Det skulle gå nesten to år før jeg kom tilbake til Kenya. Og vi ble tatt imot med åpne armer av familien. For jeg hadde med meg mine to “kenyanere”, Fatma og Salmah! Det var nesten som om vi ikke hadde vært av sted. Men det hadde vi til de grader.
Det var stumørkt. Afrikansk mørke. Behagelig mørke. Like utenfor flyplassen har noen plassert en gruppe afrikanske dyr i metall. Sikkert for å minne turistene om at de nå var i Afrika. Like bortenfor, like ved veikanten, gikk imidlertid en virkelig sebra og beitet. Ja, jeg var virkelig i Afrika.
Kenya er jo blitt mitt land nr.2. Jeg merket det sterkt da vi kjørte fra flyplassen hjemover mot Kitengela at her hadde jeg bånd. Mye jeg kjente igjen, lite var fremmed. Bare det lille stykket fra hovedveien og bort til Fountain view Estate var ny, vi hadde bare gått den; nå var den blitt kjørbar. Noen hadde forsøkt å fikse veien, men vedlikehold var fortsatt et fremmedord. Mao alt var som før. Men det hadde grodd bra rundt huset vårt!
Hyggelig var det dagen etter å hilse på gamle (og nye) naboer. Folk så ut til å syne det var hyggelig å møtes igjen. Salmah møtte Rasha, nesten halvsøster fra gamle dager og dypt savnet. Salmah snakker fortsatt kiswahili – ikke minst med mamma, men en kommenterte at hun nå snakket med litt aksent. Hun har blitt svært så integrert i det norske.
Selv måtte jeg ta en tur ut for å se på alt det nye som jeg hadde hørt hadde kommet. Vel, det viste seg ikke å være så mye nytt. Utbyggingen av området var stoppet opp. Bare oppsynsmannen og sekretæren var tilbake. Ca. 70 hus var innflyttet, men infrastrukturen sto langt tilbake. Veiene var ikke fullført og vanntilførselen var usikker. Strømmen kom og gikk, men det gjør den over hele Kenya. Men folk så ut til å trives selv om området bare var sånn halvferdig.
Kitengela Allerede første dagen fikk jeg en liten tur retning savannen. Jeg ble stoppet av portvakten som lurte på hvor jeg skulle. Jeg svarte at her har jeg bodd i mange år, så portvakten forsto at jeg kjente området. Jeg visste at det var skjedd store forandringer der ute. Der var bygget en helt ny jernbane – dyrene var sannsynligvis skremt bort. Det siste fikk jeg ikke vite, fordi jeg ikke gikk så langt som ut på savannen, men jeg så at den gamle banen fortsatt var i drift. Dessuten – treet vårt – som vi omfavnet allerede i 2011, sto fortsatt der. Den eneste forskjellen var at en mast for elektrisk strøm var plassert like i nærheten av den. De som bygde like ved jernbanen hadde endelig fått strøm.
Ingen tvil: Denne jernbanen er ny! En annen sak var at det var dukket opp noen flere gjerder. Det var tydelig at noen ville stenge andre ute. To eksklusive hus som ikke var blitt fullført for to år tilbake, sto fortsatt som gapende hull. Et tredje tilsvarende sto like ved siden. Det så ut som om arbeiderne hadde forlatt dem helt plutselig. Noen flokker med kyr så jeg heller ikke. De var tradisjonelt på vei hjem på denne tida. Hvor var de blitt av? Var maasaiene dratt sin vei til slutt? Dette var jo gammelt maasailand. Dessuten – noen steder var det utrolig mye plastikksøppel som fløt – også utover i landskapet. Tror nok at mange kyr har mageproblemer på grunn av det.
Trass i alt dette følte jeg meg veldig velkommen. Landskapet smilte til meg – selv om det så svært tørst ut; vinden blåste deilig mildt, varmen var ikke påtrengende. De visste nok hva de gikk til de britiske (og også noen norske) kolonistene som kom i store mengder for hundre år siden!
Hadde aldri drømt om å reise til Australia. At jeg skulle reise dit hele tre ganger, var enda mindre sannsynlig, men slik ble det. Det ble tre fantastiske besøk hvor vi fikk oppleve mye av Australia, men det er mye vi fortsatt ikke har utforsket.
mot Toowoomba Årsaken var: Sirens datter Marit. I 1997 fikk hun muligheten av å være utviklingselev på et gymnas for jenter i Toowoomba i Queensland – et stykke inn i landet fra de berømte strendene utenfor Brisbane. Vi besøkte henne idet hun var i ferd med å avslutte skoleåret i juni 1998. I 2001 dro vi igjen på tur til Australia. Da var Marit godt i gang med å studere ergoterapi ved universitetet i Sydney. Det var et valg hun gjorde etter at hun ble ferdig med videregående i Norge året før. I 2003 kom vi igjen på besøk. Da var Marit i ferd med å avslutte sitt studium. Men den gangen kom vi ikke for å hente henne hjem, det ordnet hun selv.
Marit og klassekamerater Marit dro til Australia gjennom organisasjonen Rotary i 1998. Det innebar at hun bodde hos fire forskjellige familier mens hun var i Toowoomba, en by på rundt 100 000 innbyggere. Det fungerte svært bra. Jeg tror Marit er enig i at det ble ett av de viktigste årene i hennes liv. Vi møtte henne som en helt annen og mye mer voksen og selvstendig jente da vi besøkte henne. Vi var tilstede da hun tok avskjed med Rotary i Toowoomba der hun holdt en meget god takketale. Den viste hvor mye denne jenta hadde vokst dette året.
Toowoomba sentrum Vi opplevde dette miljøet idet Marit skulle reise hjem. Det var stort sett forretningsfolk med gode inntekter, store hus og god plass. Men vi opplevde absolutt varme og hjerterom. Kanskje det å være businessmann i Toowoomba ikke var så stressende, at de hadde mer tid til familie og venner? Marit hadde fått mange venner i løpet av dette året.
Manly og der omkring Vårt første møte med Australia var imidlertid Sydney. Etter en “evigvarende” flytur over Stillehavet, landet vi endelig tidlig en morgen i Sydney og ble hentet på flyplassen av Nannet, mor til Elise, som var gift med Sirens bror, Ragnar. Det første vi så på turen gjennom byen var høyhusene i CBD. Vi måtte nemlig kjøre gjennom byen for å komme hjem til Nannet og hennes manns hjem. Ble absolutt overveldet av det jeg så. Men vi opplevde ikke, som i L-A en bilkø som stanget innover mot sentrum av byen. Her gikk det greit å komme seg frem over Harbour Bridge til Nord Sydney der familien bodde.
ANZAC Bridge Seinere tok hun oss med på en liten runde i byen – stort sett til hyggelige strender og utsiktspunkter som denne byen har så mange av. Mange av dem skulle vi besøke etter hvert. Dagen etter ble vi overlatt til oss selv, vi skulle bare ta en tur på byen, og så komme oss til flyplassen for å fly videre til Brisbane der Marit var. Jeg husker ikke så mye av det, men vi fikk i alle fall travet litt i Sydney sentrum før vi kom oss til flyplassen. Denne gangen konsentrerte vi oss om sentrum av byen – av den imponerende Sydney Harbour Bridge (som vi reiste over med toget) , operahuset, Royal Botanic Garden, et aborigin museum osv; stort sett CBD området. Dermed fikk vi inntrykk av at Sydney var en by med fullt av skyskrapere. Det stemte ikke helt med seinere inntrykk. Jeg vil kalle besøket “a taste of Sydney”; det skulle bli mer ved neste besøk i 2001/03. I Brisbane ble vi møtt av Marit og hennes vertinne Beryll, viss datter, Kate, var utvekslingsstudent i Kristiansand. Vi ble tatt med rundt i Brisbane og fikk se byen fra utkikkspunktet Mount Coot-tha. Flott beliggenhet ved utløpet av elva. Brisbane er Australias tredje største by med mange høyhus i CBD, men er ellers omgitt av et stort omland med mer villaaktig bebyggelse. Vi reiste et godt stykke ut fra sentrum mot Cleveland der Beryll bodde. Hun hadde et tradisjonelt hus, og leide ut en del av huset til en hyggelig dame. Selv om det lå et godt stykke utenfor Brisbane, gikk det lokaltog fra stedet til byen, så det var ingen problemer med å komme til byen på egenhånd.
Brisbane fra Mt Coot-tha Vi hadde forresten to spesielle opplevelser mens vi var der ute. Det ene var en aktivitet for venner og bekjente i nabolaget – en form for rebusløp (som jeg dessverre ikke husker innholdet av), men vi skulle løpe etter visse opplysninger som ble gitt, og mulighetene for å ta feil var absolutt tilstede. Dette skjedde med stor munterhet og mange nøt medbrakt øl underveis. En deltaker fant en wallabee baby, som ble vist fram på samlingen etterpå. Det hele var en form for fysisk og sosial aktivitet – kanskje det sosiale var det viktigste?
Det andre var at vi en dag dro til øya Coochiemudlo – et lite øyparadis rett utenfor Cleveland. Det var vinter i Australia nå, men det var nå blitt såpass at vi følte sola varmet mens vi gikk omkring på denne vakre øya og nød de hvite strendene. Men ingen gikk i vannet for en dukkert.
En dag da vi gikk i et skogområde nær huset til Beryll, oppdaget vi en koala i et tre. Det var litt spesielt, fordi koalaen er mest aktiv om natta. Vi besøkte også et koala sanctuary like utenfor Brisbane der vi fikk nærkontakt både med koala, wallabee og kenguru.
Etter noen dager, ble vi hentet og kjørt til Toowoomba, byen Marit hadde bodd i det siste året. Det skulle være et spesielt arrangement som vertskapet ville vi skulle være med på. Det var en veldedighetsmiddag der hensikten var å samle inn penger til det australske laget i Commonwealth-mestersapet. Hvorfor ble vi invitert? Fordi en viss norsk idrettsutøver som drev en idrett som var fullstendig ukjent i Australia (skøyteløping), skulle fortelle om sine bravader under OL i Lillehammer 1994. Han het Johann Olav Koss – og var på den tida sammen med det australske svømmeesset Samantha Reily. Det ble jo litt spesielt for oss. Fikk til og med et bilde!
Her bodde nok en skandinav? I Toowoomba bodde vi hos en av vertskapsfamiliene. Det var hyggelig. Vi hadde vårt eget rom. Men vi merket at vi var kommet til innlandet og 600 meter over havet. Det var kjølig og en morgen var det antydning til frost. Den kaldeste opplevelsen hadde vi imidlertid ikke i Toowoomba.
Klar for en tur i outback En av Marits skolevenner, Emma, kom fra landsbygda, nesten 400km fra Toowoomba. Vi ble invitert til å besøke dem. Da måtte vi ta bussen. Det var i seg selv en spesiell opplevelse. Du måtte bestille plass på bussen på forhånd. Underveis viste de en videofilm som alle passasjerene måtte se. Vi måtte se “Independence Day”, men heldigvis var videospilleren defekt på en av turene. Da kunne vi nyte landskapet underveis. I Roma ble vi hentet av mora til Emma og kjørt ut til farmen “Oakwell” – ca en times tur. Da var det blitt såpass mørkt at vi ikke fikk noe inntrykk av stedet, men faren fortalte entusiastisk om farmen og kvegdrift som de drev på med. Dessverre snakket han så bredt australsk at jeg forsto knapt 50% av det han fortalte. Den natta frøs jeg selv om jeg hadde elektrisk varmeteppe over meg…..
Farmen Oakwell Morgenen etter gikk vi en tur rundt farmen for å få igjen varmen. Det lykkes jeg ikke helt med, men at Australia var kenguruenes land, ble ettertrykkelig bevist. Det hoppet og spratt over alt. Det gjorde det også da vi kjørte til den andre farmen han også hadde ansvaret for. Den lå 100km unna og det tok ca en time å kjøre dit. Da hendte det at han kjørte ned noen kenguruer som hoppet i veien for bilen – (en Toyota Landcruiser – som selvfølgelig var utstyrt med kengurufanger). Men ikke denne gangen. Måtte skåne oss. Han viste oss farmen, kveget og den forskningen som foregikk omkring kenguruenes beiting. Var kveget og kenguruene konkurrenter om det samme gresset? Han mente at ryddingen av skogen også hadde vært til fordel for kenguruene. Vi så flere ørner, dingo og en kori bustard – som jeg har sett mange av i Afrika. Dessuten var det “bottletrees” her – trær som var i slekt med baobabtrærne i Afrika.
Outback med “bottletree” Ja, vi hadde et spennende opphold i Injune i det australierne kaller “outback”. Ser en på kartet over Australia, var det ikke lange biten vi hadde beveget oss innover fra kysten (ca. 550km), så outback var et enormt område av Australia.
Toowoomba var en trivelig by. Litt større enn Kristiansand, men mye tettere og ingen høyhus. Vi besøkte de forskjellige vertsfamiliene til Marit, og de var svært fornøyd. Jeg vet at Marit har hatt forbindelse med dem i ettertid. Marits opphold ble avsluttet med BBQ i hagen til Smiths der mange i nabolaget kom innom; blant dem to jenter – en som hadde vært utvekslingselev i Norge og en som skulle til Norge for ett år. Hun skulle til en fjellgård i Gausdal! Det ble en spesiell opplevelse. Vi besøkte henne en gang oppe på fjellet.
Surfernes lille paradis i Coolangatta De siste dagene valgte vi å tilbringe ute ved kysten – i Coolangatta – et feriested ved Gold Coast, Queensland. Der ute var det ikke så kaldt, men en heller behagelig temperatur. Det ble ingen bading, men mye vassing og vandring på den enorme stranda. Nå var det bare de mest ihuga surferne som holdt på. Området var fullt opp av hoteller – mange av dem reine skyskrapere. Veien til Brisbane var ikke lang. I dag har de forresten bygd en hurtigsporvei langs kysten. Et universitet, Griffith, lå i Gullkystområdet. Mange studenter synes det var topp å kombinere studier med strandliv, men etter hvert viste det seg at strandlivet tok mer og mer over for mange.
Coolangatta beach Med noen avslappende stranddager i Coolangatta, forlot vi Australia sammen med Marit. Vi hadde en slags parallellreise der vi møttes til slutt i København for den siste etappen hjem til Kristiansand – den eneste gangen der flyet var forsinket på hele turen jorda rundt.
Det var Siren som fikk meg med på mitt første besøk i USA – og det eneste fram til nå. Og siden jeg bare besøkte staten California, pleier jeg å si at jeg har ikke vært i USA, men i California. Fra flyet så jeg kanskje noe mer; Grønnland, deler av Canada, Seattle med mellomlanding osv. Men California er tross alt den folkerikeste staten i USA.
Los Angeles Det var Steve K som hentet oss på flyplassen i Los Angeles. Det var veldig greit, for å komme seg derfra og til Visalia, vår by i California, var ikke enkelt. Hvem er så Steve K? Han var gift med Sirens venn, Susan, fra oppholdet hun hadde som utvekslingsstudent hos familien Balerud for 25 år siden. Det var hun Siren hadde hatt kontakt med i ettertid.
Vi var ganske utslitt etter de lange flyturene, først fra Kristiansand til Kastrup, så fra Kastrup til Seattle og derfra videre til Los Angeles, og enda var dagen ganske ung. Det er når du reiser vestover at du plutselig får mye ekstratid. Men nå var det bare så vidt vi klarte holde øynene åpne.
Min første amerikanske fordom kom snart til å bli oppfylt: Vi havnet selvfølgelig i en gigantisk rushtidskø på vei ut av byen – på en vei som hadde minst 4 kjørebaner i hver retning. Uhyre kjedelig når vi visste at vi hadde lang vei igjen. Herfra så vi en liten bane som snirklet seg oppover mot redaktør Randolf Hearst palass. Den banen måtte de bruke som ville besøke dette palasset – som i dag er museum. Det var Hearst som ble portrettert i filmen “Citizen Kane” – som ble kåret til det 20. århundrets beste film. Mulig vi også fikk et glimt av skiltet Hollywood et godt stykke unna, for vi kjørte innover i landet mot Bakersfield og Visalia ved foten av Sierra Nevadafjellene. Underveis stoppet vi ved en kafé og vi fikk noe å drikke. Det trengtes for nå merket vi at vi var kommet inn i varmen. Endelig, etter noen timers kjøring kunne vi hilse på vertskapet vårt, Barb og Andy Balerud i Visalia. Da hadde døgnet vårt vart i minst 35 timer og vi var utslitt.
Det tok nesten to døgn til før jeg følte at kroppen min hadde landet.
Andy’s hus Andy hadde en koselig bungalow sentralt i byen. Visalia er en middelsstor by (ca. 130 000innb.) i San Joaquin valley – verdens største hage blir det påstått. Behagelig, tørt klima, men varmt i sommermånedene – så varmt at Andy og kona “rømte” nordover til Washington der sønnen bodde når temperaturen steg over 90oF (= 32oC). Det kunne også være fordi Andy som en av de få i området, ikke hadde aircondition i huset sitt. Det ble fortalt oss at av og til brøt elektrisitetsforsyningen sammen fordi alle hadde AC-anleggene på når det var på det varmeste.
Andy var også av dem som ikke hadde svømmebasseng i hagen. Det var inntrykket mitt at alle andre hadde. Men han fikk låne et basseng borte i gata som tilhørte en eldre dame som ikke brukte det særlig mye. Han hadde en stor bekjentskapskrets – ikke minst fordi jobben hans var “Fundraiser” i YMCA (KFUM). Dessuten hadde Andy fire voksne barn, tre jenter og en gutt. Da vi var på besøk, var alle tre jentene der. Vi ble godt kjent med familien.
Andy var norskamerikaner på sin hals. Begge foreldrene hans var av norsk avstamning. Kona hans, Barb, var likeså. De vokste opp i Minesota. Han var svært stolt av sitt norske familienavn og mente det kom fra Vestlandet. Han likte ikke at jeg antydet at navnet måtte være fra Østlandet, siden det endte på -rud. (Noen år seinere kom Susan og Steve på besøk til Norge, og da tok jeg dem med til Ballerud gård i Bærum. Begeistringen var stor – og de kjøpte golfeffekter med “Ballerud” fra kiosken ved golfbanen der!)
På bilskiltene hadde han skrevet for eksempel “Caution – Norwegian driver”. Han kunne ikke mange norske ord bortsett fra “huffda” og “lutefisk” som han strødde om seg med.
Andy’s to norske biler Noe av det første som skjedde var at vi ble tatt med på en liten biltur i området Visalia. Det var da jeg oppdaget at det var nesten ingen fortau å gå på for fotgjengere. Folk måtte gå i gresset. Men vi så heller ingen fotgjengere. Tidlig om morgenen og seint om kvelden kunne vi møte joggere. Heller ingen syklister. En gang vi var ute og gikk, (hvem var nå disse som gikk i denne varmen?) gikk vi forbi et hus der familiefaren var i ferd med å stappe ungene inn i bilen. To hundre meter ned i gata stoppet bilen og ungene ble geleidet inn i en park der de kunne løpe omkring og leke. Var det fordi faren ikke ville ha litt mosjon – eller at de var redd for kidnapping?
Søndag ble vi tatt med i kirken. Der ble vi tatt godt imot og presentert for menigheten. Etterpå kom folk bort til oss og ville hilse. Et par kom bort til meg og hilste meg meget hjertelig. Da jeg skulle svare, var de borte. Det var bare en ytre gest. Min fordom om at amerikanere er meget overflatiske, ble styrket.
Stump family on a stump! En dag ble vi tatt med til Sequoia National Park. Det er skogen med gamle kjempetrær. Typisk amerikansk – dette var verdens største trær. (De høyeste var imidlertid litt lenger nord i California.) Noen av dem var mer enn 2000 år gamle. Imponerende skogsområde. Andy ville ta oss med til et utsiktspunkt, men det viste seg at veien dit var stengt på grunn av mye snø. Vi prøvde likevel å gå dit, men tida løp fra oss, så vi måtte snu før vi kom så langt. Likevel var dette en flott tur i en imponerende nasjonalpark, mens de virkelig høye fjellene kunne vi bare skimte i bakgrunnen.
Dagen etter møtte vi den andre familien som Siren var hos som utvekslingsstudent: Familien Winn; det vil si nå var de skilt så vi møtte dem hver for seg. Særlig hun virket bitter, selv om hun hadde fått seg en holden venn med flott Cadillac – som vi skulle ha gleden av å cruise i baksetet av noen dager seinere. Vi spiste på fin restaurant. Ble litt overasket da jeg så et godstog tøffe gjennom gata. Ble enda mer overrasket da vi fikk vite at Norge slo Brasil i fotball. Ingen amerikanere syntes det var noe spesielt.
Neste dag reiste vi til Fresno for å besøke Susan og hennes mann. Vi stoppet underveis i Kingsburg, som i sin tid hadde mange svenske immigranter. Derfor hadde de en svensk festival der hvert år. På taket av kiosken sto en dalahest med typisk svensk utsmykning. Vi følte ikke akkurat at vi var i Sverige.
Besøket hos Andy og Barb var fint, men anstrengende, mye folk ut og inn, og Andys egen rastløshet var også med på å sette preg på oppholdet. Mer avslappet hos Susan, som hadde poolen som avslappende midtpunkt. Akkurat det nøt vi fullt ut. Vi deltok også på en gym og overvar en vannpolokamp som datteren var med på og spiste pizza på en italiensk restaurant. Observerte mange flotte hager, men det var som regel profesjonelle gartnere som reiste rundt og tilbød sine tjenester som skapte hagene, ikke folk med grønne fingre. livet ved poolen Dagen etter dro vi – Steve, Susan, Siren og jeg – nordover i retning San Francisco. Imponerende å se San Joaquin valley hvor fruktbar den er og hvor stor variasjon det er. Men denne dalen er helt avhengig av smeltevannet fra Sierra Nevada. Akkurat nå så det lovende ut – det var store snømengder i fjellet, noe vi nettopp hadde opplevd.
Vi kom til San Francisco fra nord (Berkeley). Midt mellom kjørebanene kunne vi se den lokale t-banen (BART). Vi kjørte mot byen over den store brua som går over bukta der, Oakland Bay Bridge. Vakkert førsteinntrykk.
Men her var det betydelig kjøligere enn i dalen innenfor kystfjellene. Tåkedottene lå i området rundt, men byen hadde ingen tåke. Det som også er typisk San Francisco er at byen har mange bratte bakker, så husene lå i trappetrinn ved siden av hverandre. At dette er en by som også har blitt rammet av store jordskjelv ble vi minnet om i mange sammenhenger. Vi besøkte jordskjelvmuseet blant annet. Vi observerte også den berømte kabeltrikken som i dag mer er en turistmagnet. Folk elsket å stå på stigtrinnet og halvveis henge utenfor. Byen hadde forresten moderne trikker også, og en veterantrikkerute i hovedgata: Market Street. San Francisco var altså en by med mye sjel.
Vi besøkte også Golden Gate park med den japanske hagen der vi også hadde Picknic. Overnatting på det erverdige “Recidence Marriott Inn” der de skiftet blomster hver dag i foajeen. San Francisco er en by det går an å trave rundt i. Vi følte oss rimelig trygge, selv om det i amerikanske filmer foregår utrolig mange biljakter i disse gatene. Vi besøkte blant annet den norske sjømannskirken, som lå praktfullt til med utsikt mot Golden Gate Bridge. Der traff vi bare på en svenske. Ingen vafler å få. Chinatown og Fishmarket ble også besøkt. Interessant.
Den neste dagen gikk ferden ut av San Francisco til Carmel og Monterey et stykke nedover kysten. Skikkelig snobbete steder. Skuespilleren Clint Eastwood var visst borgermester i Carmel. Vi kjørte også noe som ble kalt 17th mile drive mellom fasjonable golfbaner og rikfolks hus. Vi skuffet kanskje vertskapet ved ikke å synes det var imponerende. Overnattet på et greit hotell. Vi var de eneste som gikk morgentur. Besøkte det store akvariet i Monterey, så masse rare fisk, samt fisk som ikke var fullt så rar. Ingen tvil om at vertskapet vårt ville vise oss det rike California – la oss bli imponert. Bildet av USA som det største, beste og mest fantastiske i verden sitter langt inn i sjelen hos de fleste amerikanere.
Carmel Vi måtte tilbake til Los Angeles for å komme oss videre på turen. Det var vennen til Sally, Frank, som påtok seg dette i sin Cadillac. Vi la i vei ut mot kysten for å kjøre Freeway 1 langs kysten inn til L-A. Av mange kalt verdens vakreste kystvei. Først hadde vi en stopp i Madonna Inn, et glorete overpyntet sted hvor vi spiste lunsj. Typisk amerikansk. Frank fortalte at hotellavdelingen hadde spesielle rom hvor ett hadde en bisonokse innfelt i veggen.
Vi stoppet også ved Solvang, som skulle være et dansk-amerikansk sted. Jo da, det var slakter Jensen og bokhandler Kristensen, men det var ingen som kunne snakke et ord dansk.
Meningen var å kjøre Freeway 1 hele veien til Los Angeles forbi den fasjonable stranda i Santa Monica, men like bortenfor Santa Barbara var veien stengt på grunn av at den ikke var ferdig reparert etter siste jordskjelv, som var for nokså mange år siden. Dermed ble vi dirigert over på noen sideveier innover i landet. Vi merket en uro hos vertskapet. Etter en god stund nådde vi fram til Highway 101, der trafikken gikk tett, og snart sto vi i en nokså langsomtgående kø. Det begynte å nærme seg avgangstid, men heldigvis klarte vi å nå flyplassen i god tid før avgang.
St Barbara Mission Møtet med California var både positivt og negativt. Det mest positive var den velkomsten vi fikk og den vennligheten og varmen vi møtte hos vårt vertskap. Vi ble veldig godt tatt imot og behandlet. Klimaet er tørt og godt og varmt hele året unntatt noen måneder om sommeren da det er steikende varmt. Det er mye flott natur, både oppe i fjellene og ute ved kysten. Amerikanerne ellers var stort sett hyggelige mennesker, men av og til skinte hovmodigheten igjennom. Det er ikke lett å komme inn på dem – trass i at de kan virke utadvendte.
Amerikanerne er bortimot døve og blinde for at deres system trenger fornyelse – at det finnes bedre systemer enn det som er i dag. At mennesker fra andre land og kulturer kan ha noe som amerikanerne mangler, vil de knapt nok høre om. Det er hakket før de påstår at deres land er Guds utvalgte land – enkelte gjør vel det og. Men det var interessant å få oppleve det og få bekreftet de fordommene jeg har. Etterpå har jeg fått ytterligere bekreftelser gjennom bøker jeg har lest. Heldigvis kjenner jeg mange amerikanere som ikke er så typisk amerikanske.
80-tallet ble altså 10-året vi “oppdaget” Europa og begynte så vidt på Verden utenfor Europa. 90-tallet kom til å videreutvikle dette. 1989 hadde brakt oss til Tyrkia og Asia, i 1990 besøkte vi for første gang Afrika: Tunisia. Noen vil sikkert si: Tunisia er ikke det vi forbinder med det egentlige Afrika. Det kan absolutt være noe i det. Den første turen til Tunisia var en rein ferietur til Sousse, men vi kom oss litt rundt også. For sikkerhet skyld besøkte jeg Tunisia på nytt i 2001, da i studiesammenheng. Geografisk institutt inviterte oss geografer på en ukes studietur til dette landet mellom nord og sør – med ett bein i Europa og ett bein i den arabiske verden.
Romerske akvadukter ved Tunis Men 90-tallet kom virkelig til å føre meg vidt ut; i 1998 hadde jeg min første (og siste) jorda rundt reise med fly. Jeg vil likevel ikke si jeg fikk sett så mye av verden, men California og deler av Australia var vi i alle fall innom. Men Europa var fortsatt på lista. La meg illustrere det på denne måten: I løpet av ett år besøkte jeg minst tre steder som het Roma; Roma Italia, Roma på Gotland og Roma i Queensland.
Roma, den spanske trappen Vi hadde flere turer i Norge, men mest med svigerforeldre som fikk lyst til å se mer av Norge på sine gamle dager. Bilen brakte oss til Gudbrandsdal og Røros, Røldal og Haugesund osv. I fire år sensurerte jeg norskeksamen i Bergen, og det bakte meg til Vestlandet mange turer – delvis med tog – delvis med egen bil. I 1993 arrangerte Lillesand skolekorps tur med buss til Hamar og Lillehammer for å “prøvekjøre” anleggene der.
Hamar, 1968 I Europa fortsatte vi med turer, delvis hele familien, delvis de voksne, delvis som skoletur, men nå uten bil. Familieturen gikk i 1991 til Portugal med Albufeira som utgangspunkt for flere avstikkere bl.a. til Cabo de San Vincente og Lisboa; i 1992 til Bulgaria (bare med Håkon) – en ukes rundtur med buss og en uke i Albena, med buss til Constanta i Romania. I 1993 gikk turen til London med fly, der vi blant annet opplevde musikalen “Cats”. Det var siste turen som begge barna var med på.
London 1993 De to siste bilturene var det bare meg og Vigdis som var med på: I 1994 gikk turen gjennom østlige Tyskland til Praha; hjemover via Dresden og Berlin. Mye var forandret siden muren falt, men det var også mange rester etter det gamle. Litt seinere ble det biltur i Norge med svigerforeldre over Suleskarveien til Haugesund og Egersund. Året etter, 1995, ble det en på sparket tur i sør Sverige – fra Stockholm til Skåne og Båhuslen i bort imot 14 dager.
Vi besøkte Drottningholm slott. I 1991 var jeg tilbake i Berlin og Potsdam med tyskstudenter på skolen, året etter hadde vi en ikke fullt så bra tur til Travemünde – det ble den siste av disse turene med tyskelever.
Schwerin 1994 Derimot var jeg med fysikkelever til CERN i Genève i Sveits både i 1995 og 1999. Det var en kombitur med fritid og alvor. Det var Ribereiser som sto for turene, og det var vel noen av de mest vellykkede skoleturer jeg har vært med på. Det var ikke bare fag, men også skiferie i de mektige franske alpene med Megeve og Chamonix som mål for turene.
Chamonix 1995 I 1995 fikk jeg være med på en tur arrangert av Røde Kors og de Hvite busser til Polen: Auschwitz, Krakow, Wroclaw og Berlin – utryddelsesleirene til nazistene. Vi hadde med selveste Osmund Faremo som sannhetsvitne. Det ble en sterk opplevelse. Meningen var å ha med elever på en slik tur, men det ble ikke noe av fordi svært mange elever hadde vært med på slik tur i siste klasse på ungdomsskolen.
Inngangen til Auschwitz I 1996 ble jeg skilt og reiseaktiviteten begrenset seg en liten stund, det vil si den ble vendt mot fjellet og ikke minst Setesdalsheiene og området rundt Myklevatn, som jeg etter hvert ble skikkelig kjent med. Her var det forresten få stier å forholde seg til, så vi tok oss fram på kartet og vår egen intuisjon. Jeg fikk imidlertid min første egotripp med bil og støvler på Vestlandet med fottur til Vettisfossen og Friken, Jostedal og Nigardsbreen, Spiterstulen og Valdresflya.
Setesdalsheiene Året etter, i 1997, vendte jeg tilbake til Nordland. Jeg hadde med meg Siren og Marit. Marit skulle til Australia, men hadde ikke vært i Nord Norge. Jeg syntes hun burde i alle fall få en liten smakebit før hun dro. Nordover dro vi via søsterkirkene på Hadeland – Røros – Trondheim – Saltfjellet – Bodø. Etter noen dager i Bodø – med turer til Keiseren, Saltstraumen og Kjerringøy, dro vi sørover langs Rv17, kystriksveien, der vi hadde mange fine opplevelser og utrolig mange fergeturer. Husker at vi videre sørover var innom Vågå og Lom – kjørte Valdresflya i tåke – overnattet på Hjelle i Øystre Slidre; var innom Bø i Telemark på veien hjem.
Bodø Samme året reiste engelsk og historielærerne til York for et opplegg ved universitetet der. Det ble en interessant uke blant annet om den romerske og norrøne virksomheten omkring byen, begge valgte byen til være hovedby i sitt område. I denne sammenheng besøkte vi Hadrians mur og noen andre steder av litt historisk interesse. Vi fikk også bekreftet at Newcastle var trendhovedstanden i England for tida. Aldri sett jenter gå så tynnkledde i iskaldt regn før.
York i april 1996 Kollegatur til England og Skottland ble gjennomført i april 1999, denne gangen til Newcastle, der vi hadde dagstur til Lindisfarne og Edinburgh. Noe av hensikten med besøket var å bli kjent med det britiske skolesystemet og den skoleevalueringen som foregikk der.
Newcastle Samme år dro jeg om sommeren på min egen ekspedisjon østover. I år 2000 gikk det ferge mellom Kristiansand og Göteborg. Det utnyttet jeg og fikk meg en dag i byen med sjel. Dagen etter tok jeg så toget fra Göteborg til Stockholm – en riktig X2000 ekspress. Jeg brukte en halv dag i Stockholm før jeg tok båten via Mariehamn til Åbo/Turku. Denne byen skulle være en svensktalende by, men de finnene jeg snakket med kunne ikke mye svensk. Utpå dagen tok jeg toget til Helsinki. Underveis stoppet vi på flere stasjoner, og ett sted kom en dame som ville sitte på det ledige setet ved siden av meg. Så jeg sa at det var greit hvis hun kunne snakke svensk. Hun var fra det svensktalende kystområdet, så det var ikke noe problem. Jeg tuslet rundt i Helsinki en dag; hoppet på et tilbud om billig hurtigbåttur til Tallinn. I ett døgn ruslet jeg rundt i Estlands hovedstad. Byen var full av kontraster: Den vakre gamlebyen, den nye skyskraperbyen og den ultrastygge boligblokkbyen en trikkereise utenfor sentrum. Fly brakte meg hjem fra Helsinki.
Tallinn Året 1998 reiste vi jorda rundt. Både Siren og jeg var sykmeldte, og vi prøvde å roe oss med en tur til Paris i februar og Roma i april. For meg var jo Roma et andre gangs besøk, men en veldig bra gjenbesøk. Det er ikke mange andre storbyer jeg har vandret rundt i som denne, bortsett fra en by som jeg kom til for første gang samme året: Sydney, Australia.
Paris Verden rundt turen var planlagt lenge. Siren ville besøke sin vertsfamilie, Ballerud, i Visalia, California der hun var utvekslingsstudent en gang på 70-tallet. Dessuten ville hun besøke sin datter, Marit, som selv var utvekslingsstudent i Toowoomba, Qld, Australia. Det gikk greit an å kombinere med en jorda rundt billett. Til USA fløy vi langt nord og fikk sett noen av fjordene og litt av innlandsisen på Grønland, Rocky Mountains i Canada. Vi skiftet fly i Seattle og fikk ett glimt av byen og vulkansøylen til Mt. Rainer som tronet like utenfor byen 4392 m over havnivået. Mens vi besøkte Visalia, Kingsburg og Fresno i en 14 dagers tid, fikk vi også en tur til Sequoia Nat. Park for å se på høye fjell og ikke minst gamle og store trær. Vi fikk også være med en tur ut til kysten, til Carmel, Monterey og San Francisco. Kanskje vi skuffet vårt vertskap da vi ikke var begeistret for å kjøre den private 17th mile drive mellom fine hus og golfbaner. San Francisco var derfor mer spennende, en by med sjel og jordskjelvkatastrofe hengende over seg.
San Francisco
16 timer i lufta mellom Los Angeles og Sydney var på grensen av hva det var mulig å fordøye av en flytur. Det var den gang verdens lengste flytur. Dessuten viste de katastrofefilmen “Titanic” mens vi hang der oppe i lufta. På grunn av at vi fløy “gal” vei, mistet vi datoen 2.juli 1998. Men ellers gikk alt greit. Vi fikk to dager i Sydney, det var selvfølgelig i korteste laget, men først ble vi kjørt, og så travet vi omkring så godt vi kunne. Vi skulle komme tilbake til denne byen noen år seinere, men det visste vi ikke da. Så fløy vi nordover til Brisbane, der Marit var akkurat da og bodde hos noen venner av henne litt utenfor byen (Cleveland). Videre dro vi til Toowoomba. Derfra fikk vi også en utflukt til Outback; bare 400km til en by som het Roma, der vi besøkte en familie som drev en kvegfarm i det området. Vi trodde vi var i tropene, men jeg har aldri frosset så mye noen natt på lenge. Vi fikk også noen dager i Coolangatta ute ved kysten der vi nøt strandlivet noen dager, selv om at det var litt for kjølig til å gå i vannet.
Sydney cbd
Vi visste ikke at allerede 3 år etter kom vi tilbake til Australia.
Bondi Beach
Ingen tvil om at 90-årene ga meg en sterkt utvidet horisont full av kontraster, de neste 10 årene skulle den stadig utvides….
I 1980 var vi vel etablert i Lillesand, hadde bygd nytt hus og var klar for å bruke feriene til å utforske verden. Vel, fortsatt var barna litt små, men i 1982 hadde vi vår første internasjonale utflukt – til Danmark og Legoland. Etter det gikk det slag i slag – hver sommer gikk turen – vanligvis med bil – til forskjellige mål i Europa. Vi prøvde å gjøre turene attraktive for barna også ved å legge inn et ukesopphold underveis, gjerne også en underholdningspark. Siste året, 1989, la vi ferien utenfor Europa for første gang: Tyrkia. Det var også det året jeg hadde den mest dramatiske reisen: Til Berlin med elever og kolleger i november 1989 – rett før murens fall.
Innimellom ble det mye reising til og fra Bekkestua i Bærum, også etter at min mor døde 1986. Da brukte vi huset som “feriebolig”. Det var mest økonomisk når hele familien reiste sammen i bil. Fiaten rustet i stykker, så i 1982 kjøpte vi en Nissan. Også den rustet, men holdt ut hele tiåret.
På 80-tallet var E18 stadig under utbygging og forbedring, men kjøretida var vel en time lengre enn i dag. Atskillige krøller forsvant på den tida. Veien mistet mye av sin sjarm, men det var nødvendige forbedringer. Når man kjører på noen av de nye strekningene i dag, virker de nesten utgått på dato. Virker som om planleggingen ikke helt sett for seg den voldsomme trafikkøkningen som kom årene etter. På den andre siden er det nesten kjedelig å kjøre på de nye motorveiene som bygges i dag.
Hvis jeg en gang i blant skulle en tur til Oslo aleine for å møte familien eller på kurs, hendte jeg tok toget. Det gikk buss fra Lillesand til Herefoss som korresponderte med dagtoget. Den forbindelsen brukte jeg flere ganger – både til og fra Oslo. Dagtoget var et tog som stoppet på alle stasjoner mellom Kristiansand og Gjerstad før det satte farten mot Oslo. Veldig greit tog, som NSB fant ut etter hvert ikke var særlig hensiktsmessig, men det var på 90-tallet.
Fly brukte vi uhyre sjelden. Til Rhodos på ferietur i 1987, ja vel, men bare en gang innenlands fra Bodø og hjem også i 1987 via Bergen og Stavanger. (Melkeruta).
På oppdagelsesferd i dansk by I 1982 gikk turen altså til Danmark. Fortsatt med Fiat, men rett etterpå ble den solgt som russebil. Jeg stolte ikke på den lenger, den hadde sine nykker. Min sønn, Håkon, var 5 år så han var moden for en tur til Danmark. Vi hadde litt i bakhodet at han var litt lei bilkjøring. Flere ganger når vi skulle til Oslo, spurte han i det vi ankom Grimstad om det var langt igjen til farmor…..
Turen til Danmark startet selvfølgelig med båt til Hirtshals. På den tida var det Fred Olsen som sto for trafikken. Det var “Bolero” som skulle føre oss over Skagerrak. “Bolero” var en ganske stor ferge og kom til å gå i mange år i denne trafikken. Den gang hadde båtene lugarer for de gikk også om natta. Vi reiste midt på dagen. Overfarten tok fire timer og gikk greit. Derpå reiste vi direkte til stedet vi skulle feriere: Agger Tange. Stedet hadde vi funnet og bestilt gjennom Fred Olsens feriekatalog. Greit sted for en barnefamilie. Det var nokså tynt med feriegjester, fordi vi dro i juni omkring St. hans som ble feiret der nede.
St Hans i Agger Tange. Det ble ikke så mye strandliv til det var været litt for kjølig og blåsende. Men slik er jo Danmark. Det ble desto mer kjøring rundt i området til Hurup, Jespershus blomsterpark, Hjerl hede museum, Spøttrup slott og andre små koselige steder som Jylland er så full av.
VestervigDanmark er et herlig land å være barn….
* * * *
Året etter, 1983, ble en tur tilbake til Nordland – med hele familien i ny bil, Nissan Sunny. Denne turen har jeg ingen notater fra, men jeg husker vi passerte Dovrefjell, besøkte Trondheim og overnattet på Vandrerhjemmet der. Derfra kjørte vi mer eller mindre direkte til Bodø, der vi overnattet hos venner. Dermed fikk barna et lite gjensyn med byen de ble født i og delvis vokste opp i. Håkon var bare ett år da vi flyttet, så han husket ikke noe. Mange av vennene våre fra 5 år tilbake hadde flyttet, så det var litt begrenset hvem vi møtte. Jeg husker i alle fall vi var en tur til fergeleie ved Kjerringøy og en tur til Glomfjord, et sted jeg bare hadde vært om vinteren. Vigdis møtte tidligere kolleger ved biblioteket. En venn ga oss rådet å reise om Sverige på vei tilbake. Der hadde de gode overnattingstilbud på gode hoteller. Vi passerer Dovrefjell
Graddisveien i Junkerdalen med Solvågtind Som sagt så gjort – uendelig langt å kjøre fra Bodø på Graddisveien gjennom de svenske ødemarkene til vi endelig nådde fram til noe som kaltes sivilisasjon. Arvidsjaur var en by vi var innom før vi til slutt nådde fram til målet for første dag: Skellefteå. Videre gikk turen sørover forbi Sundsvall – innover mot Falun og Sundborn (der vi besøkte kunstneren Carl Larssons hjem) før vi passerte Mora og inn i Värmland – svinge inn på en vei som brakte oss vestover. Vi så ingen grense, men etter hvert skjønte vi (var det veistandarden tro?) at vi var i Norge ikke langt fra Kongsvinger. Om vi overnattet der, husker jeg ikke, men vi var ikke så langt unna målet, Bekkestua i Bærum. Alltid hyggelig å komme tilbake til Bodø og Nordland.
Sundborn Dalgård
Selv om naturen ikke er så dramatisk som på den andre siden av grensa, var det helt greit å reise i Sverige med familien på denne måten. Bare ett sted var vi litt uheldig med overnattingen, fordi rommet lå svært nært diskoteket, men vi overlevde også det. Sverige er et vakkert land, og veiene tilhører en helt annen klasse!
Bodøsjøen 70 tallet ble annerledes enn 60-tallet når det gjaldt reising. Friheten til å reise hvor jeg ville ble nesten borte. Hadde ingen drøm om å erobre Verden, men utvide min egen horisont ønsket jeg. Det ville også være bra for min jobb. I 1972 begynte jeg å undervise ved Bodø gymnas.
Utsikt mot havna i Bodø en kald vinterdag Flere faktorer begrenset nå reisingen: Jeg tok eksamen i hovedfag ved UiO i 1971, intens jobbing sommeren 1971, ble gift i 1972 og flyttet til Bodø (men det var jo en lang reise), fikk to barn i Bodø (1973 og 1977), var i full jobb i skolen. Flyttet til Lillesand i 1978. Startet byggingen av eget hus i Hestheia, ferdig 1980. De mest aktive reiseårene kom først på 70-tallet. En faktor ga oss større muligheter: Vi kjøpte bil (Fiat 128) våren 1973. Vi hadde mye glede av den, men den hadde en stor ulempe – den rustet. Og vi som fikk sjøsprøyt over carporten i nordavind.
I denne perioden reiste jeg bare fire ganger ut av landet: Til Stockholm og sentral-Sverige i studiesammenheng med bil (juli 1970); til Helsinki i korsammenheng med fly (1971) – var forresten innom Finland på en biltur i 1973 og Sverige i 1976 og kanskje den turen som skapte de sterkeste inntrykkene; kortur til Berlin juni 1975 med tog. Å reise gjennom DDR – og fra øst til vest-Berlin forbi geledd av soldater utstyrt med maskinpistoler, gjorde inntrykk. Muren gjennom Berlin fikk vi også oppleve. Skremmende og tankevekkende.
Muren ved Spree, 1975
Holdt nesten på å gjemme den eneste pakketuren vi hadde med Tjæreborg – presten: Bryllupsreise til Taormina på Sicilia i mars 1972. Det var ingen strandnytelsestur – ikke var det spesielt varmt heller. Siden Taormina lå oppe i fjellene ble det få turer til stranda. (Det gikk imidlertid heis), men vi fikk atskillige turer rundt om på denne delen av øya – som ikke minst domineres av vulkanen Etna. Vi var en tur oppe og så på noen av kratrene. Vi ble fortalt at Etna har regelmessige utbrudd. På 1700-tallet ble storbyen Catania rammet av vulkanutbrudd like overfor byen. I vår tid skjer de fleste utbruddene på baksiden av Etna og gjør ikke så mye skade. Vinen de dyrker i fjellsidene på Etna skal være av de beste i Italia nettopp på grunn av vulkanjorda. Ellers besøkte vi også den gamle kulturbyen Siracusa – der Arkimedes hadde sitt berømte bad. Sicilias kultur er en amalgamkultur – den greske og romerske smeltet sammen. Vi dro også på egen hånd med lokalbuss, og oppdaget at mafiaen var til stede på sin spesielle måte: Vinene i landsbyene rundt Taormina kostet bare det halve av hva vinen i Taormina kostet. Taormina var til gjengjeld ett av de tryggeste steder å feriere i hele Italia. Og så fikk vi nyte ekte siciliansk pizza! Kjent med mange italienere ble vi ikke, men var vel ikke målet for denne turen.
Taormina og Etna I 1970 var jeg på “cruise” med Akademisk korforening om bord i betelskipet “Elieser 4” – noe jeg har fortalt om i forrige kapittel. Da fikk vi et flott møte med Nord-Norge – noe som jeg kom til å videreføre bare to år seinere da vi slo oss ned i Bodø. Samme sommeren fikk jeg imidlertid et lite møte med Vestlandet da jeg etter en fjelltur i Breheimen besøkte venner i Bergen, Måløy og Ramsdalsheia mellom Florø og Førde. Det var hurtigruta (“Finnmarken” og “Ragnvald jarl” (i dag “Sjøkurs”)) som fraktet meg mellom disse byene. Jeg tror jeg ville valgt samme transportmåte i dag. Men da jeg bodde i Bodø ble det aldri til at vi brukte hurtigruta for å komme oss videre nordover. Desto hyggeligere var det å gå på kaia og se hurtigruta forlate Bodø kl. 1500 hver dag.
Hammerfest med hurtigruta, 1970 Den eneste virkelig store utflukten vi hadde på 70-tallet var i 1973 – før ungene meldte sin ankomst; det vil si min datter var allerede “på beddingen”. Da tok vi bilen og teltet fatt og kjørte nesten så langt vi kunne – i alle fall til Ekkerøy mellom Vadsø og Vardø. Men til Kirkenes eller Nordkapp kom vi ikke. Vi var utrolig heldig med været.
Samesalgsbod i Lyngen Midnattssola ble nesten en plage, men enda større plage var myggen, ryktet om den var heller “underdrevet”. Husker da vi kjørte gjennom Finland for å komme til Karasjok, måtte jeg stoppe flere ganger for å skyfle vekk død mygg på frontruta eller da jeg ville slå lens på Gratangsfjellet bak en busk – hadde jeg inntrykk at busken kom mot meg! En fantastisk tur.
Vi er på vei over Ifjordfjellet i Finnmark Veiene hadde ikke samme standard som i dag. Mange steder var det grusveier. Beryktet var vårløsningen over Hamarøy. Mellom Bodø og Narvik var det i 1973 4 fergestrekninger, i dag er det bare en over Tysfjord. Hovedveien fra Alta til Vadsø gikk Ifjordfjellet. Det gikk greit sommerstid, men var vanskelig om vinteren. Vi valgte å reise gjennom Finland til Inarisjøen og svinge tilbake til Norge ved Karasjok. I dag går hovedveien E6 via Karasjok langs Tana på norskesiden av grensa.
Fergeoverfarten i Lyngen Den gang gikk veien i ferge over Lyngenfjorden. Det var lang kø da vi kom dit, og lang ventetid. Da det nesten var vår tur, var det stopp; men en fra mannskapet gikk langs rekka med biler og pekte på vår helt nye bil og sa – dere har vi plass til. Vi takket og bukket og kjørte om bord. Stussen ble stående halvveis utenfor….
Breivikseidet ved Lyngen
Ellers ble det selvfølgelig å reise rundt i den nye bilen for å bli kjent i Salten med herligheter. Det var spennende. Bodø har et fantastisk omland med utrolige turmuligheter og større utfordringer enn det for dem som ville klatre eller hangglide eller… Kan bare nevne Kjerringøy, Bodømarka, Valnesfjord, Beiarn, Junkerdalen osv. Om sommeren ble ofte å reise sørover – stolte aldri på sommeren nordpå – med rette. Noen ganger fløy kone med barn sørover mens jeg kjørte bilen. Vi hadde bruk for bilen sørpå også. Pendlet mellom Oslo, Arendal og Merdø; i 1978 også Lillesand, som ble vårt neste bosted.
Turisthytta på Rønvikfjellet
På noen av disse turene fant jeg alternative ruter som kanskje ikke var av de korteste, men fikk da sett mer av Norge. Likte godt å kjøre innom Røros. Det er byen med miljø og atmosfære. Siste gang jeg besøkte byen må ha vært 1999.
En gang jeg kjørte nordover valgte jeg kjøre fra Ringebu over fjellet til Atnasjøen og Rondane. Ingen veldig trafikkert vei. Ville oppleve Rondane – om ikke annet på avstand. Underlig nok møtte jeg to haikere – mann og dame – oppe i fjellheimen. Jeg hadde plass, så jeg lot dem sitte på. I begynnelsen sa de ikke så mye, men etter hvert forsto de at jeg var en vennligsinnet mann. De hadde nemlig haiket med en fyr som satte dem av langt der oppe på fjellet – med vilje. De fortalte nemlig at de var AKP-mlere som hadde vært på studietur i Albania. Han solidariserte seg med arbeiderklassen og jobbet på Aker-Verdal – dit de hadde tenkt seg. Jeg fortalte dem at de kunne få sitte på til Røros, noe mer sivilisert sted – og de var takknemlige for det.
Atnasjøen med Rondane Jobben min på Bodø gymnas brakte meg også utenfor byen, flere ganger til Mo i Rana og Fauske som regel med toget. En ekskursjon brakte meg til Gildeskål (der Elias Blix kom fra) og industristedet Glomfjord. Kanskje ett av de mest isolerte industristedene i Norge, men med praktfulle omgivelser.
Alta Jeg besøkte kurser også i Tromsø, Alta og Hurdalssjøen. De to i nord brukte jeg fly; det var nesten en selvfølge. I Nord Norge er fly nesten det samme som “lokalbussen”, men så er det snakk om mange hundre kilometers avstand. En merker det på passasjerene også. Nå var tida for jetfly kommet; Braathen og SAS konkurrerte med Boeing 737-200 og DC9.
Steigtind i Bodø Da jeg forlot Bodø og Nord Norge i 1978 var det med stor kjærlighet til landsdelen – og jeg har vendt tilbake med jevne mellomrom for å gjenoppfriske møtet, både mennesker og natur.
Botn leir utenfor Rognan. Her bodde slavearbeiderne under kummerlige forhold. I dag er det en krigskirkegård og minnesmerke her. Under 2.Verdenskrig satte de tyske okkupasjonsmaktene i gang en storstilt utbygging nordover mot Tysfjord ved hjelp tusenvis av krigsfanger/slavearbeidere fra Sovjet og Jugoslavia. De ble dårlig behandlet og mange døde av sult og kulde og hardt arbeid. Ca 2000 arbeidere mistet livet. E6 i Saltdal har fått navnet “Blodveien”, men betegnelsen kunne vel gjelde hele strekningen Mo – Tysfjord der slavearbeidere ble brukt. Tyskerne fortsatte både stikningsarbeider og utboring av tunneler nord for Fauske nesten til Tysfjord. Ved Kråkmoen ble det bygd en lokomotivstall. Jeg har en gang vært litt på jakt etter spor av tyskernes jernbaneanleggsvirksomhet: Polarbanen som de kalte den. Mye av arbeidet som ble gjort under krigen, måtte gjøres om etter krigen, derfor tok det lang tid før banen ble ferdigstilt. (I dag er det skrevet kritiske bøker om forholdet mellom NSBs ledelse og okkupasjonsmakten og bruken av slavearbeidere.)
Tunnelinnslag ved Kobbelv Trengsel bru Lokomotivstall under Kråkmotind I 1947 ble Lønsdal endestasjon og endelig i 1962 ble banen ført helt fram til Bodø. Lengre nord ser ikke Nordlandsbanen ut til å komme. Stortinget vedtok i 1990-årene å utsette en forlengelse videre nordover, selv om det foreligger planer. Nord for Fauske tar “villskapen” overhånd, og Tysfjorden er et problem. Den deler Norge på midten. Selv biltrafikken tvinges ut på ferge på grunn av den.
Lønnsdal 1973 Lønnsdal 2009 En liten kuriositet er jernbanen på Norsk Jernverk. Da jernverket var ferdig på 50-tallet trengte de intern transport på anlegget. Til det bygde de en normalsporet jernbane med elektrisk drift. Det var skiftelok av typen EL10 som ble brukt.
Nordlandsbanen betjener et område som er sparsomt bebygd, det er langt mellom bosetningen, med visse unntak. I Trøndelag er det flere byer og tettsteder som Trondheim, Stjørdal, Levanger og Steinkjer.
Levanger stasjon
I Nordland er det tre byer, der endestasjonen Bodø er størst med vel 50 000 innbyggere. Mo i Rana har rundt 26 000 og Mosjøen ca. 10 000. De to siste er vel først og fremst industribyer, men også handelssentre. Mellom byene ligger ganske mye spredt bygde områder, til dels villmark. Saltfjellet ble brukt av svenske samer som beitemark. Husker en vinter de måtte jage bort reinen fra veien og jernbanen. Til det brukte de helikopter.
Mo i Rana stasjon med en lett rusten statue av Ole Tobias Olsen, Nordlandsbanens far. Det er støv fra Jernverket som har påført Ole Tobias rødfargen.
I Mo hadde de også koksverk der svalbardkull var råstoffet.
Det som kanskje fascinerer meg mest med Nordlandsbanen, er nærheten til naturen. Og for en natur. Jeg er særlig fascinert av strekningen Mo i Rana Dunderlandsdalen – Saltfjellet – Saltdal, men også de kystnære områdene langs Saltenfjorden med utsikt mot Lurfjelltind og Børvasstindan.
Saltenfjorden Første del av Nordlandsbanen fram til Mosjøen er også omgitt av mye natur, men linjen går inne i skogen så det er få utkikkspunkter. Det gir absolutt en villmarksfølelse.
I nærheten av Majavatn. Børgefjell i bakgrunnen. Husker jeg en gang tok nattoget fra Trondheim en sommernatt. Vi kom til Mo i Rana tidlig om morgenen. Det var visst noe rangering, så jeg gikk ut og strakk armer og bein. Morgensola varmet faktisk litt. Nordover nøt jeg landskapet i Dunderlandsdalen med stadige glimt av elva, innimellom enkelte spredte bosettinger og over alt badet fjellet i morgensolen. Fikk litt sånn Hamsun assosiasjoner. Til et slikt landskap måtte Isak Sellanrå ha kommet da han ryddet sin gård. En kan godt ane mystikken i landskapet.
Var det her Isak Sellanrå slo seg ned? Litt opp i dalen passerer en sporet og brua over til gruvene i Ørtfjellet, hvor det er blitt drevet gruvevirksomhet i over 100 år – selv etter at jernverket i Mo i Rana ble lagt ned.
Di3 ved Ørtfjeller gruver (ikke mitt foto) Da jeg passerte Dunderland stasjon siste gang i 2009, var det fortsatt jernbanedrift på god gammeldags vis. Txp la ut rødt flagg for dagtoget fra nord, for så å ta sykkelen ned til sporveksleren i sørenden av stasjonen for å gi klart til nordgående tog. En kan bli nostalgisk av mindre.
Togkryssing på Dunderland
Neste gang jeg kommer med tog til Dunderland vil dette scenarioet kanskje være over? Litt trist også?
Nye Mo i Rana stasjon I “gamle dager” gikk det bare noen få lokaltog på Helgeland med BM86 mellom Majavatn, Mosjøen og Mo i Rana. (I sin tid ble de brukt på hele strekningen mellom Trondheim og Lønnsdal og ble kalt “Nordlandsekspressen”). I nyere tid har det blitt mer liv i den nordre delen av Nordlandsbanen. Den såkalte “Saltenpendelen” pendler mellom Rognan – Fauske og Bodø. Her brukes BM93 – som jeg personlig ikke liker særlig godt – ikke minst utseendet. Men de har nå folk i Saltenområdet et alternativ til buss og bil, som de tydelig setter pris på. En liten billedkavalkade:
BM93 forlater Bodø BM93 på Fauske Kryssing på Fauske På den trønderske delen av banen er det et annet lokaltog som opererer på det som også kalles “Trønderbanen” der også Støren involveres. Der er det BM92 som dominerer, og er å foretrekke – ikke minst estetisk.
BM 92 til Steinkjer. Dette var min lille kjærlighetserklæring til Nordlandsbanen. Håper den lenge leve må…….
Kistranda i Bodø. I et slikt landskap blir toget lite, men “Saltenpendelen” skal være med på bildet!
Dagtoget juni 1983 Å reise med toget, har vært (og er) min foretrukne reisemåte, selv om det har vært andre alternativer. Det gjelder først og fremst når du skal fra A til B – for eksempel Oslo til Bodø. Er tiden en faktor, har jeg brukt fly. Vil jeg oppleve noe underveis, ta sideveier eller av andre praktiske grunner, har jeg brukt bil. Du kan imidlertid oppleve masse fra toget også hvis du vil.
Øverst i Saltdal – Junkerdal At jeg nå skriver om Nordlandsbanen, er fordi jeg i mange år har hatt en viss tilknytning til Nordland. Jeg var stasjonert i Bodø i militæret, uten at jeg brukte toget så mye av den grunn, men det gikk forbi like bak Bodin leir hvor vi holdt til. Bare da jeg dimitterte i juni 1965, valgte jeg å reise hjem med tog (og ikke fly), og fikk derfor dimittere ett døgn før de andre. Det var helt greit for meg……..
To Di3 i Mo i Rana juni 1983 I seks år bodde jeg i Bodø og fikk derfor nærmere kontakt med transportbehovet fra sør til nord og omvendt. Ofte ble fly eller bil valgt – det var avhengig hvor praktisk det var når en var på tur med familien. Men til Mo i Rana og Fauske brukte jeg oftest toget.
Den gamle stasjonen i Mo i Rana Dessuten er en reise med Nordlandsbanen en reise med mange flotte naturopplevelser, hvis en “gidder” å kaste et blikk ut av vinduet. Mer om dette seinere.
Fra togvinduet øverst i Dunderlandsdalen Jeg har tidligere fortalt at jeg reiste med Nordlandsbanen så tidlig som i 1958 til Finneidfjord. Da var det fortsatt dampdrift på banen, men først og fremst i godstogene. Stortyskerne var mye brukt på banen til et stykke ut på 60-tallet. Da tok Di3 mer og mer over. I 1961 var vi tre unge menn som brukte toget til en arbeidsleir i Tunnsjødal. Da var Lassemoen den nærmeste stasjonen. Jeg husker i alle fall at det var spennende. Det var ikke så mange i klassen som hadde vært så langt nord.
Nattoget er på vei mot målet Den gang vi flyttet til Bodø, i 1972, brukte vi toget hele veien fra Oslo til Bodø – rett og slett for å oppleve det området vi skulle være noen år. Det var fantastisk fint og varmt vær, vi mer eller mindre hang ut av vinduene over Saltfjellet og nedover Saltdal – den vakreste delen av Nordlandsbanen etter min mening. Det gjorde det ikke mindre vakkert at vi opplevet landskapet sammen med noen begeistrede engelske turister. Vi var glade for at vi ikke hadde bil. Det fikk vi året etter – samme år kom en datter til verden.
Saltdal fra toget. Vi kom forresten til Bodø samme dag som jernbanen til Sulitjelma ble nedlagt. Vi fikk et lite glimt av den idet vi føk forbi Finneid stasjon. Sulitjelma har jeg derfor besøkt uten jernbane. Men motorvogna “Sulitelma” har jeg reist med mange ganger på en helt annen bane.
Minner fra Sulitjelmabanen Jeg vil ikke påstå at jeg er helt jernbanenerd, men det var alltid hyggelig å gå innom den vakre jernbanestasjonen i Bodø for å se på togene. Det var ikke så enorm aktivitet, men noe rangering var det jo på jernbanetomta, bortsett fra når persontogene kom og gikk. Det skjedde ikke så ofte den gang (oftere i dag). Dessuten dominerte Di3 trekkraften – om en ser bort fra rangeringsmaskinene Di2 og Di5, fantes det noe annet?
Di5 rangerer i Bodø Noen venner av oss i Rønvika hadde jernbanelinja rett utenfor hagegjerdet. Jeg misunte dem av og til når togene for forbi. Bare noen få ganger dro jeg på jernbanespotting (trainspotting) – uten at resultatet ble så bra.
Hagebane 1983 Di3 var som sagt arbeidshesten på banen. Den ble introdusert av NOHAB i 1954 på jubileumsutstillingen på Filipstad i Oslo. Det største preet var nok den dravillige maskinen fra GM. NSB bestilte villig vekk diesellok av denne typen, inkludert demonstrasjonsloket fra 1954 (den som ble 602 – og er museumslok i dag ved siden av 616). DSB valgte en annen variant av det samme loket med større topphastighet, MY. Også NSB fikk tre lok av denne typen, Di3b 641-643. De ble mye brukt i passasjertogene rundt forbi. Egentlig var de bestilt til Finland, men til syvende og sist ville de ikke finnene ha dem, sannsynligvis av politiske årsaker. Det ville NSB. Men, selv om dette var dravillige maskiner, gikk de treigt oppover mot Saltfjellet. Har mang en gang hengt ut av vinduet på vei oppover mot Saltfjellet og lurt på om vi i det hele tatt kom opp. Det gjorde vi alltid. Svært ofte var de lange togene utstyrt med to lokomotiver.
Di3.631 klar til avgang i Bodø. Dette loket ble levert så seint som i 1969 I april 1976 hadde koret Con Brio og Bodø/Mo i Rana orkesterforening hatt konsert i Mo i Rana. Vi tok toget til Mo for å ha konsert der. Etter konserten var det meningen å kjøre over fjellet med busser til Bodø for å gjenta konserten dagen etter i Bodø. Været var litt ruskete, og da vi kom til Bolna, var det full stopp. Saltfjellet var stengt. Ok, noen kontaktet NSB for å høre om de kunne gjøre en jobb for oss. Det kunne de, men vi måtte kjøre tilbake til Mo for å gå på toget der. (Avstander er jo ikke så viktig nordpå). De koplet på en B10 vogn og dermed dro vi over Saltfjellet med NSB. Det så ikke ille ut over fjellet, men du merket at det rykket i toget når vi for gjennom de største drivene.
Kø fordi veien over Saltfjellet er stengt. I korsammenheng brukte vi toget da vi hadde konsert i Nidarosdomen i 1977, og da vi dro på turné til Berlin i 1975. Det ble en spesielt lang togtur – og ikke bare på Nordlandsbanen. Mest spennende var det da vi kjørte med toget fra Øst til Vest Berlin.
Di3.608 passerer Hunstad utenfor Bodø. Di3.624 har nettopp kommet til Bodø etter en liten snøstorm over Saltfjellet i februar 1977. Nettopp dette loket prøvde mange år seinere å sette rekord i hopp for lokomotiver det samme stedet. Etter det var det slutt. Etter at jeg flyttet fra Bodø har jeg flere ganger vært på gjenvisitt. Som regel har jeg reist med toget i alle fall en av veiene. På 80-tallet overtok Di4 for Di3 i persontrafikken. Da ble det mer fart i sakene, reisetida mellom Bodø og Trondheim ble forkortet med flere timer. Den første tida kunne ikke Di4 gå helt fram til Bodø, men fra 1987 var styrkingen av sporet ferdig. Di4 kunne holde atskillig større fart i stigningene enn Di3 og tjente masse tid på det; dessuten hadde loket større mulighet for å holde høyere hastighet. Ulempen med Di4 var at det bare ble levert 5 stk av dem til NSB. Dermed var de mer sårbare ved maskinskade og lignende. Prosjektet Di6 ble jo en fiasko i sin tid, og noen egentlig erstatning for Di3 i persontrafikken venter vi stadig på. I stedet har NSB satt inn togsett (skinnebuss er vel nesten fornærmende) av typen BM93 – til og med på lange avstander.
Di4.655 i Rønvik sommeren 1987 Di4 var et litt spesielt prosjekt som NSB satte i gang rundt 1980. Det ble utviklet i Tyskland en teknologi med asynkronmotorer med dertil hørende teknologi både for dieselelektriske lok og elektriske. Det elektriske motsvar til Di4 var EL17. Det ble ingen suksess – for EL17s del. Teknologien viste seg å være et sidespor og gikk fort ut på dato, for å si det enkelt. De siste lokene forsvant ut av trafikk i 2015 – da var de nesten bare i bruk på Flåmsbana. Di4 imidlertid går og går. (Det kan man nesten si om Di3 også, noen av dem går i Kosovo og Italia, og 628 brukes av Bane NOR).
Di3.619 – her i Bodø har fått et ekstra liv i Kosovo. På godssiden har det blitt mer variasjon. Jeg har ikke oversikten over alt som brukes som trekkraft der. Jeg har i alle fall observert Di8, CN 66 og DE 6700 (egentlig en ombygd Di6), samt CD 312.
Di8 CC 66 DE 6700 06
Nordlandsbanen er i dag 729km og går fra Trondheim til Bodø. Reisetida er i dag ca. 10 timer. Det har tatt lang tid å bygge den. Historien er gangske dramatisk og trist. Ikke ved noe jernbane (og veianlegg) i Norge har så mange mennesker mistet livet. Til Grong kom den i 1929, Mosjøen og Mo i Rana ble nådd under krigen. Fra Mo i Rana gikk det allerede en privat gruvejernbane til gruvene ved Storforshei. Denne banen ble innlemmet i Nordlandsbanen. Det drives fortsatt gruvedrift ved Storforshei i Ørtfjellet der tog transporterer malmen ned til Ranafjorden. Det var byggingen over Saltfjellet og ned i Saltdalen som ble spesielt dramatisk. Det foregikk under 2. Verdenskrig……
Stilig oppstilt i Universitetets aula, Oslo STARTEN
Jeg startet som fiolinist som barn og ungdom, men da øving ikke var aktuelt i studietida, fant jeg ut at korsang passet bedre for meg. I 1967 ble jeg medlem av koret. Da var jeg 23 år gammel. Jeg hadde flere familiemedlemmer i koret fra før av, i tillegg til at Händels Messias sto på programmet. Det var nok det siste som fristet mest. Jeg var med på den første framføringen på fjernsyn 11. desember 1966 i Oslo Domkirke – altså før jeg ble offisielt opptatt i koret! Selv har jeg alltid sunget tenor, det har det aldri vært noe tvil om. Selv i dag synger jeg tenor.
en tenor i farta, Harstad, St Hansaften 1970
AKTIVITET
I denne perioden hadde koret stor aktivitet – selvsagt under ledelse av Arnulf Hegstad. Jeg kan huske vi hadde konserter i Osloområdet, i Aulaen, på Munchmuseet, i Trefoldighetskirken, vi hadde turne til Tinn Austbygd, Uvdal stavkirke, og til Trefoldighetskirken i Arendal med tur i skjærgården og Merdø osv. Mye var a capella eller med klaverakkompagnement. Av større verker jeg har vært med på å framføre, er bl.a. det nevnte Messias, oratoriet “Kong Olav” av Arne Eggen og “Nelsonmessen” av Joseph Haydn. Og øvelsene foregikk i det gamle UB på Drammensveien i kantina med det velklingende navnet “Andhrimner”. Helt på slutten flyttet koret til studentenes eget hus – “Chateau Neuf”, men det ble vel ingen suksess. I 1972 forlot jeg koret og Oslo for å bosette meg i Bodø.
Her er det “Kong Olav” som øves i mars 1971. Arnulf Hegstad og Erna Skaug.
MILJØ
Jeg må si at jeg fant meg godt til rette i koret som da hadde et medlemstall på rundt 70, selv om ikke alle var like aktive. Blandingen av oss studenter og de litt eldre (stort sett folk rundt 40) fungerte meget bra – både på øvelsene og på de turneene vi hadde. Det var derfor lite gjennomtrekk i koret. Det var vel egentlig ikke noe elitekor, men standarden var vel jevnt bra. Den gang hadde man visse seremonier knyttet til de årlige festene – bl.a. med innslag av “den gylne spore” (?)… Jeg vet ikke om disse tradisjonene lever videre. Under 40-årsjubileet i 1970 spilte “den gylne sporen” iallfall en viktig rolle.
Mer Kong Olav øvelse. Munch i bakgrunnen!
KONG OLAV
Oratoriet “Kong Olav” vant i sin tid 2. prisen i konkurransen om et nasjonalt musikkverk knyttet til Olavsjubileet i 1930. Det var Ludvig Irgens Jensens verk “Heimferd” som vant. Det var visstnok NRKs musikksjef Kristian Lange som gjerne ville ha “Kong Olav” framført på nytt. Samtidig passet det fint å framføre dette verket som en avslutning på 40 års jubileet. Det var mye jobbing, og det var mye fin musikk underveis. Det jeg likevel husker best var at tenorene skulle skrike brann så høyt at det måtte tas i falsett. Det ble ikke vakkert! Verket ble framført i Aulaen 1. april 1971 som korets 2. jubileumskonsert i samarbeid med Oslo filharmoniske orkester og selvsagt NRK. Vi hadde også med en rekke solister, av disse husker jeg best Erna Skaug som hadde en flott sopran og Knut Skram, som var selveste kong Olav. Det kan også nevnes at Terje Stensvold var solist i koret. (Han hadde gått i min parallellklasse på folkeskolen, og har gjort stor karriere i ettertid). En av anmelderne var da også temmelig kritisk og skrev omtrent følgende: Verket “Kong Olav” av Arne Eggen har hvilt i fred i nærmere 40 år. Det bør det fortsatt gjøre!
Arnulf Hegstad instruerer Terje Stensvold
NELSONMESSE
Haydns “Nelsonmesse” var et helt annen type verk, og ga meg et møte med en komponist jeg bare hadde kjennskap til gjennom tallrike symfonier. Haydns forhold til musikk og ikke minst hans forhold til tro og religion kom tydelig til uttrykk i musikken. Han skrev selv omtrent slik i et brev: “Når jeg tenker på min Gud, danser mitt hjerte av glede, og da danser min musikk med”. Møte med Haydns messe fra 1798 ble en livslang kjærlighet til denne musikken. Jeg har seinere vært med å framføre denne messen i Kristiansand i 1997 med stor glede. Da vi framførte messen første gang i 1970, var det med KORK, som den gang var sterkt preget av Øyvind Berghs “salongmusikk”. Iallfall hadde orkesteret, og særlig strykerne, store problemer med å henge med i de teknisk vanskelige stemmene. Jeg husker at Herbert Bergene, som da var nest konsertmester i orkesteret, beklaget overfor kormedlemmer det dårlige nivået i orkesteret. Derfor ble ikke framføringen i Trefoldighetskirken i Oslo noen ubetinget suksess. Men vi tok messen med oss på den store turneen til Nord-Norge i juni i 1970. Da skulle vi framføre den sammen med et “ordentlig” symfoniorkester.
Her framføres Nelsonmesse i Nidarosdomen juni 1970.
NORD-NORGETURNEEN JUNI 1970.
Å reise til Nord-Norge på turne i en liten båt i 14 dager – selv i juni – kan sammenlignes med en form for risikosport. Ville koret gynge seg fra sted til sted og stille grønne, spysjuke og utslitte opp på konsert etter konsert langs vår nordlige landsdel? Båten vår, betelskipet “Elieser 4” fra Den indre sjømannsmisjon, hadde nettopp kvalifikasjoner i den retningen. Det var intet cruiseskip på noen som helst måte, men greit nok. Etter hvert fant vi ut av forholdene ombord (vi lå 4 stykker pr. lugar, det gjaldt å snorke i takt) og fikk etter hvert et godt forhold til mannskapet ombord (med et dramatisk unntak nevnt under).
AKF på vei nordover. Helge Evju nyter sola. Andre prøver fiskelykken. Når jeg ser gjennom bildene jeg har fra turen, finner jeg ikke et eneste gråværsbilde, og fra Bodø og nordover hadde vi natt etter natt med midnattssol så vi ble reint døgnville. Det var bare på Finnmarksskysten, da vi møtte dønningene fra Barentshavet, at vi fikk litt sjøgang, men vi rundet Nordkapp i +23oC i strålende sol – om det var natt eller dag husker jeg ikke! På selve platået ble “Norge mitt Norge” avsunget med stort patos mens Nordishavet lå blått og blankt nordover så langt øyet kunne se. Det var sterkt.
AKF på vei inn Trollfjorden Jeg vil nesten påstå at de fleste av kormedlemmene gikk i en slags 14. dagersrus på denne turneen – og det endog på et betelskip. Vel, i Tromsø skjedde nesten katastrofen da en eller annen klarte å knuse en flaske whisky idet han var på vei om bord i båten. Det ble en stri tørn for mannskapet å få bort lukten og det ble nesten bråstopp for hele turneen. Alkoholforbudet ombord ble understreket av kapteinen. For egen del må jeg innrømme at jeg mistet stemmen etter to dager om bord og ble derfor en nokså passiv deltaker på de fleste konsertene, men det var heldigvis ikke noe som smittet.
Fra hovedkonserten i Harstad kirke med Trondheim symfoniorkester
For konserter ble det mange av. Selve turneen var ledd i korets 40. års jubileumsfeiring. Allerede i Trondheim framførte vi Nelsonmessen i Nidarosdomen – og det var i seg selv en opplevelse. Dessverre kunne vi ikke framføre messen sammen med Trondheimsymfonikerne, fordi de allerede var reist til Harstad på Festspillene i Nord-Norge der vi skulle delta seinere. Det var derfor domorganist Rolf Karlsen som utgjorde orkesteret i Nidarosdomen og i flere andre kirker hvor vi framførte messen. Solistene våre var Erna Skaug, sopran, Else Nedberg, alt, Tor Gilje, tenor, og Almar Heggen, bass, alle vel innlosjerte på Elieser 4. Det var en fin solokvartett. Det jeg husker særlig godt var da Almar Heggen startet sin solo i “Qui tollis peccata mundi”. Noen unge damer på første benkerad sukket henførte i sine stoler – betatt av den flotte stemmen. Han var en flott bass å ha med.
Fem år seinere var jeg med i et nordnorsk kor “Con Brio” og framførte Brahms “Ein deutsches Requiem” med nettopp Trondheim Symfoniorkester i Nidarosdomen. Det ble min kanskje største musikkopplevelse i vår nasjonale middelalderkatedral.
Lofotkatedralen i Lofoten, her hadde vi også konsert… Konserter hadde vi i Bodø Domkirke, i Kabelvåg kirke eller Lofotkatedralen, i Harstad kirke med Nelsonmessen og Trondheim Symfoniorkester, Harstad kino – begge konsertene som et innslag i Festspillene i Nord-Norge – på Finnsnes, Tromsø domkirke (med litt improvisert sang i Tromsdalen kirke eller Ishavskatedralen), Hammerfest kirke, Elvebakken kirke i Alta (der det var så varmt at flere besvimte). Improvisert sang hadde vi dessuten i hullet i Torghatten.
Kabelvåg i Lofoten Ved siden av Nelsonmessen hadde vi med oss et allsidig program både for kirkekonserter og mer profane konserter. I Harstad kino var vi med en konsert som hadde flere forskjellige innslag bl.a. av gruppa “Dizzy Tunes” som på den tida begynte å bli populære. Vi framførte der “Plym Plym” av Kåre Kolberg som deler av koret hadde vært med å spille inn på plate tidligere på året. Det var reinspikka Ny Musikk, hvor vi skapte mye lyd og kanskje også ulyd og hvor solistene våre sporty stilte opp som den nødvendige solistkvartetten i komposisjonen. Den har seinere kommet på cd, og i 2008 ble verket spilt inn på ny av ei ny gruppe, men AKF var først!! Publikum klappet, men om det var av høflighet eller begeistring vet jeg ikke.
Det ble uforglemmelige 14 dager, og jeg har lyst til å nevne reiselederen personlig, Hartmut Balk, som hadde fått alt til å klaffe – til og med været.
Hygge ombord, Hartmut bak med kona. Min deltakelse i AKF ga grunnlaget for både 50-års koraktivitet og sterk musikkinteresse. Det er jeg svært takknemlig for…..
Fram til 1971 ble min horisont utvidet ganske kraftig. Det var året jeg endelig ble ferdig ved universitetet og forlovet.
I 1962 ble jeg ferdig fra gymnaset. Ville egentlig studere realfag, men endte opp med filologi og samfunnsfag: Geografi, historie, norsk og til sist geografi hovedfag. Jeg tror det passet bra for meg. Alt dette innebar en del reising – ekskursjoner – både innenlands og utenlands.
Dessuten hadde jeg, som de fleste andre, ett års militærtjeneste, som også utløste en del reisevirksomhet – og fikk også med meg to repetisjonsøvelser. Forsvaret var overivrig.
I dette tiåret var jeg innom alle fylkene i Norge, med ett lite unntak: Svalbard. Der har jeg fortsatt ikke vært. Dessuten utvidet jeg horisonten internasjonalt ved å reise til Italia, Roma, Tyskland, Østerrike, Finland samt England og Skottland. Til Italia reiste jeg sammen med en kamerat påsken 1967 med tog – gjennom Danmark, Tyskland, Østerrike og Italia. Til Finland og Storbritannia brukte vi fly. Det var mine første flyturer, men ikke den første: Den skjedde i militæret i januar 1965 da vi ble fløyet fra sør (Fornebu) til nord (Bardufoss) i en DC6. Dessuten ble vi flere ganger transportert med helikopter i Indre Troms.
Militæret innbar også båttransport: Vi ble fraktet med hurtigruta flere ganger – blant annet Finsnes – Bodø; Bodø – Harstad og Risøyhavn – Bodø. Dessuten erobret vi Andøya kamuflert ombord i fiskebåter. Det var ingen luksus ombord i den båten.
Mer luksus var det i 1967 da historieseksjonen ved UiO reiste på utvekslingsbesøk til universitetet i Kiel. Da reiste vi med Kielferga “Kronprins Harald”. Det var visstnok det første utvekslingsbesøket etter 2.Verdenskrig. Da ble vi tatt med til Hansabyen Lübeck og til den strengt bevoktede grensa til DDR. Det gjorde inntrykk.
En annen båtreise jeg virkelig har satt pris på, var da Akademisk korforening dro på “cruise”/korturné til Nord Norge sommeren 1970 med båten “Elieser 4”. Det ble en opplevelse av Nord-Norges natur og skjønnhet jeg seint glemmer. Å oppleve å stå på Nordkapplatået i nesten 20*C og synge “Norge mitt Norge” var spesielt.
Nordkapp, juni 1970 Dessuten jobbet jeg som helgedagsreserve og ferievikar på Bærumsbanen – noe som naturlig medførte mye lokal reising. Over 5 års ansiennitet opparbeidet jeg i denne jobben.
Feriene var likevel ganske aktive: 5 lange sykkelturer omkring i Norge – flest på Vestlandet, 5 fjellturer i norske fjell, noen få bilturer (hadde fortsatt ikke bil, men sertifikat), korturné til Nord-Norge og Finland osv. Musikkinteressen tok jeg med meg fra gymnaset, men jeg gikk over til korvirksomhet.
Jeg hadde hovedoppgaven min i geografi på bruken av Oslomarka som friområde. Det medførte mye vandringer og sykkelturer på Krokskogen, Vestmarka og Nordmarka. Måtte bli kjent i området. Elsket dessuten å gå på turer eller sykle i Marka.
sykkel ved Gjerdingen i Nordmarka
Jeg var i hele perioden frank og fri. Det var også et savn. I mars 1972 ble jeg gift og samme året flyttet vi til Bodø.
Jeg tror all denne aktiviteten var bra for meg. Jeg kom ut og fikk erfare at Verden var noe mer enn min egen lille andedam. Den gang var reisemulighetene mer begrenset. De såkalte pakketurene til Syden startet så vidt opp, særlig etter at jetflyet gjorde sin inntreden på markedet på slutten av 60-tallet. “Tjæreborgpresten” ble et begrep. Vi reiste på bryllupsreise med ham.
Husker en kald vinterdag i Bodømarka mens jeg frøs meg gjennom militæret at jeg så Caravellen kom inn for landing på Bodø lufthavn, bare litt over en times reise fra Oslo. Det var å få hjemlengsel av. Da vi reiste til Skottland i 1969 på noe som kaltes “Flying studies”, reiste vi med jet (DC8) fra København til Prestwick utenfor Glasgow. 6 passasjerer og 8 flyvertinner – ikke rart at Pan-Am gikk konkurs etter noen år.
I dag er det svært lett for unge mennesker å komme seg ut i Verden. Det trenger ikke å koste flesk. Jeg tror det er svært viktig at unge mennesker kan komme seg ut og ikke bare oppleve turiststedene på Kanariøyene, Karibien eller Tyrkia, men oppleve Verden på godt og vondt, få opp øynene for hva som skjer rundt om kring, hvordan mennesker lever osv. Kommunikasjon med mennesker en møter er viktig. Det er utrolig hvor mange fordommer som eksisterer. Skal vi bryte dem ned, må vi oppdage dem og slåss med dem, og det må skje i unge år. Og – ikke minst viktig: Få en forståelse på at det er mange måter å se Verden på – vi har ingen rett til bare å se Verden på vår vestlige måte. Jeg tror at et år som utvekslingsstudent har masse for seg, eller at en velger å studere i et land utenfor sitt eget. Det vil gi mye god ballast i livet. Den gang jeg vokste opp var det begrensete muligheter til å reise ut som utvekslingsstudent.
I 1971 hadde jeg langt igjen til det, men jeg følte jeg var underveis, og jeg innså at en kan ikke lese seg til alt. Jeg kunne ikke forstå at min professor (og navnebror) Fritjof Isachsen nærmest skrøt at han ikke hadde passert ekvator i sitt liv. Det betydde at han bare hadde hadde lest seg til kunnskaper om andre deler av verden. Gikk det virkelig an å sette seg inn et annet kontinents økonomi, politikk, demografi etc uten å ha opplevd noe av det – uten å ha kjent det på huden?
Det sier jeg nei til. I 1971 drømte jeg aldri om at jeg skulle passere ekvator atskillige ganger seinere i livet. Det har jeg aldri angret på.
