Så vendte jeg ikke tilbake til Berlin før i 2007. Da var inntrykket helt annerledes. Nå var Berlin blitt hovedstad – igjen. I 17 år hadde byen fått utvikle seg fritt i forhold til sine omgivelser. På en måte er Berlin et slags tysk unntak. Mange byer i Tyskland er svært definerte. Der bygrensen går er det også slutt på byen. Berlin er motsatt. Den har gjennom noen hundre år fått utvikle seg fritt og etter hvert spist opp landsbyene og småbyene rundt. Slik er byen Köpenick i dag en bydel i Berlin. Kanskje noen kjenner til begrepet en køpenickiade? Berlin er på en måte en by med mange byer. Hver bydel sitt særpreg. I dag er noen bydeler rene innvandrerbydeler, hvor du like gjerne snakker tyrkisk som tysk. Andre bydeler er svært så tyske, men er mer preget av klassetilhørighet, arbeider- eller direktør.
Jeg bodde på et hotell nær Potsdamer Platz. Nå var dette området blitt en liten skyskraperby – det som tidligere var en “ruinørken” da byen var delt. Brandenburger Tor lå inne i en klynge av hoteller. Nå badet i flomlys. Bare en turistifisert DDR-politimann minnet meg om hva som hadde skjedd tidligere.
“falsk” DDR politimann Checkpoint Charlie var nå bare en plass som turistene var innom – de som hadde hørt om stedet – det eneste passeringspunkt for utlendinger som skulle inn i Øst-Berlin. På østsida var alt borte. Mange nye hus, ingen stor vente- og inspeksjonshall.
Nær ved Brandenburger Tor var det nye Holocaustmonumentet reist. Et spennende og utfordrende monument, spør du meg. Den eneste negative forandring jeg merket meg var de sikkerhetsforanstaltningene de hadde foretatt foran den amerikanske ambassaden.
Mye hadde skjedd i øst, den delen jeg besøkte mest. Fornyelse og friske farger møtte meg i denne delen av byen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med leilighetene innvendig, men regner med at mange var renovert.
DDR blokkene er “shinet” opp. trikk i øst Å reise kollektivt er veldig greit i Berlin. Busser går det mange steder. Best er likevel de skinnegående kommunikasjonene: S-Bahn og U-Bahn. S-Bahn er den mest effektive. Du kommer raskt fra den ene delen av Berlin til den andre. Og du får sett litt. U-Bahn går som navnet sier mye under jorda, men ikke over alt. Trikken var jo i bruk i øst, men ble nedlagt i vest i 1965. I dag utvides trikke- nettet i øst, også inn i vest. Det siste går imidlertid langsomt, men Hauptbahnhof (hovedbanestasjonen) har fått trikkeforbindelse. Selv synes jeg det er hyggelig å ta trikken rundt omkring i Berlin. Særlig utover i øst, der det også finnes små private trikkelinjer som yter service for noen perifere landsbyer ute ved bygrensa.
S-Bahn, Alexanderplatz
De gamle pampehusene på Alexanderplatz er også fornyet. Alexanderplatz
Har valgt å samle inntrykkene mine i en liten fotokavalkade:
Muren måtte gjerdes inne for ikke å forsvinne helt. øst – vest bilkultur Konzerthaus er rehabilitert Hedvigkirken restaureres, støttet av…. Berliner Dom Palass der Republik rives I 1994 hadde noen satt opp en modell av slottet i full størrelse. Synagogen i Oranienburgstrasse Oranienburgstrasse, fasadekunst Spree Drømmen om Norwegen Hauptbahnhof
Kurfürstendamm, Ku-damm Keiser Wilhelms minnekirke. Den store parken: Tiergarten russisk krigsmonument Berlin skute Köpenick Norsk gatekryss! Spandau og kirken vi hadde konsert i 1975 St. Nikolaikirche, Spandau
Fra koselig trikketur i Berlinskog Rahnsdorf Woltersdorf Også den ordinære bytrikken går til skogs.. Charlottenburg slott, sentralt i Berlin. Knut, Berlins daværende kjæledegge. Postkort fra Berlin Kanskje noen savner mine anbefalinger av utesteder og barer. Dessverre. Det kan jeg ikke gi. Har jo ikke bodd sammenhengende i Berlin over en periode. Jeg har bare kommet innom byen sånn dan og van. De oppsøkte jeg sjelden, men jeg kan fortelle en episode som skjedde på en pizzarestaurant på Kudamm i 1991: Elevene og vi lærere bestilte mat, men maten kom aldri. Tilslutt tilkalte vi kelneren, som avviste klagen med at de måtte servere stamkundene først.
Byport i Potsdam Vi hadde hatt en fantastisk opplevelse da vi besøkte Berlin med Torbjørn Ribe i 1989. Selv om vi ikke opplevde at Muren brast, var det bare noen dager etter at vi forlot Berlin. På TV kunne vi se folk strømme over hullene i Muren inn i vest for å se. (En av mine naboer her i Kristiansand som vokste opp i DDR fortalte hun krøp gjennom et hull i Muren noen dager seinere!) Prosessen videre gikk utrolig raskt. I 1991 skulle en ny gruppe reise til Berlin, og det midt på vinteren. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på neste tur til Berlin. Det gikk av stabelen i januar 1991, bare litt over ett år etter Murens fall. Men nå eksisterte DDR ikke mer. 3.oktober 1990 var sammenslåing til ett Tyskland et faktum.
Utsikt over Potsdam Vi kjørte omtrent samme vei inn i Tyskland, med et lite stopp i Hamburg. Nå hadde vi nemlig bedre tid, for det var ingen grense å passere med grensekommissærer som var stive i maska. Denne gangen skulle vi imidlertid ikke bo i selve Berlin, men i Potsdam, Fredrik den stores vakre by. Torbjørn hadde fått et tilbud på selveste slottshotellet Cecilienhof. I dag står det på UNESCOs verdensarvsliste. Det ble bygd under første Verdenskrig i engelsk (!) stil av kronprinsen, men han fikk knapt nok flyttet inn før han måtte flytte ut i eksil til Nederland. Det som virkelig har gjort huset berømt var at en avdeling av huset ble brukt som møtelokaler for den såkalte Potsdamkonferansen i august 1945. Her møttes Attlee, Truman og Stalin. Her ble Europas skjebne etter krigen diskutert og beseglet. Her bodde altså vi, lærere og elever fra Møglestu videregående skole, Lillesand!
januar 1991 Det var ikke helt uten problemer. Noen av de snippkjolebekledde gjestene klaget over støy. Verst var det at Torbjørn fikk en tilleggsregning da vi forlot hotellet, som han heldigvis kunne avvise fordi det ikke sto i kontrakten.
sommer 1994 Det var iskaldt i Berlin i januar. Men vi fikk opplevd mye denne gangen også. I Potsdam spurte vi noen om hvor Muren hadde gått. De pekte like på et sted ved Cecilienhof og sa der. Her var ikke spor av noen mur; den forsvant fort. I Potsdam gikk vi rundt på parkanlegget til Sans Souci. Flott selv i januar. Jeg besøkte området i juli 1994, da var det svært vakkert. Da var vi også inne i slottet, og vi besøkte også hagen rundt Cecilienhof. Potsdam er i det hele tatt en vakker by, men du finner også innimellom det vakre noen heslige bygninger fra DDR tida.
Potsdam, “hollenderbyen” Shopping i Potsdam var litt interessant. Prisene var nå på vestnivå, men holdningen til butikkpersonalet var svært forskjellig. I de nye vestlige butikkene prøvde man å holde et greit servicenivå, mens i enkelte av de “gamle” butikkene fikk du service av den “gamle” typen, det vil si lite eller ingenting. Kunden var i grunnen bare til bry, vi hever vår lønn likevel. Det siste er jeg ikke sikker på gjaldt lenger.
Parken ved Sans Souci
I Potsdam var vi innom et “lokal”, en kombinert bar/restaurant med litt show. Det siste måtte vi holde hemmelig for en av mine kolleger; det var nemlig striptease. Da showet startet utpå kvelden, fikk min kollega fnatt og ville prøve å få elevene ut, mens vi prøvde å roe henne med å si at dette er også tysk “kultur”. Det hele var svært uskyldig. Vi hadde forresten vår eneste leteaksjon denne kvelden. Da vi skulle kjøre hjem til hotellet, manglet vi en gutt. Vi lette over alt, trodde vi, inntil noen oppdaget han hadde sovnet på do. Etterpå var han meget flau.
Potsdam, “kulturklæsj” Torbjørn Ribe har alltid vært en dyktig administrator, reiseleder og sjåfør. En gang bommet også han. Vi hadde det travelt – skulle inn i Berlin sentrum for å rekke en forestilling. På vei fra Potsdam innover mot sentrum, valgte han feil fil og plutselig oppdager vi at vi er på vei i gal retning. Det er jo ikke så enkelt å snu på en motorvei, så det tok sin tid før vi var på rett vei igjen. Men vi kom dit vi skulle, til slutt, bare en halv time forsinket.
Apropos: På vei fra Potsdam til Berlin måtte vi kjøre over Glienecke Brücke – en viktig bro i mange filmer – også i virkeligheten – der spioner og andre fanger ble utvekslet mellom øst og vest. Nå holdt de på å forlenge trikken i Potsdam til å gå et lite stykke inn i Berlin over brua.
Skolen vi besøkte Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på elevene var møtet med jevnaldrende på et gymnas som lå inne i det tidligere øst. Vi ble mottatt av vakker sang, men så var det meningen at elevene skulle mingle og snakke sammen. Hvordan det fungerte, var vel avhengig av elevenes mulighet for å uttrykke seg på tysk. Det var vel nokså varierende. Mitt inntrykk var at de tyske elevene var skeptiske til gjenforeningen fordi den foregikk til de grader på de vestlige (kapitalistiske) premissene. Det var ikke det de hadde demonstrert for et knapt år tidligere. De var også redde for arbeidsplassene som forsvant og mulighetene i framtida. Kanskje de hadde en overdreven skepsis til gjenforeningen?
