Fram til 1971 ble min horisont utvidet ganske kraftig. Det var året jeg endelig ble ferdig ved universitetet og forlovet.

I 1962 ble jeg ferdig fra gymnaset. Ville egentlig studere realfag, men endte opp med filologi og samfunnsfag: Geografi, historie, norsk og til sist geografi hovedfag. Jeg tror det passet bra for meg. Alt dette innebar en del reising – ekskursjoner – både innenlands og utenlands.

Dessuten hadde jeg, som de fleste andre, ett års militærtjeneste, som også utløste en del reisevirksomhet – og fikk også med meg to repetisjonsøvelser. Forsvaret var overivrig.

I dette tiåret var jeg innom alle fylkene i Norge, med ett lite unntak: Svalbard. Der har jeg fortsatt ikke vært. Dessuten utvidet jeg horisonten internasjonalt ved å reise til Italia, Roma, Tyskland, Østerrike, Finland samt England og Skottland. Til Italia reiste jeg sammen med en kamerat påsken 1967 med tog – gjennom Danmark, Tyskland, Østerrike og Italia. Til Finland og Storbritannia brukte vi fly. Det var mine første flyturer, men ikke den første: Den skjedde i militæret i januar 1965  da vi ble fløyet fra sør (Fornebu) til nord (Bardufoss) i en DC6. Dessuten ble vi flere ganger transportert med helikopter i Indre Troms.

Militæret innbar også båttransport: Vi ble fraktet med hurtigruta flere ganger – blant annet Finsnes – Bodø; Bodø – Harstad og Risøyhavn – Bodø. Dessuten erobret vi Andøya kamuflert ombord i fiskebåter. Det var ingen luksus ombord i den båten.

Mer luksus var det i 1967 da historieseksjonen ved UiO reiste på utvekslingsbesøk til universitetet i Kiel. Da reiste vi med Kielferga “Kronprins Harald”. Det var visstnok det første utvekslingsbesøket etter 2.Verdenskrig. Da ble vi tatt med til Hansabyen Lübeck og til den strengt bevoktede grensa til DDR. Det gjorde inntrykk.

En annen båtreise jeg virkelig har satt pris på, var da Akademisk korforening dro på “cruise”/korturné til Nord Norge sommeren 1970 med båten “Elieser 4”. Det ble en opplevelse av Nord-Norges natur og skjønnhet jeg seint glemmer. Å oppleve å stå på Nordkapplatået i nesten 20*C og synge “Norge mitt Norge” var spesielt.

  Nordkapp, juni 1970
Dessuten jobbet jeg som helgedagsreserve og ferievikar på Bærumsbanen – noe som naturlig medførte mye lokal reising. Over 5 års ansiennitet opparbeidet jeg i denne jobben.

Feriene var likevel ganske aktive: 5 lange sykkelturer omkring i Norge – flest på Vestlandet, 5 fjellturer i norske fjell, noen få bilturer (hadde fortsatt ikke bil, men sertifikat), korturné til Nord-Norge og Finland osv. Musikkinteressen tok jeg med meg fra gymnaset, men jeg gikk over til korvirksomhet.

Jeg hadde hovedoppgaven min i geografi på bruken av Oslomarka som friområde. Det medførte mye vandringer og sykkelturer på Krokskogen, Vestmarka og Nordmarka. Måtte bli kjent i området. Elsket dessuten å gå på turer eller sykle i Marka.

  sykkel ved Gjerdingen i Nordmarka

Jeg var i hele perioden frank og fri. Det var også et savn. I mars 1972 ble jeg gift og samme året flyttet vi til Bodø.

Jeg tror all denne aktiviteten var bra for meg. Jeg kom ut og fikk erfare at Verden var noe mer enn min egen lille andedam. Den gang var reisemulighetene mer begrenset. De såkalte pakketurene til Syden startet så vidt opp, særlig etter at jetflyet gjorde sin inntreden på markedet på slutten av 60-tallet. “Tjæreborgpresten” ble et begrep. Vi reiste på bryllupsreise med ham.

Husker en kald vinterdag i Bodømarka mens jeg frøs meg gjennom militæret at jeg så Caravellen kom inn for landing på Bodø lufthavn, bare litt over en times reise fra Oslo. Det var å få hjemlengsel av. Da vi reiste til Skottland i 1969 på noe som kaltes “Flying studies”, reiste vi med jet (DC8) fra København til Prestwick utenfor Glasgow. 6 passasjerer og 8 flyvertinner – ikke rart at Pan-Am gikk konkurs etter noen år.

I dag er det svært lett for unge mennesker å komme seg ut i Verden. Det trenger ikke å koste flesk. Jeg tror det er svært viktig at unge mennesker kan komme seg ut og ikke bare oppleve turiststedene på Kanariøyene, Karibien eller Tyrkia, men oppleve Verden på godt og vondt, få opp øynene for hva som skjer rundt om kring, hvordan mennesker lever osv. Kommunikasjon med mennesker en møter er viktig. Det er utrolig hvor mange fordommer som eksisterer. Skal vi bryte dem ned, må vi oppdage dem og slåss med dem, og det må skje i unge år. Og – ikke minst viktig: Få en forståelse på at det er mange måter å se Verden på – vi har ingen rett til bare å se Verden på vår vestlige måte. Jeg tror at et år som utvekslingsstudent har masse for seg, eller at en velger å studere i et land utenfor sitt eget. Det vil gi mye god ballast i livet. Den gang jeg vokste opp var det begrensete muligheter til å reise ut som utvekslingsstudent.

I 1971 hadde jeg langt igjen til det, men jeg følte jeg var underveis, og jeg innså at en kan ikke lese seg til alt. Jeg kunne ikke forstå at min professor (og navnebror) Fritjof Isachsen nærmest skrøt at han ikke hadde passert ekvator i sitt liv. Det betydde at han bare hadde hadde lest seg til kunnskaper om andre deler av verden. Gikk det virkelig an å sette seg inn et annet kontinents økonomi, politikk, demografi etc uten å ha opplevd noe av det – uten å ha kjent det på huden?

Det sier jeg nei til. I 1971 drømte jeg aldri om at jeg skulle passere ekvator atskillige ganger seinere i livet. Det har jeg aldri angret på.