på hyttetur i en rimelig velutstyrt hytte.

I løpet av den første uka har jeg akklimatisert meg, det er nødvendig. Som hvit “muzungu” blir du ofte sett rart på, særlig av ungene, men jeg får som regel gå i fred. Jeg har bare sett to andre hvite her. Men det er fint å gå rundt, selv om det noen steder er mye dritt. Vi har til og med vært og sett på hus, meget interessant, for noen av husene har god standard. Det er mange velstående som slår seg ned på landet her i Kitengela. De koster rundt 5 mill. Ksh = ca. 350 000NOK. Verdien av shillingen er nå på vei nedover, og det er blitt dyrere og dyrere for kenyanerne, mens det har blitt meget billigere for meg. En laptopp til 40 000Ksh kostet meg 2 200kr.

Det som engasjerer kenyanerne akkurat nå (1911) er krigen mot al Shaabab, bandittene fra Somalia som raider inn på Kenyansk territorium.

 

Ut på tur, ikke sur

Å dra på tur er noe av det norskeste du kan gjøre. Det har vi i Røde Kors funnet ut. Derfor drar vi på tur med flyktninger og andre som vil være med. I høst har jeg vært på to slike turer – svært forskjellige, likevel begge arrangert av Røde Kors her på Sørlandet. Den første har jeg skrevet om tidligere. Den gikk til Kjerag og Lysebotn. Den jeg vil reflektere over nå, gikk sist helg (6.- 8.september 2013)  til Røde Korshytta på Hovden. Den er iallfall ikke noe luksushotell, men er et rimelig utgangspunkt for en tur til fjells.

Jeg innrømmer villig at jeg er helfrelst på fjellet. På den andre siden: Hovden representerer noe jeg ikke forbinder med fjell – enorme luksushytter, leiligheter og hoteller som ikke representerer det jeg forbinder med fjellkos. Røde Korshytta ligger midt i sentrum av hyttebyen Hovden med busstasjon, bensinstasjon, Rimi og Kiwi samt turistinformasjon som nærmeste naboer. Enkelt, ja, nesten for enkelt var det å handle frokost på Kiwi og spise middag  på “Food for your Mood” (fri og bevare for navnet, men hyggelig personale og god mat – det skal de ha!). Likevel – omgivelsene forstyrrer ikke livet på Røde Korshytta, nabolaget er ikke innpåslitent.

Vi ankom med minibuss fra Kristiansand – 16 glade mennesker fra 6 ulike nasjoner – idet det begynte å bli mørkt. Shaher (turlederen) hadde hatt litt av en jobb på forhånd fordi hele 8 av de påmeldte trakk seg samme dag. Det førte til at han fikk tak i en “gjeng” gutter fra det palestinske miljøet der noen av dem hadde vært på tur før. Jeg har tidligere sagt at det er uheldig at så mange fra samme miljø reiser sammen på tur – og jeg mener det fortsatt – men i dette tilfellet ble det ikke noe problem (selv om mye av kommunikasjonen dem imellom gikk på arabisk) fordi de var flinke til å integrere de andre.

Shaher hadde også fått med seg nøkkel fra kontoret til Kristiansand Røde Kors. Det var da vi skulle låse oss inn i hytta at “dramatikken” startet, nøkkelen passet ikke i låsen – enda så mye vi lirket og lurte. Da var det bare å ringe til “bossene” Malin og Bodil og Monica. Av Bodil fikk vi da til slutt vite at det fantes en nøkkel på Hovden hos en som kjørte ambulanse der. Da vi gikk på bygda for å finne vedkommende, fikk vi til slutt mobilnummeret hans, men han var i Tvedestrand; MEN han hadde en kamerat på Hovden som kanskje kunne hjelpe oss. Noen minutter seinere ringte han på nytt og fortalte at kameraten var underveis! Så etter en times utestenging hvor diskusjonen gikk på hvilket vindu vi skulle knuse, kom vi inn MED nøkkel!

