bjoisac

  Frognerveien – mange år seinere…
Da jeg var barn, bestemte jeg meg for at jeg skulle huske alt fra barndommen. Det var på mange måter en lykkelig tid også for meg. Jeg har oppdaget at det løftet har jeg ikke klart å holde. Barndommen står ikke helt friskt i minne – det er så lenge siden.

GEOGRAFI

Geografien tyder på at jeg er født med en sølvskje i munnen. Født på Frogner i Oslo i 1943 og vokste opp ved Bislett. Flyttet til Bærum da jeg var 16 år. Aldri følt smaken av sølv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

  jeg – 1945
Min far var født og oppvokst i Oslo. Hans far døde allerede rundt 1905. Hans mor var i følge folketellingen i 1910: Fabrikkeier, i min barndom var hun pensjonert handelsreisende. Hun hadde sikkert levd et tøft liv som eneforsørger da hun døde i 1956. Vet ellers ikke så mye om min far, men han var entreprenør i sin tid med fin bil og leilighet, men det var før krigen. Jeg vet ikke helt hva han jobbet med i min barndom – han var mye fraværende. Han døde da jeg var 16. Da holdt han på å bygge huset vårt i Bærum. Min mor hadde arvet tomt på Bekkestua.

Min mor var født i Kristiania samme år og måned som min far i 1902. Familien flyttet til Egne Hjem, Bekkestua i 1905. Min bestefar var blitt småbruker – på si. Der vokste hun opp sammen med 4 søstre og 2 brødre. Hun bodde hjemme helt til hun flyttet sammen med min far i 1943.

Likevel var noe annerledes enn det gjengse. Det var min mor som var hovedforsørger. Hun fikk Kongens fortjenestemedalje i 1971 for lang og tro tjeneste – 50 år på samme kontor i samme bygning! Ligningsvesenet i Bærum var hennes arbeidsgiver. Det var ikke vanlig i samtida.

Derfor var det mor som var min faste og trygge forankring i barndommen. Jeg var enebarn. Det var sikkert tøft for min mor å være eneforsørger for både meg – og sikkert også delvis min far. Likevel hadde mor og jeg hele tiden gjennom oppveksten en viss avstand – både fysisk og psykisk.

BARNEHAGE

Å være hardtarbeidende mor betydde på 40- og 50tallet å gå på jobb fra kl. 0830 til 1600 hver dag – noe kortere på lørdag. For mor betydde det å gå til jernbanestasjonen rundt 0730 for å ta toget til Sandvika. Hun var hjemme fra jobb litt før kl. 1700. Lange dager.

Hvor var jeg i den tida? Det som var den store mangelvaren på den tida var barnehage. Mødrene skulle jo være hjemme og ta seg av hus og hjem, som det het. Vel, jeg hadde en farmor, Bess, som bodde hos oss, og hun gjorde nok sitt, men hun ville ikke være barnevakt for meg om dagen. Jeg husker jeg var i mange forskjellige barnehager; dagbarnehage ute på Vestkanttorget, barnehage på Kolsås, på Tjernsrud i Bærum, Sandviksåsen i Bærum – var litt praktisk for da kunne jeg reise sammen med mor på toget. Jeg ventet på henne på ei trapp nede i Sandvika til hun var ferdig på jobben. Siste året før jeg begynte på skolen gikk jeg – etter eget ønske – på Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen i Nordmarka. Vi hadde egen trikk. Det kostet helt sikkert flesk for min mor, men jeg husker det som en fin tid – mye ute i skog og mark da. Gå på ski kunne jeg imidlertid fra før.

BALDERSGATE (1943 – 51)

Vi bodde i 5.etasje i en 5 etasjes bygning fra 1890-tallet uten heis. Den er der fortsatt. Opprinnelig hadde den store leiligheter i alle etasjer for folk med midler. Da vi bodde der var det bare ekteparet under oss som bodde i hele den 12 roms store leiligheten. De het Strøm, og ryktene ville ha det til at han var Strøm i firmaet “Steen og Strøm” – Oslos første varemagasin. Med rulletrapper!  Alle de andre leilighetene var delt opp i mindre enheter.

Vår leilighet var en halv leilighet. Resten var loft. Vi hadde en lang, mørk korridor, et værelse med vindu i taket der Bess holdt til, et stort soverom, spisestue, stor stue med vinduer i nisjer i taket, klesbod og stort kjøkken med spiskammers. Kjøleskap var bare luksus, så det hadde vi ikke. Intet bad. Bading foregikk på kjøkkenet hver lørdag. Vi hadde bare kaldt vann i springen, så mor varmet vann på komfyren, som var fra før krigen. WC var på loftet – helt innerst. Å gå dit var skummelt – en kunne ble mørkredd av mindre.

I kjelleren hadde vi en bod, men der var det veldig mørkt og skummelt – var nesten aldri der. Der var også en vaskestamp som måtte varmes opp med ved. Den var nok for alle beboerne i gården, men jeg vet ikke hvor mange som brukte den. Min mor brukte den. Ikke så veldig enkelt å vaske klær den gangen. Både i kjelleren og ute i gården var det husdyr, rotter. De voksne kranglet over hvor store de kunne bli. De ungene som bodde i denne gården, lekte i gården, men det krydde ikke akkurat av barn. Av og til ropte en sur herre i 2.etasje at vi ikke måtte bråke, han sov middag. Nei, det var ingen god lekeplass for barn.

Krydde av barn gjorde det imidlertid like i nærheten – i den gården der Frogner kino lå – der hadde vi forresten våre første kinoopplevelser. Disneys tegnefilmer var populære, men jeg husker også jeg så noen russiske tegnefilmer – fascinerende eventyrfilmer. Det var en nyere gård, og forholdene var bedre for barn. Det hendte vi gikk på oppdagelsesreise i noen av nabogårdene. Blant annet fant vi ut at Oslos siste hestedrosje var parkert i et uthus i en gård – med hest og det hele. Eieren var utgammel så den hadde vel kjørt sin siste tur.

  Min skolevei – mange år seinere.
I døra til loftet var det et vindu. Det reddet livet vårt i brannen 10. Desember 1951. Da min mor slukket lyset på kjøkkenet da hun skulle gå og legge seg, så hun i vinduet at det var full fyr på loftet. Bess og jeg ble vekket og kom oss ned i første etasje. Da tisset jeg på meg, men ingen kjeftet på meg.

Vi hadde en stor radio fra før krigen som min far hadde gjemt på loftet. Han leverte inn en annen radio i 1940 da alle måtte levere inn radioapparatene. Den radioen overlevde brannen – selv om en brannmann bokstavelig tråkket på den under brannen. Radioen og avisene var de eneste massekommunikasjonsmediene på den tida. Far leste om brannen i leiligheten i en avis på vei hjem på toget fra en jobb i Sarpsborg.

  første skoledag august 1950
 

URANIENBORG SKOLE

Situasjonen endret seg da jeg begynte på skolen i 1950.  Det startet med Uranienborg skole – der jeg gikk 3 år. Jeg kan ikke huske dagen da jeg begynte på skolen. Uranienborg var en stor skole på vestkanten i Oslo. De hadde blant annet et stort skolekorps med flotte matrosdresser. (Undret meg alltid over at vi gutter alltid ble utstyrt med matrosdress når vi skulle være fine!?)

også jeg hadde matrosdress
I klasserommet satt vi på pulter med lokk og fotstøtte på. De ble etter hvert byttet ut med stålrørsmøbler mer tilpasset vår egen størrelse. Ellers foregikk undervisningen med tavle og kritt. Lekser hadde vi også.

