I dag tar vi det som en selvfølge at enhver ungdom som har passert noen og 20 år har vært “halvveis rundt jorda” – eller noe sånt. Det er vel og bra.
Jeg er en norsk nordmann fra Norge født under 2.verdenskrig. Ved å studere røtter har jeg kommet fram til at min mors familie kommer fra bondelandet på Romerike, min fars familie fra Drammen.
Jeg vet ikke så mye om familiens reisevirksomheter gjennom tidene, tror de hadde mer enn nok å stri med her i gamlelandet. Jeg vet at to av min mors tanter emigrerte til USA, til California og ble der, men det var det mange norske familier som opplevde. Jeg vet at min bestemor har vært i Tyskland i mellomkrigstiden. Hun var handelsreisende så det var kanskje nødvendig å ta en tur utenlands. Min mor var på ferietur i Tyskland i 1937 og opplevde nazistatens tilblivelse – uten at hun fortalte så mye om det; bortsett fra om en venninne som rotet seg bort på toget. Bildene hun satte i album fortalte sitt:
Min onkel var vel den som endret noe på mønsteret: Han studerte språk, tysk, engelsk og fransk og måtte reise ut for å lære språkene for igjen å kunne undervise i dem. Under krigen fikk han ett år i lærenes arbeidsleir Kirkenes, etter krigen var han ett år i USA som rekonvalisent. Han var den mest internasjonale i min familie.
Jeg husker godt fra min barndom og oppvekst at noen få av mine venner hadde vært utenfor Norge. En i klassen min var med et guttekor til USA – det var gjevt. Brevene hans ble lest høyt i klassen. I gymnaset var det et par elever som dro til USA som AFS utvekslingsstudenter. Det hørtes spennende ut, men jeg ble “ved min lest”. En fetter av meg dro til USA noen uker på ett eller annet program. Det misunte jeg ham.
Min første tur ut av Norge – helt til Danmark – var i 1955. Det var MS “Kronprins Olav” som brakte Bolkeløkka skoles strykeorkester til København for å spise frikadeller. Det var en tøff tur med de vanlige turistaktiviteter for barn med Tivoli som høydepunktet.
Min andre tur utenlands var i 1958. Da var vi tre gutter som syklet til Göteborg. Det vil si – vi syklet vel ca. halve veien, resten tok vi tog. Og – vi måtte sykle på venstre side i Sverige – uten at jeg opplevde det som noe stort problem. Da var nok bilene og de mørke gatene i Göteborg verre.
1960-årene ble en revolusjon innen reiselivet da charterturismen oppsto. Å reise til Mallorca ble mer og mer vanlig, men ikke i min familie. Min mor reise en del etter at hun ble pensjonist, men sjelden med fly. Selv foretok jeg min første store utenlandsreise påsken 1967 med tog til Roma sammen med en kamerat. Var innom Danmark, Tyskland, Østerrike før Italia og opplevde selv på toget noe av de forskjellige landenes egenart – natur og menneskene. Selv om kameraten min hadde vært mye i Italia, var jeg engstelig på turen, men etter hvert forsvant engstelsen mer og mer og jeg ble mer og mer nyssgjerrig.
Allerede samme våren var jeg på mitt neste utenlandsbesøk – til Kiel i mai 1967. Det var det første offisielle besøk UiO hadde til et universitet i Tyskland etter krigen. Det var selvfølgelig historisk institutt som var på tur. Mange av studentene drømte nok om billig tysk øl. Det ble det også, men det var et interessant møte med et universitet som oppsto omtrent samtidig med universitetet i Oslo under Napoleonskrigene. Vi fikk også en tur til hansabyen Lübeck og i nærheten fikk vi et lite glimt av “jernteppet” – grensa til DDR. Det var en litt skremmende opplevelse. Vi var kommet et lite hakk nærmere nyhetene.
Med på turen var også den “evige” student Gjertsen. Han var mange av lærernes plage med sine evige spørsmål om konspirasjonsteorier han hadde viklet seg inn i. Munterhet ble det da en av de tyske professorene trodde han var en norsk professor. Ingen sa noe, men den tyske professoren trakk seg etter en stund litt forbauset tilbake, for så seinere å bli forklart misforståelsen.
Studiene skulle også føre til en ny utenlandsreise våren 1969. Da holdt jeg på med historie hovedfag. UiO geografi hadde utveksling med universitetet i Aberdeen, så en lærer og fire studenter dro av gåre – en av dem var meg. Det ble en kombinasjon av besøk, whiskeytesting, observasjon av det skotske samfunnet – på godt og vondt, samt en tur med bil (flying studies) fra Edinburgh til London på 4 dager.
Vi fløy til Prestwick utenfor Glasgow i et fly fra “Pan Am” med 6 passasjerer og 8 flyvertinner. Ikke rart at “Pan Am” gikk konkurs noen år seinere!
I Glasgow fikk vi møte et samfunn i oppløsning og vist rundt av en professor i geografi; skipsverftene var konkurs, de gamle overbefolkede husene var i ferd med å saneres, de nye husene på 30 etasjer hadde folk store problemer fordi de måtte læres opp til å bo moderne, klokka 10pm kom folk ravende ut av pubene som stengte da – aldri opplevd så mange full folk på en gang. Vi besøkte også skotske new-towns der arkitektene fikk utfolde seg, vi reiste også med lokalbuss der konduktrisen i 2. etasje gikk fra fang til fang. Universitetet hadde en camp like ved Inverness så vi fikk oss en tur rundt i midt Skottland også. Mye av dette har jeg dokumentert fordi jeg tok mange lysbilder.
Jeg synes det var interessant å oppleve et samfunn så forskjellig fra vårt, der folk bodde tett innpå hverandre i like hus der den eneste forskjellen var fargene på ytterdøra. Men når jeg først var i London fikk jeg oppleve en konsert med Royal Philharmonic Orchestra med Sir Charles MacKerras på selveste 1.mai. Det var gøy!
Også i militæret fikk vi en uventet tur til det store utland: Danmark. Vi erobret de store sandynene i nord, Råbjerg mile og noen sanddyner ved Løkken. Flott oppdrag. Militær vennskapsutveksling!
Neste tur ut var også knyttet til studiet: Tur til Sverige, spesielt Stockholm for å studere hvordan man tilrettela friluftslivet i Sverige. Mest konsentrerte vi oss om Stockholm, men jeg tror ikke vi fant ut at Stockholm hadde noe som kunne konkurrere med Oslomarka, som var vårt studieobjekt. Men skjærgården kunne derimot ikke sammenlignes med Oslos. Vi var en tur innom Bergslagen og den historiske byen Sigtuna. En viktig observasjon vi gjorde som jeg husker var hvor tom den svenske landsbygda virket i forhold til den norske. Den svenske “glesbygdspolitiken” var virkelig effektiv, men du verden så trist det så ut.
At bryllupsreisen i 1972 gikk til utlandet var vel ikke mer enn naturlig – til Syden i mars: Taormina på Sicilia – takket være Tjæreborgpresten! Et lite innblikk i mafiose tilstander ble det, men også masse gresk og romersk historie samt vulkanhistorie – Etna var jo nærmeste nabo. Både geologi og historie var temaer som ble berørt på denne turen – og pizza! Det var en nyhet i Norge, men ikke i Italia 🙂
PS. I 1972 hadde jeg vært på Nordkapp, utforsket det indre av Troms og området rundt Bodø i det militæret, vært på Nord-Norgeturné med kor, tur til Helgeland med venner, arbeidsleir i Trøndelag, sykkelturer på Nord-Vestlandet og Vestlandet, studieturer til tilsvarende steder, fjellturer i Jotunheimen og Rondane, studietur til Sørlandet, ble forlovet med en sørlending, Vadsø ble nådd året etter. Da bodde jeg i Bodø, så Norge var allerede rimelig godt dekket.
I denne sammenhengen kommer min store forglemmelse: I perioden 1972-73 var jeg to ganger i Finland: Første gang i februar 1971 med et kor fra Musikkonservatoriet i Oslo. Vi framførte moderne kormusikk i Helsinki. Det var en iskald opplevelse. Det andre besøket i Finland var 1973 – i juni – da vi kjørte på smale finske veier i nærheten av Enaresjøen. Husker vi måtte være obs på reinsdyr OG jeg måtte ut og skrape ruta for mygg. De opptrådde i enorme mengder….
forts
