Har nettopp lest deler av denne boka som kom ut i 1994 med stor interesse. Boka er interessant fordi Tomm Kristiansen vet så mye om Afrikas “indre liv”, hva som er typisk for det afrikanske og som er forskjellig fra vårt eget. Dette liker jeg godt og har mye egen erfaring av det samme. Jeg har bodd lange perioder i Kenya 2010 – 14 og har kenyansk familie. Derfor har jeg lest spesielt delen om Kenya inngående, fordi det er landet jeg kjenner best til. Interessant å se Kristiansens kommentarer i lys av det som har skjedd i ettertid – over tjue år seinere.
Delen om Kenya begynner med overskriften “Kenyas farligste mann”. Mannen er Koigi wa Wambere, og var en periode bosatt i Norge som politisk flyktning fra Kenya. Han reiste i 1990 til Uganda, men ble bortført av kenyanske agenter til Nairobi og puttet i fengsel. Det er denne situasjonen Tomm Kristensen beskriver – og som til syvende og sist førte til diplomatisk brudd mellom Norge og Kenya, selv om det i utgangspunktet var striden om utviklingshjelpen som var den egentlige årsaken. Tomm Kristiansen beskriver president Daniel arap Moi som den store despoten: Diktatoren som tvang sin vilje igjennom ikke minst ved hjelp av sikkerhetspolitiet, som ble en fryktet maktfaktor under Moi. Tortur og dødsstraff ble brukt, og folk ble arrestert uten lov og dom. Amnesty hadde mye å rapportere fra Kenya om brudd på menneskerettighetene. Kuppforsøket i 1982 mot Moi førte til en skjerpelse. All opposisjon ble kneblet, men de som ville “samarbeide” fikk være med. Bl.a. var nåværende president Mwai Kibaki sterkt involvert i Mois styre. Han ble seinere regnbuekoalisjonens presidentkandidat i 2002, og satt som president helt til 2013.
Det er mange årsaker til Mois hardstyre. Den underliggende årsaken er at Moi tilhørte “feil” stamme. Han var fra nordvest Kenya, han var kalenjin (som egentlig er en stammegruppe). Geografisk var han fra et område som ikke lå langt fra Nakuru, byen som Koigi var fra, men han var kikuyu, stammen som trodde og tror fortsatt de hadde enerett på makt i Kenya. For å holde på makten, måtte Moi holde kikuyuene nede. Han møtte også motstand hos de radikale lederne blant luoene, bl.a. Oginga Odinga. De var likevel ikke så farlige. Tomm Kristensen nevner ikke hans sønn, Raila Odinga, som er den ledende i opposisjonspolitiker i Kenya i dag.
Moi trodde på den sterke mann. Moi skaffet seg selv rikdommer og ga bl.a. landområder til nære medarbeidere, men han var ikke av de verste i Afrika. Han hadde stor tro på KANU og det “opplyste” eneveldet, han var jo selv lærer, mwalimu, og han ville selv føre landet framover ved å bygge ut skolevesenet. Derfor kjenner jeg folk i Kenya som er takknemlig overfor Moi fordi han ga dem mulighet til å gå på skole – akkurat som mange i Russland fortsatt husker Stalin fordi han ga dem hus, arbeid, utdannelse og lønn. Korrupsjonen startet under Kenyatta og fortsatte under Moi. Likevel: Under Kibakis presidentid, han som virkelig skulle stoppe korrupsjonen, fortsatte den til uante høyder. Antikorrupsjons-ministeren, John Githongo, valgte å hoppe av til Storbritannia i 2004 og seinere fortelle om korrupsjonen til journalisten Michaela Wrong. Under Moi hadde man følelsen av at noen av korrupsjonpengene kom folket til gode – ikke minst på grunn av skolesatsingen.
Moi ble tvunget til å oppgi ettpartimonopolet i 1992, men ved valget samme år klarte ikke opposisjonen å samle seg, som Tomm Kristiansen skriver. Det skjedde heller ikke i 1997 da Moi nok en gang ble gjenvalgt. Det var ikke før i 2002 at opposisjonen klarte å samle seg under den såkalte “regnbuekoalisjonen” med Mwai Kibaki som presidentkandidat og Raila Odinga som statsministerkandidat. Men da var det ikke Moi som var motkandidat, men Mois protegé, Uhuru Kenyatta, yngste sønn av Jomo Kenyatta. Han tapte da også valget, men beholdt beundringen for Moi.
