Apestreker – det er noe de fleste kjenner til. Noen av oss er så “barnslige” at de må gjøre apestreker, oftest av uskyldig art. Noen synes sikkert at ordet er diskriminerende i forhold til de dyrene ordet er tillagt. Nei, de er bare mye verre!
Det er ikke sånn at jeg har så mye dramatisk å fortelle selv – bortsett fra en episode for noen år siden da en bavian angrep Salmah fordi hun hadde en vannflaske i handa. Det gikk bra fordi Buda dunket en vannflaske i hodet dens. Mange husker den gang Julius var liten og uskyldig. Da drev han med uskyldige apestreker. I dag gjør han ikke det. I dag er det blodig alvor.
En ikke ukjent journalist i NRK fortalte at han var blitt overfalt på veien mellom Nairobi og Mombasa. Det ble en dramatisk situsajon mens bavianene herjet. I dag er trafikken så stor, at bavianene delvis er fortrengt, men noen steder holder de på ennå. De går så nær veien som mulig for det er noe de vil ha tak i.
Det var på hotellet i Diani Beach vi forsto det var alvor. Ingen åpne dører eller vinduer på grunn av apene fikk vi beskjed om. Det sto også oppslag om på rommet. Var det noe å bry seg om? Etter det folk fortalte og det vi observerte var det en absolutt nødvendighet. For ikke bare at apene var frekke, men de var representert ved (minst) fire forskjellige arter: Bavian, størst og farligst; marekatt (vervet monkey), blå ape (Sykes ape) og Colobus ape. Den siste så vi ikke på anlegget, men de hadde vært der. Vi møtte dem imidlertid i skogen litt oppe i heia utenfor Diani.
Det var nemlig en stamme med Colobusaper her ute ved kysten, men de var utsatt på grunn av biltrafikken. Derfor bygget noen apevenner (de fins) broer til dem, en slags taustiger spendt over veien. De fungerte utmerket. Apene lærte fort å bruke dem.
For noen år siden var vi i Arusha NP. På lang avstand så det ut som det satt mange fugler i et tre, men det var ikke så lett å se hvilke. Jeg tok et bilde med telelinse. Da jeg kom hjem og fikk forstørret opp bildet, viste det seg å være en flokk colobusaper i dette treet. Det var mitt første møte med denne apearten.
Folk fortalte at de hadde kommet inn i rommet og sett at apene hadde herjet fordi verandadøra ikke var ordentlig lukket. Ting var blitt borte. Bodde du i telt, visste apene utmerket hvordan de skulle åpne glidelåsen. En gjest skulle gå ut av rommet og møtte en stor bavian som “smilte” til henne i døra. De to kraftige hjørnetennene kom da til syne, men den forsvant likevel fort.
Det var likevel de blå apene som var mest plagsomme i Diani. De kom opp på verandaen mens folk satt og hygget seg; banket på vinduet om morgenen, laget et himla leven utenfor tidlig om morgen osv. Jeg så dem også i aktivitet på plenen der de prøvde å stjele ting fra folk som lå og koste seg på madrassene. Der hadde de marekattene som store konkurrenter. Forholdet dem i mellom var ikke det beste. Best likte de seg i det store, gamle baobabtreet som sto i hotellparken. Der kunne de riktig boltre seg, og der fant de mat. (Mate apene var selvfølgelig forbudt).
Men egentlig er det vel vi som aper etter apekattene? Apene bare gjør det de alltid har gjort for å overleve!
– og hva menneskene har tvunget dem til å gjøre.
