Kenya – en måned etter.

 

For et halvt år siden skrev jeg en blogg jeg kalte om å reise til Afrika. Det er nå akkurat en måned siden jeg kom tilbake fra Kenya – etter mitt tredje halvtårsopphold i dette afrikanske landet. At jeg langt på vei kan kalle det for mitt annet hjemland, hører også med til historien. Takket være min kone og hennes lille familie samt noen venner, har jeg fått en slags innside informasjon og personlige tolkninger omkring hva som skjer eller ikke skjer.  Jeg er heldig som har fått tilgang på “folkestemningen” i landet som ikke minst kommer til uttrykk på facebook og twitter. Nå har jeg fått det hele litt mer på avstand.

 
Noe av det mest skremmende som har skjedd i ettertid er at det ble funnet 7 lik i en massegrav like i utkanten av Kitengela, byen der jeg bor. Det ble mye spekulasjoner om hvem og hva dette var. Avisene spekulerte i om terrororganisasjonen “Mundiki” sto bak, andre mente dette gjaldt strid om eiendomsforhold på savannen, at det var “landgrabbers” striden sto mellom. De siste har jeg selv hatt opplevelser med i to tilfeller. Det var ikke spesielt hyggelig, heller truende. De siste gangene jeg gikk på savannen var jeg mer redd for menneskene jeg eventuelt møtte, enn dyrene.


Folk i Kenya er redde for utviklingen. Al-Shabab er en trussel, Mundiki er en annen, lovløshet og røvere er en tredje, men kanskje aller viktigst det å kunne overleve i en verden der prisene bare går en vei – oppover.  Her føler mange at myndighetene, politikerne, svikter mest. Inntektsutviklingen ser ikke ut til å følge denne trenden. Lønnsnivået er for de fleste yrker lavt. Folk er en ressurs det fortsatt er behov for, men de får lite igjen for det. Vi gir hushjelpen vår 5000Ksh i måneden; omsatt i norske kroner er det kr. 350.-. Men det er heller i overkant av hva hushjelper får! Ikke rart at på mange områder lever småkorrupsjonen videre. Lønningene er så lave at de ikke strekker til å brødfø en familie. Lærerne må for eksempel jobbe i feriene sine. Vi hadde besøk av Salmahs lærer i en uke. Hun fikk da to timers undervisning hver dag i den perioden. Bra for læreren, bra for Salmah!

 
Den politiske utviklingen er også skremmende. I 2010 fikk landet en demokratisk grunnlov etter en folkeavstemning. Den grunnloven prøver nå presidenten og politikerne å underminere så godt de kan. Et viktig prinsipp ble lagt til grunn: Mediafrihet – retten til å skrive og si hva en vil i et åpent samfunn. I mer enn ett tilfelle har redaktører og ledere for mediabedrifter blitt innkalt til Statehouse, presidentens regjeringsbolig, for å få instrukser fra presidenten (som selv har innrømmet at han ikke leser aviser). Det har ført til beklagelser i pressen, program har ikke blitt sendt eller blitt sterkt redigert. Det frie ord har ikke levelige kår i dette landet, men media prøver hele tiden å tøye grensene. Jeg er imidlertid sikker på at det fins en hemmelig sensurinstans i Kenya, og mener at jeg selv muligens har blitt utsatt for den på fb.

Ett program som ble vist på kanalen KTN var programmet om valget i 2013. Var det et rettferdig valg? Selv om programmet var sterkt redigert, kom det fram sterk kritikk mot IECB som sto for gjennomføringen av valget. Her var mye galt som var skjedd under opptellingen. Supreme Court (6 dommere ? en del av høyesterett) godkjente valget etter omstendighetene. Uhuru Kenyatta vant første valgomgang med 50,7% av stemmene. Programmets konklusjon var at det gjorde han ikke, det burde vært en valgomgang nr.2 mellom ham og Raila Odinga fra ODM.

 
Hvem er så Uhuru Kenyatta? Han er sønn av sin far, landsfaderen, Jomo Kenyatta, og hans tredje kone, som fortsatt lever og er en av de rikeste kvinnene i Afrika. Jomo Kenyatta var alle kenyaneres president og hadde ministere fra flere stammer i sin regjering, bl.a. Tom Mboya og Jaramogi Oginga Odinga (far til Raila). Den første ble myrdet, den andre trakk seg som visepresident. KANU ble det ledende partiet i landet.

Etter hvert ble Jomo Kenyatta mer og mer kikuyu, og tilsatte nesten bare kikuyuer i viktige stillinger. Derfor kom det som et sjokk da Kenyatta døde i 1978, og at visepresidenten Daniel arap Moi rykket opp som president. Han var slett ikke kikuyu, men derimot kalenjin. Moi ble en diktatorisk leder av Kenya i bortimot 24 år. KANU ble det eneste lovlige partiet i landet, og alle kritiske røster ble undertrykt gjennom et styrket sikkerhetspoliti. Landet kom under hardt politisk press fra vestmaktene, og i 1997 oppga Moi KANUs monopolstilling og i 2002 var han ikke kandidat ved presidentvalget. Hans kandidat het Uhuru Kenyatta, men han tapte mot regnbuekoalisjonens Raila Odinga/Mwai Kibaki.

