Koret CON BRIO i Berlin i juni1975 Så kom mange år med nordnorske tilstander. Bodø var byen og ungene kom etter tur, ei jente og en gutt. Likevel fikk jeg en tur til Trondheim og Berlin (!) med koret Con Brio. Berlinturen var spesiell siden vi reiste med tog fra Sverige gjennom DDR til Øst-Berlin, så ble vi kontrollert før vi “landet” i vest. Veldig interessant og spennende å besøke Berlin i 1975 da byen var uhyre delt og Muren var svært så synlig. Den mente våre verter vi måtte ha med oss.
Sassnitz på Rügen Allerede på toget fra Sassnitz merket vi at vi var i en uvennlig stat. Konduktøren forlangte en alfabetisk deltakerliste – ikke en som var delt opp i stemmegrupper som tenor, bass, sopran og alt. Vi var glad for at toget var i bevegelse.
Forstad til Berlin Da vi kom til Ostbahnhof i Berlin, ble vi geleidet over til et annet tog omkranset av “volkspolizei” med maskinpistoler. Før toget forlot stasjonen, ble vi og toget grundig sjekket bl.a. av sjæferhunder. Ved Friedrichstrasse stoppet toget på ny, og en ny sjekk ble gjort før toget endelig kunne dampe inn på Zoo stasjonen i Vest-Berlin. Tilsvarende skjedde da vi forlot Berlin for å reise gjennom DDR til Hamburg. Førsteinntrykket av DDR var heller grått og kjedelig. Rett etter vi startet fra Ostbahnhof i Berlin, kjørte toget over ei bru og vi så ut over ei brei gate der det nesten ikke var et menneske å se. Det var Øst-Berlin sentrum.
Vi skulle besøke et kor som hadde tilhold i Spandau – en bydel som ikke var totalt ødelagt av krigen. Vi ble installert hos private familier som fortalte hvordan det var å leve i Berlin som var omringet av DDR på alle kanter. På 70-tallet var forholdet mer avslappet enn årene før. Vi hadde øvelser i kirken i Spandau som var fra 1200-tallet. Deilig å være der i det svale kirkerommet når det var 30 grader ute. Like bortenfor – i Spandaufengselet – satt fortsatt Nazidømte Rudolf Hess og vansmektet i sin fengselscelle. Her var det masse historie.
St Nikolaikirche, Spandau Vårt vertskap tok oss med til sentrale deler av Vest-Berlin som Kudamm, Olympiastadion; vi var også på konsert i Filharmonien – uten Karajan (husker ikke hvem). Men vi ble også tatt med til Muren ved Brandenburger Tor, Potsdamer Platz, Checkpoint Charlie og andre steder ved Muren så vi virkelig skulle på se hva slags galskapens system det var på den andre siden av grensen.
Brandenburger Tor med Muren Muren og vaktposter ved Spree. Mange som prøvde å svømme over Spree, ble skutt her. Jeg husker vi diskuterte bakgrunnen for at Muren ble bygd i august 1961 i en klasse. Jeg hadde hørt at det var det kommunistiske systemet som hadde problemer med å holde på ungdommen. Det var litt for enkelt bare å vandre gjennom Berlin for å komme til vesten. Motargumentet var at vesten bygget Berlin bevisst som et trekkplaster for ungdommen fra øst ved å bygge attraktive kjøpesentre og boliger rett ved sonegrensa. Vest-Berlin var et trekkplaster for eventyrlysten ungdom. Kanskje det er noe rett i det. Ideen om å bygge mur som en beskyttelse er tatt opp igjen i våre dager – ikke minst i den amerikanske valgkampen.
Checkpoint Charlie. Her måtte utlendinger som ville reise til Øst-Berlin passere. Zoo og Kudamm Vest Berlin Olympiastadion fra 1936 På veien hjem hadde vi noen timers opphold i København. Da klatret jeg opp i tårnet på Vor Frelsers kirke og fikk en fantastisk utsikt over byen, men opplevde faktisk at høydeskrekken stoppet meg!
Tårnet til Vor Frelsers kirke, (Ikke mitt bilde, men alle andre er tatt av meg!)
Seinere har jeg besøkt Berlin mange ganger, men det skal jeg komme tilbake til.
Ut, vil jeg, ut! (I want to go…) I dag tar vi det som en selvfølge at enhver ungdom som har passert noen og 20 år har vært “halvveis rundt jorda” – eller noe sånt. Det er vel og bra.
Jeg er en norsk nordmann fra Norge født under 2.verdenskrig. Ved å studere røtter har jeg kommet fram til at min mors familie kommer fra bondelandet på Romerike, min fars familie fra Drammen.
Jeg vet ikke så mye om familiens reisevirksomheter gjennom tidene, tror de hadde mer enn nok å stri med her i gamlelandet. Jeg vet at to av min mors tanter emigrerte til USA, til California og ble der, men det var det mange norske familier som opplevde. Jeg vet at min bestemor har vært i Tyskland i mellomkrigstiden. Hun var handelsreisende så det var kanskje nødvendig å ta en tur utenlands. Min mor var på ferietur i Tyskland i 1937 og opplevde nazistatens tilblivelse – uten at hun fortalte så mye om det; bortsett fra om en venninne som rotet seg bort på toget. Bildene hun satte i album fortalte sitt:
Berlin 1937 Min onkel var vel den som endret noe på mønsteret: Han studerte språk, tysk, engelsk og fransk og måtte reise ut for å lære språkene for igjen å kunne undervise i dem. Under krigen fikk han ett år i lærenes arbeidsleir Kirkenes, etter krigen var han ett år i USA som rekonvalisent. Han var den mest internasjonale i min familie.
Jeg husker godt fra min barndom og oppvekst at noen få av mine venner hadde vært utenfor Norge. En i klassen min var med et guttekor til USA – det var gjevt. Brevene hans ble lest høyt i klassen. I gymnaset var det et par elever som dro til USA som AFS utvekslingsstudenter. Det hørtes spennende ut, men jeg ble “ved min lest”. En fetter av meg dro til USA noen uker på ett eller annet program. Det misunte jeg ham.
København (Copenhagen) from air, 1969 Min første tur ut av Norge – helt til Danmark – var i 1955. Det var MS “Kronprins Olav” som brakte Bolkeløkka skoles strykeorkester til København for å spise frikadeller. Det var en tøff tur med de vanlige turistaktiviteter for barn med Tivoli som høydepunktet.
