De siste ukene har det vært travelt på mange måter. Det er mye som avsluttes før sommeren, blant annet skolen. Det har ført til en del “selskapelige” aktiviteter – i tillegg har det vært en rekke fødselsdagsselskaper som Sal ble invitert til. Dert er bra – hun begynte jo ny i klassen i begynnelsen av april og er forlengst “integrert”. Det er jo bare fantastisk.

Det har igjen ført til at Sal har blitt invitert hjem til klassekamerater etter skoletid – for å leke og være sammen med vennene. Også dette synes jeg er svært hyggelig – ikke minst for Sal, mens min kone er litt mer skeptisk. Det siste er at jentene går på overnattingsbesøk til hverandre – også hos oss. Jeg kan ikke huske det var så mye av det da mine barn var små, men det er jo mange år siden nå; mye har tydeligvis forandret seg.

Dette er vanskelig å forstå for en afrikaner. Fatma har vært litt skeptisk til det som skjer, men hun ser at dette er noe vi gjør i Norge. I Kenya er dette helt uvanlig. Det er ok at barn leker med hverandre ute på gaten, men bli med hverandre hjem etter skolen var heller uvanlig. Det hendte at jentene kom på døra for å høre om Salmah ville komme ut og leke.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

   Vi diskuterte dette en dag. Vi var enige om at dette var en viktig kulturforskjell. Det norske samfunnet er bygget opp på tillit. Mellom barn er denne tilliten mer absolutt. De hører muligens at foreldrene er skeptiske til andre kulturer og skikker, har fordommer, men ungene har lettere for å se bort ifra det, de hiver seg mer ut i det, tenker ikke så mye over forskjellene, men ser heller likehetene – at barn er barn – de vil leke og være sammen.

***

Jeg vet ikke helt hva denne skeptisismen i det kenyanske samfunnet skyldes. Mistenker at det i det kenyanske samfunnet også er et kulturkrasj – men at der skyldes det foreldrenes usikkerhet overfor hverandre. Helt konkret har jeg opplevd det som skeptisisme overfor folk fra en annen stamme. Fremmedfrykt? Der jeg bodde, var det nesten 50 hus innenfor et boligområde med folk fra mange forskjellige stammer. Da følte jeg det ganske sterkt. Folk motarbeidet hverandre, samarbeidet bare med folk fra samme stamme. Noen stammer så ned på folk fra andre stammer. Joda, det var folk som var gift over stammegrensene, men det var heller et unntak. Selv om jeg bodde i området i et par års tid, ble jeg ikke kjent med mange på den tida: Det var blant annet en amerikaner og en italiener.

Og så selvfølgelige mine nærmeste. De hadde imidlertid en fantastisk flott tillitsforhold. 

Vi skal være glade over at vi har et slikt samfunn hvor vi har tillit til hverandre. Dermed kan barna vokse opp i et åpent miljø hvor det bygges opp nye, trygge forhold – uavhengig av den kulturelle ballasten.

Dette skulle en ikke tro når en ser utrolig mange hatske uttrykk på sosiale media. Det er noe sosiale medier delvis har skylden for selv. Men nå blir det dessverre tydeligere og tydeligere innen politikken også. Det har blitt “stuerent” å slenge med leppa og si “sannheten” om andre folk. Når Sylvia Listhaug blir hyllet for sine diskrimenerende uttallelser om innvandrere (“det hun sier er jo sant”), er det noe fundamentalt feil.

Så står det bare tilbake at Trump vinner presidentvalget i USA og at vår neste statsminister heter Jensen til etternavn. Om så galt vil skje………