Jeg har alltid synes at turen mellom Tyin og Årdal er en fantastisk flott opplevelse. Jeg har reist der med buss tidligere – så tidlig som i 1955 hvor det var 45 svinger fra toppen av fjellet og ned, der bussen måtte rygge i flere svinger. Veien var så smal og svingete at det var timeskjøring. Seinere har jo veien blitt bygd om slik at nå står det vel bare 4 svinger tilbake. Dette var første gang jeg kjørte den med bil, men det bød ikke på noen problemer – bortsett fra at du måtte være observant fordi de krappe svingene startet inne i tunnelen.
Utsikten mot Årdal er fenomenal, og du blir overrasket over at det i det hele kan bo mennesker i dette trange dalføret. Et lite forstadsområde hadde nesten overrislingsanlegg fra de nærmeste fossene. Fjellene hang over bebyggelsen. Det var et sted jeg aldri kunne tenke meg å bo.
Øvre Årdal (Farnes) spiller fortsatt en viktig rolle i det som også er en av Norges viktigste industrier – aluminiumsproduksjon. Norge er jo en av verdens største produsenter av aluminium og fabrikken her i Årdal er av de største. Det er stor tilgangen på elektrisk kraft som er hovedårsaken til denne lokaliseringen. Selv om Årdal ble bygget opp etter 2.Verdenskrig, er stedet ganske trivelig. Dessuten er stedet svært nært flotte naturområder som Utladalen, Vettisfossen, klatreparadiset Hurungane og inngang til Jotunheimen.
Da vi syklet her i 1968, fikk vi hjelp av en bil fra Hydro som lyste oss gjennom de to mørklagte tunnelene mellom Øvre Årdal og Årdalstangen. Denne gangen kjørte vi på en utmerket vei og med rikelig med belysning i tunnelene. Vi nøt utsikten mot den dramatiske naturen på den andre siden av vannet. Nå gikk veien videre forbi Årdalstangen langs fjorden til fergeleiet ved Fodnes. Nå var vi kommet inn på veien fra Lærdal, 5, og jeg trodde det skulle være stor trafikk og lang kø til ferga.
Det var det overraskende nok ikke. Vi fikk plass på første ferge – som ikke ble full en gang og ble transportert i det flotte været til Mannheller på den andre siden. En slik fjordtur er et deilig avbrekk i en tur med mye bilsitting. Har alltid prøvd å legge inn rikelig med stopp underveis. Det er ikke så lett bestandig – avhengig av tidsskjemaet en har – og hva som er å oppleve.
Fergeleiet ved Mannheller ligger nærmest i direkte kontakt med fjellet – så vi la i vei gjennom tunnelen. Kaupanger forsvant dypt der nede – selv om stedet har en flott stavkirke. Vi satte kursen mot Sogndal, men valgte ikke å stoppe der heller. Bygda har bare butikker å by på. Stedet kaller seg den eneste bygda med et fotballag i eliteserien – akkurat som om det er så viktig. Men syltetøyfabrikken til Lerum var fortsatt der. Jeg husker godt at de averterte i Bergensavisene: “Alle spyr etter Lerums safter” for mange år siden. Det slo ikke helt an, men vakte stor oppmerksomhet!
Sogndal er jo utgangspunkt for mange alternativer. Enten mot Leikanger og epletrærne langs Sognefjorden, eller nordover inn i breenes rike mot Hafslo, Jostedal og Sognefjellet eller den veien vi valgte gjennom tunnelen til Fjærland og videre i ny tunnel til Jølster.
Fjærland var jo uten veiforbindelse lenge fram til da tunnelene ble bygd på 80 og 90-tallet (1986 og 1994). Nå er Fjærland blitt bokby (stedet har 300 innbyggere) og her ligger også Norsk bremuseum. Vi ser ikke så mye til breene i dag, selv om en skimter Suphellebreen høyt oppe i fjellsiden. Breene har trukket seg mye tilbake de seinere årene. Her ender Jostedalsbreen. Derfor har Fjærland vært senter for brevandringer i over 150 år. Vi valgte å stoppe her, vandre litt rundt i bokbyen, handle på Joker og nyte tilværelsen. Jeg synes at Fjærland er et av de vakreste stedene i Sogn.
Mundal hotell Litt spesielt er det at USAs visepresident under Jimmy Carter, Walter Mondale, stammer fra Mundal i Fjærland – et sted han har besøkt minst en gang.
Bremuseet med mammut Sognespråket er rikt på vokaler!! Vi tok selvfølgelig en stopp ved Bøyumbreen. Det var det nærmeste vi kunne komme en bre på den ruten vi hadde valgt. Men breen er på sterk tilbakegang – jeg var her for 6 år siden og kunne se forskjellen. Det er noe magisk ved en isbre. Mange blir tiltrukket og vil enten gå på, klatre eller utforske. Det var en gang fag for meg. I dag klarer jeg meg ved å betrakte og la meg bli imponert over mektig natur.
Bøyumbreen Lunde Turiststasjon var vårt neste overnattingssted. Det hadde vi kommet over ved en tilfeldighet. Det viste seg å være et hyggelig sted å overnatte. Det lå rett på utsiden av tunnelen fra Fjærland – vakkert lokalisert mellom steile fjell innerst ved Jølstravatnet. Vertinnen fortalte meg at stedet hadde vært turiststasjon for DNT i mange år med utgangspunkt for brevandring. Både bestefar og oldefar hadde vært breførere for DNT. Fortsatt hang en liten arm av Jostedalsbreen, Lundebreen, høyt der oppe og “tittet” ned på turiststasjonen. Det var det overnattingsstedet vi overnattet på som jeg følte hadde mest atmosfære.
Lunde turiststasjon Vi kom i regn, men etterpå gikk jeg en liten tur i det dramatisk/ idylliske landskapet. Dramatisk fordi fjellene omkring sto steile og nakne rett opp – bare bekkene kastet seg utfor i strie strømmer. Idyllisk fordi her var det vært gårdsdrift i lange tider – alt var grønt og frodig. Og så hadde Ola fått sin egen tunnel!
Jølstervatn En detalj la jeg merke til: Noen av elvene fra Lundebreen forsvant liksom inn i fjellet. Det fikk jeg seinere forklaring på. Det var nylig bygd ei “takrenne” – til et kraftverk rett i nærheten, Kjøsnesfjorden kraftverk, som utnyttet smeltevannet fra Jostedalsbreen uten at det syntes så mye i landskapet.
Vassenden Jølster Dagen etter bar det videre langs Jølstravatnet. Været var skiftende – regn, grått, litt sol innimellom, så regn – kalles ustadig. Det var et lavtrykk som ifølge metrologene hadde trivdes så godt på Vestlandet at det hadde blitt der hele sommeren. Svært få var begeistret for det!
Nå valgte vi å være skikkelige turister – ved å kjøre riksvei 13. Den er merket med turistveisymbol – en vei virkelig verdt å reise. Og det var den – selv om selve veien ikke var av særlig høy standard. Men vi møtte ikke mange på denne veien der den svingte seg opp og ned mellom fjell, bygder og koselige vann. Gaularfjellet var høydepunktet.
Plutselig sto vi overfor et spektakulært plattformanlegg. Utsikten over alle buktene og svingene på veien ned fra Gaularfjellet var utrolig flott. Interessant med slike byggverk – som ikke konkurrerer med naturen om oppmerksomhet, men gjør naturen “mer tilgjengelig”. Jeg har vært her uten det nyåpnede anlegget, så jeg vet forskjellen. Tilsvarende anlegg finnes på veien fra Aurland til Lærdal og på Trollstigveien.
