Nei, snøen har ikke smeltet på Kilimanjaros topp. Det er fortsatt mye hvitt å se der oppe, til og med noen breer. Å sitte utenfor “teltet” i en god stol og bare stirre på Kilimanjaro var en av nytelsene vi gjorde på denne turen. Vi hadde en fantastisk utsikt fra verandaen foran teltet vårt på Kibo Safari Camp. Dessuten valgte Kilimanjaro å kle seg naken for oss i all sin imponerende velde. Vi på skarve 1000moh, Uhuru Peak på 5895moh. Skydotten som vanligvis skjuler hovedtoppen, Uhuru, var borte nesten hele tida mens vi var her. Det verste var at noen av oss snek oss opp kl. 0600 for å se soloppgangen. Og det var verdt det. For det er ikke bare soloppgangen i seg selv, men det er alle lydene som oppstår og som bare hører Afrika til. Fuglene er vel de som frambringer de fleste lydene, men det fins andre lydskapende vesener. Noen mente de hørte løvebrøl en ettermiddag, men ingen løve ble observert. Egentlig hadde vi tenkt oss Kilimanjaro rundt, men i løpet av kort tid ble den omgjort til en todagers overnatingstur til Amboseli National Reserve. Ingen angret den beslutningen.
Personlig synes jeg at Amboseli er en flott park å reise til. Den ligger ikke lenger unna enn at den kan nåes i løpet av en 3 – 4 timer, og trafikken er vanligvis liten og de fleste veiene er bra. Nå valgte likevel Buda å kjøre Mombasaveien de 6 – 7 første milene sørover. Den er jo sterkt trafikkert, men trafikken gikk greit unna, så bare en lastebil som hadde kjørt utfor veien. Dessuten var været flott, og etter hvert så vi faktisk Kilimanjaro i det fjerne. Ved Emali forlot vi trailerne på vei til og fra Mombasa, og fulgte den nyanlagte veien mot Oloitokitok på grensa til Tanzania. Veien er hva jeg vil si forbausende bra. Ingen i Norge ville klage over en så fin vei til og med ute telehiv (!). Dessuten blomstret villblomstene langs veien og langt innover i bushen, og etter hvert nærmet vi oss det forjettede fjell og land. Må innrømme at det ble noen fotopauser etter hvert. Jeg vet ikke hvor mange bilder det ble av fjellet, men det er ikke få. (Har ikke turt å telle). Kilimanjaro ligger i Tanzania, men gjør seg best på bilder fra Kenya. Like før Oloitokitok, er det en by som heter Kimani og herfra valgte vi å kjøre mot parken. Tanken var å overnatte på KWS egne hytter, men det ble for vanskelig, så etter en kort rekognosering, havnet vi på Kibo Safari Camp, ikke helt gratis, men det viste seg å være et lurt valg.
Teltene vi fikk tildelt, var store og romslige med gode senger. Over teltet var det bygd tak, toalett, bad og vask var i et eget rom i tilknytning til teltet. Så det var ingen norsk telttur vi var ute på. Strømmen var kvotert, så det var bare strøm om kvelden og om morgenen (men hvorfor lyset kom på kl. 0520, vet jeg ikke). Resten var som på et hotell selv om spisesalen kanskje var vel åpen. Her er det nemlig kjølig om morgenen. Hvor kjølig vet jeg ikke, men her i Kitengela går det av og til ned i 13 grader på morgenkvisten. Svømmebasseng med utsikt mot Kilimanjaro var det selvfølgelig også. Og ble benyttet.
Det som kanskje var det fineste ved hele etablissementet var det hyggelige personalet. Sjelden hyggelige mennesker som bare var innstilt på å hjelpe.
Da vi ankom, så vi at etablissementet lå bak et elektrisk gjerde. Det neste vi så var en stor flokk bavianer som strøk forbi. Resepsjonisten forsikret at bavianene ikke hadde tilgang til leiren. Noen pustet lettet ut. Da jeg tok en liten rusletur bak strømgjerdet, oppdaget jeg nok et dyr som kanskje passet bedre på dette stedet – særlig når jeg befant meg nettopp bak et slikt gjerde. Elefanten skred langsomt gjennom skogen og etter hvert kom bare ca. 70 meter fra meg. Da jeg vendte tilbake til teltet, fortalte jeg hva jeg hadde sett. Jo, de måtte bort og se, og de fikk sett de også, kanskje enda nærmere. Bedre åpning kunne besøket ikke få.
Amboseli National Reserve ligger altså ved foten av Kilimanjaro. Fjellet er en imponerende bakgrunnskulisse. I parken finner du de fleste dyrene du forventer skal være i en safaripark, men det er visse unntak. Parken ligger nemlig i maasailand, og maasaiene får fortsatt bruke i alle fall deler av parken til sine kyr og aktiviteter. Maasaiene prøver å utnytte turistene og inviterer dem hjem til bomasene sine mot betaling, og selger så produktene sine til turistene etterpå. Ikke helt gratis. Dermed blir maasaiene avhengig av turismen, og når turismen er på litt nedtur, kan det bli vanskelig for dem. Dessuten er maasaienes aktiviteter på kollisjonskurs med dyreverninteressene. Særlig har det gått ut over løve- og elefantbestanden. Løver er det fortsatt få av (har faktisk sett en av dem), mens et eget elefantprosjekt har gjort at tallet på elefanter i Amboseli er stort og voksende.
