Tidligere i april 2017 kjørte vi veien fra Mombasa til Athi River. Det var ingen hyggelig opplevelse.
Starten gikk imidlertid fra Kitengela. Vi valgte å kjøre til Namanga og videre gjennom Amboseli National Reserve for å overnatte på Kibo Tented Camp. Det var svært så greit. For å komme videre, dro vi via Loitokitok til Tsavo West National Park, men ble stoppet like ved porten av en “sesonal river” (Lolterish river) som virkelig hadde fått fart på seg. Vi kom ikke videre på den veien.
Vi måtte nesten tilbake til Loitokitok, før vi vendte nordover til Emali og vendte sørøstover mot kysten og Mombasa. Det gikk i og for seg greit, men ved Voi hadde sjåføren fått nok og vi valgte å overnatte der. Da hadde vi hatt en omvei på over 200km. Underveis kunne vi beundre landskapet, kinesisk ingeniørkunst og en elefant og noen sebraer som beitet i veikanten. Men trafikken var intens – stopp and go – hele tiden.
Dagen etter begynte litt dramatisk da mange hadde oppdaget at en hel flokk elefanter hadde kommet seg innenfor det elektriske gjerdet rundt den nye jernbanen. Det så nokså håpløst ut. Elefantene var også nokså stresset. Håper noen fikk ordnet opp i det. Det var ingen elefanter der da vi kom tilbake noen dager seinere.
Mellom Maji cha Chumvi og Mombasa holdt man på å bygge om veien. Det var selvfølgelig en nødvendighet; den gamle veien hadde dårlig asfalt med mange huller. Forbedringen var bare å legge ny veibane, ny asfalt og legge til veiskuldre. Ingen krabbefelt for tungtrafikken. Det trengtes mange steder, for kanskje 80% av trafikken på denne veien er tungtrafikk med lastebiler som tungt overlastet kryper bortover i 50 – 60km/t. Det blir det køer og farlige situasjoner av.
I Kenya lager man ikke egne omkjøringsveier. I dette tilfellet fjernet man asfalten og sa – kjør i vei! Det ble humping og skubbing på lange strekninger der gjennomsnittsfarten lå på rundt 40km/t. Ingenting for travle mennesker. Da vi nærmet oss Mombasa, tetnet trafikken ytterligere, den nærmest sneglet seg av gåre (nesten en fornærmelse for sneglearten). Noen steder gikk det an å late som man kjørte matatu (disse småfrekke minibussene) og kjøre på utsiden av køen – ble ledet dit en gang av en politimann! Drømmen om en rask tur til Mombasa på ca. 2 timer fra Voi, ble til ca 5 timer da vi endelig nådde fergehavna til Likonifergene i Mombasa by og stilte oss i køen der. Tror vi var litt heldige, måtte bare stå over ei ferge før det var vår tur.
Fergereisen med Likonifergen tar bare noen få minutter. Den går fra øya Mombasa til fastlandet på Likoni. Men den krysser den travle skipstrafikksleden ut og inn av Mombasa havn, en av de viktigste i Afrika. Foreløpig har man ikke kommet i gang med noen brobygging her, men planer skal det visst være. Nå er det tre – fire ferger i drift over Likonisundet (vi så i alle fall tre), men det kan være svært lange køer. Her er det ingen lemmer og justeringer som i Norge. Fergene bare senker lemmene mot land, så er det bare å kjøre. Ikke like lett bestandig. Ingen bommer eller sikringer. Det hender biler faller av eller folk detter i sjøen, men jeg synes fergeturen for vår del var heller udramatisk.
Vi valgte altså et hyggelig opphold ved Diani Beach, men etter to dager bestemte vi oss å dra hjemover, men IKKE via Likoni og Mombasa. Det var faktisk en mulighet – i alle fall på kartet. Det gikk en vei via fylkeshovedstaden Kwale over Shimba Hills (nasjonalpark) via landsbyen Kinango til Mariakani på Mombasaveien. Vi var i alle fall innstilt på å prøve.
Starten var svært lovende. Det gikk asfaltvei til Kwale, men derfra begynte en “roughroad”, men slett ikke umulig. Landskapet opp til Shimba Hills var virkelig grønt og vakkert, mange flotte plasser. Da vi kom på baksiden endret landskapet seg langsomt til å bli tørrere og mindre fruktbart. Her var gårder og landsbyer, men uhyre liten aktivitet. Jeg lurer fortsatt på hva folk i dette området lever av. De vi så virket ikke fattige, men fattigdommen kan være godt skjult mange steder i Kenya, kanskje særlig på landsbygda.
