bjoisac

  Dette bildet er tatt i det vi reiser nedover fra høylandsområdet rundt Kirinyaga / Mt. Kenya for å reise til Isiolo.

Strekningen mellom Nanyuki og Isiolo er av de vakreste i Kenya. Jeg blir betatt hver gang jeg kjører her. På høyre side troner Mt. Kenya. Den virker så nær, men vanligvis bruker du 5 dager på å komme til og fra toppen. Dessuten kommer du ikke opp på toppen uten klatretrening og utstyr. Mt. Kilimanjaro er i form en stor vulkan med noe is og snø på toppen. Mt. Kenya derimot er en vulkanrest som streber vilt mot himmelen. Jeg har ikke tenkt å prøve meg som fjellklatrer, men jeg tok noen bilder på tilbakeveien da gudefjellet lekte gjemsel mellom skyene i det sola var på vei ned. Det er noe gåtefullt over slike fjell, og det er ikke så rart at kikuyuene lot hovedguden, Ngai, være guden bosatt i gudefjellet. Vakker belysning!

Veien gikk oppover mot nærmere 3000moh, og her oppe hadde rike kolonister sine enorme kornfarmer. Store områder var dekket av enorme åkre som vi bare kan drømme om i Norge og det meste av Europa. Bakgrunnskulissen var hele tida Mt. Kenya. Så begynte nedstigningen mot Isiolo i store slyng. Veikvaliteten var utmerket, bare lastebilene må være forsiktige i nedoverbakkene. Vi ser Isiolo i det fjerne og ødemarkene bakom. Selv om det er 500km til Moyale, grensebyen til Etiopia, bor det nesten ingen i dette området – bortsett fra noen nomadestammer, kvegrøvere, banditter oa. Veien nordover fra Isiolo omdannes etter 135km til en krøttersti og gjør reisen videre til en prøvelse. Men vi skulle bare til Isiolo, denne gangen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Veien videre mot Marsabit og Moyale
Mot vest det enorme Turkana med Lake Turkana som det sentrale midtpunkt. Hit bygde NORAD vei i sin tid. Har ikke prøvekjørt den, fordi Turkana har jeg ikke besøkt ennå. I dette området er det en flora av nomadestammer, de fleste ganske små. Mange har ikke oppfattet at de bor i et land som heter Kenya. De driver ofte lokale feider mot hverandre, ofte på grunn av krøttertyverier,  som til tider har utviklet seg til stammekriger. I ett tilfelle gikk 50 politifolk i et bakhold og ble likvidert. I avisen nylig leste jeg et innlegg som sa at en ikke kunne akseptere lenger at folk levde i steinalderen når resten av landet (noe overdrevet) var på vei inn i den digitale hverdagen. Nå som det er gjort oljefunn, har myndighetene fått plutselig interesse for området. Turkana er imidlertid også et landskap som appellerer til turisme med sitt eksotiske miljø og fantastiske landskap. Turkana grenser i nord til Sør-Sudan, verdens yngste stat, som absolutt sliter.  Jeg tenker meg at Sør-Sudan er en forlengelse av Turkana, og at landet egentlig ikke er modent for selvstendighet. I mellomtida dør tusenvis av uskyldige mennesker i borgerkrigen.

  Isiolo

Vi får en påminning i det vi kjører inn i Isiolo. At det er mange mennesker i byen er helt normalt, men at det opptrer soldater i fullt krigsutstyr er ikke vanlig. Nyhetene fortalte at noen har gått til angrep på en moské, og at andre igjen har gått til motangrep mot en kirke. Det er en situasjon som verken de kristne eller muslimene ønsker. Kenya skal være et religionsfredens land, men myndighetene har ikke helt klart å få det til i forbindelse med behandlingen av somalierne og dermed også muslimene i Kenya. Isiolo er nemlig en multikulturell by med mange stammer representert og med et betydelig antall med somalisk bakgrunn. I tillegg har det kommet mange fra Somalia til dette området etter at den somaliske borgerkrigen startet for over 20 år siden.

En venn av meg “hentet” kona si her. Han har også somaliske røtter. Kona hans har familie både i Isiolo, Marsabit og Moyale – en lang og humpete vei hvis de skal besøke familien. Det går visstnok ikke busser nordover, men lastebiler som har med passasjerer på toppen av lasset. Ingen behagelig transportmåte. En venn av meg ville for mange år siden reise hjemover fra Tanzania via Egypt og reiste her med to barn. Det ble en tøff reise.

  Kombitransport fra Isiolo!
Nevnes må imidlertid at Isiolo er utgangspunkt for turer mot vest der samburufolket og turkanerne og andre nomadefolk holder til. Veien dit er temmelig tøffe, men det skal være mulig å komme seg dit – i alle fall på den tørre tiden av året og med 4 hjulstrekker.

For noen år siden leste jeg bøkene til den sveitsiske forfatteren Corinne Hoffmann bl.a. den første boka “The White maasai”. Den handler om et forhold hun som ung kvinne innledet til en samburukriger (maasaiene og samburufolket står hverandre nært både kulturelt og språklig). Hun flyttet til og med inn i ødemarka sammen med ham til hans samburufamilie – i nærheten av Maralal (hvor Jomo Kenyatta ble holdt forvart før han slapp fri i 1963). Det var et tøft liv – hun fikk til og med en datter. Vi fikk et innblikk i samburufolkets utfordrende liv i dette området, deres kultur på godt og vondt. Hun ble virkelig glad i disse menneskene, men hennes mann, krigeren, blir etter hvert sykelig sjalu. Hadde det ikke vært for hjelp fra en katolsk misjonsstasjon i nærheten, hadde hun ikke overlevd. I seinere bøker fortalte hun om hvordan hun kom tilbake for å besøke familien. Siste gang hadde hun med datteren – så faren kunne møte henne for første gang på 20 år. 

  Jambo
Selv har jeg bare berørt ytterkantene av dette området. En gang kjørte vi fra Nanyuki til Nyahururu via Rumuruti over Laikipiasletta. En politimann advarte oss fra å ta den turen med den gamle Hondaen – uten 4-hjulsdrift, men sjåføren forsikret om at det ville gå bra. Det gjorde det, men det var nære på noen ganger – særlig fordi vi fikk noen kraftige regnskyll underveis. På denne turen kjørte vi gjennom samburuland. Vi kjørte også i ytterkanten av den berømte private parken Ol Pejeta som bl.a. har sjimpanser (som har hatt besøk av gammelsjefen i Dyreparken, Edvard Moseid). Det er forresten flere  slike private parker i området – så også her kan en oppleve atskillig dyreliv.

veistandard på Laikipia Plains

  Thompson Falls i Nyahururu
  Nettopp i Nyahururu ble jeg innviet i kikuyustammen

  Dette fjellet er Kenyas høyeste fjell. Kirinyaga heter fjellet på gikuyu, det lokale språket i området, Mt Kenya har det blitt hetende som offisielt navn. Det har gitt navnet til landet, Kenya, selv om man er usikker på opprinnelsen til navnet. Det er også Afrikas nest høyeste fjell på 5199moh. Den høyeste toppen heter Batian. Den er ikke så enkel å komme opp på, den krever erfaring og klatreutstyr. Dessuten er høyden så høy at du lett kan få høydesyke hvis du ikke bruker lang tid på oppturen.

Mount Kenya er noen millioner år eldre enn Kilimanjaro. Det er også en stratovulkan. En gang i tiden har de beregnet at fjellet må ha vært minst 6000moh, men isen har erodert ned toppen av fjellet til den formen den har i dag.

Selv har jeg bare reist rundt dette mektige fjellet og sett det på respektabel avstand. Har ingen trang til å bestige det, men er imponert over hvor vakkert fjellet er. Ett av bildene er tatt fra hotellet vi bodde på i Nanyuki.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det har selvfølgelig blitt betraktet som et hellig fjell av dem som bodde omkring det. Kikuyuene mente at deres gud, Ngai, hadde steget ned fra himmelen og etablert en trone på jorda her. Gikuyu, den første kikuyu som besteg Mt. Kenya, møtte guden her og brakte budskapet ut til sitt folk. Kikuyuene bygde husene sine slik at inngangsdøra pekte mot fjellet. Det er helt klart at fjellet har betydd mye for den lokale religionen og trosoppfatningen i området.

At området har en spesiell topografi og ikke minst fauna, vegetasjon og flora er kjent. Å bestige fjellet er nesten like populært som å bestige Kilimanjaro, selv om du “bare” kommer ca. 5000moh hvis du ikke har klatreutstyr. Dessuten – og det er kanskje viktigere – fjellet er en viktig vannresurs for høylandet og for hele Kenya. Her regner det relativt mye og ofte – blant annet starter Kenyas lengste elv, Tana, ved foten av fjellet.

Det var i skogene rundt fjellet at de blodige krigene under mau-mau opprøret fant sted på 1950-tallet. De engelske koloniherrene prøvde ved alle midler å knuse opprøret, og det klarte de også i 1957 da lederen for opprøret, Dedan Kimathi Waciur, ble henrettet. I ettertid har de britiske koloniherrene blitt kraftig kritisert for behandlingen av sivilbefolkningen under opprøret. Tallet på innfødte som ble drept i kamper og fordi at de havnet i konsentrasjonsleire, overgikk mange ganger tapet av hvite setlere og britiske soldater.

Området rundt Mt Kenya regnes for det rikeste i Kenya. Først og fremst er det et moderne jordbruk som er årsaken til det. Det er ett av Afrikas mest fruktbare områder. Kikuyuene er i dag den stammen som kanskje har beveget seg lengst fra det tradisjonelle. De er i dag mest kjent som dyktige forretningsfolk. Det inntrykket har skaffet dem mange fiender i resten av Kenya. At de også har den politiske kontrollen av Kenya, er en annen historie. De utgjør i dag tross alt bare 23% av totalbefolkningen. I dag er det Uhuru Kenyatta som er president, og han har absolutt latt kikuyuene slippe til. I verste fall kan den politiske spenningen på ny føre til borgerkrigslignende tilstander – som i 2007/08. Mount Kenya mafia er en gruppe som står presidenten nær og som mye trekker i trådene i landet. Kikuyuenes terrororganisasjonen mungiki er fryktet over hele Kenya. For kort tid sida ble det funnet 7 lik i en massegrav like ved der jeg bodde. Politiet sa at dette var noe mungiki sto bak. (Underforstått: Det var ikke noe å gjøre med det!)

Kirinyaga – Mount Kenya er ikke til å spøke med.

  Kyr på bytur. Det er ingen uvanlig opplevelse i Kitengela at du møter dyr på beite midt i byen. Det undret i alle fall meg. Hva var vitsen med det?

Det underligste var at kyrne ble sluppet inn i sentrum av byen der det var heller lite grønt, men desto mer trafikk, støy, støv og søppel. Der var det ikke så mye å beite på, bortsett fra søppel og etterlatenskaper. Dessverre fløt det mye søppel omkring mange steder. At kyrne fikk i seg mye skadelig plast bekymret tydeligvis ikke eierne. Får kyrne i seg plast, kan det føre til store problemer, slik kyrne i India fikk, vist på et tv-program derfra; de problemene kunne ikke være mindre i Kitengela?

Denne kua har funnet noen godbiter i en liten avfallshaug like ved huset jeg bodde i (i bakgrunnen). I vår blokk hadde vi faktisk renovasjon en gang i uka. Søppelet ble kjørt bort på en åpen henger med en traktor foran en gang i uka.

  Her har selveste storoksen parkert seg selv lovlig på parkeringsplassen foran supermarkedet “Eastmatt”. Tror den var ganske godlynt, men testet det ikke ut. Zebu var den vanligste rasen.

  Til og fra byen vandret kuflokkene fritt etter som det passet dem, ikke minst fordi det ikke var noen som passet dem. Trafikken måtte vike.
  Litt utenfor sentrum hadde i alle fall maasaiene gjetere. Her er en kvinne på jobb, men like ofte kunne du se menn som gjorde gjeterarbeidet. Maasaiene er svært knyttet til kyrne sine, de er nesten hellige for dem. I følge deres religion tilhører alle verdens kyr dem, men de innser i dag at det ikke stemmer helt. Fortsatt er det noen tradisjonelle maasaibosetninger inne i Kitengela, men de blir mer og mer presset ut av byen. Store landområder som tidligere var beiteland og savanne, er nå blitt boområder.

  Denne bosetningen måtte flytte. Omtrent her ligger boligkomplekset der jeg har en bungalow. Maasaiene har solgt land, fortrinnsvis til kikuyuselskaper som igjen bygger hus og leiligheter på områdene. I dette området har Universitetet i Nairobi kjøpt store landområder. Kontrasten blir derfor stor til maasaienes leir og trehytter, men noen nekter fortsatt å flytte inn i moderne hus.

  En maasai med sine kyr. I bakgrunnen blomstrer sisalplanten med sine spesielle blomster.

  Litt lengre vekk fra byene, har maasaiene fortsatt store områder å beite på. Spørsmålet er likevel om det er nok, spesielt når tørken setter inn med jevne mellomrom. Jeg la merke til at maasaiene sendte dyrene sine ut på savannen når det var rimelige beiteforhold. Når det ble for tørt, ble savannen overlatt til sebra og gnu som var flinkere til å utnytte de knusktørre forholdene. Fant aldri ut hva maasaiene gjorde med dyra sine da. Hadde de noe på lager?

Mest sannsynlig flyttet de dyrene til områder med bedre beiteforhold, men de var ikke så lett å finne bestandig. Maasaiene er det vi kaller for halvnomader. Maasaiene har også sauer og geiter.

  Geitekjøtt er festmåltid. De jobber jo for føda.

Maasaiene får alt fra kyrne sine. Det ser ut til at melkeproduksjonen er svært beskjeden, men zebukyrne tåler tørt klima godt. I tillegg fra mat, gir det også emner til mange forskjellige ting – fra vesker til sko (Jeg så mange maasaier brukte gamle overskårne bildekk som sko. Kan det være dem som er grunnlaget for de såkalte maasaiskoene som skal være så gode å gå med?) Derimot bryr maasaiene seg ikke om å bruke kameler til husdyr. Det gjør derimot deres nærmeste “stammeslektninger” samburuene litt lengre nord i Kenya.

  Disse kamelene var på beite i Kitengela i lang tid. Det var folk fra stammen borana som passet dem.
maassaier i maasailand….

Bildet er fra innkjøringen til Nairobi på Mombasa Highway. Det er lov med store reklameplakater langs veiene i Kenya (og mange andre stater i Afrlika) – eller på broer slik som her.

Denne annonseposteren må være temmelig ironisk. Den reklamerer for et bestemt “sikkert” bilmerke, men akkurat på denne veien hadde det vært gunstig med et pansret kjøretøy slik som trafikken går her – ofte i stor hastigheter. Et annet problem, særlig med lastebiler, er at bremsene er så dårlige at de ikke klarer å stoppe. Var vitne til at en lastebil braste inn i tre biler før den klarte å stoppe mot en fjerde. Hvordan det gikk med folka? Vet ikke, måtte bare følge køen.

Jeg er glad at jeg ikke trenger å kjøre i denne trafikken – den er uforutsigbar….

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Da er det bedre at forholdene er som her. Alt står stille:

  Problemet da er at du blir overfalt av selgere som vil selge deg alt mulig. Det nyttigste er faktisk aviser. Du kan til og med bli overfalt av dem som vil ta bilen din. Da gjelder det ikke å ha for fin bil!! Ulempen er selvfølgelig at du aldri kommer fram dit du skal.
  Godt eksempel på trafikksituasjonen i Kitengela om ettermiddagen. Trygt, ja, på et vis, men middagen blir kald…..

   Musikalen “Sound of Music” går for fulle hus her i Kristiansand. Folk strømmer på for å se og oppleve denne musikalen som i sin tid ble skapt av parhestene Rogers og Hammerstein, som har mange suksessfulle musikaler på sin samvittighet. Filmversjonen med Julie Andrews ble jo en kjempesuksess da den kom på 60-tallet en gang. I går besøkte vi forestillingen og hadde en fin opplevelse – ikke minst musikalsk og ble imponert over de unges innsats i forestillingen. Det ga forestillingen et ungdommelig driv. For ellers synes jeg at selve musikalen virker noe alderdommelig – og det er ikke bare fordi jeg kjenner sangene så godt fra før.

Litt rart å oppleve et østerriksk miljø sunget på amerikansk maner – med ett lite unntak i første akt hvor det dukket opp en dans (ländler?) som for mine ører hadde en viss østerriksk svung. Musikalen foregikk i et østerriksk alpemiljø, men vi fikk bare høre om det – et glimt av de høye fjellene hadde kanskje vært lurt.

Tematikken var imidlertid sørgelig aktuell – om å flykte fra urett og terror. Det skjer jo i enorm målestokk i dag. Dessuten skapte jo presidentvalget i Østerrike store avisoppslag i siste uke; høyrepopulisten Norbert Hofer holdt på å vinne valget.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Anschluss – scenebilde fra forestillingen på Kilden
Tankene mine gikk til det lille landet Østerrike – en tysk avlegger på kanten av det slaviske Øst-Europa. Det er et land de fleste av oss har et heller perifert forhold til bortsett kanskje fra skiferie i Kitzbühl og musikalske eventyr i hovedstaden Wien. I 1938 – da musikalen foregår – syntes jo de fleste østerrikerne at det var ok at den tyske diktator, Adolf Hitler, med røtter på landsbygda utenfor Linz i Østerrike, bare kunne marsjere inn og ta landet deres uten motstand. “Anschluss” kalte man det – tilkopling ville vi vel oversette med. Hva hadde egentlig skjedd?

Hørte i nyhetene i dag at det var et slags nostalgisk svermeri for keiser Franz Joseph som regjerte over dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn fra 1848 til han døde i 1916 – midt under den 1.Verdenskrig – krigen som nettopp knuste hans keiserrike.

   Østerrike-Ungarn var keiserrike som styrte sentral og Øst-Europa med hard hånd. Ikke minst den slaviske befolkningen fikk lide – fra Polen til Bosnia.  De gjorde da tidvis opprør – til slutt skjedde det fatale mordet på kronprins Franz Ferdinand og hans kone i Sarajevo i 1914 og sendte Europa og Verden ut i det første krigsmarerittet. Wien (og Budapest) ble bygd som hovedstad over et stort og mektig rike med store slott og mektige bygninger. Selv har jeg for mange år siden vandret rundt i Wien, på Prater og Schönbrunn og sett herlighetene – og ikke mindre sett Staatsoperbygningen og Musikvereins praktfulle sal – der nyttårskonsertene arrangeres årlig. Wien var vel Europas musikalske hovedstad langt ut på 1900-tallet. De ledende komponistene i Europa hadde sin tilknytning til Byen – fra Mozart til Schönberg.

Schönbrunn

Den keiserlige opera
Wien er ikke bare overflatiske Straussvalser, men også dyptpløyende symfonier  av Beethoven, Brahms, Schubert, Bruckner og Mahler. Den siste var sjef for Hoffoperaen i Wien, men ble skviset ut – og reiste til New York. Årsak: Han var jøde. Wien var byen Sigmund Freud virket i. Men Wien var også en kosmopolitisk hovedstad der det vrimlet av folk fra hele keiserriket for å søke lykken – også en lett forvirret mann som kom inn fra landsbygda for å lære seg kunsten å male, men ikke fikk det til. Nå skal en ikke tro alt det han skrev i “Mein Kampf”, han trodde selv på den store løgnen for å overbevise folk om at hadde rett. I Wien møtte han også en sterk antisemittisme, som var uttalt – til og med av borgermesteren. Det var et tankegods han brakte med seg da han rett før verdenskrigen flyttet til München i Tyskland. 

Etter 1. Verdenskrig ble Østerrike bare Østerrike og ikke noen europeisk stormakt. Det skapte stor forvirring og oppløsningstendenser. Kaptein von Trapp var kaptein i den østerriksk-ungarske marine. Nå var Østerrike et land uten kyst og derfor ingen marine – unntatt på Donau da! Å finne seg selv som en liten nasjon med en ødelagt økonomi var ikke lett, derfor var Anschluss lett å forstå i en historisk sammenheng.

2.Verdenskrig slo det hele skremmende fast: Østerrike skulle være en selvstendig stat og klare seg selv så godt de kunne i et todelt Europa. Østerrike ble tvunget til å være nøytrale i den sammenhengen.

  klosteret i Melk

Svært forstørret utgave av “Venus fra Willendorf”.
Jeg har bare besøkt Østerrike sånn på ferietur på vei til og fra ferieparadis i Ungarn og Italia med kone og barn. Ikke noe ondt å si om det. Landet er utrolig vakkert med ikke minst Alpene som det sentrale midtpunktet. Ble tatt vel imot over alt. Men jeg hadde mine små opplevelser. I Willendorf, en liten landsby med et berømt ministatue av “Venus fra Willendorf” (fra europeisk oldtid)  overnattet vi i et vertshus som minnet meg om et horehus. Det som likevel var mest spesielt var at radioen sendte et program der folk som hadde vært soldater under 2.Verdenskrig, skrøt av det de hadde vært med på. En fortalte om hva han hadde vært med på i Norge under aprildagene i 1940. Hva i alle verden var det som skjedde i denne radioen? Her skrøt faktisk gamle soldater av hva de hadde gjort i et land de var med å okkupere!

Noen dager seinere kom jeg til nok en landsby der vi stoppet ved en kafé ved en jernbanestasjon. Etter hvert kom de et par eldre “gubber” ruslende bort til meg og familien og spurte om vi var fra Norge. Bilskiltene fortalte vel det.

– Jo da, jeg kunne bekrefte det.

Så kom det fram at også de hadde vært i Norge for nokså mange år siden og de skrøt av hvor flott og vakkert land vi hadde.

– Jeg måtte også bekrefte det. Men så spurte jeg hvor i Norge de hadde vært, og da fortalte de at de hadde vært i Narvik og Ofoten og hatt en fin tid der. Selv om de ikke bekreftet at det var under 2.Verdenskrig de “besøkte” landet vårt, var det tydelig at det var nettopp det de hadde vært.

Jeg undret meg over samtalen – ikke minst det at de ikke følte noen skam over det de hadde vært med på – okkupere et annet land.

I det jeg har lest om dette, har det gått fram at  – i motsetning til Tyskland – ikke har vært noe oppgjør om det som skjedde under 2.Verdenskrig. Vi har jo ikke gjort noe galt, det var Tyskland som bestemte. Vi ville også være med på å bli store igjen. Det er også landet som i mange år etter 2. verdenskrig dyrket det kollektive hukommelsestapet for entusiastisk å ha blitt annektert av Hitler-Tyskland i 1938. Det har ført til at de “brune” ideene fra mellomkrigstida fortsatt er levende i mange miljøer.

Men Østerrike var landet som så på seg selv som et offer, først for nazitida, så for etterkrigstida og Den kalde krigen.

Vil det komme flere unge menn fra dette landet med en “Adolf” i magen?

Nei, vi får ikke tro det.

“Gesäuse”

   Åpningstoget 22.mai 1966

I en by som Oslo er det å ta seg fra A til B på en enkel og grei måte nesten en selvfølge: Ta T-banen. Det var ingen selvfølge “i de gode, gamle dager”. Da fantes ingen T-bane. Men for temmelig nøyaktig 50 år siden i disse dager ble T-banen høytidelig åpnet. Det er verdt å minnes.

Holmenkollen (i dag Besserud) før 1915.(LTF)
Men ideen hadde vært der lenge. Det var fra vestkanten den kom. Da man bygde Holmenkollbanen i 1896, tenkte man først at når passasjerene (som absolutt tilhørte de bemidlede) kom til Majorstuen, kunne de ta trikken videre til sentrum. Omkring 1910 ble ideen endret til at en kunne grave en tunnel fra Majorstuen og ned til Karl Johan, så kom d’herrer helt fram til sine kontorer, restauranter og underholdningsetablissementer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tunnelen er fullført 1928 (LTF)

Så tenkt så gjort. Resultatet ble et gedigent hull som åpnet seg ved Valkyrie plass og en økonomisk sprekk for Holmenkollbanen som den aldri kom over. Først i 1928 ble hullet fullført til Nationaltheatret, og siden den gang rullet vognene fra Holmenkollen, Sognsvann, Røa og etter hvert Kolsås ned til sentrum i det som ble kalt undergrunnsbanen – til alles tilfredshet. Selv om jeg flyttet ut av byen, kunne jeg som ungdom greit bruke banen til byen for å gå på skole i sentrum av Oslo – ikke minst fordi en av lærerne kunne bevitne forsinkelser som førte til at vi kom for seint på skolen.

  HKBs teakvogner synger på siste verset i 1995.
Da jeg vokste opp på Frogner tidlig på 50-tallet, husker jeg at flere av mine kamerater den gang flyttet fra dette tett bebygde området til drabantbyer på byens østre kant – bokstavelig talt i skogkanten av Østmarka. Her skulle de få bedre plass og ikke minst friskere luft og natur å boltre seg i. Navn som Lambertseter, Manglerud, Bøler, Oppsal og Tveita dukket opp. Hvor i all verden var det? Etter hvert ble det klart for meg at dette var drabantbyer som ble bygd for å kunne ta imot den voldsomme tilveksten som Oslo hadde på denne tida. Men folk her måtte ha muligheter til å komme seg på jobb, og arbeidsplassene var i byen. Politikerne var skjønt enige om at øst også måtte ha sin “undergrunnsbane”.

Øst hadde allerede et par forstadsbaner: Ekebergbanen og Østensjøbanen. I 1956 ble Lambertseterbanen åpnet, men da var det helt klart at det var bare en midlertidig løsning før selve T-banen kom – gravearbeidene i byen ble vel satt i gang på slutten av 50-tallet en gang. Også Østensjøbanen ble tatt med i planen om ombygging. Den hadde jo sine gullfisker som pilte fram og tilbake den lange veien mellom Jar i Bærum og Oppsal/Bøler. Men det var klart at kapasiteten var for dårlig, her måtte stor kapasitetsøkning til: T-bane.

  Et gullfisktog nærmer seg Bøler i 1964. T-banen bygges.
Et lite sidespor: I dag er vi svært opptatt av integrering av våre nye landsmenn, eller kanskje mest mangel på integrering. Den gang var vi mest bekymret for nordlendingene. En bok jeg leste fortalte at i en blokk på Bøler kom 70% av beboerne fra de tre nordnorske fylkene. Det var på den tida folk annonserte: “Hybel til leie. Ikke nordlending!”

Jeg vil ikke gå så mye inn på de enorme gravearbeidene som ble satt i gang og som forandret noen sentrumsnære bydeler rundt Oslo Ø fullstendig: Vaterland og deler av Grønland. Til det bedre? Det var mange dårlige hus og slumlignende forhold i området. Ikke alle er like fornøyd med ting som har skjedd. Postgirobygget og Bussterminalen har vel til tider vært reine skjellsord i noen sammenhenger.

  Jernbanetorget 15.mai 1966 
Men Oslo fikk en moderne T-bane med endeholdeplass på Jernbanetorget. Åpningen fant sted 22.mai 1966 og åpningstoget med kongen gikk til Bergkrystallen på Lambertseterbanen. Jeg var der og tok bilde av åpningstoget og tusenvis av mennesker som hadde samlet seg på Bergkrystallen under åpningsfesten. Hurra!

  Bergkrystallen 22.mai 1966. Festen er i gang!

Mellom Bogerud og Skullerud 1968
Men jeg var også med på det første uoffisielle passasjertoget på T-banen den 15.mai 1966 – og den ferden gikk ikke til Bergkrystallen, men til Veitvet på Grorudbanen. Sporveien inviterte alle ansatte til en prøvetur med T-banen denne dagen, og folk kom for å ta det nye transportvidunderet nærmere i øyesyn. Det var noe helt annet enn det vi kjente fra vest og Kolsåsbanen. Der kunne vi kjøre med to vogner koplet sammen (offisielt kalt for tog!), men her var det snakk om 6 vogner som hang sammen. Ingen konduktører (men “sperrevakter”) og ingen stoppknapper ombord for publikum, toget stoppet på alle stasjoner uansett, ingen veioverganger og gjerder som holdt publikum unna skinnegangen og strømskinnen (som skulle gjøre vinterkjøring så mye enklere(?)). Jo, det var noe nytt og utfordrende – spennende. Virket det?

Rødtvedt på Grorudbanen 1968
I over ett år kom Østensjøbanen og Lambertseterbanen til å gå ved siden av hverandre som trikk og T-bane. Ett sted krysset de hverandre, og det hendte vi ble forsinket på grunn av problemer på T-banen. “Aller anfang ist schwer”. Men det virket.

  Ammerud 1986
Så gikk det slag i slag – alt med utgangspunkt i Jernbanetorget: Grorudbanen i oktober 1966, Østensjøbanen i september 1967 og Furusetbanen i etapper ut over i 70-årene og etter hvert kom forlengelser og utvidelser. I våre dager Ringen og Lørenbanen.

  T-banen ankommer Romsås
Likevel: Det som har skjedd i ettertid har vel betydd enda mer for den positive transportutviklingen i Oslo sentrum. Da tenker jeg på utbyggingen gjennom Oslo Sentrum. Dessverre ble Sentrum stasjon ble en tabbe – da den ikke holdt vann. Da Stortinget stasjon ble åpnet i 1987, betydde den en ny utvikling – der du fysisk kunne gå fra det østlige til det vestlige systemet – fra plattform til plattform. Dermed lå den videre utviklingen snublende nær – å kople de østlige og vestlige systemene sammen.

1300-vognene – nye på vestlige baner fra 1979
De vestlige banene måtte bygges om, en prosess som har vært lang og til dels vanskelig. Allerede i 1993 ble den første forbindelsen mellom øst og vest åpnet: Bergkrystallen og Sognsvann ble knyttet sammen, neste steg var Røabanen, Holmenkollbanen og sist, men ikke minst Kolsåsbanen som ble fullført i 2014. Denne koselige banen ble omdannet til en ukoselig betongkonstruksjon. Men passasjerkapasiteten var økt betydelig.

T-banetog på Sognsvannsbanen, 1994

Det gamle vognmateriellet i vest og nye 1300-vogner ble anskaffet som lett kunne tilpasses T-banesystemets strømskinnedrift. Rundt 2010 valgte T-banen å skrote alt fra før 1995 og satse utelukkende på helt nytt: MX3000.

Et blindspor i utviklingen ble T2000, 1999

Jeg er temmelig sikker på at Oslo hadde vært en annen og dårligere by uten T-banen. Selv med en gigantisk satsing på trikk hadde ikke vært det samme. Trikken er der fortsatt – heldigvis. Den binder sammen de delene av Oslo som mangler T-bane og virker også som en mer lokalt og nært transportsystem. Men trikken i Oslo er nedprioritert, dessverre. “Look to Bergen!”

  Fortsatt trikk og T-bane, Jar på Kolsåsbanen 2010
I romanen “Lillelord” lar Johan Borgen Lillelord ta trikken fra Drammenveiens bedremannsmiljø og til østkantens arbeiderstrøk. Det var en sjokkartet opplevelse for ham. Å reise med T-banen i dag er nesten en reise i tid og rom. En trenger ikke en gang å gå av T-banen for å oppleve det. Kjedeligst er det i vestlig retning der det meste er likt og moteriktig. Østover er det mer kosmopolitisk og fargerikt – ikke minst fordi så mange kulturer er representert – en liten verden i miniatyr. Hver gang jeg besøker Oslo elsker jeg å foreta slike reiser med T-banen til fremmede miljøer jeg bare møter i utlandet. Eksotiske Oslo. Rodeløkka og Telthusbakken er også en del av det.

  MX på Holmenkollen i 2010
Det er en del ugjorte prosjekter – der Fornebubanen er den mest presserende. Noen må få hodet i gir og få prosjektet i bås. Det er overmodent. Sånn er det når det går en merkelig grense gjennom området, kalt fylke.

Jeg vet ikke om Jan Erik Vold har skrevet/vil skrive dikt om T-banen. Er det noe dikterisk ved den der den går fra øst og vest og i ring? Kanskje. Jeg vil gjøre det på min måte og  ønsker T-banen lykke til med de neste 50 årene og håper fortsatt den kan være den pålitelige transportør den har vært til nå.

Være et sted der mennesker møtes, blander seg og tolererer hverandre.

In Norway we do celebrate our constitution day in a special way – with children shouting hurrah for freedom and democracy and no military parade. We have done that for at least 150years.

ARE May 17th ADDICTIVE?

Perhaps a strange question. But relevant. We celebrate maybe not to present ourselves in our best finery – our finest costumes, eating ice cream and cakes and enjoy ourselves. Maybe throw a glance at the school parade or civil parade to look for your family, kids or neighbor’s kids, maybe shout a little cheer or take a beer or two – to come to work with a hangover the day there on – also called 18th May!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

My contention is that we are very lucky to celebrate May 17th as we do. It is a tradition that is already in its inception over a century ago went in the right direction – as a demonstration for freedom, similarities and constitution – performed by children – the future we will build on. That Swedes who are coming to visit Norway, envy our national day, we should be proud. It could have gone much worse in 1814 if the Swedish king to be, Carl Johann, had been in a different mood.

And we look around in this world; Who can celebrate the national day in the way we do – in peace and tolerance – without military or police intervene and disperse the demonstrators with tear gas.

A country in Africa I know-  they have more or less three national holidays: Independence Day, Liberation Day and the day of the heroes. None of them are holidays – life around the country must go on, but turn on the television, you will see from the large military parade in the stadium as well as the president’s speech as always about all the good he and his government has made over the past year ; Although people have been arrested or imprisoned without charge or trial (for reasons of national security) because they have criticized the president or government. This applies not least journalists and media people who regularly flee the country when they have produced one for system critical application.

This country received in 2010 a new Constitution that was actually adopted in a referendum in which 67% of the people voted for that country should have democracy, freedom of expression and that international human rights should be paramount.

In 2013, elections were held and a new president was elected. The choice was ultimately between two candidates, and there is no doubt that the winner, stood behind rigging of the election. Nevertheless approved Supreme Court elections – under doubt. The other candidate accepted the decision, otherwise there would have been civil war – perhaps worse than the one that took place in 2007/8 where more than 1,300 people were killed.

It did not take long before the president with the majority in Parliament backed adopted on the background of the tense security situation (= Al-Sjabaab) to abolish freedom of speech and human rights in the Constitution. The newspapers declared that press freedom in the country was dead. The authorities tried to prevent a number of critical television channel came on the air. The women’s new rights were also attempted opposed. The last event is that almost 1 million refugees will be expelled from the country in the near future. This is a land of many considered to be a leader in the democratic development in Africa.

A new election will take place this year. We do hope for the best – a peacefull event.

We want the constitutional rights in our country must be respected by all. Not least by the authorities and those who have power. It happends mostly – for we have over 200 years of tradition to build on. But it is not a given. Not least when we look around in the world outside us.