Lørdagen opprant med nokså grått vær. Det hadde regnet litt om natta, men yr.no sa oppholdsvær. Selve turen er kanskje ikke den mest imponerende. Nosi opp på anleggsveien er ingen estetisk utfordring med sitt alpine miljø med heiser og snauflater, men er absolutt en fysisk utfordring. Men det gikk bra – alle kom opp til heishuset – 1179moh. Der dukket vi inn i tåka; spiste det vi hadde med samt gulrøtter og bananer som Saher brakte med seg fra Kiwi. Alle unntatt en (meg) valgte å ta heisen ned. Innrømmer at det så spennende ut – å dingle med beina atskillige meter over Hovden er ikke for pingler. Dessuten sparer du knær og leggmuskkler. Det var det siste jeg kjente mest til da jeg gikk ned stien til Hovden. Nedoverbakke i halvannen time kjennes godti muskulaturen! Men jeg vil påstå at jeg fikk en finere naturopplevelse enn heisflyverne, samt at jeg kunne utforske en annen vei å komme opp eller ned fra Nosi. Det morsomme var at da jeg akkurat rundet Rimibutikken, ringte Saher meg og spurte hvor jeg var, fordi nå skulle de dra til Badeland. Jeg kunne da svare at jeg var bare et steinkast unna, og da jeg hadde gått noen hundre meter til, kom gjengen imot meg ot tok meg imot med applaus! Det var litt rørende. 

Å besøke badeland er en tradisjon som vi gjerne vil ta vare på og er utrolig populært. Det som jeg opplever ar at samholdet i gruppa blir sterkere gjennom disse aktivitetene. Om kvelden var folket passe slitne, det gikk mest i kortspill og prating. At det var så mildt at folk kunne sitte ute (en til og med i shorts) var jo veldig spesielt til september å være.

På veien hjem la vi turen innom litt Setesdalskultur: En vandretur gjennom Tveitentunet og Harstadmøllene hører med i en slik sammenheng.

Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur………. det var iallfall ingen som sa noe annet – og alle smilte fra øre til øre da vi gikk fra hverandre da bussen nådde Kristiansand.

 

 

70

 

70

 

Da er det skjedd. En ny milepæl er nådd. Jeg har rundet de 70. Enda mer skremmende enn å runde 60. Da hadde en noe fint å se fram til: Pensjonstida. Det var forresten en artig feiring den gang med besøk på Vigeland gård, tur med Setesdalsbanen (til Beihølen), videre til Iveland rådhus og steinsamlinga der, middag på Ogge Gjesteheim og kake på hytta på Engesland. Årets feiring var helt annerledes, men like vellykket sett med mine øyne. Røde Kors Vest-Agder hadde invitert på tur til Kjerag med flyktninger fra 16 forskjellige nasjoner og guider og jeg skulle være turleder. Jeg tenkte at det kunne være en fin ramme for en feiring som ellers ville være i tosomhet. Og det ble det. Lørdag kveld på dagen var vi vel installert på Lysefjorden Turisthytte. Uten at jeg tenkte over det på forhånd ble jeg hentet fram på samlingen om kvelden og til lyden av gnikkende ballonger og ulende blåser ble jeg overrakt en gave fra Vest-Agder Røde Kors med et usedvanlig hyggelig kort festet ved. Gaven var en Røde korsjakke – utrolig fin. Dermed ble denne overraskelsen dagens høydepunkt med påfølgende kake! Det er hyggelig å bli satt pris på av venner, og det var fint at kona mi, Fatma, fikk oppleve dette.

 

Dagen var på alle måter en vakker dag. Turen fra Kristiansand via Rysstad og Suleskarveien var flott i det fine været. Vi stoppet for å se på rafterne i nærheten av Byglandsfjord, hadde pause med mat på Rysstad, vi kjørte opp på demningen ved Rosskrepfjorden og vi hadde også en pause ved Øygardsstølen (som noen kaller Ørneredet) med fantastisk utsikt mot Lysebotn og fjella omkring. Selv om jeg hadde vært her mange ganger før, slo det meg denne gangen hvor vilt og vakkert det var; nesten så en mistet pusten. Noen spurte om vi ikke like gjerne kunne ta turen til Kjerag på denne dagen siden været var så fint, men vi fant ut at vi måtte følge programmet.

