TILBAKE TIL KENYA, april 2017

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det skulle gå nesten to år før jeg kom tilbake til Kenya. Og vi ble tatt imot med åpne armer av familien. For jeg hadde med meg mine to “kenyanere”, Fatma og Salmah! Det var nesten som om vi ikke hadde vært av sted. Men det hadde vi til de grader.

Det var stumørkt. Afrikansk mørke. Behagelig mørke. Like utenfor flyplassen har noen plassert en gruppe afrikanske dyr i metall. Sikkert for å minne turistene om at de nå var i Afrika. Like bortenfor, like ved veikanten, gikk imidlertid en virkelig sebra og beitet. Ja, jeg var virkelig i Afrika.

Kenya er jo blitt mitt land nr.2. Jeg merket det sterkt da vi kjørte fra flyplassen hjemover mot Kitengela at her hadde jeg bånd. Mye jeg kjente igjen, lite var fremmed. Bare det lille stykket fra hovedveien og bort til Fountain view Estate var ny, vi hadde bare gått den; nå var den blitt kjørbar. Noen hadde forsøkt å fikse veien, men vedlikehold var fortsatt et fremmedord. Mao alt var som før. Men det hadde grodd bra rundt huset vårt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hyggelig var det dagen etter å hilse på gamle (og nye) naboer. Folk så ut til å syne det var hyggelig å møtes igjen. Salmah møtte Rasha, nesten halvsøster fra gamle dager og dypt savnet. Salmah snakker fortsatt kiswahili – ikke minst med mamma, men en kommenterte at hun nå snakket med litt aksent. Hun har blitt svært så integrert i det norske.

Selv måtte jeg ta en tur ut for å se på alt det nye som jeg hadde hørt hadde kommet. Vel, det viste seg ikke å være så mye nytt. Utbyggingen av området var stoppet opp. Bare oppsynsmannen og sekretæren var tilbake. Ca. 70 hus var innflyttet, men infrastrukturen sto langt tilbake. Veiene var ikke fullført  og vanntilførselen var usikker. Strømmen kom og gikk, men det gjør den over hele Kenya. Men folk så ut til å trives selv om området bare var sånn halvferdig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Kitengela
Allerede første dagen fikk jeg en liten tur retning savannen. Jeg ble stoppet av portvakten som lurte på hvor jeg skulle. Jeg svarte at her har jeg bodd i mange år, så portvakten forsto at jeg kjente området. Jeg visste at det var skjedd store forandringer der ute. Der var bygget en helt ny jernbane – dyrene var sannsynligvis skremt bort. Det siste fikk jeg ikke vite, fordi jeg ikke gikk så langt som ut på savannen, men jeg så at den gamle banen fortsatt var i drift. Dessuten – treet vårt – som vi omfavnet allerede i 2011, sto fortsatt der. Den eneste forskjellen var at en mast for elektrisk strøm var plassert like i nærheten av den. De som bygde like ved jernbanen hadde endelig fått strøm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Ingen tvil: Denne jernbanen er ny!
En annen sak var at det var dukket opp noen flere gjerder. Det var tydelig at noen ville stenge andre ute. To eksklusive hus som ikke var blitt fullført for to år tilbake, sto fortsatt som gapende hull. Et tredje tilsvarende sto like ved siden. Det så ut som om arbeiderne hadde forlatt dem helt plutselig. Noen flokker med kyr så jeg heller ikke. De var tradisjonelt på vei hjem på denne tida. Hvor var de blitt av? Var maasaiene dratt sin vei til slutt? Dette var jo gammelt maasailand. Dessuten – noen steder var det utrolig mye plastikksøppel som fløt – også utover i landskapet. Tror nok at mange kyr har mageproblemer på grunn av det.

Trass i alt dette følte jeg meg veldig velkommen. Landskapet smilte til meg – selv om det så svært tørst ut; vinden blåste deilig mildt, varmen var ikke påtrengende. De visste nok hva de gikk til de britiske (og også noen norske) kolonistene som kom i store mengder for hundre år siden!

men Salmah klaget over solbrenthet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   jump of joy

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg