70 tallet ble annerledes enn 60-tallet når det gjaldt reising. Friheten til å reise hvor jeg ville ble nesten borte. Hadde ingen drøm om å erobre Verden, men utvide min egen horisont ønsket jeg. Det ville også være bra for min jobb. I 1972 begynte jeg å undervise ved Bodø gymnas.
Flere faktorer begrenset nå reisingen: Jeg tok eksamen i hovedfag ved UiO i 1971, intens jobbing sommeren 1971, ble gift i 1972 og flyttet til Bodø (men det var jo en lang reise), fikk to barn i Bodø (1973 og 1977), var i full jobb i skolen. Flyttet til Lillesand i 1978. Startet byggingen av eget hus i Hestheia, ferdig 1980. De mest aktive reiseårene kom først på 70-tallet. En faktor ga oss større muligheter: Vi kjøpte bil (Fiat 128) våren 1973. Vi hadde mye glede av den, men den hadde en stor ulempe – den rustet. Og vi som fikk sjøsprøyt over carporten i nordavind.
I denne perioden reiste jeg bare fire ganger ut av landet: Til Stockholm og sentral-Sverige i studiesammenheng med bil (juli 1970); til Helsinki i korsammenheng med fly (1971) – var forresten innom Finland på en biltur i 1973 og Sverige i 1976 og kanskje den turen som skapte de sterkeste inntrykkene; kortur til Berlin juni 1975 med tog. Å reise gjennom DDR – og fra øst til vest-Berlin forbi geledd av soldater utstyrt med maskinpistoler, gjorde inntrykk. Muren gjennom Berlin fikk vi også oppleve. Skremmende og tankevekkende.
Holdt nesten på å gjemme den eneste pakketuren vi hadde med Tjæreborg – presten: Bryllupsreise til Taormina på Sicilia i mars 1972. Det var ingen strandnytelsestur – ikke var det spesielt varmt heller. Siden Taormina lå oppe i fjellene ble det få turer til stranda. (Det gikk imidlertid heis), men vi fikk atskillige turer rundt om på denne delen av øya – som ikke minst domineres av vulkanen Etna. Vi var en tur oppe og så på noen av kratrene. Vi ble fortalt at Etna har regelmessige utbrudd. På 1700-tallet ble storbyen Catania rammet av vulkanutbrudd like overfor byen. I vår tid skjer de fleste utbruddene på baksiden av Etna og gjør ikke så mye skade. Vinen de dyrker i fjellsidene på Etna skal være av de beste i Italia nettopp på grunn av vulkanjorda. Ellers besøkte vi også den gamle kulturbyen Siracusa – der Arkimedes hadde sitt berømte bad. Sicilias kultur er en amalgamkultur – den greske og romerske smeltet sammen. Vi dro også på egen hånd med lokalbuss, og oppdaget at mafiaen var til stede på sin spesielle måte: Vinene i landsbyene rundt Taormina kostet bare det halve av hva vinen i Taormina kostet. Taormina var til gjengjeld ett av de tryggeste steder å feriere i hele Italia. Og så fikk vi nyte ekte siciliansk pizza! Kjent med mange italienere ble vi ikke, men var vel ikke målet for denne turen.
I 1970 var jeg på “cruise” med Akademisk korforening om bord i betelskipet “Elieser 4” – noe jeg har fortalt om i forrige kapittel. Da fikk vi et flott møte med Nord-Norge – noe som jeg kom til å videreføre bare to år seinere da vi slo oss ned i Bodø. Samme sommeren fikk jeg imidlertid et lite møte med Vestlandet da jeg etter en fjelltur i Breheimen besøkte venner i Bergen, Måløy og Ramsdalsheia mellom Florø og Førde. Det var hurtigruta (“Finnmarken” og “Ragnvald jarl” (i dag “Sjøkurs”)) som fraktet meg mellom disse byene. Jeg tror jeg ville valgt samme transportmåte i dag. Men da jeg bodde i Bodø ble det aldri til at vi brukte hurtigruta for å komme oss videre nordover. Desto hyggeligere var det å gå på kaia og se hurtigruta forlate Bodø kl. 1500 hver dag.
Den eneste virkelig store utflukten vi hadde på 70-tallet var i 1973 – før ungene meldte sin ankomst; det vil si min datter var allerede “på beddingen”. Da tok vi bilen og teltet fatt og kjørte nesten så langt vi kunne – i alle fall til Ekkerøy mellom Vadsø og Vardø. Men til Kirkenes eller Nordkapp kom vi ikke. Vi var utrolig heldig med været.
