En by du har vært barn i, vokst opp i og blitt voksen i. Likevel er det en by jeg har et kjærlighet-hat forhold til – svært så blandet. Etter 27 års oppvekst – jeg har aldri hatt lyst til å komme tilbake for å bli, men gjerne besøke, for å reise hjem igjen. Men jeg vet ikke helt årsaken.
Denne gangen skulle jeg ha med mine to kvinner til et besøk i byen. Vi skulle være turister i min egen by. Fatma hadde vært innom byen en gang før, Salmah hadde aldri vært der, men hun hadde vært i stor by: Nairobi – opptil flere ganger. Oslo kan ikke sammenlignes med Nairobi.
Vi bestemte oss for å overnatte på Kochs, greit, enkelt, sentralt og ganske billig. Vi bestemte oss også for å ta toget inn, kjedelig nok, men langt mer spennende enn å kjøre bil eller buss – eller fly (som ikke var inne i bildet i det hele tatt). I alle fall ankom vi Oslo S et par minutter før rutetida – som vanlig.
Min tanke var at vi nå tok sakene våre på ryggen – Salmah hadde påtatt seg å trille den lille kofferten hele veien til hotellet – og gå til Kochs. Det ville føre oss opp Karl Johann via slottet og Slottsparken til vårt “hjem” de to neste nettene. Som sagt så gjort. Og det ble den presentasjonen av Oslo jeg hadde tenkt det skulle bli. Masse liv. Turister. Folk på farten osv. Været var fint.
I Spikersuppa ble det stopp – fontenen var fascinerende. Statuen av Wergeland var interessant fordi han har også en statue i Kristiansand – laget av den unge Gustav Vigeland. Rytterstatuen av Karl Johann var interessant fordi han har gitt navnet til skolen Salmah går på – Karl Johanns minne skole.
Slottet virket vakkert, men lite, syntes mine kvinner. Jeg forklarte at da slottet ble bygget, var Norge et fattig land – kongen hadde ikke råd til å bygge et større slott. Jeg har alltid synes at slottet har vært passe stort – det var i alle fall stort nok til at kongen kunne bo der med sine over 100 rom. Dagen etter fikk vi lov til å komme inn og se. Jo da, slottet hadde absolutt sine vakre rom og atmosfære. Et par historier om kongelige særegenheter vi ble fortalt gjorde at min tro på republikken Norge ble styrket. Selv synes jeg Slottsparken er det fineste ved slottet. Variert, grønn og fin – i dag preget av 25 års regjeringstid (utstillinger). Dessuten synes jeg at Linstow var en dyktig arkitekt – også i utformingen av miljøet omkring.
I dag ser jeg mye tydeligere den demonstrasjon av pengemakt som ligger i mange av husene på vestkanten like bak slottet – også der jeg vokste opp på Frogner. Mange av gårdene på Briskeby og Frogner er rikt dekorerte.
Selv hadde jeg ingen følelse av rikdom da jeg vokste opp. Jeg fikk ikke lov å leke i gården på grunn av rottene som pilte til og fra. Men etter hva jeg vet var det ingen utedoer der. Det kunne en finne mange steder på østkanten.
Å vokse opp ved Bislett stadion var mye bedre i leiligheter fra 1930-tallet. Det dumme var at ungene nå var voksne, så her var ingen barn. Det var det heldigvis flere av i nærheten.
Vi reiste med trikken gjennom et typisk østkantstrøk – Grünerløkka. Selv om husfasadene er enklere her, vil jeg ikke si at det er fattigdom som preger området. Dette var arbeiderklassens bydel – det er det ikke i dag. Det er ikke så spennende å følge “Lillelords” ferd til østkanten i dag, som den gang Johan Borgen fortalte om hans hemmelige trikketurer omkring 1920. Etter hvert krabbet trikken opp mot Grefsen og Kjelsås. Her ble det virkelig annerledes. Det ble utsikt og husene hadde hager. Statistisk har visstnok forskjellen mellom øst og vest i Oslo økt de siste årene, men det er ikke så synlig som det var.
Denne gangen besøkte vi ikke de typiske innvandrerdelene av Oslo. Kanskje jeg burde ha tatt dem dit? Fatma og jeg vandret ned fra Tøyen og gjennom Grønland for noen år siden. Det er en ganske eksotisk og nesten internasjonal reise, og jeg har aldri følt meg utrygg her.
Akershus slott har sin egen stemning der det troner over Oslo havn. Vi besøkte det en formiddag. Det må ha virket fryktinngytende ut i sin tid. Fienden kan ikke ha visst at Christian IV gjorde om festningen til et slott for kongen og hans hoff med store åpne saler til store festligheter. Det brukes det også til i dag, men kanskje mer sporadisk enn i gamle dager. En interessant opplevelse å vandre rundt i salene, men også få en liten titt ned i fangehullet. Greit å bli påminnet om at Akershus også var et sted for slavearbeid – og et sted der krigsfanger ble henrettet under 2.Verdenskrig. Mange har sikkert problemer med alle de kongene som har vært innom slottet – det være seg Håkon-er -, Christian-er – og Fredrik-er og en enslig Hans.
Fra slottet tok jeg dem med inn i kvadraturen. Ja, Oslo har også sin kvadratur – anlagt av samme mann som anla kvadraturen i Kristiansand 16 år seinere. Men husene her er mye større og prangende, og gatemiljøet blir mørkere. Men – innimellom – har fortsatt noen hus fra 1600-tallet overlevd – som et minne om noe som har vært. Kongen flyttet jo byen bak Akershus for at festningen skulle gi byen beskyttelse. Det klarte den vel også til en viss grad.