  Uranienborg skole – i dag
Vi hadde tre forskjellige lærere på de tre årene jeg gikk der. Tror jeg gikk i en blandingsklasse, men det kan jeg ikke huske helt. Siste året hadde vi en mann. Han het Brodersen. Han var krigsskadet. Skaden fikk han fordi han ramlet ned med et fly i Canada under opplæring. Han mente jeg var den flinkeste i klassen og halte meg opp til tavla for å vise de andre i klassen hvordan ting skulle gjøres. Det likte jeg dårlig. Jeg ville helst gjemme meg bort blant de andre. Han ville til og med at jeg skulle hoppe over et klassetrinn. Det ble ikke noe av, fordi jeg flyttet til en annen skole, Bolteløkka. (“Bolla” mellom venner).

Før det skjedde, var jeg innblandet i en episode i skolegården. En av de svakeste i klassen ville tøffe seg overfor meg. Jeg pleide å ha nistematen i en metallboks i ranselen min. Han slo boksen ut av handa mi og begynte å hoppe på den så den ble flat. Jeg kjente et voldsomt sinne inne i meg og dro til ham midt på snuten – og han ble liggende rett ut i skolegården – lenge. Noen år tidligere hadde jeg gjort noe tilsvarende da jeg ble provosert av noen barn på en feriegård jeg besøkte. Det rare var at det skjedde ingenting med meg. Ingen elever eller lærere henvendte seg til meg, jeg ble ikke innkalt til rektors kontor. Jeg gikk bare tilbake til klasserommet. Alt bare fortsatte som normalt. Hørte heller ingen ting de neste dagene, men det ble slutt på mobbingen.

LEK

Jeg lekte nok ikke så mye med andre. Hadde noen få “faste” venner – derav en klassekamerat. Hadde mine ting, men ordentlige leker var en mangelvare. Husker jeg fikk noen leketog av tre. Drømte hele barndommen om elektrisk tog. Det fikk jeg aldri – ikke før i voksen alder. Husker jeg fikk et laftet hus til fødselsdagen da jeg fylte 7 år. Det var stas. Av onkelen min, som hadde vært i Afrika, fikk jeg et spyd. En gang jeg hadde med meg en klassekamerat hjem (han var sønn av en fransk diplomat), moret han seg med å kaste spyd på ett av maleriene våre. Det likte min bestemor dårlig. Men ellers oppførte jeg meg pent. Jeg hadde ikke eget rom. Alle leker måtte ryddes bort umiddelbart leken var ferdig. Drømte om eget rom.

Eneste underholdning var radioen. Barnetimen for de minste interesserte meg aldri. Barnetimen for de litt større var bare hver lørdag, men da satt jeg med ørene på stilker. Likte ikke at min mor måtte støvsuge akkurat da………

forts…….

Morgenstemning i Kristiansand
Ngugi wa Thiong’o, den berømte kenyanske forfatteren, skulle besøke Litteraturfestivalen på Lillehammer, og jeg ville oppleve det. I tillegg har jeg en barndomsvenn som bor der og som jeg ville besøke.

For å nå Lillehammer innen kl 1400 måtte jeg tidlig opp. 0445 gikk toget fra Kristiansand. Det er tidlig det. Drosjen brakte meg trygt til stasjonen. Godt om bord på det nesten tomme toget, ringte vekkerklokka. Oj, jeg hadde stilt den en time for seint. Godt jeg hadde våknet av meg selv i god tid.

Å reise med toget ble denne gang en riktig nytelse. Togets viktigste fordel er at det flyter gjennom landskapet, ikke humper og dumper som en bil eller buss ? akkurat så myke bevegelser så en kan slappe ordenlig av. Den eneste ulempen er at de harde setene på nyreviderte BM73 ikke helt passet min rygg. Drømte om myke seter slik de var på B3 vognene. Men jeg fikk sove  – i alle fall litt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var forsommer – landskapet fløt forbi – sola spredte etter hvert sine forsiktige stråler helt inn i toget, i alle fall ut over naturen. Over vannene og elvene sto røyken opp – som om det kokte og sola spredte sine stråler inn i dette mystiske trollbrygg.

Slik fløt vi av gårde langt inn i Telemark. Da jeg kikket meg omkring var det kommet mange folk i dette toget. Skoleungdommer på vei til skolen, blant annet. Underlig nok møtte vi ingen “hindringer” underveis, kryssende tog. Hvor var alle godstogene? De dukket ikke opp før etter Kongsberg. Da stoppet vi rett som det var og jeg begynte å lure på om vi var forsinket. Jeg hadde bare 9 minutter på meg til neste tog til Lillehammer. Da vi kom til Drammen, forsto jeg at jeg trengte ikke å bekymre meg. Vi ville rekke det med god margin.

Jeg spurte forresten konduktøren om jeg ikke burde bytte tog allerede i Drammen. Nei, sa han, det er lurest å være med inn til Oslo S. Toget til Lillehammer ville stoppe på samme perrong. Det var et meget dårlig råd!!

Det var en eller annen maritim konferanse på Lillestrøm (er Øyeren blitt hav nå?) og minst tusen presset seg på toget på Oslo S. Denne gangen var det BM74 Flirt, det nyeste nye til NSB. Det var ikke snakk om å sitte for meg, nei, måtte nøye meg med noen få cm² mellom kinesere, japanesere og en brite. På Lillestrøm forsvant den store hop, og et nesten åpent landskap åpnet seg for meg. Sitteplass i kjøreretningen dukket opp.

  Flirt

Turen videre ble nesten som en reise i barndommens rike. Hvor mange ganger har jeg ikke reist denne veien som barn og ungdom med tog. Det var ikke få. Damptog til og med. Da passerte toget koselige små stasjoner som Kløfta, Frogner, Jessheim, Dal osv. De ser vi ikke mye til i dag.(Men de er der, for de som skal den veien).

I dag raser toget av gårde i en eventyrlig fart til en stasjon som kalles Oslo Lufthavn. Jo da, det var flyplass her i gamle dager også, men da gikk toget der folk bodde. Men fort gikk det – og plutselig var vi på Eidsvoll.

I Australia besøkte vi den lille byen Eidsvold. Brødrene Archer fra Larvik kom her 17.mai 1848 og grunnla en farm her. Da vi besøkte byen, fikk vi spørsmål om stedsnavnet hadde noe med vold å gjøre. Vi prøvde å forklare at det hadde med en haug å gjøre, og at det i Norge hadde skjedd en språklig utvikling fra dansk til norsk. Det tror jeg ikke de fikk med seg. De hadde faktisk en utstilling fra det norske Eidsvoll, så det hadde vært kontakt. For meg er Eidsvoll stedet for Grunnloven og for Skibladner, Mjøsas dronning.

Da var det koseligere å reise forbi Tangen og Stange. De var absolutt gjenkjennbare. Mellom Eidsvoll og Tangen var det mye nytt som tydeligvis ikke var helt i “boks” ennå. Framskritt kalles det. (Jeg tror da på framskrittet?)

Så kom den virkelig nostalgiske biten – fra Hamar forbi Furuberget til Jessnes. Det var min barndoms paradis. Her var jeg på søstrene Oppsals feriepensjonat sammen med mange andre glade barn som fant på utrolige morsomme ting. Her lærte vi å omgås hverandre. Her hadde vi olympiske leker sommeren 1952. Her lærte jeg å svømme. Her lærte jeg å ro og rodde den tungrodde båten både til Hamar og Brumunddal. Her hang vi på gjerdet og beundret damplokomotivene når de ventet på kryssing på Jessnes stasjon. På utedoen lærte noen at det var forskjell på gutter og jenter. Her fikk vi pakker hjemmefra med blant annet en boks ananas fra “Del Monte” oppi. Her ble vi belønnet om vi klarte å få has på noen av kråkene som av og til nappet noen kyllinger. Her lærte jeg at høner har et liv etter at de ble kappet hodet av og løp videre bortover før tante klarte å innhente dem. Utrolig mye vi lærte på dette stedet.

Det var forresten mellom Moelv og Lillehammer at toget klarte å bli ca. 5 minutter forsinket – uvisst av hvilken grunn.

  Ringsaker
Oppholdet i Lillehammer ble svært hyggelig. Hadde jo vært der mange ganger før blant annet i februar 1994. Noen år seinere hadde vi med en australier som trodde at det ikke gikk an å hoppe i Lysgårdsbakken. Det fikk han faktisk demonstrert var mulig av elevene fra hoppgymnaset.

  Ngugi
Møtet med forfatteren fra Kenya med det vanskelige navnet ble akkurat slik jeg hadde håpet. Han snakket mest om språk og forfatteres rett til å kunne bruke sitt eget språk i skriveprosessen. Møtet med mine barndomsvenner ble svært hyggelig. Det var mye å fortelle og snakke om. Flott utsikt mot Lillehammer hadde de også. Veldig gjestfritt.

  Lillehammer
Fredag – dagen derpå:

Hadde bestemt meg for ikke å overdrive begrepet tidlig. Hyggelig med frokostprat. Klokka ni var jeg klar for avreise. Hyggelig farvel på stasjonen. Så begynte problemene å dukke opp.

Det var nemlig fredag før pinse og ingen billetter å få til Kristiansand. Alle tog var fulle. Jeg hadde tenkt å ta tog til Oslo – være der en time før jeg tok tog videre. Den planen måtte kanselleres. Alternativet var buss. Det hadde jeg liten lyst på en så trafikktung dag som dette.

Vi var kommet til Brumunddal da togføreren forkynte over høytaleren at toget var innstilt etter Hamar og at det måtte finnes alternativ transport. Konduktøren ville gå rundt og sjekke hvor vi, passasjerene, skulle. Siden det var litteraturkonferanse på Lillehammer, var det mange som skulle til Gardermoen, blant annet to damer fra London som ikke helt oppfattet hva som skjedde. De pustet lettet ut da togføreren forkynte at toget ikke lenger var innstilt fra Hamar; det var “fake news” som jeg forklarte dem. Hadde følelsen av at problemene lå mellom Tangen og Eidsvoll; der krøp toget av gårde i sneglefart.

Mellom Oslo Lufthavn og Lillestrøm hadde jeg en følelse av at vi konkurrerte med SAS. Bilene på motorveien sto stille i forhold til toget som fløy forbi. Oslo S  ble nådd – med en unnskyldning fra konduktøren til reisende på Vestfoldbanen, som dessverre ikke rakk toget.

  Oslo S med Flirt

Busstasjonen i Oslo neste.

Det gjaldt å komme av gårde så tidlig som mulig. Første buss var Sørlandsekspressen til Nettbuss kl. 1215. Den hyggelige bussjåføren fortalte at turen ville ta 5 timer. Ingen forbehold. Jeg hadde mine bange anelser. Og jeg hadde rett. Turen tok over 6 timer. Men stort sett beveget vi oss hele tida…..

Her beveger vi oss gjennom Sandvika, der min mor gikk på skole og jobbet i mer enn 50 år
Bussen var bare neste full. Det var veldig ok. Jeg oppdaget at setene på denne bussen var nesten like harde som togsetene og hodet hadde ingen støtte. Jeg har begynt å oppfatte at jeg egentlig er litt for lang for kollektive seter og heller ikke så bøyelig i ryggen.

  Sande
Det var først og fremst veiarbeidene som forårsaket trafikkorkene. Stor trafikk og tunnelrensk er en dårlig kombinasjon. Det startet ved Sande i Vestfold, fortsatte ved Larvik med bygging av ny motorveiparsell (så nesten ingen forskjell fra i fjor), så ved Langangen og ble avsluttet ved Brevik hvor vi ble virkelig nostalgiske og la turen over Brevikbrua. Ved Langangen var bussjåførene (det var to busser i følge) obs og valgte å kjøre den gamle veien over Langangen. Vår bussjåfør mente vi sparte en halv time på det. Ganske artig synes jeg der vi snodde oss over og under på den gamle veien.

  Langangen
Brua over Langangen som delvis var stengt
  Over Brevikbrua
  Den nye brua som var stengt
Den siste delen fra Brevik og hjem ble i grunnen “plankekjøring”. Trafikken var stor, men den gled unna. Ved  litt over seks tida svingte vi inn på Busstasjonen i Kristiansand. Der sto mange utålmodige og ville reise den motsatte veien.

Jeg var likevel glad for at jeg hadde kommet såpass tidlig av gårde. Så for meg at mange bilister og seinere busser nådde fram til bestemmelsesstedet i skumringen…..

Torsdag 1.juni 2017 kommer Kenyas store forfatter Ngugi wa Thiong’o til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Dit hadde jeg også tenkt meg. (Ikke bare for å oppleve en forfatter jeg setter stor pris på, men også for å hilse på en god venn fra skoletiden – langt tilbake i tida. Men det er en annen historie.)

Vet ikke egentlig hvordan min interesse for Ngugi startet, men utgangspunktet var nok at jeg var på jakt etter litteratur som kunne fortelle meg litt om afrikansk kultur og måte å tenke på. Jeg bodde jo store deler av året i Kenya. Da ville jeg helst lese litteratur skrevet av afrikanere, ikke “muzungoer” (hvite) som levde blant afrikanere. I en liten bokhandel kom jeg over romanen “The Rivers Between”. Fikk forklart at den boka var pensum på alle skoler i Kenya. Den kom ut i 1965, men var egentlig den første boka Ngugi skrev mens han studerte ved Makereuniversitetet i Uganda. I dag (2017) er den endelig oversatt til norsk!!

Det er en fortelling som handler først og fremst om forandring og de utfordringene det afrikanske samfunnet står ovenfor. Den forteller om høvdingsønnen, Waiyaki, som vokser opp i denne brytningstida – sannsynligvis på 1920-tallet. De hvite har opprettet en misjonsstasjon like i nærheten av de to landsbyene som ligger på hver sin side av elva Honia. Det som skjer er både at de plutselig møter en ny religion, kristendommen, at det opprettes en skole og at de hvite etter hvert begynner å fortrenge de innfødte fra jorda deres. Høvdingen vil at sønnen skal gå på denne skolen for å fravriste de hvites “hemmeligheter”. Det gjøre han også, men beholder sin tilknytning til stammen inntakt – eller gjør han egentlig det? Blant annet tar Waiyaki selv opp konkurransen med misjonsskolen ved å opprette egen skole for barna i nabolaget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ingen tvil om at Ngugi skrev romanen som en slags kjærlighetserklæring til det Afrika han vokste opp i – ikke minst dets skikker og kultur. Romanen er full av poetiske skildringer av både mennesker og landskap. Men han stiller mange spørsmål underveis – ikke minst omkring omskjæringsskikken – inngangen til det å bli voksen. Sånn sett har han en parallell i den nigerianske forfatteren Chinua Achebes roman “Things Fall appart”.

