I går var det altså ett år siden jeg fikk mine to “jenter” hjem fra Kenya. Fatma hadde vært her tre ganger før, så hun visste litt om hva hun gikk til, Salmah hadde aldri vært i noe land utenfor Kenya før – i alle fall utenfor Afrika.

I dag snakker de begge norsk. Salmah har blitt så flink at hun gikk fra mottakskolen over til norsk skole etter 8 måneder. Mange vil si at hun snakker flytende norsk. Selvfølgelig er ikke alt på plass ennå, men det kommer det kommer. Hun har fått norske venner å være sammen med og leke med. Det hjelper med å få lært språket.

Fatma synes nok at det norske språket har vært det vanskelige. Det er kanskje noe med opplegget av språkundervisningen som det er noe galt med – der de vektlegger grammatikk framfor evnen til å snakke og bruke språket. Hun har faktisk 5 – 6 språk inne fra før av – engelsk og diverse afrikanske språk.  Det burde være til mye hjelp, men det har det ikke vært. I november planlegger hun å ta eksamen i norsk på B1 nivå (hva nå det er!?)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

  home
Selv har jeg måttet “ofre” et halvt år i Afrikas sol og varme. Jeg har hatt min første vinter hjemme på fem år, noe som slett ikke var så verst. Ikke minst fordi jeg hadde to flotte “jenter” å dele den med. For å si det enkelt – det å ha en familie en kan være nær ved er bedre enn sol og varme aleine i Afrika. Har jo tidligere strevd med ensomhetsfølelse i perioder. Nå har livet fått en større mening.

Da jeg møtte Fatma i Kenya, var hun ved et veiskille uten at jeg vil gå nærmere inn på det..

Her i Norge er hun villig til arbeide med hva som helst bare det gir et rimelig utkomme. Utdannelsen hennes som økonom fra universitetet i Nairobi er bort imot 0 verd her til lands – likeså hennes jobberfaring. Foreløpig har hun fått en avtale om å være vikar i hjemmehjelpstjenesten, men telefonen ringer alt for sjelden. Hun hadde håpet på å jobbe nå i ferien, men det var studenter som skulle ha de jobbene. Så vi får bare stå på – særlig nå som norskkurset nærmer seg slutten. Jobbtilbud mottas med takk!!!

Vi har nettopp søkt om forlenget oppholdstillatelse: Familiegjenforening. Det tar sin tid fikk vi vite. Vi søkte i april og fikk time hos politiet i juni. De sa at det nå vil ta ca. 4 måneder på å få vite resultatet av søknaden. Nå håper vi at vi får for to år slik at vi ikke trenger å søke på en stund. Det er ganske slitsomt og føles litt nedverdigende. Byråkratiet omkring UDI har blitt ganske voldsomt. For ti år siden var det bare å gå innom politiet og få et stempel.

Vi har fortsatt meget god kontakt med Kenya og familien der. Det er de som har flyttet inn i huset vårt i Kitengela og tar seg av det. Bare det er litt av en jobb. Men vi er viss på at de tar vare på huset og tingene som er der.

Vi har lyst til å reise på besøk, men foreløpig begrenser det seg selv så lenge de ikke har fått forlenget oppholdstillatelsen sin. Dessuten er det dyrere å reise i skoleferiene enn resten av året. Men tida vil nok komme til at vi kan ta en tur. Fatma har sagt at jeg bare kan reise. Det vil jeg vente litt med – i alle fall en stund til. Jeg reiste ikke til Kenya disse årene bare for min egen skyld. Du verden så mye jeg likevel fikk oppleve av spennende ting. Det var en ny verden som åpnet seg. Jeg måtte lære en ny måte å se den 3. Verden på – som er mye mer positiv enn slik jeg tenkte før.

Det er to flotte “jenter” jeg har fått. Den store aldersforskjellen har foreløpig ikke vært noen hindring, snarere tvert imot. At vi bekjenner oss til to forskjellige religioner har heller ikke vært noen hindring. Jeg er stolt av dem, og håper det beste for oss i framtida.