“Tuuut tuuut” – gamle lok 5 blåser i fløyta – det er tid for avgang. Konduktøren har blåst i fløyta og viftet med det grønne flagget. Alt er klart. Folket har kommet i store mengder. Det er stordriftsdag på banen. Alt som kan rulle og gå er ute på skinnene for å vise seg fram. Alt frivillig mannskap er utkalt for å gi folk en nostalgisk (for de eldre) reise til en tid som var.
Setesdalsbanen er unik på mange måter. Banen krevde spesielt materiell ikke minst på grunn av stigningsforhold – nettopp på den delen av banen som er bevart for ettertiden: Grovane – Røyknes. Derfor er de bevarte lokomotivene de eneste i sitt slag i Norge. De som var i drift nå på søndag 14. august, 5 og 6, var begge fra 1905. Nr. 5 er den klassiske arbeidshesten på banen, mens nr.6 egentlig var en lokaltogsmaskin som ble brukt mellom Grovane og Kristiansand. Det er dette banen kan vise fram, ikke bare hvordan det var å reise i gamle dager.
Damplok var enerådende i Norge fram til mellomkrigstida. De ble også utviklet til å bli bedre og bedre reint teknisk – og økonomisk. I det lange løp klarte de ikke å konkurrere med ny teknologi – diesel- og elektriske lokomotiver overtok. På Setesdalsbanen var det god gammeldags damplok-teknologi som rådet – noe som også var en av årsakene til at banen ble nedlagt i 1962.
Selv på Setesdalsbanen prøvde man i sin tid å møte kravet til mer effektiv transport ved å sette inn bensindrevne motorvogner – egentlig overført fra Flekkefjordbanen. Jeg husker jeg besøkte Byglandsfjord stasjon sommeren 1962 og så toget komme – og ble svært skuffet – dette var stygt – og ingen damp. Den ene bevarte av bensinmotorvognene er dessverre ikke i drift i dag, men derimot en enda mer moderne dieselmotorvogn fra Sulitjelmabanen – bare så vidt fylt 50 år! Dens fettere har jeg reist med mange ganger – ikke minst på Arendalsbanen (BM86). Det er ikke så mange år siden de sluttet å gå der. For meg er derfor “Sulitelma” den mest nostalgiske av alt materiell på Setesdalsbanen.
Vognene er alle hentet fra andre baner – først og fremst fra Vestfoldbanen, men det er vel en viss mulighet for at flere av dem kan ha gått på Setesdalsbanen tidligere. De representerer en passasjerkomfort jeg husker fra min barndom – særlig lokaltoget mellom Oslo V og Sandvika. Treseter eller lærtrukne treseter fant du vel ikke på langdistansetogene. Dessuten satt du der i teakvogner med kupéer – 8 i hver kupé. Den typen vogner fantes ikke på Setesdalsbanen.
I dag fikk vi oppleve rangering av godsvogner på sporet. Interessant, ikke minst for det nesten ikke skjer på norske spor i dag. Lokalgodstog er over og ut for mange år siden.
Vi fikk også møte frivillige som er entusiaster for sin bane. Det er også noe som blir lagt merke til, og som er en av de viktigste faktorene som bringer museumsbanen videre. Uten dem kunne Vest-Agder museet blåst en lang marsj etter drift på banen. Det er de som gjør banen til et virkelig levende museum.
Jeg vender stadig tilbake til Setesdalsbanen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det kan noe med at jeg har reist med tog (og trikk) fra guttedagene av. Husker jeg hang ut av vinduet på et dampdrevet lokalgodstog som brakte meg fra Jessnes til Oslo. Det brukte uendelighet av tid, men jeg husker jeg nøt det – hele veien. Jeg opplevde aldri å reise med Setesdalsbanen den gang den var i drift, med det lille unntaket jeg har nevnt. Banen er unik, og det er det som er det interessante ved banen. Jeg vender med glede tilbake.
Røyknes sentralstasjon Togmøte Beihølen Mange gikk tømmerrenna, og noen krysset elva Mye man kan oppleve, dessverre var den død. Grovane vognhall