Ngugi skrev denne romanen på engelsk. Det var litteraturspråket i Kenya på den tida. Det var koloniherrenes språk, men også det språket som nådde lengst i litterær sammenheng. Men det var ikke Ngugis morsmål. Det var gikuyu, siden han tilhørte kikuyustammen. Det var de som bodde i høylandet og som sterkest fikk føle kolonialismen på kroppen siden det var i høylandet kolonistene slo seg ned. Her utspant Maumaukrigene seg, noe Ngugi har skildret i romans form blant i romanen “A grain of Wheat” (Hvetekornet – nylig oversatt til norsk).

  Boka Ngugi holder i hånda – opp ned!
Utover på 70-tallet skjedde en språklig og politisk bevisstgjøring hos Ngugi, han skiftet navn fra James Ngugi. Politisk valgte han sosialismen. Da han havnet i fengsel i 1977 etter ordre fra visepresident Moi, skrev han på fengselets dopapir på gikuyu romanen “Devil on the Cross” – kanskje hans beste roman etter min mening. Etter den tid har Ngugi alltid skrevet romanene sine på gikuyu før han selv oversatte dem til engelsk. Han hevder selv at han får uttrykt seg språklig bedre på den måten; stilen blir mer muntlig – ikke minst fordi gikuyu først og fremst er et muntlig språk.

Hvorfor ikke på Kenyas andre hovedspråk – kiswahili? Det er jo et språk som ikke har noe med koloniseringen av Kenya å gjøre – det er et språk som oppsto i møtet mellom flere kulturer – afrikansk, arabisk, indisk og europeisk flere hundre år tilbake – og er stadig i utvikling. I dag kan alle i Kenya snakke dette språket – ja, langt ut over Kenyas grenser er det i bruk. Ngugi har skrevet også på dette språket, men ikke litterære tekster. For hans morsmål var gikuyu – et selvstendig språk som tilhørte høylandet.

NRKs reporter i Afrika uttrykte nylig forbauselse over at undervisningsspråket i Kenya var engelsk – og ikke kiswahili. Det kan en jo forstå ut fra den situasjonen vi har i Norge der vi forutsetter at undervisningen gis på et språk barna forstår – så nær talemålet deres som mulig. Jeg kan forstå spørsmålet til en viss grad – i alle fall i områder der kiswahili er hovedspråket. Men det gjelder bare ute ved kysten og i de store byene. Andre steder er kiswahili andrespråket, mens det lokale språket er førstespråket – det være seg kamba, ma, luo osv. Ja, engelsk var kolonispråket, men ble også skolespråket – også etter at kolonitida var over. Kiswahili er et språk det undervises i. Da kona mi gikk på skolen, var det en selvfølge, ingen diskuterte det. Da elevene var nye på skolen, var det nok fremmed, men lærerne kunne forklare ting på det lokale språket – det var ikke forbudt.  Selv ikke Ngugi wa Thiong’o har hevdet at skolespråket ikke skal være engelsk.

Eller skal jeg spørre ham om det på Lillehammer på torsdag?

Forferdelig rart. Den ene dagen tur langs savannen i Afrikas sol og varme, den neste dagen i kjølig norsk vårsol hvor alt spretter og gror og er grønt og fint. (Imellom en uendelig kjedelig flytur – hvor jeg i alle fall fikk sett filmen “Queen of Katwe” – en film om sjakk, fattigdom og Uganda).

Det var som å være i to forskjellige virkeligheter – nesten på en gang. Kenyansk behagelig klima og varme som i alle fall min kropp bifaller, men ikke min hud, som for lengst har fått alt for mye sol i tidligere tider hvor solkrem var tabu. Nå benyttet jeg solfaktor 50 og har ikke merket noen skadevirkninger.

I Kenya har vi den nære familiens omsorg og kjærlighet. Den savner vi. Godt vi har “What’s up” og lignende tekniske herligheter. Fatma har daglig kontakt med Kenya og blir oppdatert. Men det er noe annet å være sammen med dem. Det fikk vi være i tre uker. Herlig. Salmah syntes også det var fint å komme til Kenya, det er jo her hun vokste opp, møte gamle venner osv. Men de har også på mange måter vokst fra hverandre.

Jeg blir gang på gang minnet om hvor lite strukturert det kenyanske samfunnet er. Veien inn til Fountain view Estate går over en “seasonal river”. Det skal være valg i Kenya nå i august. En eller annen politiker fant ut at han ville bygge ei lita bru over elva så en kunne komme over når det var regntid. Brua ble bygd mens vi var der. Resultatet var ei bru som nesten var umulig å kjøre på for biler (men utmerket for “boda-boda” motorsykler). Så vi fortsatte å kjøre over elveleiet.

I Machakos har guvernøren satt i gang storstilt bygging av veitoaletter (ett ble åpnet under brask og bram av president Kenyatta) og utsmykking av parker og veianlegg med blomster. At alle de hullete veiene i byen Athi River ble asfaltert, må vel heller sies å være av virkelig stor nødvendighet.

  Folkeparken i Machakos
Det skjer forresten i Kitengela også. De lokale veiene langs The Pan African Highway rustes opp. Kvinner og menn hakker i stein slik at de skal bli pulverisert til grus slik at maskinene skal komme og legge den nødvendige asfalten. Men sideveiene ut til der folk bor neglisjeres – de er full av huller og blir gjørmehav med en gang det kommer et regnskyll. Slik er veien fra den omtalte brua og bort til der vi bor.

Jo da det er snart valg. Partiene drev med nominasjon mens vi var der. Mye styr og stor pressedekning og diskusjon på tv. Det er bra. Men de politiske partiene i Kenya er til de grader knyttet til personer og ikke minst stammetilhørighet. Det gjør det hele mer polarisert og vanskelig. De store motpolene er Uhuru Kenyatta – leder for koalisjonen “Jubelee” – og Raila Odinga – leder for koalisjonen “Nasa”. Mange er lei av de gamle gutta som har stått mot hverandre i en generasjon nå. Mange savner nytt blod i politikken. Kan det skje noe nytt som penser Kenya over på et spor som gagner ikke bare de rikeste i landet, men hele befolkningen? Dessverre er stammemotsetningene den største barrieren, og kan i verste fall føre til borgerkrigslignende tilstander, noe som skjedde i 2007/08 – og var nære på ved siste valg i 2013.

  regntid – savannen blomstrer
Vi bor i middelklasseområde. Folk har penger. De fleste har bil og har råd til å betale husleie, vann og sikkerhet i estaten. De fleste jobber i Nairobi og må tidlig av gårde om morgenen for å komme på jobb – før køene begynner å korke Mombasaveien fra Mlolongo og innover.