Tivoli? no, Liseberg. Min andre tur utenlands var i 1958. Da var vi tre gutter som syklet til Göteborg. Det vil si – vi syklet vel ca. halve veien, resten tok vi tog. Og – vi måtte sykle på venstre side i Sverige – uten at jeg opplevde det som noe stort problem. Da var nok bilene og de mørke gatene i Göteborg verre.
Göteborg 1960-årene ble en revolusjon innen reiselivet da charterturismen oppsto. Å reise til Mallorca ble mer og mer vanlig, men ikke i min familie. Min mor reise en del etter at hun ble pensjonist, men sjelden med fly. Selv foretok jeg min første store utenlandsreise påsken 1967 med tog til Roma sammen med en kamerat. Var innom Danmark, Tyskland, Østerrike før Italia og opplevde selv på toget noe av de forskjellige landenes egenart – natur og menneskene. Selv om kameraten min hadde vært mye i Italia, var jeg engstelig på turen, men etter hvert forsvant engstelsen mer og mer og jeg ble mer og mer nyssgjerrig.
We greet the pope, easter 1967 Allerede samme våren var jeg på mitt neste utenlandsbesøk – til Kiel i mai 1967. Det var det første offisielle besøk UiO hadde til et universitet i Tyskland etter krigen. Det var selvfølgelig historisk institutt som var på tur. Mange av studentene drømte nok om billig tysk øl. Det ble det også, men det var et interessant møte med et universitet som oppsto omtrent samtidig med universitetet i Oslo under Napoleonskrigene. Vi fikk også en tur til hansabyen Lübeck og i nærheten fikk vi et lite glimt av “jernteppet” – grensa til DDR. Det var en litt skremmende opplevelse. Vi var kommet et lite hakk nærmere nyhetene.
View from University in Kiel.
Kiel med rådhuset hvor vi ble tatt imot av borgermesteren Med på turen var også den “evige” student Gjertsen. Han var mange av lærernes plage med sine evige spørsmål om konspirasjonsteorier han hadde viklet seg inn i. Munterhet ble det da en av de tyske professorene trodde han var en norsk professor. Ingen sa noe, men den tyske professoren trakk seg etter en stund litt forbauset tilbake, for så seinere å bli forklart misforståelsen.
Kiel, students and professors talking in the city of Kiel.. Studiene skulle også føre til en ny utenlandsreise våren 1969. Da holdt jeg på med historie hovedfag. UiO geografi hadde utveksling med universitetet i Aberdeen, så en lærer og fire studenter dro av gåre – en av dem var meg. Det ble en kombinasjon av besøk, whiskeytesting, observasjon av det skotske samfunnet – på godt og vondt, samt en tur med bil (flying studies) fra Edinburgh til London på 4 dager.
English landscape Vi fløy til Prestwick utenfor Glasgow i et fly fra “Pan Am” med 6 passasjerer og 8 flyvertinner. Ikke rart at “Pan Am” gikk konkurs noen år seinere!
Old and new buildings in Glasgow I Glasgow fikk vi møte et samfunn i oppløsning og vist rundt av en professor i geografi; skipsverftene var konkurs, de gamle overbefolkede husene var i ferd med å saneres, de nye husene på 30 etasjer hadde folk store problemer fordi de måtte læres opp til å bo moderne, klokka 10pm kom folk ravende ut av pubene som stengte da – aldri opplevd så mange full folk på en gang. Vi besøkte også skotske new-towns der arkitektene fikk utfolde seg, vi reiste også med lokalbuss der konduktrisen i 2. etasje gikk fra fang til fang. Universitetet hadde en camp like ved Inverness så vi fikk oss en tur rundt i midt Skottland også. Mye av dette har jeg dokumentert fordi jeg tok mange lysbilder.
A room with a view, hotel in Glasgow Jeg synes det var interessant å oppleve et samfunn så forskjellig fra vårt, der folk bodde tett innpå hverandre i like hus der den eneste forskjellen var fargene på ytterdøra. Men når jeg først var i London fikk jeg oppleve en konsert med Royal Philharmonic Orchestra med Sir Charles MacKerras på selveste 1.mai. Det var gøy!
Royal Festval Hall, 1969 Også i militæret fikk vi en uventet tur til det store utland: Danmark. Vi erobret de store sandynene i nord, Råbjerg mile og noen sanddyner ved Løkken. Flott oppdrag. Militær vennskapsutveksling!
Conquering danish sand Neste tur ut var også knyttet til studiet: Tur til Sverige, spesielt Stockholm for å studere hvordan man tilrettela friluftslivet i Sverige. Mest konsentrerte vi oss om Stockholm, men jeg tror ikke vi fant ut at Stockholm hadde noe som kunne konkurrere med Oslomarka, som var vårt studieobjekt. Men skjærgården kunne derimot ikke sammenlignes med Oslos. Vi var en tur innom Bergslagen og den historiske byen Sigtuna. En viktig observasjon vi gjorde som jeg husker var hvor tom den svenske landsbygda virket i forhold til den norske. Den svenske “glesbygdspolitiken” var virkelig effektiv, men du verden så trist det så ut.
Stockholm i 1970 At bryllupsreisen i 1972 gikk til utlandet var vel ikke mer enn naturlig – til Syden i mars: Taormina på Sicilia – takket være Tjæreborgpresten! Et lite innblikk i mafiose tilstander ble det, men også masse gresk og romersk historie samt vulkanhistorie – Etna var jo nærmeste nabo. Både geologi og historie var temaer som ble berørt på denne turen – og pizza! Det var en nyhet i Norge, men ikke i Italia 🙂
Taormina og Etna
PS. I 1972 hadde jeg vært på Nordkapp, utforsket det indre av Troms og området rundt Bodø i det militæret, vært på Nord-Norgeturné med kor, tur til Helgeland med venner, arbeidsleir i Trøndelag, sykkelturer på Nord-Vestlandet og Vestlandet, studieturer til tilsvarende steder, fjellturer i Jotunheimen og Rondane, studietur til Sørlandet, ble forlovet med en sørlending, Vadsø ble nådd året etter. Da bodde jeg i Bodø, så Norge var allerede rimelig godt dekket.
I denne sammenhengen kommer min store forglemmelse: I perioden 1972-73 var jeg to ganger i Finland: Første gang i februar 1971 med et kor fra Musikkonservatoriet i Oslo. Vi framførte moderne kormusikk i Helsinki. Det var en iskald opplevelse. Det andre besøket i Finland var 1973 – i juni – da vi kjørte på smale finske veier i nærheten av Enaresjøen. Husker vi måtte være obs på reinsdyr OG jeg måtte ut og skrape ruta for mygg. De opptrådde i enorme mengder….
Kristiansands Avis hadde sist torsdag en enquete om busstilbudet. Folk var stort sett fornøyd, eller brydde seg ikke om det – de brukte bilen uansett. Min påstand er at busstilbudet i Kristiansand er mangelfullt (for å si det mildt) og at det mangler politisk vilje til å gi innbyggerne et skikkelig kollektivtilbud gjennom AKT.
Der jeg bor er tilbudet ok mellom kl. 0700 og kl. 1700 (avgang hvert kvarter), deretter reduseres det med 50%, på lørdager tilsvarende med 50% og på søndager 80%. Enkelte steder i Kristiansand mister kollektivtilbudet fullstendig i helgene. Slik kan vi ikke ha det.
(kinesisk bussløsning) Der jeg vokste opp – for nokså mange år siden – hadde vi et fast kollektivtilbud med 20 minutters rute hverdager OG LØRDAG OG SØNDAG! På min holdeplass betydde det at jeg kunne gå på holdeplassen kl 01 , 21 og 41 og det ville komme en buss/trikk. På min holdeplass kunne jeg gå søndags morgen kl 0801, og det ville det komme en buss/trikk. Vi visste at vi kunne reise kollektivt alle dager i uka – uten noe problem – uten å måtte pugge avgangstidene. Dermed kunne en godt klare seg uten å bruke bil. Denne måten å tenke på er totalt fremmed for politikerne – de som har med kollektivtransporten å gjøre – i Kristiansand.
Hva har skjedd med kollektivtilbudet der jeg vokste opp? Rutefrekvensen har økt til hvert 15. minutt (unntatt tidlig søndags morgen – da er det 30 minutter til kl. 1100). Kapasiteten har imidlertid økt med 200%!
Jeg mener at måten å tenke kollektivtransport på må endres i hele Kristiansandsområdet. Regulariteten må forbedres – ikke bare på hverdager, men også på kveldstid og i helgene. Bare et eksempel: For meg er det totalt umulig å reise på søndagsbesøk til Lyngdal, første buss fra Kristiansand går kl. 1215. Det er en vits!
Årsaken til at bussene blir forsinket i Kristiansand, er den tungvinte ekspederingen. Bussene kan stå opp til 10 minutter på en holdeplass for å ekspedere passasjerene. Ikke rart at forsinkelser oppstår. Det må utvikles et mye smidigere system der alle ikke nødvendigvis må gå gjennom fordøra. Kristiansand bør dessuten bare være en sone.
Bussparken i Kristiansand er moden fornyelse. Da Nettbuss overtok for noen år siden, stilte de med relativt moderne busser. De fleste bussene er i dag gått ut på dato. Det fins i dag mange alternativer til diesel. Og hva med leddbusser? Eller trikk?
“Tuuut tuuut” – gamle lok 5 blåser i fløyta – det er tid for avgang. Konduktøren har blåst i fløyta og viftet med det grønne flagget. Alt er klart. Folket har kommet i store mengder. Det er stordriftsdag på banen. Alt som kan rulle og gå er ute på skinnene for å vise seg fram. Alt frivillig mannskap er utkalt for å gi folk en nostalgisk (for de eldre) reise til en tid som var.
Setesdalsbanen er unik på mange måter. Banen krevde spesielt materiell ikke minst på grunn av stigningsforhold – nettopp på den delen av banen som er bevart for ettertiden: Grovane – Røyknes. Derfor er de bevarte lokomotivene de eneste i sitt slag i Norge. De som var i drift nå på søndag 14. august, 5 og 6, var begge fra 1905. Nr. 5 er den klassiske arbeidshesten på banen, mens nr.6 egentlig var en lokaltogsmaskin som ble brukt mellom Grovane og Kristiansand. Det er dette banen kan vise fram, ikke bare hvordan det var å reise i gamle dager.
Damplok var enerådende i Norge fram til mellomkrigstida. De ble også utviklet til å bli bedre og bedre reint teknisk – og økonomisk. I det lange løp klarte de ikke å konkurrere med ny teknologi – diesel- og elektriske lokomotiver overtok. På Setesdalsbanen var det god gammeldags damplok-teknologi som rådet – noe som også var en av årsakene til at banen ble nedlagt i 1962.
Selv på Setesdalsbanen prøvde man i sin tid å møte kravet til mer effektiv transport ved å sette inn bensindrevne motorvogner – egentlig overført fra Flekkefjordbanen. Jeg husker jeg besøkte Byglandsfjord stasjon sommeren 1962 og så toget komme – og ble svært skuffet – dette var stygt – og ingen damp. Den ene bevarte av bensinmotorvognene er dessverre ikke i drift i dag, men derimot en enda mer moderne dieselmotorvogn fra Sulitjelmabanen – bare så vidt fylt 50 år! Dens fettere har jeg reist med mange ganger – ikke minst på Arendalsbanen (BM86). Det er ikke så mange år siden de sluttet å gå der. For meg er derfor “Sulitelma” den mest nostalgiske av alt materiell på Setesdalsbanen.
Vognene er alle hentet fra andre baner – først og fremst fra Vestfoldbanen, men det er vel en viss mulighet for at flere av dem kan ha gått på Setesdalsbanen tidligere. De representerer en passasjerkomfort jeg husker fra min barndom – særlig lokaltoget mellom Oslo V og Sandvika. Treseter eller lærtrukne treseter fant du vel ikke på langdistansetogene. Dessuten satt du der i teakvogner med kupéer – 8 i hver kupé. Den typen vogner fantes ikke på Setesdalsbanen.
I dag fikk vi oppleve rangering av godsvogner på sporet. Interessant, ikke minst for det nesten ikke skjer på norske spor i dag. Lokalgodstog er over og ut for mange år siden.
Vi fikk også møte frivillige som er entusiaster for sin bane. Det er også noe som blir lagt merke til, og som er en av de viktigste faktorene som bringer museumsbanen videre. Uten dem kunne Vest-Agder museet blåst en lang marsj etter drift på banen. Det er de som gjør banen til et virkelig levende museum.
Jeg vender stadig tilbake til Setesdalsbanen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det kan noe med at jeg har reist med tog (og trikk) fra guttedagene av. Husker jeg hang ut av vinduet på et dampdrevet lokalgodstog som brakte meg fra Jessnes til Oslo. Det brukte uendelighet av tid, men jeg husker jeg nøt det – hele veien. Jeg opplevde aldri å reise med Setesdalsbanen den gang den var i drift, med det lille unntaket jeg har nevnt. Banen er unik, og det er det som er det interessante ved banen. Jeg vender med glede tilbake.