Dessuten koster det å komme inn i parken for oss turister, US$90, mot folk fra Kenya som betaler ca kr. 90.-. Da får du lov til å oppholde deg i parken 24 timer. Ut over det er det ekstra betaling. Det ligger noen hoteller inne i parken også. Vi fikk lov til å bruke hele dagen og så reise gjennom parken neste morgen siden vi skulle kjøre Namangaveien hjem. Det var lurt.
Å reise på safari er jo en form for oppdagelsesreise: Å oppdage dyrene i deres egen verden på deres egne premisser. Åååå, der er en antilope, der en bøffel, der en giraff og der en løve!! Parken har en ganske variert natur, selv om svært mye er en nesten dyretom slette. Der ser du mest fugler som struts, kori bustard og sekretærfugl. Det er dyr, men ikke i så store mengder som i Serengeti og Ngorongoro. Har vært her to ganger før, men jeg har vel aldri opplevd så mange forskjellige dyr som denne gang. Fascinerende og spennende. Denne gang var jeg litt på jakt etter dyr med Kilimanjaro i bakgrunnen. Fikk faktisk en del resultater. Elefanter er garantert å oppleve. Det er store flokker av dem. Hannene må pent gå for seg selv til det blir bruk for dem. En slik einstøing møtte vi like ved Observation Hill der vi vanligvis spiser lunsj. Akkurat på samme sted var det for ett år siden en stor hunelefant som slang snabelen etter bilen. Einstøingen likte slett ikke at vi ikke ventet på den så den fikk passere over veien til gjørmebadet før oss; den flagret med ørene og satte etter oss. Vi slapp med skrekken. Da vi skulle tilbake, var fyren faktisk på vei mot veien igjen. Nå stoppet vi og slapp ham pent over. Han var tydeligvis sexfiksert og så ut som han hadde 5 bein der han vandret med redskapen nesten subbende i bakken. Fatma hadde litt problemer med å forklare 7 åringen hva dette var for noe. Elefant med 5 bein? Litt seinere møtte vi en flokk med 80 dyr liggende og kose seg i dynnet. Det er forklaringen på at dyrene her er så “renslige” i motsetningen til de “støvete” (og derfor røde) dyrene i Tsavo nasjonalpark. To av de yngste tok like gjerne en slåsskamp til ære for tilskuerne.
Det er viktig å ha respekt for dyrene. Elefanter er ikke til å spøke med. Det oppdaget maasaiene for mange år tilbake, og prøvde å stoppe dem. Det kostet mange elefanter livet, men da gikk elefantene til angrep på det helligste for maasaiene, kyrne.
Også denne gangen kom vi i kontakt med noen maasaier. Vi var litt usikker på et veivalg, og spurte om veien. De spurte om få sitte på så de skulle vise oss veien. Det viste seg at de to var halvfulle og skulle på fest, og at de tenkte på å lure oss til å kjøre dem til festen. Fatma fattet mistanke (hun snakker ma selv), slik at akkurat det ble forhindret. Men det ble ingen behagelig kjøretur fordi “veiene” var ikke annet enn tråkk og at de to fyrene begynte å trakassere Fatma muntlig, uten at jeg forsto hva som foregikk. De burde vært kastet av, sa jeg, men det er ikke så lett når det gjelder maasaier, de er verdens staeste. Sannsynligvis var vi en tur innom Tanzania uten å være klar over det. For maasaiene betyr ikke landegrensen noe som helst. To andre maasaier viste oss veien tilbake, og de var mye hyggeligere. Det viste seg at den utkikksplassen vi var på utkikk etter nå inngikk i et privatisert område med egen flyplass. Kartet vårt var for gammelt! Tomannshelikopteret var pent parkert.
Etter vår første dag i parken nevnte jeg for kelneren at vi ikke har sett noen giraffer på våre besøk i parken. Han forklarte med et glimt i øye at mandag var giraffenes blåmandag etter en travel helg! Vel, tirsdagen skulle rinne uten at det dukket opp noen giraff i nærmeste omegn. Så mange brosjyrer har bilde av giraff med Kilimanjaro i bakgrunnen; det ville jeg også ha. Giraffene (mange) dukket ikke opp før vi var på vei ut av parken i nordenden av Lake Amboseli (som akkurat nå var meget tørr). Da fikk jeg endelig bildet jeg ville ha, men Kilimanjaro var svært langt i bakgrunnen. Giraffer er veldig flotte dyr, svært forskjellig fra de andre dyrene…. Alle dyr har jo sin egenart. Like etterpå opplevde vi en sjeldenhet: En flokk med gerenuker på beite i buskaset. Gerenuken kalles også “giraffantilope” på grunn av den lange halsen. De er faktisk så nøysomme at de ikke drikker vann eller væske i det hele tatt, men utnytter væsken i bladene de spiser.
Safari er fascinerende uansett. Hadde lenge planlagt å avslutte oppholdet her med en safari, Amboseli er en vennlig park med nok av opplevelser, selv om ikke alle de 5 store var representert. Ville dyr i vill tilstand er best, uansett. Dyreparken får si hva den vil, det er i Afrika at løver, giraffer, geparder og andre dyr hører hjemme. Jeg er faktisk enig med reklamen at safari er en opplevelse for livet. Jeg har fortsatt Maasai Mara til gode………………
Åh, for noen bilder! <3 Vekket virkelig minner fra min tur til Kenya, mombasakysten, tsavo east og west og amboseli! Vakkert land.