Jentene gjennom Brandenburger Tor. Quadrigaen er forresten til oppussing Å reise i de østlige delene av Berlin var nesten som før Muren falt. Det grå og triste hang fortsatt igjen. Brunkull-lukta hang fortsatt i neseborene mange steder. Men det var ikke lenger nødvendig å kjøre gjennom Checkpoint Charlie. Selvfølgelig måtte vi gå gjennom Brandenburger Tor, symbolet på Berlin. Det var forbausende lite av Muren å se, den var hugget vekk og ble nå solgt som suvenirer til troskyldige turister som oss.
Min souvenir fra Berlin! En “Trabi”. Denne så jeg i Potsdam. Også en slags souvenir.
Fordi Kong Olav 5. døde rett før vi dro, hadde vi en liten minnestund i en katolsk kirke i sentrum av Berlin.
På veien hjemover besøkte vi denne gangen Sachsenhausn, en konsentrasjonsleir som lå i den lille byen Oranienburg like nord for Berlin. Denne leiren var viktig å ta elevene med til fordi så mange nordmenn satt i denne leiren, mange i flere år. Her fikk vi høre og delvis se hvor tøft livet i en konsentrasjonsleir var. Oppstillingene på appellplassen hver morgen med alltid en fange hengende død i galgen. Mange overlevde ikke, enda Sachsenhausn ikke var av de verste. Men det norske samholdet i leiren var legendarisk. I april 1945 ble de skandinaviske fangene hentet ut av de hvite bussene og fraktet til Sverige. De slapp dødsmarsjen mot Østersjøen som de resterende av fangene måtte gjennomføre. Nazistenes idé var at de skulle marsjere til Østersjøen og settes ut på flåter som så skulle senkes. Det skulle ikke være spor igjen etter dødsleirene. Heldigvis ble de stoppet av framrykkende amerikanske tropper.
Konsentrasjonsleirene er i dag museer og samtidig en påminning om hvilke overgrep som en gang skjedde. Men Sachsenhausn fortsatte som konsentrasjonsleir en god stund etter 2.Verdenskrig, men da med motstandere av DDR systemet som fanger. (Har funnet ut i etterkant at vi besøkte Sachsenhausn også i 1989, men da var inntrykkene fra Berlin sterkere).
Noen år seinere, i 1994 og 1995, besøkte jeg igjen Berlin, siste gang med de hvite busser og Røde kors. Da kom vi fra Polen, der vi besøkte masseutryddelsesleirene i Auschwitz. Vi besøkte også de to konsentrasjonsleirene nord for Berlin, Sachsenhausn og kvinneleiren Ravensbruck. Mange av minnene fra den todelte byen begynte langsomt å bli borte. Muren var i ferd med å forsvinne helt, eller var bemalet av kunstnere som ville fortelle om sin frustrasjon i forhold til Muren og andre begivenheter. Fortsatt var det likevel merkbar forskjell å kjøre fra vest mot øst eller omvendt. Det var en skog av byggekraner over alt.
Brandenburger Tor, før og etter. Berliner Dom speiler seg i vinduene til Palass der Republik.
I 2007 bestemte jeg meg for å vende tilbake for å se hva som hadde skjedd og den videre utviklingen som så ut til å finne sted.
Bilde fra en annen konsert Ja, KSO er et meget godt orkester. I går spilte de “fletta” av meg og mange andre.
Det gjorde også solisten Ole Edvard Antonsen. Han har jo holdt på noen år nå. Likevel synes jeg han spilte med en ungdommelig friskhet. To konserter på samme konsert virket nesten for mye av det gode, men det var to konserter med svært forskjellig innhold. Tartini opplevde jeg som en ren virtuos konsert, hvor utøveren virkelig får utfolde sin virtuositet – ikke minst i de høye toneleier. Haydn er jo en klassiker, men musikalsk har den jo mer å by på. Her spiller solisten mer sammen med orkesteret. Antonsen hadde laget to ganske spesielle kadenser hvor han som solist samspilte med hornistene i orkesteret. Haydn er en av mine favorittkomponister, men av en eller annen grunn er ikke denne konserten av mine favoritter. Men det gjør ingen ting i denne sammenhengen.
Som ekstranummer spilte Antonsen en variasjon over en kjent svensk sang (hvor var Göran Fristorp?) – faktisk ganske deilig etter de to ganske intense konsertene.
Schubert er ikke kjent for sine symfonier. Sangene og kammermusikken er hans forse. Likevel har nr.8 – Den ufullendte – blitt svært populær. Nr.9 i C-dur som KSO spilte er imponerende ikke minst på grunn av sin lengde og uttrykksfullhet. Han har vel som programmet antyder blitt inspirert av Beethovens 9. I siste sats har han vel til og med hentet et tema fra Beethovens symfoni. Men symfonien er ellers svært ulik Beethovens. Instrumenteringen er annerledes, ikke minst er Schubert glad å bruke trombonene, i det hele tatt har blåserne mye å gjøre, men han har likevel bare to horn.
Dessuten mangler Schubert – i motsetning til Beethoven – en rolig sats – en virkelig kontrast til de andre satsene som alle har et høyt tempo. Når Bellcampi velger å ta den første satsen i et etter mitt skjønn for raskt tempo, blir sluttinntrykket nesten litt heseblesende. Synes ikke at han fikk fram det “majestetiske” i den første satsen. Temaet inviterer til pompøsitet.
Da jeg vokste opp, var det med en innspilling med Josef Krips – som jeg fant igjen på Youtube! – som tar satsen i et helt annet og mye langsommere tempo. Den har jeg lyttet mye til, og selv om det er lenge siden nå, sitter den “i ryggmargen”. Sawallisch, som også er en Schubert-ekspert, lar det gå litt fortere, uten at jeg synes det gjør noe. Han har noe av den østerrikske schwung som jeg savnet hos Bellcampi.
Bare for 14 dager siden framførte Det norske solistkor med Grete Pedersen sammen med blant annet Det norske blåserensemble Haydn “Skapinga” i Domkirken. Blåserne stilte med “naturinstrumenter”. Det ga en utrolig homogen klang blant messingblåserne. Skapinga ble skrevet 30 år før Schubert skrev sin symfoni, men skjedde det så mye på blåserfronten de tretti åra? Synes at denne symfonien har lidd litt under moderne instrumenter litt dvaske og sprikende klang. Skulle gjerne likt å høre symfonien med “naturinstrumenter”!
Hvorfor Mendelsohns “Ruy Blas” ble spilt som ouverture, vites ikke. Var det fordi Mendelssohn “oppdaget” Schubert 9.symfoni?
Flere grupper fra min skole (MØGLESTU VIDEREGÅENDE SKOLE, LILLESAND) var på tur østover på 80-tallet og kom tilbake med historier om et korrupt politi i DDR. I november 1989 var det en ny gruppe som skulle på tur, de fleste elevene studerte tysk. Denne gangen gikk turen helt til Berlin, og jeg skulle være med. Det hadde allerede begynt å skje ting i DDR, ikke minst demonstrasjoner og kirkeokkupasjon, litt her og der, men kanskje spesielt i Leipzig-området. I Berlin hadde DDR nettopp feiret sin 40-årsdag, og Erich Honecker erklærte at Muren ville bli stående de neste hundre år. Samtidig hadde den sovjetiske partisekretæren Gorbatsjov gitt Honecker et kyss på kinnet og erklært at fra nå av måtte Øst-Europa ordne opp i egne saker. Honecker gikk av som generalsekretær, og Egon Krenz overtok. Men det var for seint, DDR-staten sto ikke til å redde.
Møglestu på tur
Det var Torbjørn Ribe som sto for selve turopplegget. Han drev sitt eget “reisebyrå” og hadde vært flere ganger i DDR med grupper høsten 1989. Han var en kollega fra ungdomsskolen i Lillesand, men synes det var gøy å ta med ungdommer på tur. Det var Torbjørn som sto for det meste av busskjøringa.
Da vi ankom grensestasjonen mellom Hamburg og Berlin, ble vi kontrollert som vanlig, både pass og bagasje, men mye av tida gikk til venting – på hva? Etter to timer fikk vi klarsignal av de tyske grensekommissærene, som absolutt ikke visste hva et smil var.
Litt dunkelt bilde. Vakttårn ved motorveien Innover mot Berlin kjørte vi på en motorvei som var finansiert med vestlige midler og hvor fartsgrensen var 100 km/t. Det var jevnlige fartskontroller. Hvis sjåførene på busser og lastebiler som kom imot holdt hånda på en spesiell måte, var det en fartskontroll like i nærheten. Vi ble ikke stoppet, men om vi hadde blitt det, hadde boten vært høy – og i vesttyske mark. Det hadde noen erfart tidligere. Vi hadde transittvisum, så vi hadde bare lov til å kjøre på motorveien, ikke kjøre ut av motorveien. I hvert kryss var det et kontrolltårn som rapporterte trafikken, og hvis noen kjørte ut av veien, ble de raskt stoppet av politiet og vist tilbake på motorveien.
Ankomsten til Berlin ble litt spesiell fordi vi plutselig kjørte inn i et opplyst sentrum der monumentale bygninger var opplyst. Resten av byen virket heller dunkel. Vi fikk se noen glimt av sentrum av det gamle Berlin som fortsatt var bevart, opplyst i nattemørket.
Berlin
Hotell Metropol Hotellet vi skulle bo på, Metropol, lå midt i Øst-Berlin sentrum og hadde utmerket standard. Torbjørn valgte å booke hotell i øst fordi det var billigere og tryggere for elevene. I øst var kriminaliteten nesten fraværende. Hotellet hadde blant annet en butikk med varer du ellers ikke fikk kjøpt andre steder i DDR. I kjelleren var det bar. Der foregikk det nok litt lyssky aktiviteter når mer prominente gjester fra vest kom på besøk. Det kan du lese om i spionromanene. Fire lærere fra en videregående skole i Norge hadde ingen interesse for “lokkedamene”. Har besøkt området i seinere. Hotellet ble nesten revet – kanskje på grunn av asbestsanering, men eksisterer den dag i dag.