Røyknes sentralstasjon Togmøte Beihølen Mange gikk tømmerrenna, og noen krysset elva Mye man kan oppleve, dessverre var den død. Grovane vognhall
I have been travelling around the western part of Norway for many years. My first visit in the west was in 1955 when I was a boy and did visit places like Årdal, Borgund and Lærdal in Sogn and 1958 when I did visit Bergen, Florø and Nordfjord. The impression has always been great; the landscape is beautiful, breathtaking and dramatic. That depends where you go. In the years to come I did visit Vestlandet so many times – even on bike – and always have the same impression, but of course the impressions develops other ways when you become older.
Aurland at Sognefjord. It’s probably the combination of sea, fjord, mountains and even glaciers that is so unique for the landscape. I must admit that you will find much of it also in Northern Norway – where you also have the midnight sun in addition. But the fjords are bigger and more dramatic on the western part.
Sognefjord You will find the big fjords in the four counties (fylker) of Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane and Møre og Romsdal. In the south you will find the little Jøssingfjord – dramatic also because what happened there in February 1940, was very important for WW2 and Norway. Boknafjord and most important Lysefjord with the famous pulpit and Kjerag (a rock between two mountainsides you may jump on if you are comfortable with 1000 meter just under your legs).
Bolten, Kjerag The beautiful Hardangerfjord, dramatic Sognefjord – the longest (about 175 km) and deepest (1308 meter) of them all, Sunnfjord, Nordfjord, Storfjorden with Hjørundfjord and the famous Geirangerfjord and Romsdalsfjord. And the fjords continue further north.
Geiranger
Fjærland by Sognefjord This type of landscape you will find only in Norway, Greenland, Chile and Southern Island of New Zealand. The big glaciers that covered big parts of the earth once upon time made them. The fjords are even bigger and the landscape is even more dramatic in Greenland than in Norway, but it’s not so easy to go to Greenland – even Chile and New Zealand are very far away. An other issue is that you will find an historic perspective in the fjords of Norway: People. More than one million people live to day in the four counties mentioned above.
Farm by the Hardanger fjord When people arrived in Norway after the last ice age they settled everywhere where it was possible to settle – also in the fjords, because people did survive of a combination of agriculture and fishery – and they also went “viking” – going abroad to raid, steal and rob. It was farms everywhere where it was some little space. In this area you also will find some of the oldest churches in Norway, the stave churches built 900 years ago.
Urnes stave church, the oldest Hopperstad stave church
Borgund stave church, the most impressive. Later when the population grew in the 18th century, they built even farms where you would believe it was not possible to have a farm – high up along the brims of the fjord. The fields were steep and the kids had to be towed up not to fall down from the high cliffs. Going to town (even to school) was a dangerous expedition itself – and some farms were even destroyed by avalanches. The rate of poverty was very high – even the families did get plenty of kids. (You almost find the same situation in many countries in the third World to day).
In the 19th century the situation turned another way: Industrialisation and the possibility to emigrate to USA. More than 850 000 Norwegians run to USA in the 19th century. Some come back, but it is the highest rate next to Ireland of emigrants going abroad according to the number of inhabitants. And it’s no doubt about it that Vestlandet did pay a huge contribution to the number of emigrants. Also the southern part of Norway did the same – because the farms here were to small to survive in the long run – and some did shuttle to US up to day. So you will find immigrants from the western part of Norway especially up north, Wisconsin, Minnesota and the Dakotas.
Åndalsnes is situated at Romsdalsfjord, and does have some industries. But some industrialisation also did occur. In the start it was the textile industry. Lots of young girls working in this industry – the labour were there. The wool was there, but the technology was imported. Also furniture and confection industry did occur, but after 1900 it started a big industrial development due to the development of hydroelectric power production just in this part of Norway. Vestlandet is still the biggest producer of hydroelectric energy used for producing aluminium and other metals. It’s not only the oil.
Tyssedal power plant from 1920ies. But the tourists are not so interested in industry. They want to see the real thing, the nature, fjords, the mountains and the glaciers. And they come with boats – like one of the biggest admirers of the spectacular landscape – the German Kaiser himself – Willhelm II. He sometimes brought the whole fleet when he during summertime went to the fords to enjoy himself. Some did say he did prepare the WW1 when he went to Norway. I don’t think so. But also the british noblesse went to Norway for hiking and fishing salmon.
Åndalsnes Kvikne hotel, Balestrand, originally made for the british lords. View from Folgefonni glacier Nigardbreen glacier, Jostedal Some say that New Zealand’s Fjord land is very much like the Norwegian fjord landscape. I have been there, and I don’t agree. The fjords in New Zealand are much shorter and it is a wilderness – nobody lives there. In N-Z the mountains are quite resent, it’s still many earthquakes going on. And they go up – and down. In Norway we do have the great plains on top of the mountains (where we also have the big glaciers) – they don’t exist in N-Z. And the mountains here are pretty old – more than 300 million years.
New Zealand mountains Lake Te Anau, N-Z When we visited the Southern Island of N-Z, we wanted to go to Milford Sound to see the most famous fjord in N-Z. When we come halfway, it started a heavy snowfall. The snow was wet and very slippery – we did know that type of snow from back home is not the best to drive with summer tyres. So we decided to go back to Te Anau. Later the same day we did talk to a local guy and told the story. He asked us where we come from. We told him we come from Norway, and he laughed and said we didn’t miss anything – what they did have in Milford Sound, we did have tenfold in Norway. He had been to Norway and watched the fjords – and even gave his son the name: Fjord.
Fergekø ved Balestrand En liten hvil på ferga over Sognefjorden. Fra ferga har en flott utsikt til alle kanter, til eplebygda ved Leikanger og Hermansverk, til Balestrand med Kvikne hotell, til Vik og Vangsnes med statuen av Fritjof den frøkne som den tyske keiser Wilhelm II i sin tid skjenket denne bygda – som takk for alle somrene han fikk tilbringe i Sogn? I tillegg dukket en nise opp og lekte seg langs siden av ferga.
Balestrand Noen bor her. Fritjof Vik i Sogn har jeg jo et forhold til. Der var jeg på sykkeltur for første gang i 1968. Der hadde sykkelkameraten min sin kjæreste (de er fortsatt gift). Søstera hennes jobbet på meieriet – som fortsatt produserer gammelost. Den gang syklet jeg opp til utsikten. Mange år seinere kom jeg tilbake med bil og sykkel. Da valgte jeg å sykle langs fjorden og inn Arnafjorden. Koselig, men noe våt tur. Denne gangen ble det et kort kafebesøk og et raskt besøk til Hopperstad stavkirke, men uten å gå inn. Stavkirkene er flottest fra utsiden. (Men jeg har vært inne i den flere ganger tidligere).
Hopperstad stavkirke Så var det ny opptur med stopp ved utsikten – som vanlig. Vikafjellet var regnfullt, men greit å kjøre. Lite snø i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Forstår godt at denne fjellovergangen er svært utsatt vinterstid.
Vik i Sogn Da vi nærmet oss Voss, forsto vi at vintersport sto i høysetet. Hytter, hoteller og anlegg var bygget ut mange steder. Selve Voss ble besøkt for å spise middag. Også denne gangen havnet vi på en typisk norsk kebabrestaurant!! Hvem serverer egentlig god norsk tradisjonsmat? Jeg må innrømme at mine afrikanske venner ikke er så glad i norsk tradisjonsmat, særlig ikke den yngre garden. Hvis McDonalds hadde vært etablert på Voss, hadde det vært stedet….
snø på Vikafjell Fra Vikafjellet Foss med sprett Vossestrand Voss sentrum Fra Voss mot Hardanger var veien bort imot helt ny. I 1966 syklet jeg ned Skjervet langs jernbanen. Nå så jeg ikke noe til jernbanen eller fossen i Skjervet, derimot noen lange tunneler som plutselig brakte meg ut på ei utrolig flott bru: Hardangerbrua!
Hardangerbrui Imponerende byggverk – helt sikkert nødvendig – og spesielt med rundkjøringer inne i fjellet. Den skal være en av de lengste hengebruer i verden med et spenn på 1 400m – lengre enn Golden Gate! Hadde en nå kunnet følge opp med litt bedre vei langs Hardangerfjorden hadde alt vært utmerket. Den er både smal og svingete – og vi opplevde situasjoner hvor møteplassen var så trang at to busser ikke kom forbi hverandre. Det er ingen motorvei som trengs, men en vanlig tofelts vei. Selv i vår miljøbevisste verden burde dette være en nødvendighet.
Kinsarvik med kiosk Kinsarvik med troll Kinsarvik med kirke fra middelalderen Kinsarvik var vårt siste overnattingssted. Overraskende nok var det ingen problemer med å få overnatting på hotellet der. Der har jeg også overnattet før, og hadde gleden av å sykle til Kinsoelva og vandre oppover og nedover alle de fantastiske fossene som fins der. Denne gangen nøyde vi oss med en liten runde i sentrum der Sal fikk teste en ekte telefonkiosk, klemme noen utskårne troll av tre, vandre langs utløpet av Kinso, se ferga til Utne komme og gå, beundre den gamle middelalderkirken fra utsida (var i gudstjeneste der under sykkelturen i 1962), og se på minnesteinene som var satt opp for ofrene fra siste krig. Været var dessverre nokså utrygt.
Kinso Om natta regnet det i bøtter og spann. Brannalarmen gikk rett før klokka 6 om morgenen. Årsak: En som tok en litt for het dusj!! Været var fortsatt utrygt neste morgen da vi reiste langs Sørfjorden innover mot Odda. Vi beundret eplehagene underveis og utsikten på den andre siden av fjorden før vi inntok Odda. Litt sightseeing der også, litt fotografering og litt gøy, før vi dro videre innover Sandvinsdalen mot Låtefoss.
Hardangerfjord Odda Det var ikke bare Låtefoss som var sprutende denne morgenen, jeg syntes det sildret og rant fra alle bekker og elver som fantes før vi ble overveldet av Låtefossen. Den måtte beundres. Jeg har vel alltid stoppet der. Denne gangen var Salmah i fyr og flamme – hun ville helst klatre så nært elva som mulig. Det tillot ikke mammaen, men temmelig nært kom hun. Kanskje dette var høydepunktet på hele turen?
Låtefoss Videre gikk det oppover til en ny fjellovergang. Seljestad er ikke det samme som det var. De to tunnelene gjør det lett å klatre over til Røldal – der veien går i store slyng ned til vannet. Det var litt annerledes i 1962 da vi måtte dra syklene helt til toppen av Seljestadfjellet, 1100 meter over havet.
Stavkirken i Røldal I Røldal hamstret vi lunsj som vi hadde tenkt å spise oppe på fjellet et sted. Vi rakk også et besøk i stavkirken – som kanskje ikke er så typisk utvendig, mens den innvendig er rikt dekorert med 1700-talls rosemaling. Dessuten har kirken et krusifiks som svetter ved jonsokk.
Da var det bare innspurten igjen. Haukelifjell var grei å komme over, selv om jeg synes at tunnelene her har vært vel trange. Nå var de blitt bedre. Å kjøre over Dyrskar, det høyeste punktet på den gamle veien, er et godt alternativ sommertid. Denne gangen hadde jeg baktanken om at det kanskje var hyggelig for mine afrikanske damer. Veien er smal og svingete, skikkelig gammeldags (men vi kjørte da på noe tilsvarende da vi kjørte langs Sørfjorden!). Sauene beitet fredelig ved veien eller lå og nøt stillheten på veien. Her hadde vi det siste “ut i fjellet slippet”. Selvfølgelig ville Salmah bort til den eneste snøflekken som lå igjen et godt stykke fra veien. Det var ikke helt godt i bare t-skjorte. Termometeret viste trass alt bare 7 varmegrader.
Hvor er Sal? Herfra over Setesdalsheiene og Setesdal og hjem ble en ren transportetappe. Men været var ikke så verst – så dalen fikk vist seg fra sin beste side. Men det var fint å komme hjem.
Mine afrikanske jenter var svært fornøyd med turen. Det er klart at 9 åringen var litt utålmodig i baksetet. Det ble litt soving og ikke så mye titting ut av vinduene. Helst ville hun nok sett på tv hele tiden. Men av og til, når veien var svingete eller smal eller det skjedde noe som var skummelt, var hun absolutt med. Og når vi hadde stopp, var hun den første som løp av sted. Jeg vet ikke hvor mye hun vil huske av turen. Hun var også tidvis min fartskontrollør?.
Mammaen var nok mer bevisst hva hun opplevde. Naturen på Vestlandet var for henne overveldende. Hun fikk nesten lyst til å bo der. Men norske veier var ikke noe for henne. Hun sa at selv om hun fikk norsk sertifikat, ville hun ikke kjøre på de smale vestnorske veiene. Nei vel, det er vel noe en må venne seg til.
