Å reise med toget, har vært (og er) min foretrukne reisemåte, selv om det har vært andre alternativer. Det gjelder først og fremst når du skal fra A til B – for eksempel Oslo til Bodø. Er tiden en faktor, har jeg brukt fly. Vil jeg oppleve noe underveis, ta sideveier eller av andre praktiske grunner, har jeg brukt bil. Du kan imidlertid oppleve masse fra toget også hvis du vil.
At jeg nå skriver om Nordlandsbanen, er fordi jeg i mange år har hatt en viss tilknytning til Nordland. Jeg var stasjonert i Bodø i militæret, uten at jeg brukte toget så mye av den grunn, men det gikk forbi like bak Bodin leir hvor vi holdt til. Bare da jeg dimitterte i juni 1965, valgte jeg å reise hjem med tog (og ikke fly), og fikk derfor dimittere ett døgn før de andre. Det var helt greit for meg……..
I seks år bodde jeg i Bodø og fikk derfor nærmere kontakt med transportbehovet fra sør til nord og omvendt. Ofte ble fly eller bil valgt – det var avhengig hvor praktisk det var når en var på tur med familien. Men til Mo i Rana og Fauske brukte jeg oftest toget.
Dessuten er en reise med Nordlandsbanen en reise med mange flotte naturopplevelser, hvis en “gidder” å kaste et blikk ut av vinduet. Mer om dette seinere.
Jeg har tidligere fortalt at jeg reiste med Nordlandsbanen så tidlig som i 1958 til Finneidfjord. Da var det fortsatt dampdrift på banen, men først og fremst i godstogene. Stortyskerne var mye brukt på banen til et stykke ut på 60-tallet. Da tok Di3 mer og mer over. I 1961 var vi tre unge menn som brukte toget til en arbeidsleir i Tunnsjødal. Da var Lassemoen den nærmeste stasjonen. Jeg husker i alle fall at det var spennende. Det var ikke så mange i klassen som hadde vært så langt nord.
Den gang vi flyttet til Bodø, i 1972, brukte vi toget hele veien fra Oslo til Bodø – rett og slett for å oppleve det området vi skulle være noen år. Det var fantastisk fint og varmt vær, vi mer eller mindre hang ut av vinduene over Saltfjellet og nedover Saltdal – den vakreste delen av Nordlandsbanen etter min mening. Det gjorde det ikke mindre vakkert at vi opplevet landskapet sammen med noen begeistrede engelske turister. Vi var glade for at vi ikke hadde bil. Det fikk vi året etter – samme år kom en datter til verden.
Vi kom forresten til Bodø samme dag som jernbanen til Sulitjelma ble nedlagt. Vi fikk et lite glimt av den idet vi føk forbi Finneid stasjon. Sulitjelma har jeg derfor besøkt uten jernbane. Men motorvogna “Sulitelma” har jeg reist med mange ganger på en helt annen bane.
Minner fra Sulitjelmabanen
Jeg vil ikke påstå at jeg er helt jernbanenerd, men det var alltid hyggelig å gå innom den vakre jernbanestasjonen i Bodø for å se på togene. Det var ikke så enorm aktivitet, men noe rangering var det jo på jernbanetomta, bortsett fra når persontogene kom og gikk. Det skjedde ikke så ofte den gang (oftere i dag). Dessuten dominerte Di3 trekkraften – om en ser bort fra rangeringsmaskinene Di2 og Di5, fantes det noe annet?
Noen venner av oss i Rønvika hadde jernbanelinja rett utenfor hagegjerdet. Jeg misunte dem av og til når togene for forbi. Bare noen få ganger dro jeg på jernbanespotting (trainspotting) – uten at resultatet ble så bra.