 

Dagen etter opprant i nyanser av grått i den trange Lysedalen, men bekkene som kastet seg ut fra fjellet hadde tydeligvis vokst i løpet av natta. Regnet var nokså beskjedent og det var antydning til blå himmel. Kontrasten kom da vi gikk ut av bussen på Øygardstølen. Det regnet og blåste intenst, og noen ble nesten blaute før de startet turen. Selv om mange fikk utdelt regnutstyr fra Røde kors sitt lager, var det en heller våt forsamling som beveget seg mot Kjerag.  Jeg var fullstendig klar over hvor tøff ruta inn til Kjerag var (har gått den 3 ganger tidligere), så jeg signaliserte til de to andre lederne at jeg ville ta meg av baktroppen, og det var nødvendig, for etter kort tid snudde 6 av deltakerne. Delvis skyltes det dårlig utstyr, men også høydeskrekk og dårlig form. Den første kneika er meget utfordrende, selv om du har kjetting å holde deg i. Av de 30 som startet i det elendige været, var det likevel 9 som kom helt inn til Kjerag. De hadde hatt regn og vind og tåke som kom og gikk, men de sa de var hele tiden sikre på at de var på rett vei. Selv valgte jeg og noen av de som returnerte å ta en tur på veien i retning mot Sirdal. Det var bedre enn ingenting, været var det samme, og det var et øredøvende sus fra alle bekker og fossefall som plutselig dukket opp i regnværet. Jeg merket for egen del at det var en flott naturopplevelse selv om jeg (og alle andre) var våt til skinnet.

 

Å få på tørt tøy var etterpå et must og befrielse, og middag på Øygardstølen. En av guidene hadde “glemt” å ta med seg skift, så han måtte (som den eneste) lide for sin “forglemmelse”. Da middagen var fortært og vi var klare til å forlate Øygardstølen, hadde også været ombestemt seg. Sola tittet fram og sa “god tur hjem”! Bussjåføren fikk ordre om snareste vei tilbake til Søgne og Kristiansand, og slik ble det (med pause i Eiken).

 

Jeg startet med noen betraktninger om å bli 70, men det gikk i glemmeboka etter hvert. Kanskje det er det som bør skje. Som noen sa: Det er jo bare et tall!

Om å reise med buss på en lørdag

Har ingen bil for tiden, men har kjøpt månedskort for pensjonist. Det er lurt, trodde jeg, inntil jeg dro en tur til Lillesand en lørdag i juli for å besøke den gamle, vakre Sørlandsbyen og kanskje treffe gamle venner. Har nemlig bodd i Lillesand i 17 år og arbeidet der i 31 så jeg har mine forbindelser. Som sagt så gjort. Nettbuss har bare timesrute på lørdager, så jeg måtte passe godt på rutetabellen. Jeg skal ikke bruke for mye tid på selve oppholdet, det var absolutt hyggelig i det fine været; folk smilte om kapp med sola, men da jeg kom til bussholdeplassen for å vente på bussen, begynte jeg å forstå at noe var ikke som det burde. Vi var 8 mennesker som ventet. Bussen kom nemlig ikke, det vil si den skulle ha vært der kl. 1410, men da kl. passerte 1425 var det ennå ikke kommet noen buss. Da den endelig kom, var den mer enn full, og sjåføren sa vi måtte vente på neste buss – om en time. Ok, ingen vits i å krangle med sjåføren, var det ikke plass så var det ikke plass. Jeg merket at irritasjonen mot busselskapet steg; dårlig publikumshåndtering sa folk.

Vi gikk en tur før vi vendte tilbake til Borkedalen og bussholdeplassen. Heller ikke denne gangen var bussen i rute, så vi fryktet det verste, men selv om bussen var temmelig full, ble vi sluppen inn som stående passasjerer og hermetikkboksen begynte å bevege seg. Greit nok, vi gikk av på Dyreparken og sikret oss sitteplass på bussrute 01 – de går tross alt hvert kvarter – også på lørdager.

Det var igrunnen svaret fra Nettbuss som iriterte meg mest. De hadde ikke lov av politikerne! å sette opp flere busser selv om det var behov for det. De ville gjerne kjøre, men noen måtte betale for det, og det var ikke selskapet Nettbuss.

Jeg er vant til fra der jeg kommer fra at tilbudet fra kollektivselskapene er til å leve med nemlig en vanlig grunnrute. Mellom Arendal og Kristiansand bør det være avgang hver halvtime – også mellom Mandal og Kristiansand. Så kjære politikere, lag et mer fleksibelt system slik at folk uten bil kan komme seg hjem om du har vært på busstur – også i helgene, da som kjent bussene går så sjeldne som godværsdager i juni….