Jo da, Vestlandet er en reise verdt!
Personlig vil jeg nok i framtida foretrekke en tur der en ikke trengte å kjøre så langt og heller bli på et sted i noen dager. Det er noe jeg har gjort flere ganger tidligere – da med sykkel på kroken – eller fjellstøvler i baggasjen. Da har jeg benyttet sykkelen til å dra på kortere eller lengre turer i området omkring – for eksempel slik jeg gjorde i Stardalen, Jølster, Veitastrond i Hafslo, opp Flåmsdalen i Flåm og langs Kinso i Kinsarvik – eller for den saks skyld Aurland og Auralndsdalen, Flåm og Flåmsdalen – eller ligge på en turisthytte som Sota seter og gå dagsturer i fjellet. Da følte jeg at jeg ble bedre kjent på stedene jeg reiste til.
Turen på kartet. Er en biltur i dag miljøvennlig? Det er ikke så lett å svare ja på, men i dag er det ingen andre alternativer hvis du virkelig vil komme deg rundt. Vi leide en hybrid Toyota Yaris. Den var utmerket å kjøre, men du merket den var litt sein i oppoverbakker. Men ellers var den alle tiders og bensinforbruket var begrenset. Jeg vennet meg raskt til selve hybridteknologien. Det er jo som å kjøre en bil med automatgir.
Leide en bil et par dager hjemme og fant ut at bilen hadde et forbruk på ca 0,3 liter pr. km.(14 liter på 360km). Det må være akseptabet.
Jeg har alltid synes at turen mellom Tyin og Årdal er en fantastisk flott opplevelse. Jeg har reist der med buss tidligere – så tidlig som i 1955 hvor det var 45 svinger fra toppen av fjellet og ned, der bussen måtte rygge i flere svinger. Veien var så smal og svingete at det var timeskjøring. Seinere har jo veien blitt bygd om slik at nå står det vel bare 4 svinger tilbake. Dette var første gang jeg kjørte den med bil, men det bød ikke på noen problemer – bortsett fra at du måtte være observant fordi de krappe svingene startet inne i tunnelen.
Utsikten mot Årdal er fenomenal, og du blir overrasket over at det i det hele kan bo mennesker i dette trange dalføret. Et lite forstadsområde hadde nesten overrislingsanlegg fra de nærmeste fossene. Fjellene hang over bebyggelsen. Det var et sted jeg aldri kunne tenke meg å bo.
Øvre Årdal (Farnes) spiller fortsatt en viktig rolle i det som også er en av Norges viktigste industrier – aluminiumsproduksjon. Norge er jo en av verdens største produsenter av aluminium og fabrikken her i Årdal er av de største. Det er stor tilgangen på elektrisk kraft som er hovedårsaken til denne lokaliseringen. Selv om Årdal ble bygget opp etter 2.Verdenskrig, er stedet ganske trivelig. Dessuten er stedet svært nært flotte naturområder som Utladalen, Vettisfossen, klatreparadiset Hurungane og inngang til Jotunheimen.
Da vi syklet her i 1968, fikk vi hjelp av en bil fra Hydro som lyste oss gjennom de to mørklagte tunnelene mellom Øvre Årdal og Årdalstangen. Denne gangen kjørte vi på en utmerket vei og med rikelig med belysning i tunnelene. Vi nøt utsikten mot den dramatiske naturen på den andre siden av vannet. Nå gikk veien videre forbi Årdalstangen langs fjorden til fergeleiet ved Fodnes. Nå var vi kommet inn på veien fra Lærdal, 5, og jeg trodde det skulle være stor trafikk og lang kø til ferga.
Det var det overraskende nok ikke. Vi fikk plass på første ferge – som ikke ble full en gang og ble transportert i det flotte været til Mannheller på den andre siden. En slik fjordtur er et deilig avbrekk i en tur med mye bilsitting. Har alltid prøvd å legge inn rikelig med stopp underveis. Det er ikke så lett bestandig – avhengig av tidsskjemaet en har – og hva som er å oppleve.
Fergeleiet ved Mannheller ligger nærmest i direkte kontakt med fjellet – så vi la i vei gjennom tunnelen. Kaupanger forsvant dypt der nede – selv om stedet har en flott stavkirke. Vi satte kursen mot Sogndal, men valgte ikke å stoppe der heller. Bygda har bare butikker å by på. Stedet kaller seg den eneste bygda med et fotballag i eliteserien – akkurat som om det er så viktig. Men syltetøyfabrikken til Lerum var fortsatt der. Jeg husker godt at de averterte i Bergensavisene: “Alle spyr etter Lerums safter” for mange år siden. Det slo ikke helt an, men vakte stor oppmerksomhet!
Sogndal er jo utgangspunkt for mange alternativer. Enten mot Leikanger og epletrærne langs Sognefjorden, eller nordover inn i breenes rike mot Hafslo, Jostedal og Sognefjellet eller den veien vi valgte gjennom tunnelen til Fjærland og videre i ny tunnel til Jølster.
Fjærland var jo uten veiforbindelse lenge fram til da tunnelene ble bygd på 80 og 90-tallet (1986 og 1994). Nå er Fjærland blitt bokby (stedet har 300 innbyggere) og her ligger også Norsk bremuseum. Vi ser ikke så mye til breene i dag, selv om en skimter Suphellebreen høyt oppe i fjellsiden. Breene har trukket seg mye tilbake de seinere årene. Her ender Jostedalsbreen. Derfor har Fjærland vært senter for brevandringer i over 150 år. Vi valgte å stoppe her, vandre litt rundt i bokbyen, handle på Joker og nyte tilværelsen. Jeg synes at Fjærland er et av de vakreste stedene i Sogn.
Mundal hotell Litt spesielt er det at USAs visepresident under Jimmy Carter, Walter Mondale, stammer fra Mundal i Fjærland – et sted han har besøkt minst en gang.
Bremuseet med mammut Sognespråket er rikt på vokaler!! Vi tok selvfølgelig en stopp ved Bøyumbreen. Det var det nærmeste vi kunne komme en bre på den ruten vi hadde valgt. Men breen er på sterk tilbakegang – jeg var her for 6 år siden og kunne se forskjellen. Det er noe magisk ved en isbre. Mange blir tiltrukket og vil enten gå på, klatre eller utforske. Det var en gang fag for meg. I dag klarer jeg meg ved å betrakte og la meg bli imponert over mektig natur.
Bøyumbreen Lunde Turiststasjon var vårt neste overnattingssted. Det hadde vi kommet over ved en tilfeldighet. Det viste seg å være et hyggelig sted å overnatte. Det lå rett på utsiden av tunnelen fra Fjærland – vakkert lokalisert mellom steile fjell innerst ved Jølstravatnet. Vertinnen fortalte meg at stedet hadde vært turiststasjon for DNT i mange år med utgangspunkt for brevandring. Både bestefar og oldefar hadde vært breførere for DNT. Fortsatt hang en liten arm av Jostedalsbreen, Lundebreen, høyt der oppe og “tittet” ned på turiststasjonen. Det var det overnattingsstedet vi overnattet på som jeg følte hadde mest atmosfære.
Lunde turiststasjon Vi kom i regn, men etterpå gikk jeg en liten tur i det dramatisk/ idylliske landskapet. Dramatisk fordi fjellene omkring sto steile og nakne rett opp – bare bekkene kastet seg utfor i strie strømmer. Idyllisk fordi her var det vært gårdsdrift i lange tider – alt var grønt og frodig. Og så hadde Ola fått sin egen tunnel!
Jølstervatn En detalj la jeg merke til: Noen av elvene fra Lundebreen forsvant liksom inn i fjellet. Det fikk jeg seinere forklaring på. Det var nylig bygd ei “takrenne” – til et kraftverk rett i nærheten, Kjøsnesfjorden kraftverk, som utnyttet smeltevannet fra Jostedalsbreen uten at det syntes så mye i landskapet.
Vassenden Jølster Dagen etter bar det videre langs Jølstravatnet. Været var skiftende – regn, grått, litt sol innimellom, så regn – kalles ustadig. Det var et lavtrykk som ifølge metrologene hadde trivdes så godt på Vestlandet at det hadde blitt der hele sommeren. Svært få var begeistret for det!
Nå valgte vi å være skikkelige turister – ved å kjøre riksvei 13. Den er merket med turistveisymbol – en vei virkelig verdt å reise. Og det var den – selv om selve veien ikke var av særlig høy standard. Men vi møtte ikke mange på denne veien der den svingte seg opp og ned mellom fjell, bygder og koselige vann. Gaularfjellet var høydepunktet.
Plutselig sto vi overfor et spektakulært plattformanlegg. Utsikten over alle buktene og svingene på veien ned fra Gaularfjellet var utrolig flott. Interessant med slike byggverk – som ikke konkurrerer med naturen om oppmerksomhet, men gjør naturen “mer tilgjengelig”. Jeg har vært her uten det nyåpnede anlegget, så jeg vet forskjellen. Tilsvarende anlegg finnes på veien fra Aurland til Lærdal og på Trollstigveien.
Mine jenter fra Afrika ville se noe mer av Norge enn Kristiansand og tilliggende herligheter. Fat og jeg hadde vært en rask tur på Vestlandet i 2011 og en tur til Stavanger og Bergen med tog og buss noen år seinere. Men Vestlandet virket fristende – og måtte utdypes mer. Derfor planla vi en firedagers tur vestover med leiebil.
Siste fredag i juli la vi i vei. Det var sommer i følge kalenderen, men på Vestlandet hadde det regnet i bøtter og spann og et stort ras hadde gått og sperret veien ved Gudvangen. Vi måtte unngå den delen av Vestlandet.
Derfor satte vi kursen for Gol i Hallingdal. Det var mer enn langt nok (ca. 440km), men et bra utgangspunkt for en tur på Vestlandet. Dessuten la jeg ruten gå over Hokksund og la inn et gjensyn med Eggedal (der jeg var på leir i 11-års alderen). At en viss Ole Einar Bjørndalen også kom herfra, forsto vi da vi så statuen hans satt opp like ved veien. Viktigere for meg var at kunstnerne Christian Skredsvik og Theodor Kittelsen kom herfra. Det var her Kittelsen som guttunge møtte trollene han gjenskapte i bildene sine. Eggedal var et hyggelig gjensyn, særlig veien over mot Hallingdal med fin utsikt.
Kittelsen: Andersnatten 1890 Andersnatten 2016
I Gol var det heller vått, så det ble en heller kort tur rundt i sentrum for å finne noe å spise. Tilbudet av spisesteder var meget spinkelt – eller prisene var skrudd opp – slik at vi havnet til slutt på en kebabrestaurant. Vi lykkes også å få sett tårnet av stavkirkekopien som er satt opp like utenfor Gol sentrum. Heldigvis skulle vi få se mer ekte stavkirker seinere.
Vi overnattet på Skogstad hotell – der jeg har overnattet før – og som var ok.
Dagen etter bar det opp Hemsedal. Det er en dal som fullstendig har endret karakter. Hemsedal sentrum var forandret til et mini-Oslo. Hytter og hoteller florerte – det var bare å skynde seg forbi. Slik var det ikke her da vi syklet opp dalen i 1962. Men naturen kunne vi fortsatt nyte fra bilvinduet. For det er vakkert i vestlige delen av dalen ved Bjøberg – en gammel skysstasjon.
Bjøberg Så begynte nedstigningen til Vestlandet. Veien ned er ganske bratt, men ikke dramatisk eller skummel, men vi fikk sterke naturopplevelser underveis mens vi reiste nedover mot Borhaug. Det var skumlere da jeg syklet ned her i 1962. Derfra hadde jeg valgt å ta veien østover igjen – over Fillefjellet – forbi Nystuen (der de i sin tid hadde bjørner) til Tyinkrysset og så opp mot Tyin og veien over til Årdal. Veien var i ferd med å bli fornyet med noen lange tunneler – “se Norge fra innsiden”! Hyttene var i ferd med å spre seg i bjørkebeltet – noen steder over dette.
typisk skilt på norske veier! Fra Fillefjell
Nystuen på Fillefjell Ved Tyin hadde jeg håpet å få et glimt av Jotunheimen. Det ble heller beskjedne glimt, men du fikk en følelse av at det var høye fjell innover der noen steder. Vi stoppet for lunsj ved Tyinstølen turisthytte. Det ble et spesielt besøk.
Glimt av Jotunheimen
Tyinstølen Det ble et slags møte med Afrika i det norske høyfjellet. Ikke det: Serveringsdamen var fra Polen og verten het Ola fra Valdres, men når stedet der oppe i fjellheimen var stengt for sesongen, dro han til Afrika, til Kenya for å jobbe i flyktningleiren i Daadaab for UNHCR. Det ble mye “afrikaprat” mens vi spiste vår lunsj.