Salmahs fødselsdagsparty
Rett før vi dro hjem, arrangerte Buda en liten fest for de nærmeste naboene – på Salmahs fødselsdag. (Jo da, hun hadde stort fødselsdagsselskap først der alle ungene i nabolaget møtte opp.) Mannfolka samlet seg i stua, drakk brennevin og diskuterte politikk, kvinnene samlet seg på kjøkkenet og diskuterte hushjelpene og annet sladder og drakk gin, mens ungdommen samlet seg rundt spisebordet og drakk Coke, men forsvant etter hvert ut for å leke i hagen. Utpå natta samlet folk seg i stua, og da ble de gode historiene servert, ikke minst fordi stemningen ble såpass animert og latteren satt løst.

Fattigdom er det. Men den er ikke synlig. Det er få tiggere, oftest folk med handikapp med ledsagere. I Kitengela er det bare enkelte bakgater som minner om slum. Jeg vet at mange er underbetalt og må ty til andre inntektskilder. Politiet er lett å bestikke, men de jakter ikke på turistene, men matatuene.

  Kitengela bakgate.
Det spretter opp hus over alt. Ingenting er planlagt ser det ut til. I området der vi bor er det bygd mange nye hus av rike med mur, piggtråd og elektrisk gjerde omkring. Mange har borehull. Septiktank i hagen. Vann og kloakk kan bli et stort problem etter hvert i denne byen, som ikke står på noe kart, men som vokser og vokser og som sikkert har flere hundre tusen innbyggere i dag.

Plastsøppel er også et problem. Selv om det er søppelinnsamling fra boligområdene hver uke, ligger det strødd med plastsøppel mange steder i byen. Vi leser om hval med plast i magen; her er det mange husdyr som har samme problemet. Mange steder er søppelplassene kyrnes beste beiteområde.

Det er en del ting som absolutt kan forbedres. At mange ser på meg som en “muzungo” der jeg går om kring medfører mye gloing og kommentarer. Det er ikke bare enkelt, for alle muzungoer er rike og kan loppes for penger.

Likevel. Kenya er fascinerende i all sin vannvittige hurlumhei (hva skal en ellers kalle det?). Jeg vender tilbake og tilbake. Kanskje det mest behagelige denne gangen var oppholdet ved Diani Beach med 32*C i lufta og omtrent det samme i vannet. Men du verden for et slit både å komme dit og reise “home” derfra. Neste gang tar vi toget.

AND WE WILL BE BACK!!
 

Tidligere i april 2017 kjørte vi veien fra Mombasa til Athi River. Det var ingen hyggelig opplevelse.

Starten gikk imidlertid fra Kitengela. Vi valgte å kjøre til Namanga og videre gjennom Amboseli National Reserve for å overnatte på Kibo Tented Camp. Det var svært så greit. For å komme videre, dro vi via Loitokitok til Tsavo West National Park, men ble stoppet like ved porten av en “sesonal river” (Lolterish river) som virkelig hadde fått fart på seg. Vi kom ikke videre på den veien.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi måtte nesten tilbake til Loitokitok, før vi vendte nordover til Emali og vendte sørøstover mot kysten og Mombasa. Det gikk i og for seg greit, men ved Voi hadde sjåføren fått nok og vi valgte å overnatte der. Da hadde vi hatt en omvei på over 200km. Underveis kunne vi beundre landskapet, kinesisk ingeniørkunst og en elefant og noen sebraer som beitet i veikanten. Men trafikken var intens – stopp and go – hele tiden.

Dagen etter begynte litt dramatisk da mange hadde oppdaget at en hel flokk elefanter hadde kommet seg innenfor det elektriske gjerdet rundt den nye jernbanen. Det så nokså håpløst ut. Elefantene var også nokså stresset. Håper noen fikk ordnet opp i det. Det var ingen elefanter der da vi kom tilbake noen dager seinere.

Mellom Maji cha Chumvi og Mombasa holdt man på å bygge om veien. Det var selvfølgelig en nødvendighet; den gamle veien hadde dårlig asfalt med mange huller. Forbedringen var bare å legge ny veibane, ny asfalt og legge til veiskuldre. Ingen krabbefelt for tungtrafikken. Det trengtes mange steder, for kanskje 80% av trafikken på denne veien er tungtrafikk med lastebiler som tungt overlastet kryper bortover i 50 – 60km/t. Det blir det køer  og farlige situasjoner av.

  Det humper og går
I Kenya lager man ikke egne omkjøringsveier. I dette tilfellet fjernet man asfalten og sa – kjør i vei! Det ble humping og skubbing på lange strekninger der gjennomsnittsfarten lå på rundt 40km/t. Ingenting for travle mennesker. Da vi nærmet oss Mombasa, tetnet trafikken ytterligere, den nærmest sneglet seg av gåre (nesten en fornærmelse for sneglearten). Noen steder gikk det an å late som man kjørte matatu (disse småfrekke minibussene) og kjøre på utsiden av køen – ble ledet dit en gang av en politimann! Drømmen om en rask tur til Mombasa på ca. 2 timer fra Voi, ble til ca 5 timer da vi endelig nådde fergehavna til Likonifergene i Mombasa by og stilte oss i køen der. Tror vi var litt heldige, måtte bare stå over ei ferge før det var vår tur.

Endeløs kø mot Mombasa
Fergereisen med Likonifergen tar bare noen få minutter. Den går fra øya Mombasa til fastlandet på Likoni. Men den krysser den travle skipstrafikksleden ut og inn av Mombasa havn, en av de viktigste i Afrika. Foreløpig har man ikke kommet i gang med noen brobygging her, men planer skal det visst være. Nå er det tre – fire ferger i drift over Likonisundet (vi så i alle fall tre), men det kan være svært lange køer. Her er det ingen lemmer og justeringer som i Norge. Fergene bare senker lemmene mot land, så er det bare å kjøre. Ikke like lett bestandig. Ingen bommer eller sikringer. Det hender biler faller av eller folk detter i sjøen, men jeg synes fergeturen for vår del var heller udramatisk.

    I boka “den hvite maasai” forelsker nettopp hovedpersonen, Corinne fra Sveits, seg med en maasai (egentlig samburu) hun ser på ferga. Tror ikke det skjer så ofte.

Vi valgte altså et hyggelig opphold ved Diani Beach, men etter to dager bestemte vi oss å dra hjemover, men IKKE via Likoni og Mombasa. Det var faktisk en mulighet – i alle fall på kartet. Det gikk en vei via fylkeshovedstaden Kwale over Shimba Hills (nasjonalpark) via landsbyen Kinango til Mariakani på Mombasaveien. Vi var i alle fall innstilt på å prøve.

  Opp mot Shimba Hills

Starten var svært lovende. Det gikk asfaltvei til Kwale, men derfra begynte en “roughroad”, men slett ikke umulig. Landskapet opp til Shimba Hills var virkelig grønt og vakkert, mange flotte plasser. Da vi kom på baksiden endret landskapet seg langsomt til å bli tørrere og mindre fruktbart. Her var gårder og landsbyer, men uhyre liten aktivitet. Jeg lurer fortsatt på hva folk i dette området lever av. De vi så virket ikke fattige, men fattigdommen kan være godt skjult mange steder i Kenya, kanskje særlig på landsbygda.

Kenyansk rough road.
Noen av veiene vi kjørte på var under arbeid; vi så store grushauger og vi så til og med en veiskrape i aksjon – på  en søndag. Selv om farten sjelden var over 60km/t, gikk det greit framover; så konklusjonen ble at valget vi gjorde var slett ikke så dumt. Hadde noen fikset veiene enda litt bedre, kunne det vært et virkelig godt alternativ når en skulle til søndre delen av “The coast”.

Hodet kan brukes til så mangt!
Det var nå det egentlige marerittet begynte. Nå var det bare “stopp and go” de neste 300km. Nokså anstrengende i lengden, i alle fall for sjåføren. Trass i søndag krydde det av vogntog i begge retninger på veien, i tillegg til personbiler, busser og matatuer. Jeg prøvde aldri å telle, men vi kjørte forbi hundrevis av vogntog på veien nordover. Det var litt lettere i bakkene ved Salama fordi der var det faktisk krabbefelt. Men en må alltid være forsiktig i Kenya, for krabbefelt betyr også at biler i motsatt retning kjører over i ditt felt for å kjøre forbi.

  Lett kaos
Mombasaveien er en grei vei, bortsett fra den enorme trafikken som den ikke er dimensjonert for. Vi har kjørt denne veien mange ganger, men det har ikke vært så ille som denne gang. Det er forbikjøring som er det største problemet – og de største problemene oppstår når en trailer vil passere en annen mer langsomtgående trailer. Det tar sin tid – og av og til skjer det at forbikjøringen ikke er avsluttet før motgående trafikk kommer. Da må motgående trafikk bremse ned eller vente til forbikjøringen er ferdig. Farlig, farlig.

Det eksisterer en slags kjørekultur på denne veien som mange vil kalle ukultur. Det fungerer på et vis, men det tar tid å komme inn i den. I Norge ville mange miste lappen på grunn av slik kjøring. En annen sak er at kenyanere liker å kjøre i veien for andre bare de selv kommer fram.

Endelig nærmet vi oss Machakos Junction, vi hadde bare 40 km igjen – trodde vi. Da ble det full stopp. Køen av biler (fortrinnsvis trailere) virket endeløs. Politiet svinset omkring uten å gjøre noe, men de hadde satt opp en plakat om trafikkulykke. Ulykken så vi aldri noe til. Buda kjente til en lokal vei, så da vi etter en god stund nådde den, kjørte vi av hovedveien. Den var også kranset av trailere på begge sider, men vi nådde omsider fram til selve Junction, der veien fra Machakos kommer inn på Mombasaveien. Der var det på nytt full stopp. Politiet var også der, og etter hvert jagde de fram personbilene i kaoset, mens de stoppet trailere. Hvorfor vet jeg ikke, men etter det enorme antall trailere som var i området, kunne det tyde på at det var en slags aksjon på gang. Bare her ble vi oppholdt i over en time. Men nå gikk det greit hjem.

  Kenyansk buss i trafikk mellom Mombasa og Nairobi.

Vi opplevde ingen ulykker på vår ferd utrolig nok, men en gang var det nære på også for vår del, men Buda klarte å vri bilen unna. I går var det imidlertid på tv om en ulykke der 8 personer omkom i en buss som ikke klarte å fullføre forbikjøringen slik at han kolliderte med en trailer. Det var en lang rekke av trailere som kjørte så nær hverandre at bussjåføren ikke fant noe innsmett. Dagen etter vi kjørte der, var det en annen buss som kolliderte med en bensintrailer. Der omkom visstnok 20 personer.

  Under denne brua kan villdyra ferdes fritt
Vi kunne beundre den gamle og nye jernbanen på veien mot Athi River. Den gamle hadde en reisetid på 14 timer mellom kyst og innland – standarden var så som så, det er omtrent like mye som en trailer bruker på Mombasa Highway. På den nye jernbanen skal reisetida til Mombasa fra Nairobi være 4,5 timer. Prøvedrift var i full gang. Den åpner 1. juni og vil virkelig bli et alternativ – til og med til flytrafikken. Kanskje den med sin store kapasitet ta noe av trailertrafikken fra Mambasaveien over på jernbanen. Det kunne virkelig hjeulpet. Ett tog erstatter ca. 40 trailere – eller mer hvis de skal kjøre to etasjers trailertog. Er redd for at lastebileierne i Kenya har stor økonomisk og politisk makt, dessverre.

  mr Bavian
Apestreker – det er noe de fleste kjenner til. Noen av oss er så “barnslige” at de må gjøre apestreker, oftest av uskyldig art. Noen synes sikkert at ordet er diskriminerende i forhold til de dyrene ordet er tillagt. Nei, de er bare mye verre!

  marekatter som har lært å rekke opp handa
Det er ikke sånn at jeg har så mye dramatisk å fortelle selv – bortsett fra en episode for noen år siden da en bavian angrep Salmah fordi hun hadde en vannflaske i handa. Det gikk bra fordi Buda dunket en vannflaske i hodet dens. Mange husker den gang Julius var liten og uskyldig. Da drev han med uskyldige apestreker. I dag gjør han ikke det. I dag er det blodig alvor.

Bavianer kan virke uskyldige – som små…
En ikke ukjent journalist i NRK fortalte at han var blitt overfalt på veien mellom Nairobi og Mombasa. Det ble en dramatisk situsajon mens bavianene herjet. I dag er trafikken så stor, at bavianene delvis er fortrengt, men noen steder holder de på ennå. De går så nær veien som mulig for det er noe de vil ha tak i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

  Blåape (har ikke funnet noe norsk navn.)
Det var på hotellet i Diani Beach vi forsto det var alvor. Ingen åpne dører eller vinduer på grunn av apene fikk vi beskjed om. Det sto også oppslag om på rommet. Var det noe å bry seg om? Etter det folk fortalte og det vi observerte var det en absolutt nødvendighet. For ikke bare at apene var frekke, men de var representert ved (minst) fire forskjellige arter: Bavian, størst og farligst; marekatt (vervet monkey), blå ape (Sykes ape) og Colobus ape. Den siste så vi ikke på anlegget, men de hadde vært der. Vi møtte dem imidlertid i skogen litt oppe i heia utenfor Diani.

  Colobusape i sitt rette element.
Det var nemlig en stamme med Colobusaper her ute ved kysten, men de var utsatt på grunn av biltrafikken. Derfor bygget noen apevenner (de fins) broer til dem, en slags taustiger spendt over veien. De fungerte utmerket. Apene lærte fort å bruke dem.

For noen år siden var vi i Arusha NP. På lang avstand så det ut som det satt mange fugler i et tre, men det var ikke så lett å se hvilke. Jeg tok et bilde med telelinse. Da jeg kom hjem og fikk forstørret opp bildet, viste det seg å være en flokk colobusaper i dette treet. Det var mitt første møte med denne apearten.

  Colobusape
Folk fortalte at de hadde kommet inn i rommet og sett at apene hadde herjet fordi verandadøra ikke var ordentlig lukket. Ting var blitt borte. Bodde du i telt, visste apene utmerket hvordan de skulle åpne glidelåsen. En gjest skulle gå ut av rommet og møtte en stor bavian som “smilte” til henne i døra. De to kraftige hjørnetennene kom da til syne, men den forsvant likevel fort. 

Det var likevel de blå apene som var mest plagsomme i Diani. De kom opp på verandaen mens folk satt og hygget seg; banket på vinduet om morgenen, laget et himla leven utenfor tidlig om morgen osv. Jeg så dem også i aktivitet på plenen der de prøvde å stjele ting fra folk som lå og koste seg på madrassene. Der hadde de marekattene som store konkurrenter. Forholdet dem i mellom var ikke det beste. Best likte de seg i det store, gamle baobabtreet som sto i hotellparken. Der kunne de riktig boltre seg, og der fant de mat. (Mate apene var selvfølgelig forbudt).

  verandabesøk

Men egentlig er det vel vi som aper etter apekattene? Apene bare gjør det de alltid har gjort for å overleve!

– og hva menneskene har tvunget dem til å gjøre.

Vi har aldri hatt for vane å bestille på forhånd de stedene vi har tenkt å overnatte. Det tar vi på sparket der og da. Stort sett har det gått greit. Tror vi har sluppet billigere fra det enn ellers!

Da vi ankom Diani i Kenya, ett av Kenyas mest kjente steder ved stranden med kritthvite strender, passerte vi en rekke turiststeder før vi fant et sted vi kunne tenke oss å være. Stedet het Papillon Lagoon Reef. Det så virkelig innbydende ut. Vi gikk inn og fikk et tilbud på 56000 Ksh for to dager. Vi syntes det hørtes greit ut, men noe i overkant av hva vi hadde tenkt. Vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få noe ytterligere tilbud fordi vi ikke hadde bestilt på forhånd. I det vi fylte ut skjemaene og viste ID, oppdaget resepsjonssjefen at både Buda og Fatma var født i Machakos. Derfra var nemlig også han. Han var derfor villig til å gi et tilbud til sine bysbarn på 20%, det vil si en pris på 41000Ksh – som vil si ca. 4000Kr for 5 personer (3 voksne og to barn) for full forpleining i 2 dager. Ikke noe å si på det!

  Stedet var virkelig verdt hver krone. Bra rom med utsikt mot den sentrale poolen, men med masse trær omkring blant annet et ca 1000år gammelt baobabtre som apene koste seg i. Rett bak poolen – stranda av hvit sand. Flott å vasse og finne skjell. Varmt hav! God mat og drikke – virkelig avslappende både for voksne og barn.

****

Hyggelig var det også å besøke Kibo Tented Camp rett utenfor Amboseli National Reserve. Vi hadde bodd der før for tre år siden. Det var et usedvanlig hyggelig opphold, og utsikten mot Kilimanjaro var upåklagelig. Salmah hadde nevnt stedet flere ganger om steder hun kunne tenke seg å besøke på nytt.

En av de positive opplevelsene vi hadde den gang var i spisesalen der en ung Doreen serverte oss etter alle kunstens regler. Da vi nå kom til spisesalen, så vi ikke noen Doreen. Vi spurte kelneren om han kjente henne, men vi fikk til svar at han var ganske ny. Det var ikke mange gjester, men noen bord bortenfor satt en ung kvinne med et lite barn som tydelig hørte til stedet. Men det var mørkt, og vi fikk ikke noe skikkelig glimt av henne.

  2014
Dagen etter, til frokost, var det en litt eldre kelner der. Kvinnen med barnet kom også, sammen med en mann. Da syntes jeg at det var så mye likt at jeg spurte kelneren på nytt om det kunne være Doreen fra tre år tilbake. Han så rart på oss og sa vi fikk gå og spørre henne. Det gjorde vi  og det var Doreen – gift med en av sjefene på stedet. Hun ble virkelig overasket at vi husket henne. Det ble et virkelig hyggelig gjensyn. Kanskje vi kan få noen ekstra prosenter neste gang vi besøker Kibo!!?

  2014

  Nysnø på Kilimanjaro

Det er navnet på stedet vi bor nede i New Valley i Kitengela. Det er et byggefelt der det skulle bygges 100 hus. Det består i dag av 70 hus som alle er bygd over samme lest. Steinblokkhus bygd som bungalower med tre soverom to bad og kjøkken / stue. Vi fikk ordnet slik at vi fikk større åpning mellom kjøkken og stue, ikke bare et lite hull som i de andre husene. Ellers har vi som det eneste huset fått installer solcellepaneler på taket både til varmtvann og til lys. Kenya Power leverer bare strøm til tv og kjøleskap. Med andre ord et praktisk og greit hus, med plass til de 7 menneskene som vi er nå. Bare naturlig bråk fra unger og en (snart) to år gammel gutt som er ganske fremmelig for sin alder.

Gjennom området går en hovedgate opp til porten. Det er en ganske bra opparbeidet vei, men standarden synker jo lenger ned i området du kommer. De to øverste boliggatene fikk broleggingsstein slik at overflaten ikke ble påvirket av været. Det var alle godt fornøyd med. Men så ble det slutt med det, så de andre boliggatene er preget av nokså sølete overflate i regnvær. Det ble hevdet at det ikke var mer penger igjen. (Vanligvis betyr det at noen har “spist” de pengene.) Det ble avsatt et område til lekeplass, men noen lekeapparater har ikke kommet opp. Ungene leker heller andre steder – i veien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så veldig farlig er ikke det, for det står skilt om 5kmt fartsgrense og “bod-boda” (motorsykkeltaxi) og andre tilfeldige kjøringer er ikke lov på området. Ungene er helst ute etter at de har kommet hjem fra skolen ca. Kl. 4pm. Akkurat nå er det skoleferie helt til første uke i mai. Vi trodde kanskje at Salmah hadde lyst til å besøke sin gamle skole her i Kitengela; St. Marks. Det blir derfor ikke aktuelt.

Det er forresten vanlig når ungene kommer opp i høyere klasser at de blir sendt på kostskole. Vi vurderte for noen år siden å sende Salmah til Kitengela International School, men siden hun da måtte opp kl. 6am, synes vi ikke det var noen god løsning. De hadde også kostskoleopplegg; det var i alle fall IKKE aktuelt, Salmah var da bare litt over 6 år.

Dessuten har vi fått hund. Den er heldigvis av den stille typen. Hundene her omkring er ikke det. Men den avslørte her om dagen sine dyriske talenter. Den startet å jakte på ei høne som kom inn på vår eiendom via et hull. Jeg så den løp etter den, men hørte deretter ingenting, men da jeg rundet hushjørnet, så jeg en haug med fjær. Men intet lik. Oppsynsmannen var bøs for hunder skal ikke jage høner som kommer inn på egen eiendom. Det dumme var at samme høne prøvde seg på det samme dagen etter. Den var gjenkjennelig på sine manglende fjær. Vel, den kom seg unna denne gangen også. Høner lærer visst aldri?

Mange har høner i hagen, også oppsynsmannen Geramba, det var derfor han var så oppskjørtet, men det var ikke hans høne. Noen driver også og dyrker litt grønnsaker i bakhagen. Vi hadde noen papayatrær som dessverre døde da de var blitt store og gav frukt. Vi har i stedet en liten “fabrikk” for vannrensing i bakhagen. Vi leverer fortsatt vann til husholdningene her omkring.

Vann er et stort problem i Kitengela. Det finnes ingen offentlig vannforsyning. Hvert hus sitt borehull ser ut til å være politikken. Alle husene i Fountain view Estate får vann fra ett borehull. For ett år siden gikk pumpa i stykker, og folk var uten vann i nesten to måneder. Det ble krise. Mange skaffet seg ekstra tank som de fylte opp med dyrekjøpt vann skaffet av små blå tankbiler med påskriften “Clear water” eller “Maji safi”! Nå har pumpa blitt reparert og alt er tilbake ved det normale. Men det blir rapportert at de første borehullene har begynt å gå tørre her i Kitengela.

Veier er også en mangelvare. Har jo tidligere skrevet at veiene er der bilene kjører. I vår del av The new valley har noen faktisk begynt å lage bedre veier for å forhindre at veiene går i oppløsning ved første regnfall. Vi har fått en slik ny vei, men den har en ulempe; den krysser et elvefar. Foreløpig er det ikke blitt gjort noe med det, men noen har kjørt stein, grus og noen store sementrør ned dit, så kanskje vil det skje noe?

gatemiljø i Kitengela
Vi tok en dag en tur på den gamle veien til Namanga, og der var forholdene mye verre. Glad jeg ikke bor der.

Det er regntid, og i natt kom det litt regn, men det er ingenting mot det som virkelig trengs…..

  Pinsevennskole
Ble annerledes enn alle andre påsker jeg har opplevd. Etter vanlig frokost, ble ungene kjørt til madras for å få undervisning. På veien hørte vi fra de forskjellige kirkene vi passerte, lovsang spredt ut med høyttalere. Det er utrolig mange kirker og kirkesamfunn – kanskje først og fremst av typen pinsevenner. Ingen skulle være i tvil om hvilken dag det var og hva som hadde skjedd for noen tusen år siden.

Etterpå tok vi oss en runde på gamle Namanga road – den gamle hovedveien mot Namanga. Det var stor trafikk på noe som knapt kan kalles en vei, fordi det var skjedd stor utbygging også på denne siden av Kitengela. Kitengela er det raskest voksende byområde i Kenya, det spretter opp hus over alt – noen ganger svært tilfeldig. Mange mennesker var ute i sine fineste klær. På veien tilbake var vi vitne til en trafikkulykke, som heldigvis ikke endte med annet en bulkete biler. Det er bortimot dagligdags i Kenya.

Så var det tid til å pynte seg. Vi var invitert til konfirmasjon til en nabo. Damene dro til frisør for å få piffet opp sveisen. Den vanlige frisøren var stengt, men varehuset Naivas var åpent med masse folk og frisørene der hadde nok å bestille. Til slutt var damene våre ferdige, og vi kunne gå i konfirmasjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vet ikke i hvilket kirkesamfunn de konfirmerer i påsken, men etter hva jeg ble fortalt, var de katolikker og at konfirmasjonen egentlig hadde vært på lørdagen. Denne festen var helt annerledes enn vår konfirmasjon. Konfirmanten var skjøvet ut i periferien, de voksne snakket om sine saker og ting – mannfolka ute med alkoholen, kvinnene inne med maten. Om det var slik hele tiden, vet jeg ikke. Mannfolka diskuterte politikk og samfunnsgreier, mens kvinnene diskuterte hushjelpene sine og annen interessant sladder. Folk var heller ikke spesielt vakkert dresset opp – ikke en gang konfirmanten.

Det var vel mest facebook som minnet meg om hvilken dag det var. Og takk for det.

Livet i Kitengela
Akkurat i dag føler jeg det er varmt i Kenya. Termometeret viser +28^oC. Sola her er ganske intens, og man må smøre seg hvis en skal være ute. Derfor var jeg ute og gikk en morgentur. Det var fint og ikke på langt nær så varmt.

Kom over en leopard, som trakk seg inn i huset sitt, før den tittet ut og tuslet videre ut i den tørre verden. Ja, jeg mente selvfølgelig en leopardskilpadde. Ganske store og treige dyr, men sikkert koselige. Naboen hadde en som hagedyr for noen år siden. Lurer på hvorfor noe som er så treigt kunne oppkalles etter en leopard.

Men dyrene er bort imot fraværende på savannen nå etter at den nye jernbanen ble bygd. Helt sikkert for mye bråk og støy. Vi tok en tur på en vei som vi tidligere hadde møtt en del dyr, men det var lite å se – bortsett fra noen impalaer, 12 giraffer, 6 gnuer, to hyener og en sebra. Hyener er det svært sjelden å se utenfor nasjonalparkene. Så skal vi oppleve dyrene i Afrika (og det er utrolig fascinerende) må vi reise andre steder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe annet som foregår og som jeg håper jeg ikke blir delaktig i (fordi jeg går på tur i området), er kampen om land. Noen tror det er fritt fram til å forsyne seg av savannen. Flere steder er det kommet opp piggtrådgjerder. Det fortelles om regulære slåsskamper mellom forskjellige grupper – som oftest tilknyttet stammer: kikuyuer (mungiki) mot kambaer. Kambaene hevder at det er deres land – det ligger i Machakos fylke, mens kikuyuene hevder at de har “kjøpt” landet av regjeringen (som jo i hovedsak består av kikuyuer). Hittil har tre blitt drept.

Også en måte å markere sin eiendom på.
I stedet har vi gått på togjakt. Som sagt har kineserne bygd ny jernbane mellom Mombasa og Nairobi. Den var lovet ferdig i år 2017. Den åpner nå i juni. Og det gjør den. Kineserne står bak hele byggingen, men tusenvis av kenyanere har bygd banen  sammen med kinesiske ingeniører og arbeidsledere. Det går rykter om at kinesiske fanger også har vært med på dette arbeidet. I alle fall er alt utstyr som brukes på banen kinesisk. Banen er delvis bygd på store broer. Inn mot Nairobi følger banen på bru langs kanten av Nairobi Nat. Park inn til den store, flotte stasjonen som er bygd inne i Nairobi.

 
Vi besøkte stasjonen i Athi River. Det var en stasjon i glass og ramme, moderne innredet. Stor og flott. Bare ett spor gikk inn til stasjonsplattformen, de to andre passerte forbi. Banen er bygd enkeltsporet. Ingen tvil om at den hadde stor kapasitet. MEN den er bygd langt på landet – langt utenfor byen Athi River – det er parkeringsplasser både for biler og busser, men så mange bilplasser er det ikke til et “park and ride” opplegg. Vi fikk også se noen tog som drev med prøvekjøring. Så også flott ut med skinnende røde, kinesiske diesellokomotiver. Det var noe annet enn de “trøtte” amerikanske GE lokomotivene på den gamle banen. De holdt faktisk på med vedlikehold på den banen også, fem arbeidere drev og skiftet en skinne da jeg kom forbi på morgenturen. Av og til rusler fortsatt ett tog forbi. 14 timer til Mombasa mot 4,5 på den nye (120kmt) Men den gamle, historiske banen skal visst fortsette å rusle. Sodaproduksjonen i Magadi er svært avhengig av den blant annet.  Kanskje et turistopplegg med damplokomotiver og gamle vogner hadde gjort seg, slik det fins andre steder i Afrika. 

gammelt, trøtt amerikansk
moderne, sprekt kinesisk
Det er visstnok regntid i Øst-Afrika nå. Det har kommet noen regnskyll før vi kom, så det ser litt grønt ut her omkring. Men folk skulle gjerne se det kom litt mer regn. Det er meldt om tørkeproblemer i nord i Kenya omkring Lake Turkana, men det er ikke det tv-nyhetene er opptatt av for tida.

Det er nemlig valg i august.