En liten hvil på ferga over Sognefjorden. Fra ferga har en flott utsikt til alle kanter, til eplebygda ved Leikanger og Hermansverk, til Balestrand med Kvikne hotell, til Vik og Vangsnes med statuen av Fritjof den frøkne som den tyske keiser Wilhelm II i sin tid skjenket denne bygda – som takk for alle somrene han fikk tilbringe i Sogn? I tillegg dukket en nise opp og lekte seg langs siden av ferga.
Vik i Sogn har jeg jo et forhold til. Der var jeg på sykkeltur for første gang i 1968. Der hadde sykkelkameraten min sin kjæreste (de er fortsatt gift). Søstera hennes jobbet på meieriet – som fortsatt produserer gammelost. Den gang syklet jeg opp til utsikten. Mange år seinere kom jeg tilbake med bil og sykkel. Da valgte jeg å sykle langs fjorden og inn Arnafjorden. Koselig, men noe våt tur. Denne gangen ble det et kort kafebesøk og et raskt besøk til Hopperstad stavkirke, men uten å gå inn. Stavkirkene er flottest fra utsiden. (Men jeg har vært inne i den flere ganger tidligere).
Så var det ny opptur med stopp ved utsikten – som vanlig. Vikafjellet var regnfullt, men greit å kjøre. Lite snø i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Forstår godt at denne fjellovergangen er svært utsatt vinterstid.
Da vi nærmet oss Voss, forsto vi at vintersport sto i høysetet. Hytter, hoteller og anlegg var bygget ut mange steder. Selve Voss ble besøkt for å spise middag. Også denne gangen havnet vi på en typisk norsk kebabrestaurant!! Hvem serverer egentlig god norsk tradisjonsmat? Jeg må innrømme at mine afrikanske venner ikke er så glad i norsk tradisjonsmat, særlig ikke den yngre garden. Hvis McDonalds hadde vært etablert på Voss, hadde det vært stedet….
Fra Voss mot Hardanger var veien bort imot helt ny. I 1966 syklet jeg ned Skjervet langs jernbanen. Nå så jeg ikke noe til jernbanen eller fossen i Skjervet, derimot noen lange tunneler som plutselig brakte meg ut på ei utrolig flott bru: Hardangerbrua!
Imponerende byggverk – helt sikkert nødvendig – og spesielt med rundkjøringer inne i fjellet. Den skal være en av de lengste hengebruer i verden med et spenn på 1 400m – lengre enn Golden Gate! Hadde en nå kunnet følge opp med litt bedre vei langs Hardangerfjorden hadde alt vært utmerket. Den er både smal og svingete – og vi opplevde situasjoner hvor møteplassen var så trang at to busser ikke kom forbi hverandre. Det er ingen motorvei som trengs, men en vanlig tofelts vei. Selv i vår miljøbevisste verden burde dette være en nødvendighet.
Kinsarvik var vårt siste overnattingssted. Overraskende nok var det ingen problemer med å få overnatting på hotellet der. Der har jeg også overnattet før, og hadde gleden av å sykle til Kinsoelva og vandre oppover og nedover alle de fantastiske fossene som fins der. Denne gangen nøyde vi oss med en liten runde i sentrum der Sal fikk teste en ekte telefonkiosk, klemme noen utskårne troll av tre, vandre langs utløpet av Kinso, se ferga til Utne komme og gå, beundre den gamle middelalderkirken fra utsida (var i gudstjeneste der under sykkelturen i 1962), og se på minnesteinene som var satt opp for ofrene fra siste krig. Været var dessverre nokså utrygt.
Om natta regnet det i bøtter og spann. Brannalarmen gikk rett før klokka 6 om morgenen. Årsak: En som tok en litt for het dusj!! Været var fortsatt utrygt neste morgen da vi reiste langs Sørfjorden innover mot Odda. Vi beundret eplehagene underveis og utsikten på den andre siden av fjorden før vi inntok Odda. Litt sightseeing der også, litt fotografering og litt gøy, før vi dro videre innover Sandvinsdalen mot Låtefoss.
Det var ikke bare Låtefoss som var sprutende denne morgenen, jeg syntes det sildret og rant fra alle bekker og elver som fantes før vi ble overveldet av Låtefossen. Den måtte beundres. Jeg har vel alltid stoppet der. Denne gangen var Salmah i fyr og flamme – hun ville helst klatre så nært elva som mulig. Det tillot ikke mammaen, men temmelig nært kom hun. Kanskje dette var høydepunktet på hele turen?