Therefore the celebration of 17^th of may is a good habit, but no course habit. How we celebrate it, will be up to the individual.

Although I will sing national songs in source and see my Kenyan “bonus child” walk in parade, waving flags and shouting hurrrraaaa!

Kanskje et underlig spørsmål. Dog relevant. Feirer vi kanskje ikke for å vise oss fram i vår beste stas – vår fineste bunad, spise is og kaker og kose oss. Kanskje kaste et blikk på skoletoget eller borgertoget for å se etter familien, unger eller naboens unger, kanskje rope litt hurra eller ta en øl eller to – for å komme på jobb i bakrus dagen der på – også kalt 18.mai!

Min påstand er at vi er kjempeheldige som kan feire 17.mai slik vi gjør. Det er en tradisjon som allerede i starten for over hundre år siden gikk i riktig retning – som et demonstrasjonstog for frihet, likehet og grunnlov – utført av barn – framtida vi skal bygge videre på. At svenske som kommer på besøk til Norge, misunner oss nasjonaldagen, skal vi være stolt over. Det kunne gått så mye verre i 1814 hvis Carl Johann hadde vært i et annet humør.

Og ser vi rundt i denne verden; hvem kan feire nasjonaldagen på den måten vi gjør – i fred og fordragelighet – uten at militære eller politiet griper inn og sprer demonstrantene med tåregass.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Et land i Afrika jeg kjenner til har de mer eller mindre tre nasjonaldager: Selvstendighetsdagen, frihetsdagen og heltedagen. Ingen av dem er fridager – livet rundt om i landet går sin vante gang, men skrur du på tv, vil du se fra den store militærparaden på stadion samt presidentens tale som alltid handler om alt det bra han og hans regjering har gjort det siste året; selv om folk har blitt arrestert eller satt i fengsel uten lov og dom (av hensyn til rikets sikkerhet) fordi de har kritisert presidenten eller styresmaktene. Dette gjelder ikke minst journalister og mediafolk som jevnlig flykter fra landet når de har produsert ett for systemkritisk program.

Dette landet fikk i 2010 en ny Grunnlov som faktisk ble vedtatt i en folkeavstemning der 67% av folket stemte for at landet skulle ha demokrati, ytringsfrihet og at de internasjonale menneskerettighetene skulle være overordnet.

I 2013 ble det gjennomført valg og ny president ble valg. Valget sto til slutt mellom to kandidater, og det er ingen tvil om at han som vant, nok sto bak et gedigent valgfusk. Likevel godkjente Høyesterett valget – under tvil. Motkandidaten aksepterte avgjørelsen, ellers ville det blitt borgerkrig – kanskje verre enn den som fant sted i 2007/8 der 1300 mennesker ble drept.

Det tok ikke så lange tiden før presidenten med flertallet i parlamentet i ryggen vedtok på bakgrunnen av den spente sikkerhetspolitiske situasjonen (= Al-Sjabaab) å oppheve ytringsfriheten og menneskerettighetene i Grunnloven. Avisene erklærte at pressefriheten i landet var død. Myndighetene forsøkte å hindre at en rekke kritiske tv-kanaler kom på lufta. Kvinnenes nye rettigheter ble også forsøkt motarbeidet. Det siste er at nesten 1 million flyktninger skal kastes ut av landet i nærmeste framtid.

Dette er et land som av mange ansees å være ledende i den demokratiske utviklingen i Afrika.

Vi vil at Grunnlovens rettigheter her i landet må respekteres av alle. Ikke minst av myndighetene og de som har makt. Det skjer jo stort sett – for vi har over 200 års tradisjoner å bygge på. Men det er ingen selvfølge. Ikke minst når vi ser omkring oss på verden utenfor oss.

Derfor er 17.maifeiringen en god vane, men ingen selvfølgelig vane. Hvordan vi feirer den, får bli opp til den enkelte. Selv skal jeg synge nasjonalsanger i Kilden og se mitt kenyanske “bonusbarn” gå i barnetog, vifte med flagg og rope hurrrraaaa!

Ingen skulle tro at dette er en stasjon på en viktig og travel jernbane mellom kysten og innlandet i Kenya. Det eneste som tyder på at det er liv er at semaforsignalet er satt i “klart inn”, det vil si at de venter et tog fra kysten som skal passere retning Nairobi. Det går vel ca. 3 – 4 tog i hver retning hver dag – de aller fleste er godstog.

  Dessuten er dette en viktig forgreningsstasjon. Her fra Konza går en privat jernbane vestover i retning mot Lake Magadi. Der ligget et sodaverk som utvinner soda fra innsjøen som  får tilført naturlig soda fra varme kilder. Dette sodaverket er ett av de største i verden og eies i dag av det indiske firmaet TATA og sender et godstog med soda til Mombasa hver eneste dag.

   For hundre år siden hadde Konza mye større aktivitet. Det kan du se på alle sporene og grunnmurene som er igjen på området som naturen er i ferd med å spise opp. Det var her du måtte forlate toget når du skulle til Machakos – den største byen i kambaland – som også var en slags hovedstad før Nairobi overtok.

   Ikke langt unna bygger kineserne den nye “high-speed” jernbanen som skal få gods og folk mye raskere til og fra kysten. Akkurat nå foregår et bikkjeslagsmål i Nairobiområdet. Skal jernbanen ta arealer fra Nairobi National Park, en stor og viktig turistattraksjon så å si midt i Nairobi? I mens stikker løvene av og angriper folk midt i Nairobi by. 

Passasjertogene skal i alle fall ha en fart på minst 120km/t – det er fort etter afrikanske forhold. Dessuten er det store planer om å gjøre Konza til et kenyansk “silicon valley”. Dit er det i alle fall langt fram – utrolig langt.