I den aller eldste byen – Gamlebyen (som før 1925 het Oslo) – graver man i ruinene og prøver å finne den eldste historien til denne byen – som Bjørnson kalte i sin tid for “Tigerstaden” – den vil alltid merke dem som har vært innom. (Fordi man oppdaget at byen var mye eldre enn først antatt, feiret byen 900-års jubileum i 1950 og 1000 års jubileum i 2000.) Vi var forresten oppe og beundret utsikten fra den vakre Ekebergrestauranten – men byen var dessverre innhyllet i noen regnbyger. I juni gikk jeg til byen forbi flere av kirkeruinene som finnes i området. Håper det vil bli utviklet flere parkområder her hvor gamle Kværner lå. Det kan bli et skikkelig attraktivt område.
Rådhuset er alltid hyggelig å besøke. Hallen er stor og fin med sine dekorerte vegger fra 30- og 40-tallet. At Rådhuset ble bygd i et slumområde, er det ikke mulig å se i dag. Jeg kan ikke huske slummen som var i dette området – bortsett fra området ved Vika. Der snek man seg forbi nattestid. Allerede på 60-tallet ble dyrehospitalet Cheval revet – måtte vike for forsikring og bank – og konserthus – som ingen er fornøyd med? Men nå skal det bli et flott Nasjonalmuseum – det gleder vi oss til.
I hine hårde dager fulgte jeg min mor til og fra Oslo V – Vestbanestasjonen – for at hun skulle få komme til / fra jobb i Sandvika. Det har blitt mange forandringer siden den gang. Ikke minst at Vestbanestasjonen har blitt et Nobels fredsprissenter….
Egentlig kunne vi nå tenke oss en tur på fjorden. Det ble Bygdøy og mer historie. For selv om det er en turistmagnet, er det både fascinerende og interessant å se vikingskipene – som i dag er mer enn 1000 år gamle. Det er selvfølgelig Osebergskipet med sine utsmykninger som imponerer mest. Fantastisk hvilket arbeid som ligger nedlagt i denne båten. Gokstadskipet er solid og vakkert og en langt bedre sjøbåt, men likevel ikke så prangende. Det er utrolig mye historie som formidles gjennom disse båtene. Bra de blir tatt godt vare på – la dem være der de er…..
Fra Bygdøy og tilbake til byen ble det buss drevet på gass. Ja, Oslo går foran med reinere kollektivtransport. Vil likevel ikke si at bussturen var noen behagelig opplevelse. Men Oslo har fått et fenomenalt T-banesystem som bringer folk tvers gjennom byen på 0 komma niks. Det er jo avgang nesten hvert minutt. Det kunne vi bare drømme om da jeg var gutt.
Men der T-banen ikke går, kan det være et problem. Personlig synes jeg trikken utkonkurrerer alle andre kollektive transportmidler. Synd at bileksplosjonen på 60-tallet ble møtt på en så dårlig måte av politikerne – som ville legge ned trikken. I dag er jeg spent på den nye satsingen på trikken vil medføre videre. De trikkene som rusler i dag, bør snart gå av med pensjon…. (ingen nevnt, ingen glemt).
Det som slo meg denne gangen er at Oslo er en grønn by. Kanskje er det grønnere i øst enn i vest. I øst er det mange mindre grønne områder som bl.a. Birkelunden. I vest er det to store grønne områder Vigelandsparken og Slottsparken. Vi besøkte dem begge. Mine kvinner var overveldet av all nakenheten de opplevde, ikke minst i den praktfulle Vigelandsparken. Det var svært fremmed for dem.
Vet ikke helt hvorfor det har blitt slik. Den grønne tanken ble jo utformet gjennom byggingen av drabantbyene. Nært marka var svært viktig for utformingen. Denne gangen dro vi ikke dit. Selv har jeg en forkjærlighet for Lambertseter – og Østensjøvannet.
Vi fikk en tur opp til Frognerseteren med T-banen. Det er mange år siden de gamle teakvognene klatret opp hit. Det var en mer sjarmerende tur. Men Frognerseteren var i mange år min inngang til Nordmarka – særlig vinterstid. Det var også her jeg lærte å gå på ski i Tomm Murstads barnehage.
Etter en hyggelig lunsj på Frognerseteren, ruslet vi nedover mot byen – fortsatt med praktfull utsikt. Snart dukket Midtstubakken opp i ny utforming.
Rundt neste sving åpnet utsikten seg mot selveste Holmenkollbakken. Selv for en som har vokst opp med Holmenkollbakken siden 60-tallet, er anlegget virkelig imponerende. Mens vi passerte, drev folk og tok “kollensvevet” som rutsjebane i tynn line. Sikkert litt av en utfordring. Av naturlige grunner måtte vi krabbe opp tribuneanlegget og kunne dermed oppleve anlegget ovenifra.
Oslo er byen der makten er konsentrert. Det bærer den preg av. Oslofolk har en enestående evne til å se alt med et osloperspektiv. De glemmer at det fins andre perspektiver også. Oslo er en pen by – men med sine dunkle sider. Ikke all arkitektur er like vakker. Det ser mer og mer ut til at pengemakta rår – som for eksempel i Bjørvikaområdet. Operaen er ikke lenger blikkfanget den burde være. Oslo har et enormt kulturtilbud. Den er jo hovedstaden for det meste. Oslo er travel. Oslo er stress. Oslo er stor. For meg er den for stor………
För mig som bara varit i Oslo helt kort, eller på genomresa, är många namn obekanta. Men majorstuen, och några andra namn verkar förtrollade, hemlighetsfullt lockande. Så tack för berättelsen! Förtrollningen tilltar!
Anonym: Velkommen til oppdagelsesreise i Oslo!