Unter den Linden 1989
Guiden
Vi fikk den obligatoriske guiden. Han/hun skulle sørge for at vi fikk riktig informasjon om “superstaten” DDR. Det var en mann fra Frankfurt an-der-Oder. Han var vanligvis oversetter, fortalte han. Han fortalte at det var kona hans som var medlem av kommunistpartiet. Det var tydelig at det som skjedde i DDR nå opptok han, og han snakket om det ville komme en ny tid for DDR nå. Han anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som var bebudet dagen etter som rettet seg mot Volkskammer i Palass der Republikk og kommunistpartiets hovedkvarter – midt i Berlin sentrum. Flere av lærerne var skeptiske til det (og til guiden som de syntes var litt for frittalende), men guiden vår sa at han skulle ta ansvaret og at denne demonstrasjonen skulle være fredelig “Keine gewalt” het det på bannerne som folk bar.
Den store demonstrasjonen 4. november 1989.
Vi ble geleidet til Palass der Republikk som ligger ved Unter dem Linden. Det er en moderne bygning, plassert omtrent der det gamle slottet lå før. På den andre sida av gata lå som en kontrast Berliner Dom, en kirke i klassisk nygotisk stil. Bygningen ble passet på av en enslig politibil med to politimenn, som etter hvert tødde opp, og ifølge en sjokkert Torbjørn til og med smilte til demonstrantene.
Berliner Dom speiler seg i Palass der Republikk Demonstrasjonen skulle gå gjennom sentrum av byen og ned Unter dem Linden og så runde hjørnet og ende på plassen foran Palass der Republikk. Jeg tror myndighetene var redde for at demonstrasjonen skulle gå rett fram og nærme seg Muren. Derfor så vi store politistyrker gjemt bak noen bygninger noen kvartaler lengre nede mot Muren for eventuelt å stoppe et slikt forsøk.
Rolig og verdig demonstrerte folk forbi Palass der Republikk der Volkskammer hadde sine møter – tusen på tusen. Mange bar transparenter med diverse budskap til myndighetene, først og fremst oppfordring til et mer menneskelig system. Vi så ingen plakater som antydet noe som helst om tilknytning til Vest-Tyskland. Mange la de fra seg bannerne på trappa til Volkskammer. Der sto vi. Vi følte vi var midt oppe i noe historisk! Vi sto der nærmere en time, toget tok aldri slutt.(Det var visst nærmere 1 million som demonstrerte denne dagen!) Til slutt måtte vi gå tilbake til hotellet, vi hadde andre ting på programmet. Etterpå var det folkemøte på plassen foran Palass der Republikk med appeller av forskjellige opposisjonsledere. Det gikk også fredelig for seg.
Demonstrasjonen endte opp her En tur til vest – Checkpoint Charlie
På programmet sto det også at vi skulle en tur til Vest-Berlin for å se på forholdene der. Vi følte nesten det var galt å forlate Øst-Berlin nå. Overgangen fra øst til Vest-Berlin gikk som normalt. Først måtte vi kjøre inn i den store grensehallen som var bygget opp ved Checkpoint Charlie. For å komme dit måtte vi foreta en skarp sving på mer enn 90 grader. Opp gjennom årene hadde mange prøvd å passere bommene – både over, gjennom og under. Derfor hadde man laget en kronglete innkjørsel til hallen. Mye av dette kan en se på Checkpoint Charliemuseet på den andre sida.
Checkpoint Charlie fra vest i 1975 Den store hallen i øst Vest-Berlin var som forventet travel. Kontrasten til øst var stor. Livet pulserte som det vanligvis gjorde på en hverdag. Hadde en følelse av at det som foregikk på den andre siden av Muren ikke angikk folk i vest. Men da vi kom til Muren på vestsiden, så vi det var mange som var samlet ved Muren, og flere tittet over for muligens å kunne se noe av det som foregikk i øst.
Glimt fra vest
Muren fra vest 4. november 1989 Da vi skulle tilbake, fikk vi en ny overraskelse. Da passene var kontrollert, sa grensekommisaren at vi bare kunne dra. Det var bare gått ett kvarter, så Torbjørn ble meget forbauset og ba om å få beskjeden repetert! Jo da, vi kunne bare dra, alt var i orden. Vi syntes vi så et lite glimt av et smil. Underlig.
Møte med tyskere
Elevene møtte folk på gata, men det var ikke så mye folk ville fortelle. De skulle praktisere tysk. Men Torbjørn hadde invitert to av guidene han hadde hatt tidligere til et lite kaffemøte i Hugenottenkirche, i kafeen i tårnet. Det var hyggelig. De kunne fortelle at de hadde store forhåpninger om fremtiden. De fortalte litt om det gamle systemet, og de håpet på forandringer til det bedre. De hadde i sin tid ikke ønsket å bli guider, det var det systemet som hadde utpekt dem til å bli.
Hugenottenkirche På hotellet så vi på TV hvor både DDR TV og vestlig TV var svært opptatt av det vi var vitne til i dag: Den store demonstrasjonen vi hadde opplevd. Det nye var at plutselig følte du at DDR TV brakte sannheten om det som skjedde – ingen motpropaganda. Spenningen var til å ta og føle på.
Kulturopplevelser
Vi besøkte i tillegg det høye TV-tårnet i sentrum av Berlin, Nikolaiviertel, en bydel som ikke var så skadet av krigen, og vi gikk på teater og så operetten “Flaggermusen” av Johan Strauss. Lokalet var stu fullt, men til å være en komedie var folk svært lite engasjerte. Flere av våre elever sovnet i første akt. Det tok seg litt opp i 2.akt, men forestillingen var utrolig treig og lite morsom. Jeg har sett “Flaggermusen” mye morsommere.
Humor var forresten ellers svært levende i øst. Undertrykte folk bruker ofte humor for å få ut frustrasjonen. I 1991 besøkte vi et slikt showteater i Friedrichstrasse. Det var vel egentlig litt for seint. Mange gikk på disse showene fordi humoren spilte på politiske og sosiale forhold i DDR. Allerede i 1991 var interessen dalende.
Friedrichstrasse show Palass 1995 Vandring mot Muren
Selv hadde jeg en spesiell opplevelse. Hotellet lå noen kvartaler fra Muren. Jeg lurte på hva som ville skje hvis jeg la turen i retning av Muren. Jeg kunne jo si at jeg skulle besøke den norske ambassaden i DDR som lå i det området. Det skjedde overraskende nok ingen ting. Ingen politi dukket opp for å se papirer eller lignende. Så jeg vandret videre i gaten som gikk parallelt med Muren til jeg kom til Unter dem Linden. Der sto det riktignok et skilt som fortalte at ingen hadde lov til å stoppe opp og skue vestover. Seinere kjørte jo Torbjørn bussen ned Unter den Linden til samme sted for å snu – uten at vi ble stoppet. Vi beveget oss absolutt i grensesonen noen ganger.
Muren fra øst, Unter den Linden, forbudt å stoppe her….. Vi reiste ut av DDR dagen etter på samme sted som vi reiste inn, men uten at vi kunne se et eneste glimt av et smil hos grensekommisærene. Bare få dager seinere falt Muren.
Øst-Berlin Det sovjetiske krigsmonumentet i Vest-Berlin. Her var det alltid en russisk vaktstyrke, som også passet på fangen i Spandaufengselet.
Et symbol for Berlin: Brandenburger Tor i juni 1975 Hvorfor Berlin? Hvorfor ikke Paris eller London? Eller Sydney, Australia? De andre byene er muligens vakrere, og har et rikere kulturelt uttrykk. Ikke minst London og Paris – som begge har vært hovedsteder for hvert sitt imperium. Jeg har besøkt dem begge uten at de gjorde sterkt inntrykk. Det verste er at mange tror fortsatt at de er imperiale hovedsteder. Sydney nevner jeg, fordi det er kanskje den byen som appellerer sterkest til friluftsentusiasten og naturdyrkeren meg, kanskje den vakreste av alle storbyer i Verden…..
Nei, jeg kommer stadig tilbake til Berlin fordi jeg har lest mye om byen, studert byens historie, besøkt den på dramatiske tidspunkt og kjenner mennesker som har vokst opp der og av den grunn har jeg et spesielt forhold til byen.
Berlin var også hovedstaden i et ekspanderende prøyssiske rike en gang på 1700-tallet. Rytterstatuen av Kong Fredrik 2. av Preussen på Unter den Linden forteller om det. Da han var gutt la han merke til at faren hadde en stor hær som virkelig kunne paradere. Prøysserdisiplin er jo et kjent begrep. Men kunne den krige i tillegg? Fredrik fant fort ut at det kunne den. Han la store deler av Nord-Europa under det prøyssiske kongedømmet, blant annet Schlesien (som i dag er ført tilbake til Polen), og la grunnlaget for samlingen av Tyskland 100 år seinere – på Preussens egne vilkår – og heftig motarbeidet av det dobbelte keiserriket Østerrike-Ungarn.
“Der Alte Fritz”; Fredrik den store Selv bygde han sitt eget lille slott i Potsdam utenfor Berlin og ga det et fransk navn – Sans souci – sorgenfri – og inviterte prominente gjester fra hele Europa til å bo der – bare menn – blant annet den franske filosofen Voltaire. Selv var han en eminent fløytespiller og skrev egne fløytekonserter. Guiden vår mente at han var homofil. Det skulle Adolf Hitler ha visst – han var en stor beundrer av Fredriks maktpolitikk! Han sørget for at mange med homofil legning ble gasset i hjel i sitt tredje rike..
Sans Souci i Potsdam I 1871 ble Berlin hovedstaden i det samlede Tyskland – der kongen av Preussen, Wilhelm 1. ble kronet til keiser – i Versailles i Paris. Det var en ydmykende handling sett med franske øyne. Hevn, hevn!. Heller ikke alle i det nye Tyskland var glade for det. Søndre delen av Tyskland foretrakk øl framfor prøyssisk disiplin – for å sette det på spissen.
Marx og Engels i en park i øst Berlin Sosialistene tenkte enda større og mer internasjonalt. Tyskland var bare en del av den store sosialistiske drømmen, men det største sosialistiske partiet i Tyskland valgte den demokratiske linjen. Mange av disse tankene ble nettopp utformet i Berlin der sosialistpartiet hadde mange tilhengere. Men den store sosialistiske revolusjonen kom ikke i Berlin og Tyskland, men i det fjerne Russland i 1917.
1. august 1914 Keiserenerklærer at Tyskland er i krig Nyheten om den første verdenskrigen i 1914 ble mottatt med begeistring både i London, Paris og Berlin. Vi har bilder fra slottsplassen i Berlin der keiser Wilhelm 2. nettopp har holdt tale og fortalt folket om krigen. Og i det begeistrede folkehavet kan man kjenne igjen en ung østerriker med bart juble begeistret.
Den omtalte balkongen At den samme balkongen fortsatt eksisterer etter at restene av slottet ble revet etter 2.Verdenskrig – bygget inn i det tidligere kommunistpartiets hovedkvarter i Berlin – er ikke på grunn av krigsutbruddet, men fordi den unge kommunisten Karl Liebknecht erklærte Tyskland som en kommuniststat fra denne samme balkongen i 1919. Dette kuppet ble blodig slått ned av den sosialdemokratiske regjeringen takket være støtte fra den lovlige hæren, noe som førte til at Karl Liebknecht og Rosa Luxembourg ble myrdet og forholdet mellom kommunistene og sosialdemokratene forble utrolig fiendtlig i hele mellomkrigstida. Noen mener at det er en av årsakene til at NSDAP fikk så lett spill i 1930-åra.
Berlin var i mellomkrigstida i en brytningstid. Hvilken vei skulle Tyskland gå? Ville fortsatt de tyske/prøysiske idealer fra keisertida holdes i hevd? I Berlin levde de videre i beste velgående. Den prøyssiske militære ånd svevet over overklassen. Men Berlin var også møtestedet for det moderne, det som mange kalte det dekadente Berlin. Den nye kunsten. Og den “primitive” negermusikken, jazz! Dette er blant annet skildret av Bert Brecht i flere skuespill, der “Tolvskillingsoperaen” vel er mest kjent. De forskjellige bydelene i Berlin fikk sine preg. Sentrum for det hele var Potsdamer Platz. Etter 2. Verdenskrig ble denne plassen liggende død i et ingenmannsland. I dag er den på ny blomstrende med Berlins eneste skyskrapere.
Kudamm i 1930-årene Riksdagsbygningen i 1975 Riksdagsbygningen i Berlin kom jo i fokus under maktovertakelsen. En brann i bygningen rett etter maktovertakelsen i 1933 førte til at kommunistene ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleire. Krolloperaen ble nazistenes “propagandaforsamling”. Alle ubehagelige elementer var ryddet av veien. Nazistene brukte Berlin som et vindu utad, men nazismen hadde ikke utspring i Berlin.
I min mors fotoalbum fant jeg dette bildet fra Berlin i 1937 OL i Berlin 1936 ble et enestående propagandashow for Hitler og hans NSDAP på det nybygde Olympiastadion – som stadig er i bruk. Men Hitler fikk noen ørefiker underveis av sprintesset Jesse Owens fra USA og Magnar Isachsen fra Norge, han skåret nemlig Norges 2 mål i kampen mot Tyskland på Olympiastadion, en kamp som Hitler overvar.
Olympiastadion 1994 Berlin skulle bli det tredje rikets gloriøse hovedstad. Hitler engasjerte arkitekten Albert Speer til å realisere drømmene. Det hele ble bombet sønder og sammen på slutten av krigen. Heldigvis. 2.Verdenskrig ble en katastrofe for Berlin. Ikke minst de siste årene av krigen da Berlin ble systematisk bombet og russerne gikk inn for “å ta rotta på” ondskapen, ved selv å slippe “helvetet” løs. Filmen “Der Untergang” fortalte historien om Hitlers siste dager der han kommanderer styrker som ikke eksisterer. Han levde i sin egen boble, giftet seg og begikk selvmord i ruinene av hans drømmebygning, rikskanselliet. I Norge satt 300 000 tyske soldater og tvinnet tommeltotter i redsel for å bli sendt til østfronten. Nå kunne de snart puste lettet ut. 7.mai 1945 var det over.
Berlin bombes Berlin var en eneste stor ruinhaug. De som var tilbake i den okkuperte byen var kvinner, barn og oldinger. Det var kvinnene som begynte oppbyggingen. Faktisk ble en av ruinhaugene etter hvert Berlins høyeste “fjell”. Byen var nå delt i 4 okkupasjonssoner, en russisk, en amerikansk, en britisk og en fransk. De tre siste ble raskt knyttet sammen til en sone: Vest-Berlin. Den russiske delen ble etter hvert hovedstaden i et nytt land med et nokså selvmotsigende navn: DDR (Den tyske demokratiske republikk) – opprettet i 1949. Jeg vil ikke gå inn på hele etterkrigshistorien, men i alle fall nevne at Vest-Berlin ble forsøkt blokkert av Sovjet på slutten av 40-tallet, noe som førte til at alle forsyningene til Vest-Berlin måtte bringes inn med fly. På 50-tallet prøvde Sovjet å skape press på Vest-Berlin ved ulike tiltak, mens vestberlinerne måtte sitte og se på at sovjetstyrker slo ned demonstrasjoner i Øst-Berlin i 1953. Men Berlin var fortsatt en åpen by. Du kunne bo i vest og jobbe i øst eller omvendt. Det gjorde sitt til at mange unge i DDR reiste til Berlin for å komme seg videre til vest. På begynnelsen av 60-tallet var det rene folkevandringen. Derfor kom 13. august 1961: Muren ble reist. Det kom som et sjokk på de fleste.
Muren bygges
Muren delte Berlin, her ved Potzdamer Platz (1975) Muren kom til å prege Berlin i alle år fram til Murens fall 11.november 1989. I begynnelsen var det internasjonal krise. President Kennedy besøkte byen og erklærte: “Ich bin ein Berliner”! For berlinerne ble følelsen av å være innestengt ennå sterkere. Mange prøvde å flykte fra øst til vest – ofte med fatale konsekvenser.
Vaktpost ved Spree. Herfra skjøt man mange som prøvde å svømme over. (1975) Muren gikk rett bak Riksdagsbygningen – Brandenburger Tor i bakgrunnen (1975) Transportsystemet måtte legges om. U-banelinjer og trikkelinjer ble stengt eller lagt om. En U-banelinje gikk under deler av Øst-Berlin uten stopp – holdeplassene var murt igjen – selv om det hendte at flyktninger klarte å ta seg ned i systemet. S-bahn – som i dag er Berlins viktigste kollektivsystem – ble boikottet i vest fordi det ble drevet av kommunistmyndighetene i øst. Muren førte til at trikken i Vest-Berlin ble nedlagt, mens den i øst ble bygd videre ut.
Trikken i Berlin var gul! I øst durte propagandamaskinen fram som aldri før. Folk ble overbevist om at livet i øst var mye bedre enn i vest. Vest ville krig, øst ville fred. Dessuten hadde øst Stasi, et sinnrikt system der “alle” anga hverandre, og myndighetene straffet dem som passet dem best. Men det var også de som var overbeviste kommunister og som ikke kunne tenke seg noe annet. DDR-museet i Berlin forteller mye om dette.
Miljø fra Øst-Berlin. Grått i grått. (1989) Så en gang en film – “Goodbye Lenin!” – på flyet til Singapore av alle steder – om en kvinne som var begeistret kommunist, men som ble syk og havnet på sykehus novemberdagene 1989. Hun lå i koma i flere uker, og våknet ikke før Muren for lengst var falt og DDR var full fart inn i oppløsningen. Da kvinnen våknet opp, fikk barna hennes klar beskjed at noe sjokk tålte ikke kvinnen. Derfor prøvde de å skjule så godt som mulig at det hadde skjedd et systemskifte – og at kommuniststaten ikke fantes mer.
Moderne, russiskinspirert boligområde (1989) Jeg har allerede fortalt om hva jeg opplevde da jeg besøkte Berlin i 1975. Det var ganske skremmende, ikke minst grensekommissærene fra DDR som ikke hadde gått på smilekurs og at vi ble møtt på stasjonen av politisoldater med maskinpistoler. Muren som delte en stor by, var skremmende. Historiene om grensevakter som drepte folk var også mange. Vi ble vist stedene det skjedde. Vi bodde jo hos vestberlinere som hadde sine historier om det å bo i en innestengt by.
Jeg har nå fortalt om reiser jeg har gjort opp igjennom – i første omgang som ung og student – i siste omgang sammen med familien i mange år på 80-tallet – så lenge barna ville være med. Det ble mange reiser – de siste turene jeg fortalte om i bloggen var med bil. Siden reiste vi litt lengre – og valgte pakketuropplegg med fly.
Herlig på Rhodos med Tyrkia i bakgrunnen
Thermesos i Tyrkia Det første gikk til den greske øya Rhodos i 1987 og med etterfølgende biltur til Göteborg – og Liseberg – og Bohuslän. I 1989 gikk turen til Alanya i Tyrkia, et relativt nyoppdaget feriested. Her fikk vi også nærkontakt med gammel gresk kultur.
Ørkenbyen Matmata I 1990 ble feriemålet for familieturen Sousse i Tunisia. Det ble mitt første møte med Afrika. Her møtte vi arabisk kultur blandet med berberkultur, men også ruiner fra romertid. Sousse vendt jeg tilbake til i 2001 som et ledd i et studieturopplegg arrangert av UiO for geografilærere. Svært interessant og positivt – ikke minst som bakgrunn for det som skjedde under den arabiske våren i 2012, som igjen førte til at 4 ledende tunisiere fikk Nobels fredspris i 2015.
Albufeira – Algarvekysten I 1991 holdt vi oss til Europa igjen, til Portugal og Algarvekysten med Albufeira som base, men også med avsporing til Lisboa. Har ikke vært i Portugal siden. Da jeg var i Portugal, skuet jeg over til Spania og tenkte – en gang kan jeg reise dit. I 2002 besøkte jeg Barcelona en lang weekend i nokså grått vær.
Rilaklosteret i Bulgaria Kasinoet i Constanta I 1992 dro tre av oss med fly til Varna og guidet busstur Bulgaria rundt. Veldig interessant og spennende. Ikke fullt så spennende på feriestedet Albena, men vi fikk da med en tur til Constanta i Romania og fikk se at situasjonen i Romania så verre ut enn i Bulgaria. Har ikke vendt tilbake til området siden, men mange nordmenn reiste ofte til Bulgaria fordi det var så billig der.
Picadilly Circus, London I 1993 ble den siste gangen alle fire reiste på tur sammen – denne gangen til London på en ukes opphold – der vi blant annet så musikalen “Cats” og jeg var på konsert i Royal Albert Hall (med tidligere elev). I ettertid har jeg bare mellomlandet i London.
Praha med Vltava De to neste årene var jeg imidlertid på biltur med kona mi til Praha, Dresden og Berlin og Sør-Sverige/Skåne litt sånn på måfå. At jeg også hadde bilturer i Norge omtrent på samme tid med svigerforeldre, gjorde at det ble mye reising i sommerferiene.
Berlin 2007 I 1989 fikk jeg være med en gruppe elever som studerte tysk på skolen til Berlin. Det ble litt av en tur – ikke minst fordi det skjedde historie mens vi var Berlin: Muren var i ferd med å falle. Tilsvarende tur var jeg med på i 1991, men da var DDR borte. Seinere kom jeg til Berlin i 1994 og 1995 – siste gang med “De hvite bussene” og helt privat i 2007. Men disse turene til Berlin kunne jeg tenke meg å komme tilbake til seinere.
Mont Blanc som kledelig kulisse I 1995 og 1999 vendte jeg tilbake til Sveits og Frankrike. Jeg var med en gruppe realfagstudenter som ville besøke forskningssenteret på CERN i Genève kombinert med en tur i de franske Alper, Chamonix eller Megeve. Fine turer.
Auschwitz, Birkenau utryddelsesleir I 1995 fikk jeg min første tur til Polen da jeg fikk være med en gruppe med “De hvite busser” til Auschwitz /Oswicim, Krakow, Berlin og Sachsenhausn. Vi var så heldige å ha Osmund Faremo med som sannhetsvitne. En sterk opplevelse – særlig under besøket i leirene. Seinere har jeg besøkt Vilnius i Litauen i korsammenheng. Noen år seinere var jeg med samme koret tilbake i Polen og Wrochlaw.
York fra Ministerkatedralen I 1997 ble det studietur til York ei ukes til ved universitetet sammen med kolleger fra Møglestu. Interessant – og vi besøkte også Newcastle, Durham og Hadrians mur. Masse historie. Seinere vendte vi tilbake til Storbritannia i kollegasammenheng med seminar i Newcastle i 1999 og Edinburgh 2001.
dronning Beatrix og den daværende kronprins forlater et museum Vi har hatt skoleseminar flere ganger i Danmark opp igjennom, men ett av de siste hadde vi i Breukelen (=Brooklyn) utenfor Amsterdam. Da var vi innom både Amsterdam og Utrecht. Der møtte vi både dronningen og statsministeren! Dessuten har jeg hatt en lang weekend i Amsterdam og noen timer der for å vente på flyet hjem. Seinere var vi på kortur til Groningen med Søgne Bygdekor.
Domkirken i Helsinki Delvis i skolesammenheng besøkte jeg Finland tre ganger i 2000, 2001 og 2004. Da kom jeg meg også en tur til Estland, i alle fall Tallinn. Finland har vært et spennende land for meg – slik det ligger mellom øst og vest. Vi hadde skoleutveksling med en bye ved navn Ii – like ved Nokia-byen Oulo. Må si at Helsinki er en av mine favorittstorbyer.
Rytterstatue av Charles Archer i Rockhampton i Qld. Han kom fra Larvik Nå begynte det virkelig å ta av. I perioden 1998 – 2003 besøkte jeg Australia tre ganger. Det var først og fremst Sirens datter Marit vi besøkte, fortrinnsvis i Toowoomba og Sydney, men vi kom oss ganske mye rundt i Australia – fra Rockhampton til Adelaide. Dessuten besøkte vi og ble kjent med mennesker i Australia og fikk dermed en mer menneskelig forståelse av hvordan folk levde “down under”.
Fra det indre av New Zealand I 2003 ble det også besøk på South Island, New Zealand og Singapore. I 1998 ble det rett og slett en flytur jorda rundt. Vi hadde nemlig en stopp i California hos en familie Siren hadde bodd hos for mange år siden. Mitt første og hittil eneste besøk i USA. Men trenger jeg i grunnen det? Har sett alt for mange amerikanske filmer som det er…..
Noen saom er i tvil om hvor dette er? I samme året besøkte jeg Roma tre ganger, men det var Roma i tre forskjellige land: Roma i Italia, Roma på Gotland og Roma i QLD Australia. En morsom tilfeldighet.
3x Roma Blyde River Canyon I 2008 fikk jeg en liten drøm oppfylt – å komme til Afrika sør for Sahara. Jeg hadde jo vært to ganger i Tunisia, men det var liksom ikke det egentlige Afrika. Jeg fikk være med en gruppe – delvis kolleger fra Møglestu – til Sør-Afrika – en skikkelig velorganisert tur. Vi fikk oppleve dyreliv (safari), folkeliv, natur og historie i store doser. Interessant og spennende.
Typisk Kitengela Det ga mersmak, men ikke trodde jeg at som pensjonist skulle reise 7 ganger til Afrika – til dels et halvt år ad gangen – denne gangen til Øst-Afrika, Kenya. Møtet med denne delen av Afrika ble annerledes. Her levde jeg blant afrikanere slik de selv levde, fikk kjent på hverdagene deres, problemene deres, hva de var opptatt av, behov osv. Ble etterhvert gift med ei. Jeg fikk ikke akkurat følelsen av at myndighetene var på vanlige folks side. Ble ganske engasjert i kenyansk politikk og historie – så interessert i at jeg satte meg ned – med de kilder jeg hadde – og skrev Kenyas historie.
At jeg i 2010 også fikk en tur til Kina, er ganske utrolig. Det ble korturen som forsvant – og ble til en turisttur. Bakgrunnen var utdelingen av Nobels fredspris til en kinesisk opposisjonell samme år. Dermed ble operaen om Ketil Moe og Mark Wang avlyst, Kina ville ikke lenger ha noen offisiell kulturutveksling med Norge. Vi fikk likevel en 10 dagers spennende tur i Kina – både til Beijing og byen Chengde i Mandsjuria.
Det keiserlige sommerpalasset utenfor Beijing Dette ble en lang liste – faktisk lengre enn jeg hadde drømt om når jeg begynte å skrive ned. Jeg er svært takknemmelig for at jeg har kommet så langt. Kan ikke helt forstå min professor i geografi som sa han var stolt over aldri å ha vært sør for ekvator. Jeg har faktisk bodd på ekvator.
Og jeg håper å komme mer ut – kanskje spesielt til Afrika. For det er mange steder jeg ikke har vært ennå. Heldigvis. India. Latin-Amerika har jeg ett eller annet sted i bakhodet….
*******
Jeg startet med å fortelle om familieturene i Europa. De var på mange måter skjellsettende. De var mine og familiens “dannelsesreiser”. De var ikke bare for at mine barn skulle oppleve Europa. Det var like mye jeg som ville ut og se og lære og suge til meg. Jeg håper imidlertid at barna mine hadde noe igjen for turene. At de fikk en forståelse av hvor mangfoldig verden er, og at det er viktig å skaffe seg kunnskaper om den. Dessuten: Når vi var ute og reiste, var vi virkelig en familie.
Jeg ble forresten ganske positiv til EU når jeg var ute på reise. Jeg hadde først og fremst en følelse av at Europa var ett, trass i mange språk og forskjellige kulturer og historie. Her var nesten ikke grensekontroll. Husker på en av turene at vi til slutt ble stoppet på grensa til Danmark og måtte vise passet. Da hadde vi ikke vist pass noen andre steder i de landene vi hadde kjørt igjennom. Jeg sa: “Da må vi få stempel i passet!. “Det skal I få”, sa kontrolløren og stemplet villig vekk!
Jeg innrømmer at EUs organisasjon har et sterkt demokratisk underskudd – derfor er jeg skeptisk, men jeg klares ikke å la være å tenke at den norske motstanden mot EU er temmelig sjåvinistisk og selvgod.
I mange år sa jeg det var til undervisningen. Det kunne tilføre undervisningen nytt stoff, ny måte å se tingene på, nye bilder som skulle illustrere læreboka og det jeg ville formidle. Jeg underviste jo i geografi – dette forsmådde faget som i løpet av min tid ble redusert fra tre til to uketimer og dyttet nedover i skolesystemet. Det var ikke så viktig at ungdommene lærte noe om verden omkring dem, mente skolebyråkratene. Jeg synes forresten at det ungdommen lærer i dag i geografifaget er ikke noe særlig. Faktisk mener jeg det hadde vært bedre om de hadde lært litt mer konkret om verden omkring dem. Nå er faget temmelig teoretisk, nesten abstrakt. Det kunne kanskje skaffet de unge mer forståelse for hva som er de konkrete utfordringene folk flest rundt i verden har i sitt daglige liv.
Vi tenker mye på politisk frihet, demokrati og rettssikkerhet. Mange steder i Verden kommer dette i andre rekke: De basale behov er ikke dekket: Mat, klær og beskyttelse – å overleve fra dag til dag er det som er viktigst for millioner av mennesker. Hvem tenker på det blant unge i dag som har fått alt i hendene gjennom oppveksten.
Derfor synes jeg det er virkelig bra at ynge mennesker har sin “dannelsesreise” – helst til deler av verden hvor folk kanskje har et annet syn på livet – og hvor tilværelsen ikke “går på skinner” slik det gjør i vår del av Verden..
– og ikke til rene luksusferiesteder hvor de bare kan nyte livet – det fører i det lange løp ikke noe godt med seg. Det er det mange nok – særlig av min generasjon – som likevel gjør det i dag: De går i hi i Spania. De gjør det fordi de føler de fortjener det etter et langt liv i arbeid.
Dette er åkre like utenfor Verdun. Det ånder fred over landskapet. Det er nesten umulig å forestille seg at her foregikk ett av de blodigste slag under 1.Verdenskrig.