Det kan vi merke i dag, 2014. Kenya fikk ny og mer demokratisk grunnlov i 2010, godkjent i en folkeavstemning. Grunnlaget for en ny og mer demokratisk utvikling var tilstede. Ved valget i 2013 var det 8 presidentkandidater, derav Raila Odinga og Uhuru Kenyatta som de mest prominente. Valget kom da også til å stå mellom dem, der Uhuru til slutt trakk det lengste strået. Selv om også dette valget var preget av valgfusk, ble det godkjent av Supreme Court etter at Raila Odingas “Orange Democratic Movement” protesterte. Hvem var det Kenyatta oppsøkte kort tid etter valget; jo, den gamle diktator, Moi, Kenyas 7.far i huset. Mois ånd ligger også over Kenyattas måte å styre på. Han forakter opposisjonen og kanskje Raila spesielt, han vil styre Kenya i fred. Railas ønske om dialog blir bryskt avvist med: Forstyr meg ikke, jeg vil styre landet uten innblanding. Allerede hans første store prosjekt, jernbaneprosjektet Mombasa – Uganda, ble av opposisjonen karakterisert som den største korrupsjonsskandale i Kenyas historie. Og Kenyatta fikk parlamentet med på å bevilge penger til Anglo-Leasing, et fiktivt selskap som sto bak den hittil største korrupsjonsskandalen i Kenyas under president Kibaki. Forstå det den som kan.
Fint det Tomm Kristiansen skriver om Wangari Matthai. Hun var en foregangskvinne. Hun og hennes “Green Movement” fikk stoppet utbyggingen av Uhuru Park mot alle odds og millioner av pund. Hun fikk da Nobels fredspris i 2004. Dessverre døde hun i 2013.
Hva skjedde så med den farlige mannen? Koigi reiste tilbake til Norge etter at han slapp ut fra fengselet i 1993, og vendte tilbake til Kenya i 1995, havna i fengsel på nytt etter at han ble beskylt for ting han umulig kunne ha gjort. Han prøvde seg seinere som politiker, ble valgt inn i parlamentet en periode, var faktisk minister en stund, men oppførte seg som politikere flest, beriket seg på skattebetalernes bekostning. Ved neste valg tapte han plassen i parlamentet. Han har bare gitt livstegn fra seg gjennom noen skriverier i avisene – ikke akkurat en farlig mann!
******
På slutten av boka skriver Tomm Kristiansen om å reise med tog i Afrika. I utgangspunktet valgte han å reise med tog fra Mombasa til Nairobi. Her finner jeg mange direkte feilopplysninger. Det som står om bakgrunnen for denne jernbanen, er vel og bra, men han tar ikke med at britene ønsket politisk kontroll over det indre av Afrika. Byggingen av jernbanen til Uganda var ledd i kappløpet om Afrika. Dessuten trodde de at Uganda var et slags paradis på jord med mange ressurser. Det står at 8 000 indere ble hentet for å bygge banen. I virkeligheten var det over 30 000!
Afrikanere ble forsøkt rekruttert til anlegget, men de var skeptiske og få lot seg verve. Noen steder var de direkte fiendtlige, bl.a. nandiene nord for Nakuru. Ca. 2 500 mistet livet, og det er riktig som det står at mange ble drept av løver og andre ville dyr, men de fleste ble drept av sykdom og dårlig sikkerhet på jernbanen. Men de som ble spist av løver, forsvant i løpet av et år, ikke på en uke. Løvene ble til slutt drept og er utstilt på museum i Chicago.
Dessuten ble arbeidene fullført i løpet av 5 år: I 1901 var banen kjørbar; i 1904 var banen helt ferdig til Kisumu. Første verdenskrig stoppet ikke banen slik Kristiansen skriver, snarere tvert imot, den var til uvurderlig hjelp for britene. Kanskje det er utvidelsen til Kampala han tenker på. Den delen ble ikke ferdig før i 1932. Nairobi ble anlagt som en mellomstasjon, og det ble etter hvert utviklet et lite bysentrum. Jeg vet at en av jernbaneingeniørene uttalte seg negativt om stedet, men sjefen selv bygde seg hus i Nairobi, så så ille kunne det ikke være – og i det lange løp var det her kolonistene slo seg ned. Administrasjonen for det indre ble flyttet fra Mombasa og Machakos til Nairobi allerede i 1901. Dette var noe britene ville (det står motsatt i boka).
Jernbanereisen som Kristiansen beskriver tar fortsatt 14 timer, men luksuspreget er for lengst forsvunnet! Har selv skrevet artikler om jernbanene i Kenya.
Tomm Kristiansen skriver journalistisk slentrende om Afrika, jeg kjenner igjen mye av det han beskriver, men av og til går det litt for fort i svingene og det han skriver blir feilaktig, og han mister derfor troverdighet, i alle fall hos meg.