Di3 var som sagt arbeidshesten på banen. Den ble introdusert av NOHAB i 1954 på jubileumsutstillingen på Filipstad i Oslo. Det største preet var nok den dravillige maskinen fra GM. NSB bestilte villig vekk diesellok av denne typen, inkludert demonstrasjonsloket fra 1954 (den som ble 602 – og er museumslok i dag ved siden av 616). DSB valgte en annen variant av det samme loket med større topphastighet, MY. Også NSB fikk tre lok av denne typen, Di3b 641-643. De ble mye brukt i passasjertogene rundt forbi. Egentlig var de bestilt til Finland, men til syvende og sist ville de ikke finnene ha dem, sannsynligvis av politiske årsaker. Det ville NSB. Men, selv om dette var dravillige maskiner, gikk de treigt oppover mot Saltfjellet. Har mang en gang hengt ut av vinduet på vei oppover mot Saltfjellet og lurt på om vi i det hele tatt kom opp. Det gjorde vi alltid. Svært ofte var de lange togene utstyrt med to lokomotiver.
I april 1976 hadde koret Con Brio og Bodø/Mo i Rana orkesterforening hatt konsert i Mo i Rana. Vi tok toget til Mo for å ha konsert der. Etter konserten var det meningen å kjøre over fjellet med busser til Bodø for å gjenta konserten dagen etter i Bodø. Været var litt ruskete, og da vi kom til Bolna, var det full stopp. Saltfjellet var stengt. Ok, noen kontaktet NSB for å høre om de kunne gjøre en jobb for oss. Det kunne de, men vi måtte kjøre tilbake til Mo for å gå på toget der. (Avstander er jo ikke så viktig nordpå). De koplet på en B10 vogn og dermed dro vi over Saltfjellet med NSB. Det så ikke ille ut over fjellet, men du merket at det rykket i toget når vi for gjennom de største drivene.
I korsammenheng brukte vi toget da vi hadde konsert i Nidarosdomen i 1977, og da vi dro på turné til Berlin i 1975. Det ble en spesielt lang togtur – og ikke bare på Nordlandsbanen. Mest spennende var det da vi kjørte med toget fra Øst til Vest Berlin.
Etter at jeg flyttet fra Bodø har jeg flere ganger vært på gjenvisitt. Som regel har jeg reist med toget i alle fall en av veiene. På 80-tallet overtok Di4 for Di3 i persontrafikken. Da ble det mer fart i sakene, reisetida mellom Bodø og Trondheim ble forkortet med flere timer. Den første tida kunne ikke Di4 gå helt fram til Bodø, men fra 1987 var styrkingen av sporet ferdig. Di4 kunne holde atskillig større fart i stigningene enn Di3 og tjente masse tid på det; dessuten hadde loket større mulighet for å holde høyere hastighet. Ulempen med Di4 var at det bare ble levert 5 stk av dem til NSB. Dermed var de mer sårbare ved maskinskade og lignende. Prosjektet Di6 ble jo en fiasko i sin tid, og noen egentlig erstatning for Di3 i persontrafikken venter vi stadig på. I stedet har NSB satt inn togsett (skinnebuss er vel nesten fornærmende) av typen BM93 – til og med på lange avstander.
Di4 var et litt spesielt prosjekt som NSB satte i gang rundt 1980. Det ble utviklet i Tyskland en teknologi med asynkronmotorer med dertil hørende teknologi både for dieselelektriske lok og elektriske. Det elektriske motsvar til Di4 var EL17. Det ble ingen suksess – for EL17s del. Teknologien viste seg å være et sidespor og gikk fort ut på dato, for å si det enkelt. De siste lokene forsvant ut av trafikk i 2015 – da var de nesten bare i bruk på Flåmsbana. Di4 imidlertid går og går. (Det kan man nesten si om Di3 også, noen av dem går i Kosovo og Italia, og 628 brukes av Bane NOR).
På godssiden har det blitt mer variasjon. Jeg har ikke oversikten over alt som brukes som trekkraft der. Jeg har i alle fall observert Di8, CN 66 og DE 6700 (egentlig en ombygd Di6), samt CD 312.
CC 66 
Nordlandsbanen er i dag 729km og går fra Trondheim til Bodø. Reisetida er i dag ca. 10 timer. Det har tatt lang tid å bygge den. Historien er gangske dramatisk og trist. Ikke ved noe jernbane (og veianlegg) i Norge har så mange mennesker mistet livet. Til Grong kom den i 1929, Mosjøen og Mo i Rana ble nådd under krigen. Fra Mo i Rana gikk det allerede en privat gruvejernbane til gruvene ved Storforshei. Denne banen ble innlemmet i Nordlandsbanen. Det drives fortsatt gruvedrift ved Storforshei i Ørtfjellet der tog transporterer malmen ned til Ranafjorden. Det var byggingen over Saltfjellet og ned i Saltdalen som ble spesielt dramatisk. Det foregikk under 2. Verdenskrig……
Forts.
Belønningen…
Hei Bjørn – dette var jo litt av et samentreff av paraleller !
Jeg er 60 år gammel, født 02.08.56 og opprinnelig kommer jeg fra Fauske, min mor og far var derifra, men allerede i januar 1957 flyttet vi til Humble gård / Nannnestad ved Gardermoen da min far var flytekniker i det som da het Flyvåpenet og han var stasjonert på Gardermoen flystasjon. Sommeren 1957 var 4 – mannsboligene på flystasjonen klar for innflytting, og de lå på et område som jeg mener ble kalt for Østerike, så da flyttet vi dit. Min far sluttet i forsvaret etter et år og begynte å studere ved NTH i Trondheim høsten 1958, så da flyttet min mor og jeg tilbake til Fauske. Pappa kom hjem på juleferie, og slapp da å gå av på Saltdal stasjon, han fikk fortsette helt fram til Fauske på en splitter ny etappe av Nordlandsbanen. Selv var jeg tilstede da åpningstoget rullet inn på stasjonen søndag 30.november i et folkehav. Denne viktige begivenheten kan jeg naturligvis ikke huske, jeg var jo bare litt over to år gammel da.
Det er jo pussig at det var Di 3.616 som trakk dette ekstratoget, det lever jo i beste velgående på Hamar i regi av Norsk Jernbanemuseum / Jernbanedirektoratet.
Du nevner Bodin leir, ja der avtjente jeg min vernepikt i 12 måneder fra august 1977 ved LVA btn 41 L
Du nevner Con Brio, ja da er du nødt til å kjenne min mors søster : Gretha Otnæs, hun lever fortsatt i relativ god form på Mo, hun ble feiret på Meyergården lørdag 4.februar og fylte 90 år den 6.februar.
Min far studerte til Sivilingeniør på maskinlinjen på NTH, sommeren 1959 hadde han praksis ved AS Sulitjelma Grubers verksted, vi leide rom i et hus langs Sulitjelmabanen ikke langt unna endestasjonen, jeg kunne titte rett ned på sporet og var allerede blitt jernbaneinteresert husker jeg. Sommeren 1960 hadde han praksis ved AS Norsk Jernverk ved verkstedet, og da bodde vi på Gruben. Den sommeren var unik, varmt og pent vær – nesten hver dag !
Om høsten flyttet vi til Trondheim, husker enda jeg var så spent, vi skulle reise med nattoget fra Mo og jeg stod å speidet etter at drosjen skulle komme å hente oss ned til stasjonen. Min far fikk etter endt utdannelse jobb ved NTH ved Institutt for flyteknikk. Han fikk desverre kreft høsten 1965 og døde i mars 1967, da jeg var 11 år gammel. Jeg bodde i Trondheim fram til mai 1973 da jeg flyttet til Oslo, hvor min stefar hadde skaffet meg sommerjobb, min mor ble gift med han samme høst.
Skoleåret 1973/74 var jeg elev ved Saltdal Yrkesskole på Røkland, og bodde på det tilhørende internatet kloss intill Nordlandsbanen. Den og loktype Di 3 – har vært min store interesse siden 1967. Kreften har rammet også meg, i august i fjor fikk jeg påvist Prostatakreft med spredning, men jeg depper ikke av den grunn, går til behandling og fokuserer på mine interesser. Jeg begynte å fotografere i 1971, og bilder blir kontinuerlig scannet og legges ut etterhvert både på NJK / Årgangsbilder + jernbanenet.no + Nordlandsbanen / Facebok, der kan du se en del av mine bilder. Glad jeg begynte å dokumentere dengang da, mye er jo forandret og borte nå !
Dette ble kanskje et litt langt innlegg til deg, men du og jeg har jo noen pussige paraleller da !
Med vennlig hilsen
Tom Vidar