Under 2.Verdenskrig satte de tyske okkupasjonsmaktene i gang en storstilt utbygging nordover mot Tysfjord ved hjelp tusenvis av krigsfanger/slavearbeidere fra Sovjet og Jugoslavia. De ble dårlig behandlet og mange døde av sult og kulde og hardt arbeid. Ca 2000 arbeidere mistet livet. E6 i Saltdal har fått navnet “Blodveien”, men betegnelsen kunne vel gjelde hele strekningen Mo – Tysfjord der slavearbeidere ble brukt. Tyskerne fortsatte både stikningsarbeider og utboring av tunneler nord for Fauske nesten til Tysfjord. Ved Kråkmoen ble det bygd en lokomotivstall. Jeg har en gang vært litt på jakt etter spor av tyskernes jernbaneanleggsvirksomhet: Polarbanen som de kalte den. Mye av arbeidet som ble gjort under krigen, måtte gjøres om etter krigen, derfor tok det lang tid før banen ble ferdigstilt. (I dag er det skrevet kritiske bøker om forholdet mellom NSBs ledelse og okkupasjonsmakten og bruken av slavearbeidere.)
I 1947 ble Lønsdal endestasjon og endelig i 1962 ble banen ført helt fram til Bodø. Lengre nord ser ikke Nordlandsbanen ut til å komme. Stortinget vedtok i 1990-årene å utsette en forlengelse videre nordover, selv om det foreligger planer. Nord for Fauske tar “villskapen” overhånd, og Tysfjorden er et problem. Den deler Norge på midten. Selv biltrafikken tvinges ut på ferge på grunn av den.
En liten kuriositet er jernbanen på Norsk Jernverk. Da jernverket var ferdig på 50-tallet trengte de intern transport på anlegget. Til det bygde de en normalsporet jernbane med elektrisk drift. Det var skiftelok av typen EL10 som ble brukt.
Nordlandsbanen betjener et område som er sparsomt bebygd, det er langt mellom bosetningen, med visse unntak. I Trøndelag er det flere byer og tettsteder som Trondheim, Stjørdal, Levanger og Steinkjer.
I Nordland er det tre byer, der endestasjonen Bodø er størst med vel 50 000 innbyggere. Mo i Rana har rundt 26 000 og Mosjøen ca. 10 000. De to siste er vel først og fremst industribyer, men også handelssentre. Mellom byene ligger ganske mye spredt bygde områder, til dels villmark. Saltfjellet ble brukt av svenske samer som beitemark. Husker en vinter de måtte jage bort reinen fra veien og jernbanen. Til det brukte de helikopter.
Det som kanskje fascinerer meg mest med Nordlandsbanen, er nærheten til naturen. Og for en natur. Jeg er særlig fascinert av strekningen Mo i Rana Dunderlandsdalen – Saltfjellet – Saltdal, men også de kystnære områdene langs Saltenfjorden med utsikt mot Lurfjelltind og Børvasstindan.
Første del av Nordlandsbanen fram til Mosjøen er også omgitt av mye natur, men linjen går inne i skogen så det er få utkikkspunkter. Det gir absolutt en villmarksfølelse.
Husker jeg en gang tok nattoget fra Trondheim en sommernatt. Vi kom til Mo i Rana tidlig om morgenen. Det var visst noe rangering, så jeg gikk ut og strakk armer og bein. Morgensola varmet faktisk litt. Nordover nøt jeg landskapet i Dunderlandsdalen med stadige glimt av elva, innimellom enkelte spredte bosettinger og over alt badet fjellet i morgensolen. Fikk litt sånn Hamsun assosiasjoner. Til et slikt landskap måtte Isak Sellanrå ha kommet da han ryddet sin gård. En kan godt ane mystikken i landskapet.
Litt opp i dalen passerer en sporet og brua over til gruvene i Ørtfjellet, hvor det er blitt drevet gruvevirksomhet i over 100 år – selv etter at jernverket i Mo i Rana ble lagt ned.
Da jeg passerte Dunderland stasjon siste gang i 2009, var det fortsatt jernbanedrift på god gammeldags vis. Txp la ut rødt flagg for dagtoget fra nord, for så å ta sykkelen ned til sporveksleren i sørenden av stasjonen for å gi klart til nordgående tog. En kan bli nostalgisk av mindre.
Neste gang jeg kommer med tog til Dunderland vil dette scenarioet kanskje være over? Litt trist også?
I “gamle dager” gikk det bare noen få lokaltog på Helgeland med BM86 mellom Majavatn, Mosjøen og Mo i Rana. (I sin tid ble de brukt på hele strekningen mellom Trondheim og Lønnsdal og ble kalt “Nordlandsekspressen”). I nyere tid har det blitt mer liv i den nordre delen av Nordlandsbanen. Den såkalte “Saltenpendelen” pendler mellom Rognan – Fauske og Bodø. Her brukes BM93 – som jeg personlig ikke liker særlig godt – ikke minst utseendet. Men de har nå folk i Saltenområdet et alternativ til buss og bil, som de tydelig setter pris på. En liten billedkavalkade:
På den trønderske delen av banen er det et annet lokaltog som opererer på det som også kalles “Trønderbanen” der også Støren involveres. Der er det BM92 som dominerer, og er å foretrekke – ikke minst estetisk.
Dette var min lille kjærlighetserklæring til Nordlandsbanen. Håper den lenge leve må…….
Kistranda i Bodø. I et slikt landskap blir toget lite, men “Saltenpendelen” skal være med på bildet!
Dit bilde av Di 3 ved Ørtfjell gruver, er nok i stedet fra Lønsdal stasjon og sidesporet i det tidligere pukkverket der. NOHABen skal ut med et arbeidstog og tømme pukk et sted sør eller nord for stasjonen.
Tom Vidar Pedersen: Det er et bilde som jegikke har tatt, men takk for opplysningen. På bildet sto det Ørtfjell gruver.