Videre gikk det oppover til en ny fjellovergang. Seljestad er ikke det samme som det var. De to tunnelene gjør det lett å klatre over til Røldal – der veien går i store slyng ned til vannet. Det var litt annerledes i 1962 da vi måtte dra syklene helt til toppen av Seljestadfjellet, 1100 meter over havet.
I Røldal hamstret vi lunsj som vi hadde tenkt å spise oppe på fjellet et sted. Vi rakk også et besøk i stavkirken – som kanskje ikke er så typisk utvendig, mens den innvendig er rikt dekorert med 1700-talls rosemaling. Dessuten har kirken et krusifiks som svetter ved jonsokk.
Da var det bare innspurten igjen. Haukelifjell var grei å komme over, selv om jeg synes at tunnelene her har vært vel trange. Nå var de blitt bedre. Å kjøre over Dyrskar, det høyeste punktet på den gamle veien, er et godt alternativ sommertid. Denne gangen hadde jeg baktanken om at det kanskje var hyggelig for mine afrikanske damer. Veien er smal og svingete, skikkelig gammeldags (men vi kjørte da på noe tilsvarende da vi kjørte langs Sørfjorden!). Sauene beitet fredelig ved veien eller lå og nøt stillheten på veien. Her hadde vi det siste “ut i fjellet slippet”. Selvfølgelig ville Salmah bort til den eneste snøflekken som lå igjen et godt stykke fra veien. Det var ikke helt godt i bare t-skjorte. Termometeret viste trass alt bare 7 varmegrader.
Herfra over Setesdalsheiene og Setesdal og hjem ble en ren transportetappe. Men været var ikke så verst – så dalen fikk vist seg fra sin beste side. Men det var fint å komme hjem.
Mine afrikanske jenter var svært fornøyd med turen. Det er klart at 9 åringen var litt utålmodig i baksetet. Det ble litt soving og ikke så mye titting ut av vinduene. Helst ville hun nok sett på tv hele tiden. Men av og til, når veien var svingete eller smal eller det skjedde noe som var skummelt, var hun absolutt med. Og når vi hadde stopp, var hun den første som løp av sted. Jeg vet ikke hvor mye hun vil huske av turen. Hun var også tidvis min fartskontrollør?.
Mammaen var nok mer bevisst hva hun opplevde. Naturen på Vestlandet var for henne overveldende. Hun fikk nesten lyst til å bo der. Men norske veier var ikke noe for henne. Hun sa at selv om hun fikk norsk sertifikat, ville hun ikke kjøre på de smale vestnorske veiene. Nei vel, det er vel noe en må venne seg til.
Jo da, Vestlandet er en reise verdt!
Personlig vil jeg nok i framtida foretrekke en tur der en ikke trengte å kjøre så langt og heller bli på et sted i noen dager. Det er noe jeg har gjort flere ganger tidligere – da med sykkel på kroken – eller fjellstøvler i baggasjen. Da har jeg benyttet sykkelen til å dra på kortere eller lengre turer i området omkring – for eksempel slik jeg gjorde i Stardalen, Jølster, Veitastrond i Hafslo, opp Flåmsdalen i Flåm og langs Kinso i Kinsarvik – eller for den saks skyld Aurland og Auralndsdalen, Flåm og Flåmsdalen – eller ligge på en turisthytte som Sota seter og gå dagsturer i fjellet. Da følte jeg at jeg ble bedre kjent på stedene jeg reiste til.
Er en biltur i dag miljøvennlig? Det er ikke så lett å svare ja på, men i dag er det ingen andre alternativer hvis du virkelig vil komme deg rundt. Vi leide en hybrid Toyota Yaris. Den var utmerket å kjøre, men du merket den var litt sein i oppoverbakker. Men ellers var den alle tiders og bensinforbruket var begrenset. Jeg vennet meg raskt til selve hybridteknologien. Det er jo som å kjøre en bil med automatgir.
Leide en bil et par dager hjemme og fant ut at bilen hadde et forbruk på ca 0,3 liter pr. km.(14 liter på 360km). Det må være akseptabet.
