Ble annerledes enn alle andre påsker jeg har opplevd. Etter vanlig frokost, ble ungene kjørt til madras for å få undervisning. På veien hørte vi fra de forskjellige kirkene vi passerte, lovsang spredt ut med høyttalere. Det er utrolig mange kirker og kirkesamfunn – kanskje først og fremst av typen pinsevenner. Ingen skulle være i tvil om hvilken dag det var og hva som hadde skjedd for noen tusen år siden.
Etterpå tok vi oss en runde på gamle Namanga road – den gamle hovedveien mot Namanga. Det var stor trafikk på noe som knapt kan kalles en vei, fordi det var skjedd stor utbygging også på denne siden av Kitengela. Kitengela er det raskest voksende byområde i Kenya, det spretter opp hus over alt – noen ganger svært tilfeldig. Mange mennesker var ute i sine fineste klær. På veien tilbake var vi vitne til en trafikkulykke, som heldigvis ikke endte med annet en bulkete biler. Det er bortimot dagligdags i Kenya.
Så var det tid til å pynte seg. Vi var invitert til konfirmasjon til en nabo. Damene dro til frisør for å få piffet opp sveisen. Den vanlige frisøren var stengt, men varehuset Naivas var åpent med masse folk og frisørene der hadde nok å bestille. Til slutt var damene våre ferdige, og vi kunne gå i konfirmasjon.
Jeg vet ikke i hvilket kirkesamfunn de konfirmerer i påsken, men etter hva jeg ble fortalt, var de katolikker og at konfirmasjonen egentlig hadde vært på lørdagen. Denne festen var helt annerledes enn vår konfirmasjon. Konfirmanten var skjøvet ut i periferien, de voksne snakket om sine saker og ting – mannfolka ute med alkoholen, kvinnene inne med maten. Om det var slik hele tiden, vet jeg ikke. Mannfolka diskuterte politikk og samfunnsgreier, mens kvinnene diskuterte hushjelpene sine og annen interessant sladder. Folk var heller ikke spesielt vakkert dresset opp – ikke en gang konfirmanten.
Det var vel mest facebook som minnet meg om hvilken dag det var. Og takk for det.