Kenyansk rough road.
Noen av veiene vi kjørte på var under arbeid; vi så store grushauger og vi så til og med en veiskrape i aksjon – på en søndag. Selv om farten sjelden var over 60km/t, gikk det greit framover; så konklusjonen ble at valget vi gjorde var slett ikke så dumt. Hadde noen fikset veiene enda litt bedre, kunne det vært et virkelig godt alternativ når en skulle til søndre delen av “The coast”.
Det var nå det egentlige marerittet begynte. Nå var det bare “stopp and go” de neste 300km. Nokså anstrengende i lengden, i alle fall for sjåføren. Trass i søndag krydde det av vogntog i begge retninger på veien, i tillegg til personbiler, busser og matatuer. Jeg prøvde aldri å telle, men vi kjørte forbi hundrevis av vogntog på veien nordover. Det var litt lettere i bakkene ved Salama fordi der var det faktisk krabbefelt. Men en må alltid være forsiktig i Kenya, for krabbefelt betyr også at biler i motsatt retning kjører over i ditt felt for å kjøre forbi.
Mombasaveien er en grei vei, bortsett fra den enorme trafikken som den ikke er dimensjonert for. Vi har kjørt denne veien mange ganger, men det har ikke vært så ille som denne gang. Det er forbikjøring som er det største problemet – og de største problemene oppstår når en trailer vil passere en annen mer langsomtgående trailer. Det tar sin tid – og av og til skjer det at forbikjøringen ikke er avsluttet før motgående trafikk kommer. Da må motgående trafikk bremse ned eller vente til forbikjøringen er ferdig. Farlig, farlig.
Det eksisterer en slags kjørekultur på denne veien som mange vil kalle ukultur. Det fungerer på et vis, men det tar tid å komme inn i den. I Norge ville mange miste lappen på grunn av slik kjøring. En annen sak er at kenyanere liker å kjøre i veien for andre bare de selv kommer fram.
Endelig nærmet vi oss Machakos Junction, vi hadde bare 40 km igjen – trodde vi. Da ble det full stopp. Køen av biler (fortrinnsvis trailere) virket endeløs. Politiet svinset omkring uten å gjøre noe, men de hadde satt opp en plakat om trafikkulykke. Ulykken så vi aldri noe til. Buda kjente til en lokal vei, så da vi etter en god stund nådde den, kjørte vi av hovedveien. Den var også kranset av trailere på begge sider, men vi nådde omsider fram til selve Junction, der veien fra Machakos kommer inn på Mombasaveien. Der var det på nytt full stopp. Politiet var også der, og etter hvert jagde de fram personbilene i kaoset, mens de stoppet trailere. Hvorfor vet jeg ikke, men etter det enorme antall trailere som var i området, kunne det tyde på at det var en slags aksjon på gang. Bare her ble vi oppholdt i over en time. Men nå gikk det greit hjem.
Vi opplevde ingen ulykker på vår ferd utrolig nok, men en gang var det nære på også for vår del, men Buda klarte å vri bilen unna. I går var det imidlertid på tv om en ulykke der 8 personer omkom i en buss som ikke klarte å fullføre forbikjøringen slik at han kolliderte med en trailer. Det var en lang rekke av trailere som kjørte så nær hverandre at bussjåføren ikke fant noe innsmett. Dagen etter vi kjørte der, var det en annen buss som kolliderte med en bensintrailer. Der omkom visstnok 20 personer.
Vi kunne beundre den gamle og nye jernbanen på veien mot Athi River. Den gamle hadde en reisetid på 14 timer mellom kyst og innland – standarden var så som så, det er omtrent like mye som en trailer bruker på Mombasa Highway. På den nye jernbanen skal reisetida til Mombasa fra Nairobi være 4,5 timer. Prøvedrift var i full gang. Den åpner 1. juni og vil virkelig bli et alternativ – til og med til flytrafikken. Kanskje den med sin store kapasitet ta noe av trailertrafikken fra Mambasaveien over på jernbanen. Det kunne virkelig hjeulpet. Ett tog erstatter ca. 40 trailere – eller mer hvis de skal kjøre to etasjers trailertog. Er redd for at lastebileierne i Kenya har stor økonomisk og politisk makt, dessverre.
Spennende å lese!
🙂