Ett av de stedene i Kenya jeg har vært noen ganger og med mange hyggelige minner er Lake Magadi. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trekkes mot denne saltsjøen. Kanskje er det fordi jeg ikke trenger å kjøre via Nairobi for å komme dit og at det er mulig å besøke stedet i løpet av en dag. Allerede når en kjører over de legendariske Ngong Hills merker du at du har kommet til en annen og mer fredfull verden. Riktignok har veien til Magadi blitt verre og verre etter som årene har gått. Store nedbørsmengder fører til at veien av og til blir stengt av store grus og steinmasser.
På veien mot Magadi passerer vi Olorgesaille der dr. Leakey startet utgravninger. Her er gjort mange interessante funn av menneskelige aktiviteter for over en million år siden, men det er ikke funnet menneskeskjeletter her. Det er gjort andre steder i Rift Valley, både i Turkana, Etiopia og Serengeti i Tanzania. Vi tok en avstikker hit en gang og studerte sporene våre forfedre satte – samt den tidens ville dyr. Arkeologene mener vel at menneskehetens vugge nettopp sto her i sentrale deler av Afrika. For dem som vil svimle litt i menneskehetens historie er et stopp her å anbefale. (Det har jeg skrevet om i en annen blogg).
OBS!! Kuflokker i veibanen. Vi er absolutt i maasailand. Det er langt mellom spor etter bosetning, men noen få landsbyer vil du se på veien mot Magadi, men kuflokkene og maasaigjeterne er det vanskelig å unngå å møte på. Vi møtte flere ganger på haikende maasaier, og et par ganger fikk de sitte på hvis vi hadde plass. Her er det langt mellom matatuene og annen offentlig transport finnes ikke. Når vi nærmer oss Magadi, går veien langs ei elv som har skåret seg dypt ned i landskapet. Der kan du oppleve at folk tar sitt bad eller vasker tøy.
Så får vi plutselig se Lake Magadi og sodaverkene ved sjøen. Hele landskapet ser merkelig ut. Hovedfargen er rustrødt. Vannet er rustrødt. Da vi kommer nærmere, kommer vi også nærmere det store anlegget. En stein ønsker oss velkommen til Magadi og like etter kommer vi til kontrollposten.
Først nå merker jeg hvor varmt det er. Noen påstår at Magadi er det varmeste stedet i Kenya, men vi er “bare” 600m o.h. Vakten fleiper leende med varmen før han slipper oss videre. Det er nå lett å få oversikten over anlegget. Fra øst kommer jernbanelinjen fra Konza og Kaijado med forbindelse videre til Mombasa der sodaen skipes ut på verdensmarkedet. Sodafabrikken – som nå er eid av det indiske selskapet TATA – er avhengig av denne banen. Siden det ikke er noen veiforbindelse til Kaijado og Konza, går de fleste sodatogene med en passasjervogn for eventuell passasjertrafikk.
Igrunnen likner Magadisamfunnet mye på industristeder i Norge som Rjukan, Odda, Høyanger osv. der samfunnet omkring bedriften var avhengig av bedriften på godt og vondt. Jeg tror nok mange – ikke minst maasaier – nyter godt av bedriftens velferdstiltak. Bl.a. var det en offentlig swimmingpool som vi besøkte en gang, men ble vi invitert av en bekjent til en privat swimmingpool like i nærheten som var mye hyggeligere. Husene var satt opp av bedriften, men hvordan kvaliteten på blokkene var, vet jeg ikke.
Vi ble forresten vist en teltleir som nettopp var blitt satt opp for folk som ville overnatte i området. Det var ellers ingen overnattingsmuligheter i Magadi. Så greit ut.
En gang bestemte vi oss for å reise videre fra Magadi i retning mot Lake Natron. Det er også en sodasjø – mye større enn Lake Magadi – som ligger i Tanzania. TATA ønsker å utnytte sodaen i denne sjøen også, men myndighetene i Tanzania har hittil nektet dem det. Hovedbegrunnelsen er nettopp flamingoene. Veien videre var av typen “rough road” – ikke særlig å anbefale under regntidene. Nå var det glo varmt og knusk tørt – og varmere skulle det bli!
Da vi reiste ut av Magadi sørover, kjørte vi inn i et økoturistområde og måtte betale en avgift. Veien til de varme kildene fikk vi forklart av vakten. Veien var ikke problematisk for vår lille ekspedisjonsbil, men litt spennende var det jo å kjøre over saltsjøer – fikk litt sånn isfornemmelse – noe som ikke stemte med utetemperaturen som vel lå på rundt +35C. Innimellom var det områder med vann og hundrevis av flamingoer og andre vadefugler.
Til slutt kom vi til de varme kildene. Der sto allerede store kar til klesvask – her kom maasaiene for å vaske klær! Vi spurte maasaiene hvor kildene var, og de viste oss en plass hvor vi kunne vasse uti. Joda, kildene var til de grader varme, det var ikke så langt du kom før du følte at føttene var hete nok, noe som førte til hyl og latter. Maasaier strømmet til og mange ville selge smykkegjenstander.
Fatma og Buda spurte noen maasaier der om de visste veien til Lake Natron, og det var det; så nå fikk vi med to maasaier i baksetet som skulle vise veien. Da kjørte vi videre inn i det ukjente på en «vei» som ikke var umulig å kjøre på tørt føre – steinete og sandete – umulig i regn. Vi passerte både sebraer og gnuer, men også hundrevis av geiter – her var det muligens for tørt til at de kunne holde kuer, vi så få av dem.
I baksetet diskuterte maasaiene om de virkelig kunne veien, den samtalen foregikk på ma, noe Fatma forstår så hun spurte om de ville lure oss (de fikk jo betalt). Men nei, de hadde vært der før, så det var egentlig ikke noe problem. Til slutt kom vi til ei bru, ei flott stålbru, hvor en maasaikvinne hadde problemer med å få over sine tre esler. Våre maasaier hjalp til så godt de kunne med slag og spark, men det var overtalelseskunster som til sist fikk dem over.
Vi skulle ikke over brua, men følge elva nedover mot lake Natron. Den elva måtte være krokodillefri, for vi så flere steder et rikt badeliv av unge og gamle. Veien vi skulle følge var ingen vei, men en motorsykkelsti med elva på den ene siden og fjellet Schombole på den andre. Lenge gikk det riktig bra når vi kunne kjøre på gammel elvebunn, men så kom vi til mer steinete områder med skumle dunk fra undersiden av bilen, og så var veien blitt for steinete og smal.
Da var det bare ut og gå i varmen. Jeg fant ut i ettertid at bilen ble parkert i Kenya, men spaserturen foregikk i Tanzania – uten passkontroll! For her var det ingen – bortsett fra oss og en badende maasai – samt mange vadefugler og noen flere varme kilder. Vi ruslet langs elva – jeg vil absolutt si i et vakkert landskap – frodig fordi tørken ikke hadde satt sine spor ennå og elva hadde mye vann.
Til slutt klatret vi litt opp i fjellsiden for å få overblikket. Jeg ville støtte meg til noen steiner, men de var gloheite! – og der fikk vi i varmedisen se fjellet: Ol Donay Lengai, i dag den eneste aktive vulkanen i Rift valley, dessverre uten noen form for vulkansk røyk som var synlig… Dette fjellet er maasaienes hellige fjell. (Og ble besteget av NRK Naturredaksjonen i 2006 med Bjørn Haavind akkurat da vulkanen hadde et utbrudd!) Og foran lake Natron i en slags rødlig varmedis – tusenvis av flamingoer. De er svært knyttet til disse sodasjøene fordi deres hovedrett er mikroorganismer som nettopp utvikler seg i sodasjøene. Fantastisk!
Vi hadde en lang, varm vei tilbake; underveis sa vi farvel med våre maasaivenner og takket for guidinga. I dette området regjerer maasaiene og landegrenser betyr ingenting. Og vi fikk en lang reise tilbake, kom hjem akkurat da sola var gått ned og det var ingen elektrisitet. Men det hadde vært en fantastisk dag.