Kenyatta kom fortsatt til å være leder for KANU inntil han stiftet sitt eget parti. Det vi opplever i våre dager, er KANUs gjeninntreden i kenyansk politikk, men nå under navnet Jubelee. Presidenten gjør det som passer ham uten å spørre parlamentet (et godt eksempel er kontrakten mellom et kinesisk firma og Kenyattas regjering om byggingen av en moderne jernbane mellom Uganda og Mombasa, den største skandalen siden Anglo-Leasing hevder mange. Det verste er at Kenyatta vil betale Anglo-Leasing store summer for tap de har hatt; et firma som ingen vet hvem står bak, bortsett fra det som kom fram da John Githongo avslørte korrupsjonen i den kenyanske regjeringen i 2005. Der var Anglo-Leasing  den store skurken.) Han vil modernisere / digitalisere Kenya (alle skolebarn skulle få en laptopp ved skolestart – det prosjektet har foreløpig gått i vasken) og han venter en nasjonal begeistring for det han setter i gang. Det har han ikke fått, bortsett fra noen få (og Jubeleeflertallet i parlamentet). Av disse få er det verdt å merke seg at læremesteren, gamlepresidenten Daniel arap Moi, nå nærmere 90, roser Kenyatta for det han gjør som regjeringssjef. Kritikk vil han derimot ikke ha.

Kenya er et rikt land, men ennå er ikke disse rikdommene fullt utnyttet. Det er nettopp funnet olje i Turkana. Hvem skal få glede av den? Kenya er også et fattig land. Det viser statistikken for bruttonasjonalprodukt pr. hode og slike målinger.  Bortsett fra i slumområdene i byene, er ikke fattigdommen på landsbygda skrikende, men du merker den er der. Jeg har reist mye rundt i landet, vært i nesten alle provinsene; besøkt kanskje spesielt mye maasailand, for det er der jeg bor selv. Jeg har sett hjelpeprosjekter som virker og som ikke virker. Vi besøkte vårt fadderbarn gjennom Plan i nærheten av Kisumu. Det var en positiv opplevelse. I enkelte områder satses det mye på skole. I andre områder er det få skoler for eksempel i maasailand. Det er nok kulturbetinget. Maasaiene er et stolt folk og de er stolt av sin kultur. Derfor vil de forandre minst mulig på den. Skole og moderne helsevesen er derfor fremmed for dem. Fatma har planer om å organisere en ambulerende helsetjeneste på landsbygda for maasaiene i Kajiadoprovinsen. Det er bare å få noen til å støtte prosjektet økonomisk. Det er vanskeligere å organisere hjelpe- og støttetiltak for nomader som flytter på seg, enn en bofast jordbruksbefolkning.

Kenya er et mangfoldig land. Naturen er i seg selv mangfoldig. Kysten har sitt miljø, i dag preget av turisme, de store slettene, savannene, Rift-valley, høyfjell som  Mt. Elgon, Kirinyaga og Aberdarefjellene samt Mt. Kilimanjaro som iallfall er svært synlig fra Kenya. Som naturen er mangfoldig, er det også et mangfold av kulturer, fra maasaiene-samburufolket på savannen til swahilifolk ute ved kysten, fra jordbruksfolkene kamba, kikuyu og luo til nomadefolkene i nord som turkana, rendil og pokot.


Kenya er et toleransens land. Ja, det er min påstand, men al-Shabab gjør alt de kan for å ødelegge denne påstanden. Det har islamistene greid å gjøre i Nigeria, som ligger langt unna, men på samme kontinent, Afrika. Swahilikulturen er en toleransens kultur. Kristne og muslimer lever side om side ute ved kysten, kirke og moské er nærmeste naboer enkelte steder. Slik har det stort sett vært over alt i Kenya. Det muslimske akademiet i Lamu er et godt eksempel på denne filosofien. Det som har skjedd er at det har kommet mange somaliske innvandrere / flyktninger til Kenya, og deres kultur er ingen en toleransekultur; dermed blir religion ofte satt på spissen. Det har man opplevd i bydelen Eastleigh i Nairobi der det har vært en del sprengte bomber. Hvem som står bak disse terrorhandlingene vet ingen, Mundiki eller al-Shabaab? President Kenyatta vil sparke ut alle somaliere som ikke har noe i Kenya å gjøre – helst så mange som mulig.

Som dere skjønner. Jeg sitter igjen med vange inntrykk, både positive og negative. Det var flott å kunne avslutte oppholdet med noen dager i Amboseli NR med gode opplevelser for sjel og sinn med Kilimanjaro som en praktfull bakgrunnskulisse. Jo da, jeg skal tilbake.

 
Kirinyaga

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg