Har besøkt Afrika en rekke ganger siden 2008 og har opplevd litt av hvert som jeg gjerne vil formidle til nye lesere. Her er en gammel reportasje fra noen år tilbake:
En dag var vi en tur til The Safari Walk og Orphanage i Nairobi National Park. Det ble en spesiell opplevelse, særlig for Fat siden hun også hadde fødselsdag. Her har man prøvd å gjenskape forskjellige miljø som Afrikas dyr lever under. Opplegget ligner ganske mye på det du finner i Dyreparken i Kristiansand i den nordiske avdelingen. Siden dyrene hadde god plass var det ikke bestandig like lett å få øye på dem, ved vannhullet var det tomt, men så var det midt på dagen og steike varmt, så det var kanskje ikke så rart.
Likevel fikk vi da sett dyr i forskjellige naturlige sammenhenger, gepard i avslappet tilstand, leopard sovende i tre, kudu i skyggen, albino sebra, svart neshorn (det var nå heller brunt!), blå aper, Colobus aper osv.
blue monkey
colobus ape Det var da vi betraktet disse apene at vi fikk sjokk – en bavian kom styrtende rett mot vår lille jente. Jeg oppfattet ikke helt hva som skjedde, men Ma grep tak i henne og slo etter bavianen med vannflaska. Det var nok til at den trakk seg unna, men den gjorde et par forsøk seinere, også rettet mot en annen gruppe av kvinner.
Denne opplevelsen var absolutt sjokkerende, ikke minst for mor og barn, og ble ikke helt beroliget av ansatte som sa at de bare angriper hvis de ser folk har med seg mat eller drikke, og at de bare angriper kvinner og barn! Jenta hadde en tom vannflaske i handa, det var nok….
Etterpå leste jeg utdrag fra ei bok av Einar Lunde som fortalte at han en gang var utsatt for landeveisrøveri to ganger mellom Nairobi og Mombasa; det var ingen tvil om at røverne var bavianer…..
Disse apene er det jo mange av mange steder i Afrika. De er jo ganske store, men ser vanligvis nokså fredelige ut – så også i parken vi besøkte – der de drev og avluste hverandre. Men de har noen fryktinngytende hjørnetenner. Ofte ser du dem i store flokker med de store hannene som demonstrerer sin makt og styrke over de andre familiemedlemmene.
I Sør-Afrika så jeg en gang en syklist som hadde punktert. Han holdt på å lappe sykkelen – en bavian fulgte interessert med et stykke unna. Håper det gikk bra…
Selv har jeg møtt bavian en gang på savannen. Jeg var ute og vandret nær et buskområde, da jeg plutselig hørte en gryntelyd like ved. Da jeg så opp, så jeg rett mot en velvoksen “bamse” av en bavian som fortalte meg at her bør du ikke komme nærmere. Jeg oppfattet hintet, og beveget meg i en annen retning. Nei, bavianer vil jeg helst ikke bli konfrontert med.
Hvem som er de største “bavianene” i dette landet, vet ikke jeg, men jeg har lest boka «It`s our turn to eat» av Michela Wrong om korrupsjonen i Kenya (anbefalt av J.P. Egernes. Boka selges ikke i Kenya) – og ifølge henne er det politikerne som er bavianene……
Kanskje denne groteske historien om kikuyukonduktøren ombord i en krasjet matatu forteller noe om griskheten i enkelte miljøer. Han utbrøt midt i kaoset etter krasjet der passasjerene lå strødd utover:»Kan ikke disse helsikes passasjerene vente med å dø til de har betalt for turen».
En by du har vært barn i, vokst opp i og blitt voksen i. Likevel er det en by jeg har et kjærlighet-hat forhold til – svært så blandet. Etter 27 års oppvekst – jeg har aldri hatt lyst til å komme tilbake for å bli, men gjerne besøke, for å reise hjem igjen. Men jeg vet ikke helt årsaken.
Toget vi reiste med. Denne gangen skulle jeg ha med mine to kvinner til et besøk i byen. Vi skulle være turister i min egen by. Fatma hadde vært innom byen en gang før, Salmah hadde aldri vært der, men hun hadde vært i stor by: Nairobi – opptil flere ganger. Oslo kan ikke sammenlignes med Nairobi.
Vi bestemte oss for å overnatte på Kochs, greit, enkelt, sentralt og ganske billig. Vi bestemte oss også for å ta toget inn, kjedelig nok, men langt mer spennende enn å kjøre bil eller buss – eller fly (som ikke var inne i bildet i det hele tatt). I alle fall ankom vi Oslo S et par minutter før rutetida – som vanlig.
Ankomst Jernbanetorget Min tanke var at vi nå tok sakene våre på ryggen – Salmah hadde påtatt seg å trille den lille kofferten hele veien til hotellet – og gå til Kochs. Det ville føre oss opp Karl Johann via slottet og Slottsparken til vårt “hjem” de to neste nettene. Som sagt så gjort. Og det ble den presentasjonen av Oslo jeg hadde tenkt det skulle bli. Masse liv. Turister. Folk på farten osv. Været var fint.
Karl Johann I Spikersuppa ble det stopp – fontenen var fascinerende. Statuen av Wergeland var interessant fordi han har også en statue i Kristiansand – laget av den unge Gustav Vigeland. Rytterstatuen av Karl Johann var interessant fordi han har gitt navnet til skolen Salmah går på – Karl Johanns minne skole.
Slottet virket vakkert, men lite, syntes mine kvinner. Jeg forklarte at da slottet ble bygget, var Norge et fattig land – kongen hadde ikke råd til å bygge et større slott. Jeg har alltid synes at slottet har vært passe stort – det var i alle fall stort nok til at kongen kunne bo der med sine over 100 rom. Dagen etter fikk vi lov til å komme inn og se. Jo da, slottet hadde absolutt sine vakre rom og atmosfære. Et par historier om kongelige særegenheter vi ble fortalt gjorde at min tro på republikken Norge ble styrket. Selv synes jeg Slottsparken er det fineste ved slottet. Variert, grønn og fin – i dag preget av 25 års regjeringstid (utstillinger). Dessuten synes jeg at Linstow var en dyktig arkitekt – også i utformingen av miljøet omkring.
Slottsparken I dag ser jeg mye tydeligere den demonstrasjon av pengemakt som ligger i mange av husene på vestkanten like bak slottet – også der jeg vokste opp på Frogner. Mange av gårdene på Briskeby og Frogner er rikt dekorerte.
Løvenskioldsgate Selv hadde jeg ingen følelse av rikdom da jeg vokste opp. Jeg fikk ikke lov å leke i gården på grunn av rottene som pilte til og fra. Men etter hva jeg vet var det ingen utedoer der. Det kunne en finne mange steder på østkanten.
Theresesgate Å vokse opp ved Bislett stadion var mye bedre i leiligheter fra 1930-tallet. Det dumme var at ungene nå var voksne, så her var ingen barn. Det var det heldigvis flere av i nærheten.
Thorvald Meyers gate Vi reiste med trikken gjennom et typisk østkantstrøk – Grünerløkka. Selv om husfasadene er enklere her, vil jeg ikke si at det er fattigdom som preger området. Dette var arbeiderklassens bydel – det er det ikke i dag. Det er ikke så spennende å følge “Lillelords” ferd til østkanten i dag, som den gang Johan Borgen fortalte om hans hemmelige trikketurer omkring 1920. Etter hvert krabbet trikken opp mot Grefsen og Kjelsås. Her ble det virkelig annerledes. Det ble utsikt og husene hadde hager. Statistisk har visstnok forskjellen mellom øst og vest i Oslo økt de siste årene, men det er ikke så synlig som det var.
Grønland Denne gangen besøkte vi ikke de typiske innvandrerdelene av Oslo. Kanskje jeg burde ha tatt dem dit? Fatma og jeg vandret ned fra Tøyen og gjennom Grønland for noen år siden. Det er en ganske eksotisk og nesten internasjonal reise, og jeg har aldri følt meg utrygg her.
Akershus slott Akershus slott har sin egen stemning der det troner over Oslo havn. Vi besøkte det en formiddag. Det må ha virket fryktinngytende ut i sin tid. Fienden kan ikke ha visst at Christian IV gjorde om festningen til et slott for kongen og hans hoff med store åpne saler til store festligheter. Det brukes det også til i dag, men kanskje mer sporadisk enn i gamle dager. En interessant opplevelse å vandre rundt i salene, men også få en liten titt ned i fangehullet. Greit å bli påminnet om at Akershus også var et sted for slavearbeid – og et sted der krigsfanger ble henrettet under 2.Verdenskrig. Mange har sikkert problemer med alle de kongene som har vært innom slottet – det være seg Håkon-er -, Christian-er – og Fredrik-er og en enslig Hans.
Festsal på Akershus
Fra slottet tok jeg dem med inn i kvadraturen. Ja, Oslo har også sin kvadratur – anlagt av samme mann som anla kvadraturen i Kristiansand 16 år seinere. Men husene her er mye større og prangende, og gatemiljøet blir mørkere. Men – innimellom – har fortsatt noen hus fra 1600-tallet overlevd – som et minne om noe som har vært. Kongen flyttet jo byen bak Akershus for at festningen skulle gi byen beskyttelse. Det klarte den vel også til en viss grad.
Gammelt rådhus fra 1600-tallet I den aller eldste byen – Gamlebyen (som før 1925 het Oslo) – graver man i ruinene og prøver å finne den eldste historien til denne byen – som Bjørnson kalte i sin tid for “Tigerstaden” – den vil alltid merke dem som har vært innom. (Fordi man oppdaget at byen var mye eldre enn først antatt, feiret byen 900-års jubileum i 1950 og 1000 års jubileum i 2000.) Vi var forresten oppe og beundret utsikten fra den vakre Ekebergrestauranten – men byen var dessverre innhyllet i noen regnbyger. I juni gikk jeg til byen forbi flere av kirkeruinene som finnes i området. Håper det vil bli utviklet flere parkområder her hvor gamle Kværner lå. Det kan bli et skikkelig attraktivt område.
Gamlebyen – her lå gamle Oslo Rådhuset er alltid hyggelig å besøke. Hallen er stor og fin med sine dekorerte vegger fra 30- og 40-tallet. At Rådhuset ble bygd i et slumområde, er det ikke mulig å se i dag. Jeg kan ikke huske slummen som var i dette området – bortsett fra området ved Vika. Der snek man seg forbi nattestid. Allerede på 60-tallet ble dyrehospitalet Cheval revet – måtte vike for forsikring og bank – og konserthus – som ingen er fornøyd med? Men nå skal det bli et flott Nasjonalmuseum – det gleder vi oss til.
I hine hårde dager fulgte jeg min mor til og fra Oslo V – Vestbanestasjonen – for at hun skulle få komme til / fra jobb i Sandvika. Det har blitt mange forandringer siden den gang. Ikke minst at Vestbanestasjonen har blitt et Nobels fredsprissenter….
Egentlig kunne vi nå tenke oss en tur på fjorden. Det ble Bygdøy og mer historie. For selv om det er en turistmagnet, er det både fascinerende og interessant å se vikingskipene – som i dag er mer enn 1000 år gamle. Det er selvfølgelig Osebergskipet med sine utsmykninger som imponerer mest. Fantastisk hvilket arbeid som ligger nedlagt i denne båten. Gokstadskipet er solid og vakkert og en langt bedre sjøbåt, men likevel ikke så prangende. Det er utrolig mye historie som formidles gjennom disse båtene. Bra de blir tatt godt vare på – la dem være der de er…..
Gokstadskipet
Fra Bygdøy og tilbake til byen ble det buss drevet på gass. Ja, Oslo går foran med reinere kollektivtransport. Vil likevel ikke si at bussturen var noen behagelig opplevelse. Men Oslo har fått et fenomenalt T-banesystem som bringer folk tvers gjennom byen på 0 komma niks. Det er jo avgang nesten hvert minutt. Det kunne vi bare drømme om da jeg var gutt.
Men der T-banen ikke går, kan det være et problem. Personlig synes jeg trikken utkonkurrerer alle andre kollektive transportmidler. Synd at bileksplosjonen på 60-tallet ble møtt på en så dårlig måte av politikerne – som ville legge ned trikken. I dag er jeg spent på den nye satsingen på trikken vil medføre videre. De trikkene som rusler i dag, bør snart gå av med pensjon…. (ingen nevnt, ingen glemt).
Majorstua
Det som slo meg denne gangen er at Oslo er en grønn by. Kanskje er det grønnere i øst enn i vest. I øst er det mange mindre grønne områder som bl.a. Birkelunden. I vest er det to store grønne områder Vigelandsparken og Slottsparken. Vi besøkte dem begge. Mine kvinner var overveldet av all nakenheten de opplevde, ikke minst i den praktfulle Vigelandsparken. Det var svært fremmed for dem.
Vet ikke helt hvorfor det har blitt slik. Den grønne tanken ble jo utformet gjennom byggingen av drabantbyene. Nært marka var svært viktig for utformingen. Denne gangen dro vi ikke dit. Selv har jeg en forkjærlighet for Lambertseter – og Østensjøvannet.
Lambertseter Vi fikk en tur opp til Frognerseteren med T-banen. Det er mange år siden de gamle teakvognene klatret opp hit. Det var en mer sjarmerende tur. Men Frognerseteren var i mange år min inngang til Nordmarka – særlig vinterstid. Det var også her jeg lærte å gå på ski i Tomm Murstads barnehage.
Øvresetertjern har fortsatt noe av det idylliske, men kommer du på toppen er det full kommersiell drift av “Sommerlandet” ved Tryvann. Men innimellom stolheisene – som beveget seg bare fordi det blåste – kunne jeg se det forjettede land – Nordmarka. Den marka skaffet meg 3 distansemerker på ski – et par kjentmannsmerker – og et hovedfag i geografi. Oslos grønne lunge er et fantastisk skogsområde som aldri må ødelegges.
Etter en hyggelig lunsj på Frognerseteren, ruslet vi nedover mot byen – fortsatt med praktfull utsikt. Snart dukket Midtstubakken opp i ny utforming.
Midtstubakken Rundt neste sving åpnet utsikten seg mot selveste Holmenkollbakken. Selv for en som har vokst opp med Holmenkollbakken siden 60-tallet, er anlegget virkelig imponerende. Mens vi passerte, drev folk og tok “kollensvevet” som rutsjebane i tynn line. Sikkert litt av en utfordring. Av naturlige grunner måtte vi krabbe opp tribuneanlegget og kunne dermed oppleve anlegget ovenifra. Oslo er byen der makten er konsentrert. Det bærer den preg av. Oslofolk har en enestående evne til å se alt med et osloperspektiv. De glemmer at det fins andre perspektiver også. Oslo er en pen by – men med sine dunkle sider. Ikke all arkitektur er like vakker. Det ser mer og mer ut til at pengemakta rår – som for eksempel i Bjørvikaområdet. Operaen er ikke lenger blikkfanget den burde være. Oslo har et enormt kulturtilbud. Den er jo hovedstaden for det meste. Oslo er travel. Oslo er stress. Oslo er stor. For meg er den for stor………
Noe jeg ikke en gang har drømt om å bli!! (Men det var en polfarer som het Isachsen – han har til og med fått et landområde i Canada oppkalt etter seg!)
A town you’ve been kid, grown up and been an adult in. Yet it is a city I have a love – hate relationship with – extremely so mixed. After 27 years of growing up – I never wanted to come back to stay, but feel free to visit, to go home again. But I do not really know the cause.
This time I would go with my two women to a visit the town. We should be tourists in my own city. Fatma had visited the city once before, Salmah had never been there, but she had been in another big city: Nairobi – several times. Oslo cannot be compared with Nairobi.
Salmah had never been travelling with train before We decided to stay overnight at Kochs pensjonat, fine, simple, central and quite cheap. We also decided to take the train, dull enough, but far more interesting than just driving, using the bus – or flying (which was not in the picture at all). In any case, we arrived at Oslo a few minutes before route time – as usual. the train My thought was that we took our stuff on our back – Salmah had undertaken to push the small suitcase all the way to the hotel – and walk to the Kochs. It would lead us up Karl Johann via the Castle and Castle Park to our “home” for the next two nights. No sooner said than done. And there was the presentation of the Oslo I had thought it would be. Lots of life. Tourists. People on the move etc. The weather was fine.
In “Spikersuppa” was a break – the fountain was fascinating. The statue of Wergeland was interesting because he also has a statue in Kristiansand – created by the young Gustav Vigeland. Equestrian statue of Karl Johann was interesting because he has given the name of school Salmah goes – Karl Johanns minne (memory) school.
The castle seemed nice, but small, said my women. I explained that when the castle was built, was Norway a poor country – the king could not afford to build a bigger castle. I always find that the castle has been the right size – it was at least large enough that the king could stay there with its over 100 rooms. The following day we were allowed to come in and see. Yes, the castle had certainly its beautiful rooms and atmosphere. A couple stories about royal peculiarities we were told meant that my faith in the Republic Norway were strengthened. Personally I think the Royal Garden is the nicest by the castle. Varied, green and nice – Today marked by 25 years of reign. Moreover, I think that Linstow was an accomplished architect – also in the design of the surrounding environment.
Salmah, Karl Johann and the castle he built Today I see much more clearly the demonstration of the power of money inherent in many of the houses on the west side – just behind the castle – also where I grew up in Frogner. Many of the houses on Briskeby and Frogner are richly decorated. Although I had no sense of wealth when I grew up. I was not allowed to play in the yard because of the rats scurrying to and from. But from what I know, there was no pithouse there. You could find many of them in the east – even when I grew up. Being a boy at Bislett Stadium was much better in houses from the 1930s. The silly thing was that the kids were now adults, so here was no children. It was thankfully more kids nearby.
The Royal Park, Slottsparken The environment of my childhood We traveled by tram through a typical East End district – Grünerløkka. Although facades is simpler here, I would not say that it is poverty that characterizes the area. This was the working class district – it is not the case today. It’s not as exciting to watch “Lillelord’s” journey to the eastern parts today as it was when Johan Borgen in his novel told about his secret tram rides around 1920. Eventually crawled tram up to Grefsen and Kjelsås. Here it was really different. It was a splendid view over the city and the houses had gardens. Statistics have allegedly difference between east and west in Oslo increased in recent years, but it is not as visible as it was.
Grünerløkka This time we visited not the typical immigrant parts of Oslo. Maybe I should have taken them there? Fatma and I walked down from Tøyen and through Grønland a few years ago. It is a rather exotic and almost international travel, but I’ve never felt unsafe here.
Brugata, Grønland Akershus castle has its own ambience where enthroned above Oslo harbor. We visited it one morning. It must have seemed terrifying once. The enemy could not have known that Christian IV made the castle into a palace for the king and his court with large open rooms to large festivities. It is used also for today, but perhaps more sporadic than in the old days. An interesting experience to walk around the halls, but also get a little peek into the dungeon. Good to be reminded that Akershus also was a place for slave labor – and a place where prisoners were executed during WW2. Many have problems with all the kings who have visited the castle – be it Håkon’s – Christian’s – and Fredrik’s and a solitary Hans. Akershus castle From the castle I took them into the square shaped city, “kvadraturen”. Yes, Oslo also has its quadrature – filed by the same man who filed the Kvadraturen in Kristiansand 16 years later. But the houses here are much bigger and flashy and street environment becomes darker. But – occasionally – still has some houses from the 1600s survived – as a memory of something that has been. King moved the city behind Akershus fortress that would give the city protection. It managed the well to a certain degree.
Two of the oldest houses from around 1640. In the oldest town – “Gamlebyen” (which until 1925 was called Oslo) – archeologists digs in the rubble and trying to find the oldest history of this city – as a national poet, Bjørnson, called at the time for “Tigerstaden” (the city of the tiger) – it will always mark them who came . (Because they discovered that the city was much older than first thought, celebrated city 900-year anniversary in 1950 and 1000 year anniversary in 2000.) We were way up and admired the view from the beautiful the Ekeberg restaurant – but the city was sadly shrouded in some rain showers. In June, I went to town past several of the church ruins found in the area. Hope it will be developed more parkland here where old industry of Kvaerner was cituated. It can be a real attractive area.
The new buildings in Bjørvika City Hall is always nice to visit. The hall is large and nice with its decorated walls from the ’30s and’ 40s. As City Hall was built in a slum area, it is not possible to see today. I can not remember the slums that were in this area – apart from the area by Vika. There snuck one past night. Already in the 60’s was the animal hospital Cheval torn – gave way to the insurance and banking – and a concert hall – which no one is happy with … But now it will be a great National Museum – we look forward to. The big hall in the city hall In the tough days, I followed my mother to and from Oslo V – Vestbanen (the west station) – that she would come to / from work in Sandvika. There have been many changes since then. Not least that Vestbanestasjonen has become a Nobel Prize Center ……
Rådhuset Actually, we now imagine a trip on the fjord. It become the ferry to Bygdøy and more history. For although it is a tourist magnet, it is both fascinating and interesting to see Viking ships – which today is more than 1000 years old. There is of course the Oseberg ship with its adornments that impresses most. Amazing what handicraft which is closed in this boat. Gokstadship is solid and beautiful and a far better sea boat, yet not too flashy. There is an incredible amount of history that is conveyed through these boats. Good thing they are well taken care of – let them be where they are ……
The Oseberg ship From Bygdøy and back to the city was the bus run on gas. Yes, Oslo goes ahead with cleaner public transport. Do not say that the bus trip was a pleasant experience. But Oslo has got a phenomenal T-bane (subway) system that brings people across town at 0 time at all. It’s departing nearly every minute. It could only dream about when I was a kid. But where the subway does not go, there may be a problem. Personally, I think the tram outperforms all other public transport. Pity the explotions of cars in the 60s were treated in such a bad way by politicians – who would lay down the tramsystem. Today I am excited about the new initiative on the tram will incur further. The trams strolling today should soon retire … .. (no one mentioned, no one forgotten).
The subway – T-bane What struck me this time is that Oslo is a green city. Perhaps it is greener in the east than in the west. In the east, there are many smaller green areas, such as Birkelunden.
Green areas around the Akerselva In the west there are two large green areas Vigeland Park and Slottsparken (the Castle Park). We visited them both. My women was very astonished about all the nude men and women in the marvellous Vigeland park. And not only there.
The green thought was then formed through the construction of satellite towns around Oslo city senter. Closely “marka” – the forests – was very important for the design. This time we went not there. Although I have a penchant for Lambertseter – and Lake Østensjø.
We did a trip to Frognerseteren by T-bane (subway). It is many years since the old teak carriages climbed up here. It was a more charming trip. But Frognerseter was for many years my entrance to Nordmarka – especially in winter. It was also where I learned to ski in Tomm Murstad’s kindergarten. Øvreseter Pond still has something of the idyllic, but come on top is the full commercial operation of “Summerland” Winter Park Hill. But occasionally chairlifts – moving just because it blew – I could see the Promised Land – Nordmarka. The forests got me 3 distance marks on skis – a couple of local historian brands – and a major in geography. Oslo’s green lung is a wonderful wooded area that must never be destroyed ….
We did have lunch at Frognerseteren restaurant, a nice place with a splendid view.
Winter time Not far away is the famous ski jump, Holmenkollen, which we passed by. It is always impressive. People got the feeling of skijumping when they were alloved to go by e line all the way from the top of the tower to the end of the arena. I will never do that, but perhaps some young ones?
The Holmenkollen “fairy tail” hotel Oslo is the city where power is concentrated. It bears the stamp of. Oslo People have an unprecedented ability to see everything with an Oslo perspective. They forget that there are other perspectives as well. Oslo is a pretty town – but with their gloomy sides. Not all architecture is just beautiful. It looks more and more like the money power reigns – as for example in the Bjørvika area. Opera is no longer gaze caught it should be.
The opera Oslo has a vast cultural offerings. It is the capital for the most part. Oslo is busy. Oslo is stress. Oslo is great. For me it is too big ……
Ett av de stedene i Kenya jeg har vært noen ganger og med mange hyggelige minner er Lake Magadi. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trekkes mot denne saltsjøen. Kanskje er det fordi jeg ikke trenger å kjøre via Nairobi for å komme dit og at det er mulig å besøke stedet i løpet av en dag. Allerede når en kjører over de legendariske Ngong Hills merker du at du har kommet til en annen og mer fredfull verden. Riktignok har veien til Magadi blitt verre og verre etter som årene har gått. Store nedbørsmengder fører til at veien av og til blir stengt av store grus og steinmasser.
På veien mot Magadi passerer vi Olorgesaille der dr. Leakey startet utgravninger. Her er gjort mange interessante funn av menneskelige aktiviteter for over en million år siden, men det er ikke funnet menneskeskjeletter her. Det er gjort andre steder i Rift Valley, både i Turkana, Etiopia og Serengeti i Tanzania. Vi tok en avstikker hit en gang og studerte sporene våre forfedre satte – samt den tidens ville dyr. Arkeologene mener vel at menneskehetens vugge nettopp sto her i sentrale deler av Afrika. For dem som vil svimle litt i menneskehetens historie er et stopp her å anbefale. (Det har jeg skrevet om i en annen blogg).
OBS!! Kuflokker i veibanen. Vi er absolutt i maasailand. Det er langt mellom spor etter bosetning, men noen få landsbyer vil du se på veien mot Magadi, men kuflokkene og maasaigjeterne er det vanskelig å unngå å møte på. Vi møtte flere ganger på haikende maasaier, og et par ganger fikk de sitte på hvis vi hadde plass. Her er det langt mellom matatuene og annen offentlig transport finnes ikke. Når vi nærmer oss Magadi, går veien langs ei elv som har skåret seg dypt ned i landskapet. Der kan du oppleve at folk tar sitt bad eller vasker tøy.
Så får vi plutselig se Lake Magadi og sodaverkene ved sjøen. Hele landskapet ser merkelig ut. Hovedfargen er rustrødt. Vannet er rustrødt. Da vi kommer nærmere, kommer vi også nærmere det store anlegget. En stein ønsker oss velkommen til Magadi og like etter kommer vi til kontrollposten.
Først nå merker jeg hvor varmt det er. Noen påstår at Magadi er det varmeste stedet i Kenya, men vi er “bare” 600m o.h. Vakten fleiper leende med varmen før han slipper oss videre. Det er nå lett å få oversikten over anlegget. Fra øst kommer jernbanelinjen fra Konza og Kaijado med forbindelse videre til Mombasa der sodaen skipes ut på verdensmarkedet. Sodafabrikken – som nå er eid av det indiske selskapet TATA – er avhengig av denne banen. Siden det ikke er noen veiforbindelse til Kaijado og Konza, går de fleste sodatogene med en passasjervogn for eventuell passasjertrafikk.
Igrunnen likner Magadisamfunnet mye på industristeder i Norge som Rjukan, Odda, Høyanger osv. der samfunnet omkring bedriften var avhengig av bedriften på godt og vondt. Jeg tror nok mange – ikke minst maasaier – nyter godt av bedriftens velferdstiltak. Bl.a. var det en offentlig swimmingpool som vi besøkte en gang, men ble vi invitert av en bekjent til en privat swimmingpool like i nærheten som var mye hyggeligere. Husene var satt opp av bedriften, men hvordan kvaliteten på blokkene var, vet jeg ikke.
Vi ble forresten vist en teltleir som nettopp var blitt satt opp for folk som ville overnatte i området. Det var ellers ingen overnattingsmuligheter i Magadi. Så greit ut.
En gang bestemte vi oss for å reise videre fra Magadi i retning mot Lake Natron. Det er også en sodasjø – mye større enn Lake Magadi – som ligger i Tanzania. TATA ønsker å utnytte sodaen i denne sjøen også, men myndighetene i Tanzania har hittil nektet dem det. Hovedbegrunnelsen er nettopp flamingoene. Veien videre var av typen “rough road” – ikke særlig å anbefale under regntidene. Nå var det glo varmt og knusk tørt – og varmere skulle det bli!
Da vi reiste ut av Magadi sørover, kjørte vi inn i et økoturistområde og måtte betale en avgift. Veien til de varme kildene fikk vi forklart av vakten. Veien var ikke problematisk for vår lille ekspedisjonsbil, men litt spennende var det jo å kjøre over saltsjøer – fikk litt sånn isfornemmelse – noe som ikke stemte med utetemperaturen som vel lå på rundt +35C. Innimellom var det områder med vann og hundrevis av flamingoer og andre vadefugler.
Til slutt kom vi til de varme kildene. Der sto allerede store kar til klesvask – her kom maasaiene for å vaske klær! Vi spurte maasaiene hvor kildene var, og de viste oss en plass hvor vi kunne vasse uti. Joda, kildene var til de grader varme, det var ikke så langt du kom før du følte at føttene var hete nok, noe som førte til hyl og latter. Maasaier strømmet til og mange ville selge smykkegjenstander.
Fatma og Buda spurte noen maasaier der om de visste veien til Lake Natron, og det var det; så nå fikk vi med to maasaier i baksetet som skulle vise veien. Da kjørte vi videre inn i det ukjente på en «vei» som ikke var umulig å kjøre på tørt føre – steinete og sandete – umulig i regn. Vi passerte både sebraer og gnuer, men også hundrevis av geiter – her var det muligens for tørt til at de kunne holde kuer, vi så få av dem.
I baksetet diskuterte maasaiene om de virkelig kunne veien, den samtalen foregikk på ma, noe Fatma forstår så hun spurte om de ville lure oss (de fikk jo betalt). Men nei, de hadde vært der før, så det var egentlig ikke noe problem. Til slutt kom vi til ei bru, ei flott stålbru, hvor en maasaikvinne hadde problemer med å få over sine tre esler. Våre maasaier hjalp til så godt de kunne med slag og spark, men det var overtalelseskunster som til sist fikk dem over.
Vi skulle ikke over brua, men følge elva nedover mot lake Natron. Den elva måtte være krokodillefri, for vi så flere steder et rikt badeliv av unge og gamle. Veien vi skulle følge var ingen vei, men en motorsykkelsti med elva på den ene siden og fjellet Schombole på den andre. Lenge gikk det riktig bra når vi kunne kjøre på gammel elvebunn, men så kom vi til mer steinete områder med skumle dunk fra undersiden av bilen, og så var veien blitt for steinete og smal.
Da var det bare ut og gå i varmen. Jeg fant ut i ettertid at bilen ble parkert i Kenya, men spaserturen foregikk i Tanzania – uten passkontroll! For her var det ingen – bortsett fra oss og en badende maasai – samt mange vadefugler og noen flere varme kilder. Vi ruslet langs elva – jeg vil absolutt si i et vakkert landskap – frodig fordi tørken ikke hadde satt sine spor ennå og elva hadde mye vann.
Til slutt klatret vi litt opp i fjellsiden for å få overblikket. Jeg ville støtte meg til noen steiner, men de var gloheite! – og der fikk vi i varmedisen se fjellet: Ol Donay Lengai, i dag den eneste aktive vulkanen i Rift valley, dessverre uten noen form for vulkansk røyk som var synlig… Dette fjellet er maasaienes hellige fjell. (Og ble besteget av NRK Naturredaksjonen i 2006 med Bjørn Haavind akkurat da vulkanen hadde et utbrudd!) Og foran lake Natron i en slags rødlig varmedis – tusenvis av flamingoer. De er svært knyttet til disse sodasjøene fordi deres hovedrett er mikroorganismer som nettopp utvikler seg i sodasjøene. Fantastisk!
Vi hadde en lang, varm vei tilbake; underveis sa vi farvel med våre maasaivenner og takket for guidinga. I dette området regjerer maasaiene og landegrenser betyr ingenting. Og vi fikk en lang reise tilbake, kom hjem akkurat da sola var gått ned og det var ingen elektrisitet. Men det hadde vært en fantastisk dag.
Har alltid vært opptatt av å oppleve natur nesten over alt hvor jeg har reist – bevisst eller ubevisst. Derfor både fjellturer og sykkelturer i Norge. Men også de bilturene jeg har vært med på har ført meg i kontakt med vakker natur. Det blir likevel litt spesielt når du er ute og går og du møter ville dyr i sitt rette element. Kan huske fra min årle barndom at noen hadde sett elg i nærheten av Semsvannet i Asker – nettopp der jeg hadde tenkt meg på skitur. Var spent hele turen jeg på om den ville komme og “ta” meg. Men ingen elg kom. Derimot en tur ned akebakken fra Frognerseteren førte meg rett mot en elgkalv som sto midt i veien og kikket nyssgjerrig på meg. Det mest spennende var – hvor var mora? Jeg ventet lenge før jeg turde å passere kalven, som heldigvis forsvant inn i skogen etter en stund. Men det var en opplevelse for livet.
Seinere har jeg opplevd dyremøter i norsk natur mange ganger – både elg, rådyr, hjort og mange andre dyr – og det er like stort hver gang. Likevel var tilfeldige møter med mår noe som sitter godt i husken. En gang var jeg på vei inn i et trangt pass for å finne en utlagt post inni Birkenesskogene at jeg plutselig fikk se noe som beveget seg litt oppe i lia foran meg. Der kom måren ruslende elegant nedover mot meg. Selvfølgelig ble jeg stående bom stille. Turde ikke en gang å fikle opp kameraet i redsel for at måren skulle oppdage meg. Selvfølgelig gjorde den det, men da var den bare noen få meter unna, kikket forbauset på meg og forsvant inn i steinura. Jeg hadde en opplevelse for livet.
– eller da jeg gikk oppover mot Glittertind i Jotunheimen. Da syntes jeg at jeg hørte en slags susende lyd bak meg. Da jeg snudde meg så jeg at det var en flokk tamrein på vei oppover mot bedre beite –
Men det er ikke hver dag du går ut i naturen og opplever møte med ville dyr. Var en gang på elgsafari i skogene i Finsland sammen med venner fra Sverige og Australia. Vi skulle garantert få oppleve elg. Og det gjorde vi til gangs, men det var elg som beitet på bøndenes åkre – ikke akkurat i elgens naturlige omgivelser.
Da trives jeg bedre på safari i landet der ordet safari kommer fra, Kenya. Da kan du oppleve dyreliv på dyrenes egne vilkår – det være seg vill jakt, byttet som fortæres eller dyr som fredelig beiter på savannen. For å komme dit må en ha en bil. Dyrene anser bilen for å være et fremmedelement som lukter vondt, men som ikke er farlig. Derfor rømmer de ikke når en bil kommer kjørende. Noen steder sitter folk i helt åpne biler når de er på safari, for eksempel i Sør-Afrika. I Kenya og Tanzania skal bilene være lukket, men de kan ha åpne takluker som folk kan titte på dyrene fra.
Men enda bedre enn å kjøre bil er å gå selv inn i naturen for å oppleve – ikke bare dyreliv, men mye annet som er knyttet til vandring. Selv har jeg gått mye på savannen “home” i Kitengela og det har gitt meg mange flotte opplevelser. Dessverre har det blitt færre og færre dyr med årene – ikke minst på grunn av menneskelig aktivitet. Akkurat nå bygger kineserne jernbane over savannen. Det har nok skremt bort mange dyr sammen med den stadig økende “landgrabbingen”. Men for noen år siden møtte jeg alltid dyr på mine vandringer – det være seg diverse antiloper – thompson og grant – impalaer og giraffer – gnu og sebra, og en sjelden gang noen kongonier og eland. Hver gang har det vært like spennende og givende.
Noen har spurt meg hva om det kom en løve eller hyene forbi? Det ville gjort det hele enda mer spennende! For det første fikk jeg beskjed (av naboen) om at det ikke var noen slike dyr i området, og om det var, ville de ha unngått deg og løpt sin vei. Derimot om du hadde løpt først, ville du garantert blitt løvemat. Jeg møtte en flokk med bavianer. Det var litt ubehagelig, men jeg rygget forsiktig ut av deres område. Jeg hørte bare noen grynt – det var alt. Vi har tidligere hatt en opplevelse med bavianer som har vært mindre hyggelig i Nairobi safari walk.
Å vandre på savannen og møte flokker av sebraer, gnu eller til og med giraffer har bare vært utrolig gode opplevelser. Som regel har de deg under oppsikt og flytter seg unna, men det er sjelden de løper sin vei. Dermed kan du komme ganske nært innpå dem. Alle fotografiene på denne sida er tatt av meg gående på savannen. Det kanskje mest spennende har vært gnuene. De opptrer ofte i store flokker eller som enslige hanner. De siste har hatt en tendens til å grynte (derav navnet gnu!) når jeg har nærmet meg. Da har jeg styrt unna – for de har ganske fryktinngydende horn – uten at de har markert at de vil bruke dem, bare blitt stående og glo.
Men å havne i en flokk med 15 giraffer (sammen med Fatma) var en utrolig flott opplevelse – selv om jeg ikke fikk med mer enn 8 på fotografiet (øverst).
De siste ukene har det vært travelt på mange måter. Det er mye som avsluttes før sommeren, blant annet skolen. Det har ført til en del “selskapelige” aktiviteter – i tillegg har det vært en rekke fødselsdagsselskaper som Sal ble invitert til. Dert er bra – hun begynte jo ny i klassen i begynnelsen av april og er forlengst “integrert”. Det er jo bare fantastisk.
Det har igjen ført til at Sal har blitt invitert hjem til klassekamerater etter skoletid – for å leke og være sammen med vennene. Også dette synes jeg er svært hyggelig – ikke minst for Sal, mens min kone er litt mer skeptisk. Det siste er at jentene går på overnattingsbesøk til hverandre – også hos oss. Jeg kan ikke huske det var så mye av det da mine barn var små, men det er jo mange år siden nå; mye har tydeligvis forandret seg.
Dette er vanskelig å forstå for en afrikaner. Fatma har vært litt skeptisk til det som skjer, men hun ser at dette er noe vi gjør i Norge. I Kenya er dette helt uvanlig. Det er ok at barn leker med hverandre ute på gaten, men bli med hverandre hjem etter skolen var heller uvanlig. Det hendte at jentene kom på døra for å høre om Salmah ville komme ut og leke.
Vi diskuterte dette en dag. Vi var enige om at dette var en viktig kulturforskjell. Det norske samfunnet er bygget opp på tillit. Mellom barn er denne tilliten mer absolutt. De hører muligens at foreldrene er skeptiske til andre kulturer og skikker, har fordommer, men ungene har lettere for å se bort ifra det, de hiver seg mer ut i det, tenker ikke så mye over forskjellene, men ser heller likehetene – at barn er barn – de vil leke og være sammen.
***
Jeg vet ikke helt hva denne skeptisismen i det kenyanske samfunnet skyldes. Mistenker at det i det kenyanske samfunnet også er et kulturkrasj – men at der skyldes det foreldrenes usikkerhet overfor hverandre. Helt konkret har jeg opplevd det som skeptisisme overfor folk fra en annen stamme. Fremmedfrykt? Der jeg bodde, var det nesten 50 hus innenfor et boligområde med folk fra mange forskjellige stammer. Da følte jeg det ganske sterkt. Folk motarbeidet hverandre, samarbeidet bare med folk fra samme stamme. Noen stammer så ned på folk fra andre stammer. Joda, det var folk som var gift over stammegrensene, men det var heller et unntak. Selv om jeg bodde i området i et par års tid, ble jeg ikke kjent med mange på den tida: Det var blant annet en amerikaner og en italiener.
Og så selvfølgelige mine nærmeste. De hadde imidlertid en fantastisk flott tillitsforhold.
Vi skal være glade over at vi har et slikt samfunn hvor vi har tillit til hverandre. Dermed kan barna vokse opp i et åpent miljø hvor det bygges opp nye, trygge forhold – uavhengig av den kulturelle ballasten.
Dette skulle en ikke tro når en ser utrolig mange hatske uttrykk på sosiale media. Det er noe sosiale medier delvis har skylden for selv. Men nå blir det dessverre tydeligere og tydeligere innen politikken også. Det har blitt “stuerent” å slenge med leppa og si “sannheten” om andre folk. Når Sylvia Listhaug blir hyllet for sine diskrimenerende uttallelser om innvandrere (“det hun sier er jo sant”), er det noe fundamentalt feil.
Så står det bare tilbake at Trump vinner presidentvalget i USA og at vår neste statsminister heter Jensen til etternavn. Om så galt vil skje………
Dirigent for politiets musikkorps Av respekt for autoritetene har jeg ikke så mange bilder av politi i Norge – Kenya eller Tanzania eller andre land jeg har besøkt opp igjennom. Har i det hele tatt intet usagt med politiet – har heldigvis ikke hatt så mye med dem å gjøre – kanskje bortsett fra saker som har med UDI å gjøre. Men det er en annen historie.
Heller vil jeg ikke skrive om mangelen på synlig politi i Norge. En gang “sjokkerte” det noen besøkende fra et østeuropeisk land at det ikke var synlig politi i gatene i Kristiansand. På den andre siden er det vel ikke noe så trygt og koselig som å se en vandrende bobby rundt i gatene i en eller annen by i England. Det er faktisk vanlig ennå.
I Kenya er politiet synlig mange steder, kanskje spesielt i gatene i Nairobi. De prøver så godt de kan å dirigere den enorme trafikken. I en rundkjøring kan det være opp til 5 mann til å dirigere trafikken. De 5 har tydeligvis radiokontakt med hverandre, men det er lett å se det er vanskelig å stagge de mest utålmodige bilistene. For er det noe de kenyanske bilistene ønsker er å kjøre i veien for hverandre. Resultatet er ofte fullstendig kork – der ingen kan bevege seg verken fremover eller bakover. Ikke rart at trafikkorker i Nairobi kan ta timer å løse opp. Da er det godt det er politi som kan forhindre at korkene oppstår.
trafikkork i Kitengela Det underlige er at politiet står og dirigerer i lysregulerte kryss eller rundkjøringer og at de viste signalene overstyres av politiet slik at du ofte blir tvunget til å kjøre på rødt, mens du står og “trøkker” på grønt. Det virker likevel ikke som om trafikkpolitiet har all verdens autoritet.
Trafikkulykke med politi I Nairobi ble jeg forresten tilsnakket av en politimann fordi jeg tok bilder i Nairobi sentrum. Han fortalte meg på en litt brysk måte at det var forbudt å ta bilder av offentlige bygninger. Jeg har i ettertid forstått det var en konsekvens av bomben som sprang utenfor den amerikanske ambassaden i 1998. Jeg tenkte hva nå, men han avsluttet det hele med å ønske meg en god dag i Nairobi.
Like utenfor Kitengela på veien mot Athi River er det en politipost som er der nesten bestandig. Det er lagt ut spikermatter i veibanen så trafikken må smyge seg forbi. Av og til blir biler stoppet og kontrollert – stort sett for papirer. Selve tilstanden på kjøretøyet er politiet ikke så interessert i. Er det noe galt, er det lett å betale seg ut. Derfor stopper politiet ofte matatuer – disse minibussene som kan ta 15-16 passasjerer – der vet de at de kan få en 50-lapp hvis en presser dem litt. 50sh er mye for en underbetalt politimann/dame, for oss vil det si ca. 4 kroner.
En gang ble en venn av meg stoppet av en kvinnelig politikonstabel. Hun hadde lagt merke til at han ofte kjørte forbi denne politiposten. “Hva er det du holder på med”? spurte dama. I Kenya er det ikke lov å transportere varer i personbiler. Det var vanskelig å bortforklare at det var så mange tomme 25liters beholdere i bilen. Han solgte reint vann til folk i Kitengela fra en liten fabrikk i Athi River. Resultatet var at han slapp bot, men hvis han neste gang ble stoppet med vann på dunkene, måtte han betale – eller gifte seg med henne!! “Gifte meg”? sa han, “jeg er jo gift”! “Det er ikke noe problem her i Kenya”, svarte politidama. Han har fortsatt bare en kone….. (Men vi hadde mye gøy med den historien!)
Denne typen “korrupsjon” er nokså vanlig ikke bare i Kenya, jeg tror i de fleste land i Afrika. Hva gjør man ikke for å få litt ekstrabetaling i en dyr verden. Men offisielt er det ikke korrupsjon i Kenya.
Politi passer på en folkemengde
Det har vi hatt glede av. Hver gang vi blir stoppet, og politiet ser en muzungo (hvit person) i bilen, vinker han oss bare videre. En gang ble vi stoppet og jeg hilste ham “habari yako” (hvordan har du det) – smilte han over hele fjeset og vinket oss videre. Neste gang vi ble stoppet, skjedde nesten det samme, bortsett fra at jeg sa feil – “kwaheri” – som betyr “ha det”. Da lo politimannen og bare vinket oss videre.
Her er finstasen på Bare en gang har en politimann spurt etter passet mitt. Da ble han sur fordi jeg ikke hadde med meg vaksinasjonsattesten. Jeg sa at den lå “home”. De spurte ikke om den ved immigrasjonsskranken på Kenyatta Airport en gang, svarte jeg.
Mest alvorlig kontroll var det på veien ut til Lamu. Da måtte jeg til og med åpne toalettvesken min. De var nok på jakt etter narkotika, noe som jeg fikk høre etterpå var et problem i Lamu. Men direkte ubehagelig har politiet ikke vært.
Det var helt annerledes i Tanzania. Politiet her hadde finere uniformer enn de kenyanske, men dårligere opplæring i god oppførsel. De siste 120km inn mot Dar-es-Salam ble vi stoppet 4 ganger, derav tre ganger av politi og måtte ut med rundt 400 kr i bøter. En av grunnene var nok at vi kjørte i en bil med kenyanske skilter. Frende er frende verst. Det hjalp ikke mye at 3 av passasjerene var muzungoer. Første gangen fikk vi bot fordi brannslukningsapparatet i bilen var for lite i forhold til det som var kravet i Tanzania, en annen gang hadde vi kjørt 90km/t i følge en radar som plutselig dukket opp. Vi kjørte i kø, så det var en hastighet vi bare kunne drømme om. Siste gang fikk vi bot fordi vi fylte bensin i veikanten! Det hadde ikke vært mulig å fylle bensin underveis, fordi det ikke var noe elektrisitet.
Derfor var det litt befriende da vi langt nord i Tanzania ble stoppet av en enslig politimann som var nokså frossen i den kjølige morgentåka. Han spurte rett og slett om vi kunne spandere en kopp kaffe på ham! Det fikk han.
politi på landet – under et billøp. Politiet i Kenya har jo ikke noe godt rykte på seg. Under Moi var jo politiet svært brutalt, og jeg har ikke inntrykk at det har blitt mildere med årene. Korpset er organisert som en militæravdeling. Noen har karakterisert politiet i Kenya som en stat i staten. Politiet er ikke underlagt noen sivil myndighet. Politiet har en tendens til å slå hardt til når noe går myndighetene imot. Da skolebarn demonstrerte mot at noen “grabbet” lekeområdet deres på skolen i Nairobi, brukte politiet tåregass mot elevene. Dette ble slått stort opp i avisene. Landgrabberne ble avslørt, men ikke han som egentlig sto bak, men alle visste det: Visepresident William Ruto. I det siste har det vært en del demonstrasjoner mot regjeringen fra opposisjonen. Politiet møter opp med vannkanoner og annet slående utstyr.
Akkurat i dag, 5.juli 2016, er det store demonstrasjoner i Nairobi rettet mot politiet i Kenya. De blir beskylt for å være gjennom korrupt og med overlegg drept advokaten Kimani og flere av hans hjelpere som kjemper for menneskerettighetene i landet.
Men det er et politi turistene ikke vanligvis møter.
Fart og spenning må til i et menneskes liv, ellers blir det kjedelig – hevder noen. Jeg bodde hos en familie som var vokst opp med bil og bilsport. Derfor ble jeg dradd med til en rekke rallybegivenheter rundt om i Kenya. Dermed kom jeg rundt – ofte til avsidesliggende steder, steder du knapt kunne tru at nokon kunne kjøre bil; men det kunne de. Egentlig synes jeg vel ikke at det er særlig spennende å se biler fare forbi i stor fart på dårlige veier. Synes nesten det er rart at de holder sammen på veier som dette. Dessuten er det en mannsdominert sport, men ser en nøyere etter er akkurat dette en bil med kvinnelig mannskap: “Divas on Wheels”. Ellers var det jo mange kvinner blant publikum. Rallykjører med fans Egentlig er jeg bortimot analfabet når det gjelder selv konkurransen. Jeg innbiller meg at det er om å gjøre å komme fortest fra A til B – ofte via C. Det kan by problemer av og til. Ikke bare på grunn av veien og bilen, men også publikum.
Her er det få eller ingen sikkerhetstiltak. Publikum vaser omkring som det passer dem. Noen ganger helt ut i veien. Derfor har det vært en del ulykker i forbindelse med rally – ikke minst når publikum, gode og fulle, kjører hjem fra en heller fuktig dag ved rallyløypa. For rally er også en fest – ikke bare fart, men også fyll.
Den store helten er kenyaneren Ian Duncansom du ser på bildet. Akkurat her har bilen hans brutt sammen. De løpene jeg har vært på er det noen svensker som har vunnet. Husker ikke hva de heter. Skjønner de har øvd på dårlige skogsveier i Värmland eller andre bortgjemte steder. Har også lagt merke til at det er stor innsats fra den indiske delen av befolkningen. Denne karen her har kjørt mange race for indiske lag:
Jeg tror jeg har vært tilstdede på rally 5 – 6 ganger. To av dem har vært ved Kaijado mellom Kaijado og Konza. Der er veiene skikkelig dårlige. Vi har selv sittet fast der en gang. En annen gang var et stykke nord for Ngong i utkanten av Nairobi. Der var veiene svært kupperte med mye løs grus og stein. Likevel var det ingen som trengte hjelp til dytting eller lignende.
En fjerde gang var vi i “Kambaland” mellom Salama og Machakos på noen koselige veier. Der var lokalbefolkningen sterkt engasjert – mange skuelystne sto langs veien for å se på fartsvidundrene.
skuelystne
En lokal maasai var bare sånn passe interessert. Han var vel mer nervøs for kyrne sine – at de skulle gå ut i veien når rallybilene kom i stor fart. Det gjorde de ikke, de hadde jo gjetere.
For meg var det like mye å komme litt ut i lokalmiljøene omkring – oppleve hvordan de levde og hvordan de hadde det. Men også finne ut noe om naturen i området. Mange hadde tatt på seg søndagsklærne sine i anledning rallyet.
Et par som passerte var et godt eksempel på rollefordelingen i kambasamfunnet.
Goshawk
For meg var naturopplevelsene viktige. Mange steder kom vi over antiloper og marekatter, eller fugler.
vanlig fiscal veverfugl sunbird to veverfugler kori bustard (koritrappe) – verdens tyngste flygende fugl Eller beundre og nyte landskapet – helst kulturlandskapet, som her i “kambaland”:
Vakre Kenya Det var ikke bestandig vi kom til steder som var like spennende. Måtte være litt forsiktig – kunne jo komme over dyr som ikke var så greie å ha med å gjøre – eller mennesker (helst det siste). Men det gikk bra.
Det ble jo litt støv etter disse bilene… Nesten alle var enige om at rally var gøy! Noen kom i selvlaget helikopter for å bivåne det hele!!
En original bodaboda – sykkeldrosje – med dyrebar last møtte oss like utenfor Thika. I dag er de fleste bodaboda motoriserte; motorsykler av typen Skygo eller andre kinesiskproduserte merker. Litt skummelt synes nå jeg, men denne så svært så trygg ut. Håper hun satt godt og nøt turen.
Ellers vet jeg ikke så mye om Thika annet enn at byen ligger pendleravstand til Nairobi og at Thika supa highway ender her – på vei mot høylandet – kikuyuenes hjemland. På denne veien kan du ta ut alt det bilen kan gå, hvis du vil, men du må være obs, for plutselig er det 50km/t og humper for at fotgjengerne kan passere over motorveien. Og humper i Kenya er noe annet enn humper i Norge.
Når du kommer fra nord mot Thika, ser du snart enorme åkre med ananas. Det er selskapet DelMonte som produserer her. Lurer på om det er det samme Del Monte som vi kjøpte i min barndom hermetisk ananas med deilig ananassaft? Et hyggelig barndomsminne!
Selve byen Thika er vel ingen spesielt spennende by, men de har mange fine beplantede rundkjøringer.
Av og til når vi passerte Thika, stoppet vi ved “Blue Posts Hotel” for et lett måltid og for å nyte parken og den lille fossen. En gang var vi inne i den lille zoologiske hagen med krokodiller, varaner, afrikansk pinnsvin etc.
Vi valgte ikke å kjøre Thika supahighway hjemover. Det ville bety køkjøring gjennom Nairobi, noe som ikke var særlig forlokkende. Så derfor kjørte vi fra 14 falls via Tala og Mitaboni til Athi River. Veiene var ikke førsteklasses, men mange hyggelige opplevelser underveis! Blant annet var det stor produksjon av kaffe i området. Underveis oppsto det en liten trafikkforstyrrelse som ikke er så veldig vanlig:
Et par yre okser fant ut at de skulle slåss midt i veien. Det fant de ut at de skulle gjøre både vel og lenge. Ingen gadd prøve å stoppe dem. Til slutt gadd de ikke mer selv og tuslet videre langs siden av veien. Da først var det mulig å komme forbi kampanene….
I nærheten av Tala passere vi et hellig sted for katolikkene i Kenya: (fotoene er tatt ved to forskjellige besøk)
Jeg vet ikke så mye om dette stedet, men utgangspunktet er noen steinformasjoner som ser ut til å være en skulptur av en kvinne og en mann. I katolikkenes verden ble dette til Maria og Jesus etter at han var tatt ned fra korset. I dag er det malt opp etter alle kunstens regler. Så ble det bygd et kapell ved siden av.
På veien videre valgte vi å kjøre veien over Mua Hills. For det første slapp vi å kjøre om Machakos. For det andre har denne veien så mange utkikkspunkter både mot Machakos og Nairobi at bare det gjorde valget naturlig. Fruktbart var det også.
Mua Hills Utsyn mot Machakos Like utenfor Machakos – rett før du starter på bakkene oppover mot Mua Hills, er det en plass hvor vannet renner oppover. Underlig fenomen – kanskje et opptisk bedrag, men veldig spesielt. Da vi stanset, og de lokale så det var en muzungo i bilen, var de lokale svært så ivrige til å vise fenomenet. Det er mye du kan oppleve når du reiser rundt – litt sånn på måfå….
Vann er alltid fascinerende. Ikke minst i Kenya hvor det også er en mangelvare. Denne elva heter Athi River og starter ved Nairobi National Park svinger seg nesten helt opp mot Thika før den renner mer i retning mot kysten. Ved Tsavo møter den en annen elv og blir Galana. Vi snakker om Kenyas nest største elv. Oppe ved Thika danner den et fascinerende fossefall – mange løp – mange fosser. Turistene møter villig opp. Det er imponerende når det er vann i elva.
så skummet fyker…. Selvfølgelig var det noen som ville vise oss at de kunne stupe fra fossen og ned. Det tror jeg de skulle ha 100 sh for hver. Stor underholdning:
