I 1980 var vi vel etablert i Lillesand, hadde bygd nytt hus og var klar for å bruke feriene til å utforske verden. Vel, fortsatt var barna litt små, men i 1982 hadde vi vår første internasjonale utflukt – til Danmark og Legoland. Etter det gikk det slag i slag – hver sommer gikk turen – vanligvis med bil – til forskjellige mål i Europa. Vi prøvde å gjøre turene attraktive for barna også ved å legge inn et ukesopphold underveis, gjerne også en underholdningspark. Siste året, 1989, la vi ferien utenfor Europa for første gang: Tyrkia. Det var også det året jeg hadde den mest dramatiske reisen: Til Berlin med elever og kolleger i november 1989 – rett før murens fall.
Innimellom ble det mye reising til og fra Bekkestua i Bærum, også etter at min mor døde 1986. Da brukte vi huset som “feriebolig”. Det var mest økonomisk når hele familien reiste sammen i bil. Fiaten rustet i stykker, så i 1982 kjøpte vi en Nissan. Også den rustet, men holdt ut hele tiåret.
På 80-tallet var E18 stadig under utbygging og forbedring, men kjøretida var vel en time lengre enn i dag. Atskillige krøller forsvant på den tida. Veien mistet mye av sin sjarm, men det var nødvendige forbedringer. Når man kjører på noen av de nye strekningene i dag, virker de nesten utgått på dato. Virker som om planleggingen ikke helt sett for seg den voldsomme trafikkøkningen som kom årene etter. På den andre siden er det nesten kjedelig å kjøre på de nye motorveiene som bygges i dag.
Hvis jeg en gang i blant skulle en tur til Oslo aleine for å møte familien eller på kurs, hendte jeg tok toget. Det gikk buss fra Lillesand til Herefoss som korresponderte med dagtoget. Den forbindelsen brukte jeg flere ganger – både til og fra Oslo. Dagtoget var et tog som stoppet på alle stasjoner mellom Kristiansand og Gjerstad før det satte farten mot Oslo. Veldig greit tog, som NSB fant ut etter hvert ikke var særlig hensiktsmessig, men det var på 90-tallet.
Fly brukte vi uhyre sjelden. Til Rhodos på ferietur i 1987, ja vel, men bare en gang innenlands fra Bodø og hjem også i 1987 via Bergen og Stavanger. (Melkeruta).
I 1982 gikk turen altså til Danmark. Fortsatt med Fiat, men rett etterpå ble den solgt som russebil. Jeg stolte ikke på den lenger, den hadde sine nykker. Min sønn, Håkon, var 5 år så han var moden for en tur til Danmark. Vi hadde litt i bakhodet at han var litt lei bilkjøring. Flere ganger når vi skulle til Oslo, spurte han i det vi ankom Grimstad om det var langt igjen til farmor…..
Turen til Danmark startet selvfølgelig med båt til Hirtshals. På den tida var det Fred Olsen som sto for trafikken. Det var “Bolero” som skulle føre oss over Skagerrak. “Bolero” var en ganske stor ferge og kom til å gå i mange år i denne trafikken. Den gang hadde båtene lugarer for de gikk også om natta. Vi reiste midt på dagen. Overfarten tok fire timer og gikk greit. Derpå reiste vi direkte til stedet vi skulle feriere: Agger Tange. Stedet hadde vi funnet og bestilt gjennom Fred Olsens feriekatalog. Greit sted for en barnefamilie. Det var nokså tynt med feriegjester, fordi vi dro i juni omkring St. hans som ble feiret der nede.
Det ble ikke så mye strandliv til det var været litt for kjølig og blåsende. Men slik er jo Danmark. Det ble desto mer kjøring rundt i området til Hurup, Jespershus blomsterpark, Hjerl hede museum, Spøttrup slott og andre små koselige steder som Jylland er så full av.
* * * *
Året etter, 1983, ble en tur tilbake til Nordland – med hele familien i ny bil, Nissan Sunny. Denne turen har jeg ingen notater fra, men jeg husker vi passerte Dovrefjell, besøkte Trondheim og overnattet på Vandrerhjemmet der. Derfra kjørte vi mer eller mindre direkte til Bodø, der vi overnattet hos venner. Dermed fikk barna et lite gjensyn med byen de ble født i og delvis vokste opp i. Håkon var bare ett år da vi flyttet, så han husket ikke noe. Mange av vennene våre fra 5 år tilbake hadde flyttet, så det var litt begrenset hvem vi møtte. Jeg husker i alle fall vi var en tur til fergeleie ved Kjerringøy og en tur til Glomfjord, et sted jeg bare hadde vært om vinteren. Vigdis møtte tidligere kolleger ved biblioteket. En venn ga oss rådet å reise om Sverige på vei tilbake. Der hadde de gode overnattingstilbud på gode hoteller.
Som sagt så gjort – uendelig langt å kjøre fra Bodø på Graddisveien gjennom de svenske ødemarkene til vi endelig nådde fram til noe som kaltes sivilisasjon. Arvidsjaur var en by vi var innom før vi til slutt nådde fram til målet for første dag: Skellefteå. Videre gikk turen sørover forbi Sundsvall – innover mot Falun og Sundborn (der vi besøkte kunstneren Carl Larssons hjem) før vi passerte Mora og inn i Värmland – svinge inn på en vei som brakte oss vestover. Vi så ingen grense, men etter hvert skjønte vi (var det veistandarden tro?) at vi var i Norge ikke langt fra Kongsvinger. Om vi overnattet der, husker jeg ikke, men vi var ikke så langt unna målet, Bekkestua i Bærum. Alltid hyggelig å komme tilbake til Bodø og Nordland.
Selv om naturen ikke er så dramatisk som på den andre siden av grensa, var det helt greit å reise i Sverige med familien på denne måten. Bare ett sted var vi litt uheldig med overnattingen, fordi rommet lå svært nært diskoteket, men vi overlevde også det. Sverige er et vakkert land, og veiene tilhører en helt annen klasse!
