Corinne Hofmann is a German born author living in Switzerland, most famous for her multi-million selling memoir Die weisse Massai (The White Masai)^.

Born on June 4, 1960 to a German father and a French mother, Corinne studied in the canton of Glarus and eventually went into the retail trade. At the age of twenty-one, she opened her own clothing store.

In 1986, Hofmann and her boyfriend Marco made a trip to Kenya. There, she met a samburu warrior named Lketinga Leparmorijo and instantly found him irresistible. She left Marco, went back to Switzerland to sell her possessions, and, in 1987, returned to Kenya, determined to find Lketinga, which she eventually did in Samburu land. The couple moved in together, married, and had a daughter. The Samburu are a pastoralist people related to the maasai tribe, and live in small villages in an arid area of central Kenya. Hofmann moved into her mother-in-law’s manyattas and learned to live as a Samburu woman, fetching wood and water. She opened a small shop in the village, to sell basic goods.

Hofmann suffered several hardships, including diseases (mainly malaria and hepatites) and marital problems. Increasingly paranoid jealousy from her husband, possibly a side effect of his addiction to the drug khat (miraa), severely damaged her relationship, and in 1990 she decided to return to Switzerland for good, taking her daughter with her. Later on, she wrote a book about her experiences. The book, titled Die weisse Massai, went on to become a phenomenal success. It has then been translated into several languages, and in 2005, made into a movie starring Nina Hoss and Jacky Ido.

Hofmann has since written three other books, Zurück aus Afrika (Back from Africa), Wiedersehen in Barsaloi (Reunion in Barsaloi) and Afrika, meine Passion (Africa, my passion), which are sequels to the first book. She returned to visit her Samburu family for the first time in 2004. Another visit followed, this time in a company of the daughter she has had with Lketinga. The reunion is described in Afrika, meine Passion.

***

Jeg har lest denne romanen som har vært interessant for meg av mange grunner.

For det første fordi den foregår i Kenya, mitt andre hjemland. For det andre fordi det handler om et forhold mellom en europeer og en afrikaner, noe jeg absolutt kan identifisere meg med. I denne boka er dette snudd opp ned fordi hun, europeeren, er en sterk kvinne som er bevisst på sin frihet; noe som kolliderer med mannens, krigerens, tradisjonelle kultur der kona er mannens ?eiendom?. For det tredje er det mye som er gjenkjennbart som for eksempel møtet med byråkratiet og det å være hvit i en afrikansk sammenheng. For det fjerde er det mange steder jeg selv har vært og kjenner meg igjen reint geografisk.  Dessuten er historien menneskelig ? vi får vite mye om kvinnens egne følelser – selv om boka litterært ikke er noe storverk. Vi kan vel kalle den for en selvopplevd historie i romans form.

Handlingen foregår først i Mombasa der Corinne kommer som turist og møter sin maasai. Allerede her ble jeg skeptisk til autensiteten til boka. Det står at de reiser på safari til Maasai mara, hvilket er lite sannsynlig da denne parken ligger ca. 700km fra Mombasa. Det ville være mer naturlig for dem å dra til Tsavo, som ligger bare noen få timers tur fra Mombasa. Mombasa er dessuten utenfor maasaienes område, de holder til lenger nordvest i Kenya. Dessuten, når det kom til stykket, var han ikke maasai, men samburukriger. Jo da, de er i nær slekt disse to stammene, men geografisk kommer de fra to forskjellige steder i Kenya. Lketinga liker ikke at noen kaller ham maasai, for det er han ikke. Han er for øvrig svært stammebevisst som mange kenyanere, og blåser foraktelig av somaliere og turkanafolk. Har selv vært i Mombasa et par ganger, men ikke på sørbredden der mye av handlingen foregår. De reiser mye med matatu og buss, noe jeg kjenner igjen. Maasaiene her lever av å opptre på hotellene, dansing ikke minst. Corrine reiser tilbake til Sveits etter å ha møtt den store kjærligheten, men bestemmer seg for å reise hjem til Sveits for å forberede neste fase av hennes liv. Etterhvert forstår jeg at boka er autentisk trass i glippen med safarituren.

Seinere kommer hun tilbake til Kenya, men finner ikke Lketinga i Mombasa. Ryktene sier at han har reist hjem til Mama! Corinne har forstått at dette er i samburuområdet  nord i Kenya og reiser med buss via Nairobi til Nyahuruhuru (har vært) hvor hun på ny må skifte buss som virkelig beveger seg innover i villmarken til Maralal, som er den største byen i samburuområdet. Det viser seg at Lketinga heller ikke er her, men i en landsby i nærheten av Barsaloi. Dit går det ingen busser eller matatuer, bare leilighetsskyss. For å komme dit er det to muligheter: Den brukbare veien via byen Baragoi (der turkanafolket bor ? det tar minst 5 timer) og snarveien gjennom jungelen ? den farlige veien, ikke minst fordi bremser ryker og elefanter og bøfler sperrer ?trafikken?. Det er i dette området handlingen foregår i , men med stadige byråkratiske ærend både til Mombasa og Nairobi. Jeg har ikke akkurat vært der, men i utkanten av området, i byer som Nyahuruhuru og Nanyuky, som er de nærmeste større byene.

Gjenkjennelsen går også på det å være hvit i Afrika. Alle som glor, vil ta på deg eller er nyssgjerrige på hvem du er. I Corinnes tilfelle er det også at hun er hvit kvinne som hjemme i Sveits til og med har vært en selvstendig forretningskvinne. Det siste hjelper henne mye når hun prøver seg som forretningskvinne i Kenya, med en viss suksess. At hun er sammen og gifter seg med en ?moran?, kriger, gjør det hele enda mer komplisert. Det er nemlig ikke skikk at menn og kvinner spiser sammen. menn slakter og koker mat til seg selv og lar kvinnene få resten, at menn og kvinner kan ikke snakke fritt sammen eller være sammen med andre menn, sex er kun for menn (fort og galt), kvinnelig omskjæring, kvinnene har mange plikter i hjemmet osv. Når Corinne kjører sitt eget løp på en del områder, møter hun motstand hos ektemannen. Nesten komisk er episoden da de kjører bil gjennom skogen, og Lketinga blir mobbet av de kvinnelige passasjerene fordi han ikke kjører bilen, er en slik historie. Han tar rattet fra Corinne og kjører i et tre. Han har knapt nok sett en bil før. Men gang på gang føler han at hans ære blir tråkket på, ikke minst når de driver butikk ?sammen?, og han skal på en måte være sjefen. Akkurat her er Corinne en effektiv person som er flink til å få ting til å skje. Årsaken til at hun begynner butikk ute i bushen, er forresten at på den måten kan de få tak i mat som gjør det lettere å overleve.

Årsaken til at det hele går i stå og at Corinne reiser tilbake til Sveits med datteren, er Lketangis sykelige sjalusi, som ødelegger forholdet, men også skremmer vennene fra å oppsøke dem. Årsaken til denne sjalusien antydes i boka kan være overdreven bruk av “miraa” (som i vår del av verden kalles khat) og stort inntak av alkohol, fortrinnsvis øl. Konklusjonen må være at kulturforskjellene var for store til at forholdet kunne vare. Forfatteren hvendte mange år seinere tilbake til Kenya, men det har hun skrevet om i en annen bok.

Selv har jeg møtt en kvinne som lever i Afrika med en afrikansk kulturbakgrunn. Men hun er en moderne kvinne som har kommet dit hun er trass i familien, samfunnet og fordommer om hvor kvinnene hører hjemme. Jeg har ingen forestillinger om å begrense hennes muligheter. De fleste kvinner jeg har hatt noe å gjøre med, har jeg prøvd å oppmuntre til å gå videre med sine liv og kjempe for det de står for. Min afrikanske kvinne har absolutt kjempet en stille kamp – siste gang mot et lønnssystem hun ikke kunne godta. At hun er muslim har ikke hindret henne i å gå videre og ikke la seg kue av ?religiøse? motforestillinger.  I et så konservativt samfunn som maasaisamfunnet er, er mulighetene for kvinnene små. Ved valget i 2013 ble det valgt inn en kvinne i parlamentet som hadde maasaibakgrunn, og hun lot seg intervjue på tv der hun sa hun ville tale maasaienes sak. Det protesterte de eldre i maasairådet på. Hun var ikke deres talsperson, hun var jo kvinne.