I går var det altså ett år siden jeg fikk mine to “jenter” hjem fra Kenya. Fatma hadde vært her tre ganger før, så hun visste litt om hva hun gikk til, Salmah hadde aldri vært i noe land utenfor Kenya før – i alle fall utenfor Afrika.
I dag snakker de begge norsk. Salmah har blitt så flink at hun gikk fra mottakskolen over til norsk skole etter 8 måneder. Mange vil si at hun snakker flytende norsk. Selvfølgelig er ikke alt på plass ennå, men det kommer det kommer. Hun har fått norske venner å være sammen med og leke med. Det hjelper med å få lært språket.
Fatma synes nok at det norske språket har vært det vanskelige. Det er kanskje noe med opplegget av språkundervisningen som det er noe galt med – der de vektlegger grammatikk framfor evnen til å snakke og bruke språket. Hun har faktisk 5 – 6 språk inne fra før av – engelsk og diverse afrikanske språk. Det burde være til mye hjelp, men det har det ikke vært. I november planlegger hun å ta eksamen i norsk på B1 nivå (hva nå det er!?)
home Selv har jeg måttet “ofre” et halvt år i Afrikas sol og varme. Jeg har hatt min første vinter hjemme på fem år, noe som slett ikke var så verst. Ikke minst fordi jeg hadde to flotte “jenter” å dele den med. For å si det enkelt – det å ha en familie en kan være nær ved er bedre enn sol og varme aleine i Afrika. Har jo tidligere strevd med ensomhetsfølelse i perioder. Nå har livet fått en større mening.
Da jeg møtte Fatma i Kenya, var hun ved et veiskille uten at jeg vil gå nærmere inn på det..
Her i Norge er hun villig til arbeide med hva som helst bare det gir et rimelig utkomme. Utdannelsen hennes som økonom fra universitetet i Nairobi er bort imot 0 verd her til lands – likeså hennes jobberfaring. Foreløpig har hun fått en avtale om å være vikar i hjemmehjelpstjenesten, men telefonen ringer alt for sjelden. Hun hadde håpet på å jobbe nå i ferien, men det var studenter som skulle ha de jobbene. Så vi får bare stå på – særlig nå som norskkurset nærmer seg slutten. Jobbtilbud mottas med takk!!!
Vi har nettopp søkt om forlenget oppholdstillatelse: Familiegjenforening. Det tar sin tid fikk vi vite. Vi søkte i april og fikk time hos politiet i juni. De sa at det nå vil ta ca. 4 måneder på å få vite resultatet av søknaden. Nå håper vi at vi får for to år slik at vi ikke trenger å søke på en stund. Det er ganske slitsomt og føles litt nedverdigende. Byråkratiet omkring UDI har blitt ganske voldsomt. For ti år siden var det bare å gå innom politiet og få et stempel.
Vi har fortsatt meget god kontakt med Kenya og familien der. Det er de som har flyttet inn i huset vårt i Kitengela og tar seg av det. Bare det er litt av en jobb. Men vi er viss på at de tar vare på huset og tingene som er der.
Vi har lyst til å reise på besøk, men foreløpig begrenser det seg selv så lenge de ikke har fått forlenget oppholdstillatelsen sin. Dessuten er det dyrere å reise i skoleferiene enn resten av året. Men tida vil nok komme til at vi kan ta en tur. Fatma har sagt at jeg bare kan reise. Det vil jeg vente litt med – i alle fall en stund til. Jeg reiste ikke til Kenya disse årene bare for min egen skyld. Du verden så mye jeg likevel fikk oppleve av spennende ting. Det var en ny verden som åpnet seg. Jeg måtte lære en ny måte å se den 3. Verden på – som er mye mer positiv enn slik jeg tenkte før.
Det er to flotte “jenter” jeg har fått. Den store aldersforskjellen har foreløpig ikke vært noen hindring, snarere tvert imot. At vi bekjenner oss til to forskjellige religioner har heller ikke vært noen hindring. Jeg er stolt av dem, og håper det beste for oss i framtida.
I have visited Africa numerous times since 2008 and has experienced a little of everything that I would like convey to new readers. Here’s an old report from a few years back:
One day we were a trip to The Safari Walk and Orphanage in Nairobi National Park. It was a special experience, especially for Fat since she also had birthday. Here they have tried to recreate different environments like African animals live. The program looks quite like what you find in Kristiansand Zoo in the Nordic department. Since the animals had plenty of room, it was not always easy to spot them, at the water hole was empty, but it was midday, and roast hot, so it was perhaps not surprising.
Nevertheless we got when seen animals in different natural contexts, cheetah flaccid, leopard sleeping in tree, kudu in the shade, albino zebra, black rhino (it was now rather brown!), Colobus monkeys etc.
That was when we considered these monkeys that we got the shock – a baboon came dashing straight toward the young girl. I perceived not quite what happened, but Mow grabbed her and hit the baboon in the head with a bottle of water. It was enough that it pulled away, but it did a few experiments later, also targeting another group of women.
This experience was absolutely shocking, not least for the girl and Fat, and was not entirely reassured by staff who said they only attack if they see people bring with them food or drink, and that they only attack women and children! The little girl had an empty water bottle in his hand, it was enough ….
Afterwards I read excerpts from a book by Einar Lunde who told me he was once subjected to highway robbery twice between Nairobi and Mombasa; there was no doubt that the robbers were baboons…..
These monkeys there are certainly observed in many places in Africa. They are the quite large, but usually look quite peaceful – also in the park we visited – where they ran and picked louse apart. But they have some fearsome canines. Often you will see them in large flocks with the big males that demonstrate their power and strength of the other family members.
In South Africa I saw once a cyclist who had punctured. He held on to patch the bike – a baboon just watched him from a short distance.
Although I have met baboons once on the savannah, I was out and walked near a bush area, when suddenly I heard a sound close. When I looked up, I saw straight at a grown “teddy bear” of a baboon who told me that here you should not get any closer. I understood the hint and moved me in a different direction.
Who are the biggest “baboons” in this country, I do not know, but I’ve read the book “It`s our turn to eat” by Michela Wrong about corruption in Kenya (recommended by JP Egernæs, leader of Amnesty International. The book is not sold in Kenya) – and according to her, it is the politicians who are baboons ……
Perhaps this grotesque story of kikuyu-conductor aboard a crashed matatu tells something about greed in some communities. He exclaimed amid the chaos: “Can not these damn passengers wait to die until they have paid for the trip”!