Når du kommer til skjells år og alder og eldelig kan ta til fornuften, men ikke vil slutte med det du har drevet med hele livet, begynner du i Sølvstrupene – “The silver voices”. Du har ikke hørt om dette koret? Ikke så rart, fordi det er et kor som befinner seg i Kristiansand med utgangspunkt i miljøet omkring Kilden, det nye konsert og kulturhuset her i byen. Andre kor har som regel en øvre aldersgrense for korister på 60 år. Sølvstrupene har en nedre aldersgrense på 62 år og ingen opptaksprøve.

Og det har virkelig tatt av. Høsten 2015 måtte de sette inntaksstopp på 150 sangere. Det er nå venteliste for å være med. Det er heller intet kosekor. De to dirigentene, Anne og Bodil, driver koret nesten til vannvidd med krav om klang og musisering! Her gis ikke ved dørene.

  Vi reiser også på tur! Ut på tur, du vet, skaper god stemning og miljø. Og selv om bare halvparten av koret meldte seg på turen, ble det likevel ikke noe problem, for det betydde at 78 dro på tur – og det er et stort kor som greit fyller en dobbeltdekker på vei gjennom Danmark.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Målet denne gangen var den nordtyske byen Schleswig. Der hadde jeg vært en gang før med familie på tur gjennom Europa – på veien hjem fra begivenhetsrike dager i Ungarn (eller var det Frankrike eller Italia?).  Vi kom til en by med en flott domkirke og et koselig torg der ungene fikk tilfredsstilt sine sterkeste lyster: Iskrem. At dette er et område med masse gammel historie, var vi vel ikke helt bevisste den gang.

  Historien skulle bli tydeligere neste dag da koret tok turen til Danmark og byen like over grensen: Sønderborg. Der hadde vi fått kontakt med et annet seniorkor, og vi skulle ha felleskonsert med dette koret i Riddersalen i selveste Sønderborg slott. Det ble en hyggelig opplevelse i historiske omgivelser.

 
Allerede før vi ankom Sønderborg, møtte vi den blodige historien: Dybøll mølle, ett av de blodigste slag i Danmarks historie ble utkjempet her i 1864. At dette slaget først og fremst var et slag knyttet til Tysklands samling, er en annen del av historien. Preussen og Østerrike spilte på lag for å knuse Danmark, for at Preussen igjen skulle få muligheten til å knuse Østerrike i Bismarcks plan om å samle Tyskland under den prøyssiske fane. Det lykkes han stort med.  Store deler av det sørlige Jylland ble lagt under Tyskland.

Dybøll mølle.
Schleswig var en vakker gammel by. Fredelig ved bukta Schlien med forbindelse til Østersjøen. Vi fikk tid til å gå rundt i den fredelige gamlebyen, med trange gater, gamle hus og miljø, ingen butikker, men kroer og restauranter.

Den kanskje mest imponerende bygningen var domkirken, Sankt Petri. Vi fikk en omvisning i kirken som hadde en lang historie tilbake til 1100. Det var mye spennende å høre og se, men det mest spennende var alterskapet, Bordesholmalteret, som sto ferdig i 1521, men som egentlig var laget til en annen kirke. Det har over 400 figurer skåret av treskjæreren Hans Brüggemann med hjelpere i en periode på 7 år. Et fantastisk kunstverk.

Vi fikk også testet akustikken i dette store kirkerommet. Her var det skikkelig etterklang 🙂

Kartet over Schleswig fortalte meg at byen og omegn hadde mye historie. Navn som Gottorp slott, Glücksborg slott, Haddeby/Haithabu og Dannevirke fortalte om stedets mange historiske minner.

Dannevirke fortalte om den vollen danene prøvde å sette opp for å beskytte seg mot invasjonen av slaviske folk (venderne) på vikingtida. Den norske kongen Harald Hardråde var nede der for å ordne opp, uten særlig hell. I ettertid har danene oppfattet Dannevirke som Danmarks grense mot sør. (At danskene ga den danske bosetningen på New-Zealand samme navn, er en annen historie)

Haddeby/Haithabu eller heithaby på norrønt, er derimot et mer fredelig sted: Nord-Europas største handelssenter før og under vikingtida. Her gikk handelen sørover og nordover livlig både mot Baltikum, Sveariket (Birka) og Norge (Skiringsal). Det var også herfra kirken organiserte sine kristningsferder nordover. Selvfølgelig finnes det et vikingmuseum på stedet rett utenfor Schleswig.

Gottorp Glücksburg
Glücksburg og Gottorp er to slott som spiller en stor rolle i Danmarks historie. Den norske og danske kongefamilie har sine røtter i Glücksburg slott, som ligger like utenfor Flensburg, og Gottorp slott som dominerer i sentrum av Schleswig var maktsentrum for den danske kongen i Schleswig. Som hertug av Schleswig prøvde han å inkorporere Schleswig i Danmark, selv om den tyske minoriteten prøvde å forhindre det. Slike planer blir det krig av, og det er også noe av bakgrunnen for krigen i 1864 som førte til at store områder av Jylland ble erobret av Tyskland. I 1920 – etter første Verdenskrig – ble store områder tilbakeført til Danmark, men ikke Flensburg og Schleswig som hadde tysk majoritet.

I dag har jeg ingen følelse av motsetninger mellom tyske og danske i dette grenseområdet.

En liten historie fra området: Dansk tv hadde reportasje fra forskjellige steder i Danmark i forbindelse med en folkeavstemning om EU en gang på 80-tallet. Folk i nord var mer skeptiske, men to eldre menn på en benk i en landsby helt på grensen av Tyskland i nærheten av Tønder, la ut om hvor viktig og bra at Danmark kom mer med i EU økonomisk. De snakket varmt om dette, så reporteren prøvde å runde av med spørsmålet: “Så dere skal stemme ja ved avstemningen?”. “Vi”, sa de to herrer, “vi skal ikke stemme, vi er tyske vi”.

Turen tilbake gikk utmerket, selv om det var snø i luften. Sangen “Visst skal våren komme” har ennå ikke hatt sitt gjennomslag hos “værgudene”, dessverre.