Forferdelig rart. Den ene dagen tur langs savannen i Afrikas sol og varme, den neste dagen i kjølig norsk vårsol hvor alt spretter og gror og er grønt og fint. (Imellom en uendelig kjedelig flytur – hvor jeg i alle fall fikk sett filmen “Queen of Katwe” – en film om sjakk, fattigdom og Uganda).

Det var som å være i to forskjellige virkeligheter – nesten på en gang. Kenyansk behagelig klima og varme som i alle fall min kropp bifaller, men ikke min hud, som for lengst har fått alt for mye sol i tidligere tider hvor solkrem var tabu. Nå benyttet jeg solfaktor 50 og har ikke merket noen skadevirkninger.

I Kenya har vi den nære familiens omsorg og kjærlighet. Den savner vi. Godt vi har “What’s up” og lignende tekniske herligheter. Fatma har daglig kontakt med Kenya og blir oppdatert. Men det er noe annet å være sammen med dem. Det fikk vi være i tre uker. Herlig. Salmah syntes også det var fint å komme til Kenya, det er jo her hun vokste opp, møte gamle venner osv. Men de har også på mange måter vokst fra hverandre.

Jeg blir gang på gang minnet om hvor lite strukturert det kenyanske samfunnet er. Veien inn til Fountain view Estate går over en “seasonal river”. Det skal være valg i Kenya nå i august. En eller annen politiker fant ut at han ville bygge ei lita bru over elva så en kunne komme over når det var regntid. Brua ble bygd mens vi var der. Resultatet var ei bru som nesten var umulig å kjøre på for biler (men utmerket for “boda-boda” motorsykler). Så vi fortsatte å kjøre over elveleiet.

I Machakos har guvernøren satt i gang storstilt bygging av veitoaletter (ett ble åpnet under brask og bram av president Kenyatta) og utsmykking av parker og veianlegg med blomster. At alle de hullete veiene i byen Athi River ble asfaltert, må vel heller sies å være av virkelig stor nødvendighet.

  Folkeparken i Machakos
Det skjer forresten i Kitengela også. De lokale veiene langs The Pan African Highway rustes opp. Kvinner og menn hakker i stein slik at de skal bli pulverisert til grus slik at maskinene skal komme og legge den nødvendige asfalten. Men sideveiene ut til der folk bor neglisjeres – de er full av huller og blir gjørmehav med en gang det kommer et regnskyll. Slik er veien fra den omtalte brua og bort til der vi bor.

Jo da det er snart valg. Partiene drev med nominasjon mens vi var der. Mye styr og stor pressedekning og diskusjon på tv. Det er bra. Men de politiske partiene i Kenya er til de grader knyttet til personer og ikke minst stammetilhørighet. Det gjør det hele mer polarisert og vanskelig. De store motpolene er Uhuru Kenyatta – leder for koalisjonen “Jubelee” – og Raila Odinga – leder for koalisjonen “Nasa”. Mange er lei av de gamle gutta som har stått mot hverandre i en generasjon nå. Mange savner nytt blod i politikken. Kan det skje noe nytt som penser Kenya over på et spor som gagner ikke bare de rikeste i landet, men hele befolkningen? Dessverre er stammemotsetningene den største barrieren, og kan i verste fall føre til borgerkrigslignende tilstander, noe som skjedde i 2007/08 – og var nære på ved siste valg i 2013.

  regntid – savannen blomstrer
Vi bor i middelklasseområde. Folk har penger. De fleste har bil og har råd til å betale husleie, vann og sikkerhet i estaten. De fleste jobber i Nairobi og må tidlig av gårde om morgenen for å komme på jobb – før køene begynner å korke Mombasaveien fra Mlolongo og innover.

Salmahs fødselsdagsparty
Rett før vi dro hjem, arrangerte Buda en liten fest for de nærmeste naboene – på Salmahs fødselsdag. (Jo da, hun hadde stort fødselsdagsselskap først der alle ungene i nabolaget møtte opp.) Mannfolka samlet seg i stua, drakk brennevin og diskuterte politikk, kvinnene samlet seg på kjøkkenet og diskuterte hushjelpene og annet sladder og drakk gin, mens ungdommen samlet seg rundt spisebordet og drakk Coke, men forsvant etter hvert ut for å leke i hagen. Utpå natta samlet folk seg i stua, og da ble de gode historiene servert, ikke minst fordi stemningen ble såpass animert og latteren satt løst.

Fattigdom er det. Men den er ikke synlig. Det er få tiggere, oftest folk med handikapp med ledsagere. I Kitengela er det bare enkelte bakgater som minner om slum. Jeg vet at mange er underbetalt og må ty til andre inntektskilder. Politiet er lett å bestikke, men de jakter ikke på turistene, men matatuene.

  Kitengela bakgate.
Det spretter opp hus over alt. Ingenting er planlagt ser det ut til. I området der vi bor er det bygd mange nye hus av rike med mur, piggtråd og elektrisk gjerde omkring. Mange har borehull. Septiktank i hagen. Vann og kloakk kan bli et stort problem etter hvert i denne byen, som ikke står på noe kart, men som vokser og vokser og som sikkert har flere hundre tusen innbyggere i dag.

Plastsøppel er også et problem. Selv om det er søppelinnsamling fra boligområdene hver uke, ligger det strødd med plastsøppel mange steder i byen. Vi leser om hval med plast i magen; her er det mange husdyr som har samme problemet. Mange steder er søppelplassene kyrnes beste beiteområde.

Det er en del ting som absolutt kan forbedres. At mange ser på meg som en “muzungo” der jeg går om kring medfører mye gloing og kommentarer. Det er ikke bare enkelt, for alle muzungoer er rike og kan loppes for penger.

Likevel. Kenya er fascinerende i all sin vannvittige hurlumhei (hva skal en ellers kalle det?). Jeg vender tilbake og tilbake. Kanskje det mest behagelige denne gangen var oppholdet ved Diani Beach med 32*C i lufta og omtrent det samme i vannet. Men du verden for et slit både å komme dit og reise “home” derfra. Neste gang tar vi toget.

AND WE WILL BE BACK!!