Midnattssola ble nesten en plage, men enda større plage var myggen, ryktet om den var heller “underdrevet”. Husker da vi kjørte gjennom Finland for å komme til Karasjok, måtte jeg stoppe flere ganger for å skyfle vekk død mygg på frontruta eller da jeg ville slå lens på Gratangsfjellet bak en busk – hadde jeg inntrykk at busken kom mot meg! En fantastisk tur.
Veiene hadde ikke samme standard som i dag. Mange steder var det grusveier. Beryktet var vårløsningen over Hamarøy. Mellom Bodø og Narvik var det i 1973 4 fergestrekninger, i dag er det bare en over Tysfjord. Hovedveien fra Alta til Vadsø gikk Ifjordfjellet. Det gikk greit sommerstid, men var vanskelig om vinteren. Vi valgte å reise gjennom Finland til Inarisjøen og svinge tilbake til Norge ved Karasjok. I dag går hovedveien E6 via Karasjok langs Tana på norskesiden av grensa.
Den gang gikk veien i ferge over Lyngenfjorden. Det var lang kø da vi kom dit, og lang ventetid. Da det nesten var vår tur, var det stopp; men en fra mannskapet gikk langs rekka med biler og pekte på vår helt nye bil og sa – dere har vi plass til. Vi takket og bukket og kjørte om bord. Stussen ble stående halvveis utenfor….
Ellers ble det selvfølgelig å reise rundt i den nye bilen for å bli kjent i Salten med herligheter. Det var spennende. Bodø har et fantastisk omland med utrolige turmuligheter og større utfordringer enn det for dem som ville klatre eller hangglide eller… Kan bare nevne Kjerringøy, Bodømarka, Valnesfjord, Beiarn, Junkerdalen osv. Om sommeren ble ofte å reise sørover – stolte aldri på sommeren nordpå – med rette. Noen ganger fløy kone med barn sørover mens jeg kjørte bilen. Vi hadde bruk for bilen sørpå også. Pendlet mellom Oslo, Arendal og Merdø; i 1978 også Lillesand, som ble vårt neste bosted.
På noen av disse turene fant jeg alternative ruter som kanskje ikke var av de korteste, men fikk da sett mer av Norge. Likte godt å kjøre innom Røros. Det er byen med miljø og atmosfære. Siste gang jeg besøkte byen må ha vært 1999.
En gang jeg kjørte nordover valgte jeg kjøre fra Ringebu over fjellet til Atnasjøen og Rondane. Ingen veldig trafikkert vei. Ville oppleve Rondane – om ikke annet på avstand. Underlig nok møtte jeg to haikere – mann og dame – oppe i fjellheimen. Jeg hadde plass, så jeg lot dem sitte på. I begynnelsen sa de ikke så mye, men etter hvert forsto de at jeg var en vennligsinnet mann. De hadde nemlig haiket med en fyr som satte dem av langt der oppe på fjellet – med vilje. De fortalte nemlig at de var AKP-mlere som hadde vært på studietur i Albania. Han solidariserte seg med arbeiderklassen og jobbet på Aker-Verdal – dit de hadde tenkt seg. Jeg fortalte dem at de kunne få sitte på til Røros, noe mer sivilisert sted – og de var takknemlige for det.
Jobben min på Bodø gymnas brakte meg også utenfor byen, flere ganger til Mo i Rana og Fauske som regel med toget. En ekskursjon brakte meg til Gildeskål (der Elias Blix kom fra) og industristedet Glomfjord. Kanskje ett av de mest isolerte industristedene i Norge, men med praktfulle omgivelser.
Jeg besøkte kurser også i Tromsø, Alta og Hurdalssjøen. De to i nord brukte jeg fly; det var nesten en selvfølge. I Nord Norge er fly nesten det samme som “lokalbussen”, men så er det snakk om mange hundre kilometers avstand. En merker det på passasjerene også. Nå var tida for jetfly kommet; Braathen og SAS konkurrerte med Boeing 737-200 og DC9.
Da jeg forlot Bodø og Nord Norge i 1978 var det med stor kjærlighet til landsdelen – og jeg har vendt tilbake med jevne mellomrom for å gjenoppfriske møtet, både mennesker og natur.