I 1988 bestemte vi oss for at turen skulle gå til Frankrike, derfor valgte vi å reise gjennom Nederland og Belgia til en forandring. Det var to land vi ikke hadde besøkt tidligere. På veien sørover hadde vi en tur innom Bremen før vi krysset over grensen i nærheten av Groningen – en by jeg har besøkt seinere. Vi passerte det store diket, Afsluitdijk, før vi kom til den lille byen Schagen. Her ville vi finne et sted å overnatte.
Schagen
Marked Schagen I det vi kjører inn i byen, treffer vi en mann som holder på å ordne foran huset. Vi spør han om det er noen overnattingsmuligheter i byen. Han svarer at det er det, det er et hotell i sentrum, men så trekker han litt på det: Det skulle være fest i byen og markedsdag dagen etter, så det ville nok være svært urolig i sentrum denne natta. Men dere kan få overnatte hos oss! Vi har ekstra rom etter at barna flyttet ut, det ville være hyggelig. Det var utrolig hyggelig og sjenerøst av han og hans kone. Dagen etter opplevde vi opptog og marked i Schagen by før vi tok farvel. Etter hans råd anbefalte han oss å besøke Leyden på veien sørover. Som sagt, så gjort! Leyden var en flott gammel by.
Leyden
Ferga fra Vlissingen til Breskens brakte oss over Rhinen til Belgia. Stadig ingen grensekontroll. Besøket i Belgia brakte oss til middelalderbyen Brügge og til kystveien Oostende – de Panne og videre inn i Nord-Frankrike. Vi kjørte parallell med Europas lengste trikkelinje som også følger kysten.
de Panne i Belgia med kysttrikken Vi besøkte hansabyen Brügge noen timer en kveld. Vi parkerte et godt stykke utenfor sentrum fordi vi trodde det var fullt og trangt inne i sentrum. Plutselig stoppet en bil bak oss og spurte om vi var norske. Ja, det var vi jo. Han hadde vært sjømann på norsk skip og ville vise oss veien inn til sentrum av byen. Han foran og vi bak. Til slutt kom vi til den store sentrale plassen. Der pekte han bort mot parkeringsplassen. Vi vinket takk tilbake. Saken var den at plassen var full, så vi måtte likevel finne en parkeringsplass utenfor sentrum, men det gikk det og! Denne byen var jo en Hansaby i mange hundre år og var et møtested mellom sør og nord. Varer fra sør ble formidlet nordover og vise versa. Byen lå nærmere havet før, nå var den blitt en innlandsby og levde av forgagne tider.
Flott utsikt fra rådhuset i Brügge I Frankrike kjørte vi langs kysten av Normandie. Her er det mye historie, ikke minst fra 2.Verdenskrig og D-dagen i 1944. Men vi kjørte ikke ned for å se krigsminnene. Vi besøkte derimot Le Mont-St. Michel i Jerseybukta. Her er jo forskjellen mellom flo og fjære enorm, ca. 14 meter. Det er dessuten mye kvikksand i området som gjorde det farlig å bevege seg i vaddehavet. Flobølgen kommer inn med stor kraft to ganger i døgnet og kunne være farlig hvis en ikke er obs. Vi parkerte på parkeringsplassen og gikk en kort tur bort til øya. I dag er ikke det mulig fordi parkeringsplassen er stengt. Også den ble oversvømt av tidevannet. Selve øya er en øy preget av den katolske kirkes mange virksomheter med kloster, kirke, skole osv. Imponerende byggverk som er reist selv med vanskelige transportforhold.
Mont St.Michel Vårt hovedmål var Port du Crouesty, en turistlandsby ute ved kysten i Bretagne. Den gang i sin spede begynnelse, i dag et stort hotell og spa-område. Det var et flott område, ganske nær landsbyen Arzon slik at en kunne føle nærheten til det lokale når en var ute og flanerte. Her var både swimmingpool og adgang til å bade i kjølig Atlanterhavsvann. En gang vi gikk forbi den lokale delen av stranda, ble jeg overveldet av alle de toppløse franske damene som steikte seg på stranda. Om det er slik i dag vites ikke.
Arzon Port du Crouesty, ferielandsby stranda – uten lokalbefolkning Husker vi hadde en sjødyraften på en restaurant nær havna med blåskjell, østers og sjøsnegler, det siste spist med knappenåler. Vi var også inne i byen Vannes, som ligger inne i ei bukt, og så på den gamle og den nye byen. Dette er et viktig område for fransk sjømat.
Vannes sentrum, by med middelalderpreg
og med vakker borgpark En annen gang dro vi til Carnac og så på steinene. Det er kjempestore steiner i hundrevis som på en eller annen måte er blitt stilt opp på rekke og rad tilbake i steinalder (selvfølgelig). Det fins flere slike områder i nærheten. Vi vet ikke hvordan det har skjedd eller hvorfor. Man tror det har med religion å gjøre ? på samme vis som Stonehenge i England. Man har funnet tilsvarende steinsamlinger så langt nord som til Sverige (og litt i Norge). Dette er jo et tidligere keltisk område. Mange av stedsnavnene i området har keltisk bakgrunn. Det er noen tusen som kan snakke bretonsk i dette området fortsatt, men dette språket er på vei til å dø ut. Det skylles ikke minst en bevisst fransk politikk som ikke aksepterer minoritetsspråk. Kelterne som i sin tid bebodde store deler av sentral-Europa, ble etter hvert fortrengt til de britiske øyene.
Carnac Her er i alle fall Obelix Vi hadde ventet å se noe mer til noen keltiske tegneseriehelter som hadde sin landsby i dette området. Asterix og Obelix burde være velkjent for mange. Ryktene vil at det var den steinglade Obelix som bar disse steinen på plass. Vi så en eneste hentydning til det like ved Carnac.
Vi valgte å kjøre den vakre Loiredalen med sine mange slott nordover. Det stemte bra, slottene lå på rad og rekke langs elva bygget av rike, franske adelsmenn, noen til og med av kongen av Frankrike: Chambord, det største slottet av dem alle. Dette er Frankrikes mest fruktbare område og det viktigste vinområdet. Ikke rart at adelen bygget slott på slott. Det skal finnes over 300 slott i Loiredalen. Vi var innom tre av dem, kanskje de tre fineste: Amboise, Chenonceau og Chambord. Hele området er med på UNESCOs liste over verdensarven.
Chenonceau Chambord, bygget av kong Charles V. Byen Chinon som vi passerte Litt stusselig å komme lengre nordover. Vi kjørte utenom Paris og trafikkaoset der. Fra Orleans dro vi nordover til St. Dizier der vi overnattet på et hotell hvor det tydelig sto: “English speaking”. Det hørtes betryggende ut. Vi fant ingen åpne restauranter unntatt en kinesisk en hvor vi spiste et bedre måltid. Morgenen etter oppdaget vi at vi hadde glemt en paraply i restauranten. Vi spurte resepsjonisten (han som snakket engelsk) om han kunne ringe restauranten og høre om paraplyen var der. Det gjorde han fra bakrommet. Derfra kom han flirende tilbake: “Ja, jeg snakker engelsk, men kinesisk snakker jeg ikke. Dra til restauranten dere, bank på døra og gå inn og finn paraplyen”. Det var nettopp det vi gjorde. Etter et “patron ne pas la” fra den gamle kineseren som åpnet døra, gikk jeg inn i lokalet der vi hadde sittet, så at paraplyen fortsatt hang på stolen, tok den, hilste kort på den gamle kineseren som forsto og smilte.
St. Dizier med skilt for hotellet Vi kjørte videre på den berømte La voie Sacrée – den hellige veien – mot Verdun, hvor jorda mange steder er full av beinrester fra de millionene som falt under slagene om Verdun. Første verdenskrig var kanskje verre for den enkelte soldat enn den 2. Det er nesten absurd å tenke på at i området rundt denne lille byen, ble det drept over 2 millioner mennesker. Var det ikke for høy pris? Noen historikere har stilt spørsmålene. En historiker kalte 1. Verdenskrig for “de udugelige generalers krig”. Kanskje var det noe i det. Vi var innom et par minnesmerker og en krigskirkegård før vi kjørte videre inn i ett av de fattigste områdene i Frankrike, gruvedistriktene i nord.
Verdun, krigsminnesmerkeVi var innom den minste av statene i Be-Ne-Lux, Luxembourg. Ikke så mye å skrive om bortsett fra at vi fikk parkeringsplass! Det var litt overraskende at folk ikke snakket fransk, men en lokal dialekt som kaltes luxemburgsk. Både tysk og fransk er offisielle språk. Folk i Luxembourg må derfor være temmelig språkmektige.
Et glimt av LuxembourgLike utenfor grens til Luxembourg ligger byen Trier. Jeg ville besøke byen og se "Porta Nigra" - den sorte porten fra romertid. Men jeg kom aldri skikkelig inn i Trier - på grunn av enveiskjøring - så Porta Nigra ble aldri besøkt av oss. Derimot fikk vi en fin tur nedover den vakre Mozeldalen, besøkte Bernkastel-Kües og Kochem med sine bindingsverkhus og slott.
Mozeldalen - vin, vin og atter vinCochem Mozeldalen
Turen videre nordover gikk via en Fantasipark ved Brühl utenfor Köln og nordover på autobahn mot Bremen og Husum og Danmark og hjem.
Alle var enig om at det hadde vært noen fantastiske turer!
Schwarzwald De neste årene gikk familieturene til mer ordinære reisemål – Italia og Adriaterhavskysten og Frankrike med Normandie og Bretagne. Vi var stadig vekk innom forskjellige steder av landene vi reiste gjennom. Disse reisene gikk veldig bra, ingen store problemer underveis, med ett unntak. I Worms måtte vi skifte et hjullager på bilen på et verksted siden det laget masse støy.
Turen til Italia i 1986 gikk gjennom sentrale deler av Tyskland, Sveits og Nord-Italia. Målet for turen var feriestedet Isola Verde ved Adriaterhavet. Turen til Frankrike i 1988 lot vi gå gjennom Nord-Tyskland, Be-Ne-Luxlandene og nordre del av Frankrike. Målet for turen var feriestedet Port du Crouesty i Bretagne.
Schiltach, Schwarzwald Turen sørover i 1986 gikk gjennom naturskjønne skogsområder i Sør-Tyskland, Schwarzwald, gjennom vakre naturområder og små landsbyer før vi ukomplisert krysset grensen til Sveits der vi betalte motorveiskatt – uten å kjøre på en eneste motorvei. Selv om vi først noe overraskende kjørte gjennom Zürich, havnet vi raskt i lilleputtstaten Liechtenstein før vi kjørte Julierpasset via St. Moritz og over Berninapasset til vi kom til Italia. Nå holdt vi retning mot Verona på en motorvei før vi svingte av for å komme til Isola Verde like utenfor byen Gioggia.
Julierpasset Det var spennende, men ikke særlig vanskelig å kjøre over fjellpassene i Sveits. My vakker og frodig natur. Flotte fjell. Over Berninapasset merket vi at vi nærmet oss Italia. Forbikjøringene var hyppige, til dels dristige og unødvendige. Da køen var blitt sammenhengende, sluttet forbikjøringene.
Thusis i Sveits Det var faktisk litt ekstra spennende da vi kom inn i Italia da vi kjørte på en fjellvei uten noen form for betongkant eller rekkverk mot dype stup. I tillegg fikk vi et tordenvær som gjallet mellom fjellene. Da vi kom opp, kom vi til en liten turistifisert alpelandsby med flere hoteller. Det passet oss meget bra. Vi inntok også vårt første måltid med italiensk mat: Pizza!
Aprica Vi valgte videre å kjøre gjennom naturskjønne omgivelser forbi alpesjøene Lago di Iseo og Lago di Garda før vi ved Verona kjørte inn på motorveien…
Isola Verde Isola Verde Adriaterhavet Isola Verde var et turiststed ved Adriaterhavet med både tilgang til havet og svømmebasseng. Vi valgte som regel svømmebassenget. Havet virket til grumsete, og det var til dels høye bølger. Vi hadde en uke med rent slaraffenliv, bortsett fra noen turer til byen Gioggia. Byen hadde tilnavnet “lille Venezia” siden den lå på ei øy og hadde kanaler. Sjarmerende liten by.
Gioggia Gioggia En dag tok vi en tur til det egentlige Venezia. Da var det en fordel å ha tilhold nær Gioggia, vi tok båt – det eneste fornuftige transportmidlet til å reise til Venezia. Vi var innom noen små øyer underveis før vi gled inn på havna i Venezia og landet rett ved Markusplassen – midt i sentrum av byen. Bedre og mer sentralt kunne det ikke bli.
St. Marcokirken liten kanal Rialtobroen over Canal Grande Sukkenes bru At Venezia er en fantastisk by å vandre rundt i med sine kanaler, bruer og gamle bygninger og sitt miljø vet de fleste ut i fra tusener av bilder, filmer og reisebrosjyrer. Håper mine bilder også kan fortelle noe om dette. At komponister som Monteverdi og Vivaldi har hatt tilhold i denne byen var hyggelig å ha i bakhodet. Så en bygning som Vivaldi hadde hatt tilknytning til. Han var lærer på en pikeskole for foreldreløse jenter som da ble lært opp til å bli profesjonelle musikere som Vivaldi skrev musikk til. Ellers passet Markuskatedralen godt inn i mitt fantasibilde av hvor Monteverdis “Vesper” kunne framføres.
San Antoniokirken i Padova Katedralen i Padova var også en opplevelse. Også den var preget av den bysantiske kulturtradisjon som handelsfolkene brakte med seg tilbake til hjembyen. Kjøpmennene i Venezia og Genova konkurrerte jo om handelen med østen i middelalderen og brakte kunnskap om østlig kirkebygging til hjembyen. .
Vi nærmer oss Alpene og Bolzano. På hjemturen valgte vi å kjøre gjennom Sør-Tirol og Berninadalen. Vi fikk en stopp i den lille byen Klausen – som også hadde et italiensk navn: Chiusa. Da vi kom dit fikk jeg en merkelig følelse av her hadde jeg vært før. Da jeg kom hjem, fikk jeg det bekreftet; jeg hadde tatt et bilde fra toget i 1967 nettopp av Klausen. Den gang var situasjonen i Sør-Tirol ganske spent. Det var bevæpnede soldater på toget. Det var sterke krefter som ville ha det tysktalende Sør-Tirol tilbake til Østerrike. Vi merket lite av det når vi kom her i 1966 bortsett fra at vi klarte oss godt med skoletysken. Alle stedene i området hadde to navn – ett på tysk og ett på italiensk. Det var et hyggelig hotell vi bodde på. Aldri fått så store posjoner til middag noen ganger – verken før eller seinere; måtte stå over desserten!!
Klausen Søndagspyntet, Klausen Vi var innom Stubaital for å se på vakker natur og trikken som går inn dalen fra Innsbruck. Innsbruck så vi bare på avstand. Derimot kom vi litt lengre nord nærmere inn på kong Ludvig 2. av Bayerns eventyrslott: Neuschwanstein. Det ligger helt sør i Bayern ved foten av Alpene. Mange har sikkert sett bilder av det i turistbøker. Det er nok det mest imponerende av alle kong Ludvigs slott. Walt Disney brukte det som forbilde for sine fantasislott i Disneyland og Disneyworld osv. Dette er et reint lystslott og en hyllest til komponisten Richard Wagner. Alle rom i slottet har dekorasjoner, bilder, malerier hentet fra Wagners operaer. Wagner skal visstnok ha besøkt slottet, og blitt litt flau over hva han så. Litt for mye av det gode?
Stubaital – her kunne du ta trikken til byen Neuschwanstein
Sommeren 1985 trengte vi oss inn i nytt og ukjent land – det tyske motorveisystemet: Ikke akkurat den lystigste reisen; fort gikk det, men ikke like mye en fikk sett. Når en kommer til Hamburg, blir alt plutselig veldig stort med veier hit og dit, vanskelig å følge med. Vi klarte etter hvert å kople oss fra autobahn og over på noe langt vakrere: “Romantische Strasse” – forbi de vakre middelalderbyene Rothenburg, Dinkelsbühl osv. Å vandre rundt i disse byene var nesten som å bli satt 500 år tilbake i tida, når en ser bort fra de parkerte bilene og at søppel og kloakk ikke fløt fritt rundt i gatene. Av en eller annen grunn ble disse byene heldigvis reddet fra 2.Verdenskrigs herjinger. Under 30.års krigene ble byene bl.a. truet av hæren til kong Gustav 2. Adolf fra Sverige, men det fortelles at borgermesteren i Rothenburg gjennom et veddemål reddet byen fordi han var en god øldrikker.
Hameln Vi lurte oss utenom München på en eller annen måte før vi satte kursen mot Salzburg. Underveis hadde vi en liten stopp i skøytebyen Inzell (her ble alle skøyterekordene satt, men i dag er vel byen glemt?).
Glimt av Inzell Mozart/Haydn-byen Salzburg er byen jeg har vært i – til og med kjørt igjennom uten å ha opplevd å ha vært der. Hadde en følelse av at vi bare kjørte rundt og rundt. Plutselig oppdaget jeg at jeg var i ferd med å kjøre ut av byen i retning Wolfgangsee. Det ble dessverre ingen Mozartvandring på oss. Mindre kjent er kanskje at Michael Haydn (Josephs lillebror) overtok jobben til Mozart og bodde her i mange år. Han var ingen dårlig komponist.
Da var det på tide å stoppe og finne seg et gasthaus. Det gjorde vi også, heldigvis. Selvfølgelig var vi innom St. Wolfgang med en ikke ukjent restaurant: “Im Weissen Rössl”. Litt annen musikktradisjon det – i “Sommer i Tirol”. Gustav Mahler hadde også sommerhus ved Wolfgangsjøen, så her er det mye musikk i lufta. Vet ikke om det er derfor et fjellpass i nærheten ble kalt “Gesäuse” – suset?
Gesäuse I Admont gikk vi i kloster og besøkte et vakkert klosterbibliotek. Det Østerrike vi kjørte gjennom var ganske fascinerende og vakkert, det var deler av Alpene, men et helt fjell var i ferd med å forsvinne – det var en jernmalmgruve: Eisenerz. Til slutt kom vi til Graz – som vi bare skulle kjøre gjennom. Selvfølgelig havnet jeg i en trikkegate og måtte hastig rygge ut igjen mens trikken klemtet iltert….
Klosterbiblioteket Admont Vi overnattet i den lille grensebyen Gleissdorf på grensa til Ungarn. Ungarn var vårt feriemål. Spennende å legge ferien til et land bak jernteppet. Vi hadde kjøpt ferieopphold i landet gjennom Fred Olsen. Jeg hadde hørt at Ungarn ikke var det strengeste landet bak jernteppet. Noen timer seinere kom en annen norsk bil og parkerte ved siden av oss. Det viste seg å være en norskungarer som kunne fortelle oss alt om det å reise i Ungarn, i alle fall nesten alt. Han hadde mye positivt å fortelle. Selv hadde han flyktet som ung mann i 1956, men nå reiste han hvert år for å besøke familien. Men det gjorde at nervene roet seg ganske mye. Vi hadde jo kjøpt og betalt opphold ved Balatonsjøen i en uke, så alt burde være i orden.
Grensepasseringen gikk usedvanlig smertefritt. Grensekommisæren var hyggelig, vi måtte veksle til ungarske forinter, alt i alt varte det en halv time før vi kunne kjøre videre. Jeg la merke til at mange ungarske biler hadde fullt lass med vestlige varer i og over og bak på bilen, men det så ut til å gå greit.
Har aldri følt meg så overlegen på veien der jeg i min Nissan Sunny raste forbi de ungarske kjøretøyene i 80 km/t. Kom etter hvert fram til Balaton og Tihany Rev der ferieanlegget lå. Det viste seg at det var lurt å komme fram tidlig. Ellers hadde vi kanskje ikke fått noe i det hele tatt.
bungalowen Her var det nemlig komplikasjoner. Vi fikk en bungalow som var større og finere enn den vi hadde bestilt. Heldige oss! De andre bungalowene var ferdige, men parkanlegget var ikke ferdig. Derfor sa myndighetene nei til bruk av disse bungalowene. Det førte til at folk som hadde bestilt og betalt ferieopphold ble avvist når de store bungalowene var utleid.
Vi var imponert over standarden. Alt var nordisk, bygningen var dansk, innredningen var finsk. Området var tidligere en kommunistisk pampeplass. De bodde på et hotell i nærheten. Det var forresten overtatt av østerrikere. Men man tjente ikke stort på kommunistpamper; derfor bygde man opp et turistkonsept rettet mot vesten. Her var et dansk firma sterkt inn i bildet. Her jobbet danske arbeidere. Jeg spurte en danske om det jobbet noen norske der. “Ja”, svarte han. “Vi kaller han fa’n i helvete”! Den forsto vi!!
Det var mange ungarske arbeidere der også, men få redskaper. Mange sto og hang dagen lang. Hotellpersonalet spurte om de kunne vaske bilene. Det fikk de. Seinere ble vi forklart at i Ungarn og andre kommunistland var det forbudt ikke å arbeide, samme hva slags arbeid. Noen syntes det var veldig rart og dårlig utnyttelse av arbeidsstokken, men andre syntes det var en god ordning – alle hadde arbeid.
Balatonsjøen er en vakker sjø, men svært grunn. Vannet skal være helsebringende, men ikke spesielt fristende å bade i. Det var ungene som benyttet vannet mest.
Vinmarkene Tihany er en halvøy som stikker ut i Balatonsjøen. Her ble det dyrket mye vindruer. Ungarn har en stor vinproduksjon. Det var en vakker kirke der og vi overvar en konsert. Det var stor tilstrømming til gudstjenesten på søndag.
Tihanykirken
En kveld tok vi ferga over til den andre siden av vannet sammen med en annen norsk familie. Nå skulle vi spise ungarsk! Vi ble servert et tradisjonelt ungarsk måltid som startet med suppe. Det er suppa jeg husker. Den ble laget ved boret av to mann. Den var kruttsterk av krydder. Det var ikke så mye som kom ned. Vi ble underholdt av et lite sigøynerorkester (skal vi kalle det romorkester i dag?). Det var hakket før at fiolinisten stakk “buen i bøffen” som en dansk guide uttrykte det. Da de hadde fått sine penger, forsvant de fort til et annet bord.
Strandliv, Balaton Offisielt spiste vi frokost på den statlige restauranten på området. Vi oppdaget at det fantes private restauranter ikke langt unna. En restaurant vi frekventerte flere ganger ga vi tilnavnet “myggstikk”. Maten her kosten nesten det halve av den statlige restauranten og servicen var bedre – selv om vi hadde den samme kelneren. Han gjenkjente oss og sa: “Schwarz Arbeiten” 🙂
Veszpren Hadde også en tur på egen hånd til byen Veszpren, der jeg vandret rundt. Byen hadde en vakker gamleby. Hadde ingen følelse av at noen passet på deg, og jeg ble ikke stoppet av politi eller andre på min lille runde. Det ble forresten en venn av meg da han kjørte i Ungarn noen uker seinere. Han fikk fartsbot på 100 forinter = NOK 17.-. Den sved tenker jeg!!
Vi hadde forresten et lite raid til en naboby hele familien også, til Balatonfüred. Alt i Ungarn var billig – så hvorfor ikke barneklær. Vi kom til et marked der det private initiativ florerte. Klærne var billige, men kona lurte på kvaliteten. Hun hørte at en av ekspeditørene snakket tysk, så hun spurte meg halvhøyt, “hva heter å krympe på tysk”? Den andre ekspeditøren snur seg mot henne og sier forbauset: “Krympe, er du norsk”? Det måtte vi innrømme at vi var. Hun var gift med en ungarer og hadde bodd i Ungarn flere år. Det var greit å få forklart dette med kvalitet på norsk: Det ble handel.
Jeg lurte meg opp på jernbanestasjonen i nærheten. Jeg ville se et skikkelig ungarsk tog. Forbauselsen var stor da toget som kom, ble trukket av et diesellok som var tydelig i slekt med NSBs Di3! Joda, Ungarn hadde hatt besøk av et slikt lok i begynnelsen av 50-tallet og hadde skaffet seg et visst antall. De hadde amerikansk dieselmotor, og det ville ikke russerne finne seg i. Etterpå anskaffet Ungarn bare russiske diesellok.
Budapest med keiserslottet Vi kom også til Budapest på guidet tur med dansk guide fra København som snakket litt uforståelig. Litt fikk vi da med oss. Vi ble tatt med til de sentrale plassene i byen og utsiktsplassene så vi virkelig kunne nyte den vakre byen. Her hadde keiseren sitt palass på en høyde over byen. Her hadde russerne bygd sine monumenter over den heroiske erobringen av byen på slutten av 2.Verdenskrig. Byen slapp utrolig billig fra krigens ødeleggelser.
Budapest med parlamentet Fortsatt kunne en imidlertid se kulehull fra opprøret i 1956 da Sovjet valset over Ungarn for å knuse Nagys opprør. Halve det ungarske landslaget i fotball med Puskas i spissen flyktet sammen med tusenvis av andre. Ungarn kom aldri tilbake på toppen i europeisk fotball. Janos Kadar ble innsatt som Moskvas mann i Ungarn. Han var ikke så ille som mange trodde. Han var en pragmatiker og førte en økonomisk politikk som åpnet opp for småkapitalisme. Ja, vi syntes Budapest var en fin by. Masse trikker hadde de også. Men vi brukte over en time på å vente på maten i en av byens statlige restauranter – av de tre timene vi hadde til rådighet.
Trikk i full fart Vi hadde et flott opphold ved Balatonsjøen den uka det varte. Kjent med folk ble vi ikke. Språket kan være en forklaring. Ungarsk er et språk som er enestående i europeisk sammenheng. Det er mer i slekt med finsk og samisk enn noe annet språk. I dag er det over en million som snakker ungarsk utenfor Ungarn. Grensene ble dratt nokså snevert på 1920-tallet. I dag har jeg en venn fra Romania som har ungarsk som sitt morsmål. Noen ungarere snakket imidlertid tysk. Min venn snakker nordfjordsk!
Sopron sentrum Vi hadde bestemt å dra nordover retning Wien. Men først dro vi innom Sopron. Det er en by som ligger som en enklave inn i Østerrike. Det skyldes en folkeavstemning på 1920-tallet. Interessant by. Vi fant ved en tilfeldighet huset der Franz Liszt ble født. Dette området er full av musikk. Joseph Haydn virket i dette området, dels i det nåværende Ungarn, slottet Eszterháza, og vinterkvarteret i slottet Esterhazy, Eisenstadt i Østerrike. Skulle gjerne vært der. Joseph er en av mine klassiske favoritter.
Jeg var litt redd for kontrollen ved grensa. Hvor strenge ville de være? Dette var en mye større grensestasjon enn der vi kjørte inn i Ungarn. Køene fra Østerrike var lange. To sivilister kom til bilen, spurte etter pass, ba meg åpne bagasjerommet. Det ble gjort. Han spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Ingen røykere i min familie, sa jeg. Den andre sa: “Dere har lang vei hjem. Ha en god reise!” Jeg ble litt overrasket, men tollfolka forsvant og jeg ble viftet videre. Kona var i vekslekontoret, så jeg måtte parkere og vente. Mannen i vakttårnet ropte til meg at jeg ikke kunne parkere ved tårnet. Vi var tross alt i et kommunistisk land.
Akkurat da vi reiste gjennom dette området, var det vinkrise i Europa. Det var oppdaget at noen brukte salpetersyre og annet juks for å gjøre vinen attraktiv. Det hadde skjedd først og fremst i Italia, men også i Østerrike i nettopp det området vi reiste gjennom. Alle media var opptatt av vinjukset.
Like før vi kom til Wien var det mange skilt som pekte i retning av “Pressburg”. Hadde aldri hørt om denne byen før. Det var ikke før seinere jeg fikk forklart at Pressburg var det tyske navnet på Bratislava.
Staatsoper i Wien Vi hadde ett døgn i Wien – denne store hovedstaden i lille Østerrike. En by full av fordums historie og prakt. I sin tid huset den mange av de ledende kulturpersonligheter i Europa, fra Freud, Mahler og Kafka til Adolf Hitler. Fortsatt er byen en musikkens hovedstad i Europa. Mange komponister har sine gravsteder og statuer her. Vi merket det ikke på annen måte enn at det var usedvanlig høy standard på gatemusikkantene i denne byen.
Vi skulle ta trikken fra hotellet til byen. Men det var ikke mulig å betale til noen på trikken, bare en automat. Våre medpassasjeren stilte opp, så vi fikk kjøpt kort privat av en av dem. Hyggelig. Slik har det nå blitt over hele Europa.
Schönbrunn fikk vi tatt en skikkelig titt på. Dette sommerslottet som i dag ligger rett utenfor sentrum av byen, var virkelig verd et besøk.
Schönbrunn Turen hjemover gikk langs Donau til Passau i Tyskland. Det første stedet vi overnattet var Willemsdorf med sin berømte fruktbarhetsstatue fra folkevandringstida. Sjelden vonde senger der.
Venus fra Willensdorf er egentlig knøttliten Min sønn er skeptisk Dagen etter besøkte vi Melk med sitt berømte kloster, nevnt blant annet i Umberto Ecos roman “Rosens navn”. Vi fikk omvisning i klosteret og ble imponert over alt gullet som var brukt i kapellet i kirken. Tydelig at den katolske kirken hadde store rikdommer i sin tid.
Klosteret i Melk På veien videre passerte vi Linz, som vi fikk et lite glimt inn i. Her bodde komponisten Bruckner en periode. Ikke langt unna vokste også den unge Adolf opp.
Videre gikk hjemturen gjennom Bayern på grensa til Tsjekkoslovakia – vi var innom Wagnerbyen Bayreuth – men fikk etter hvert problemer med å finne et sted å overnatte. Til slutt så vi pil til et gasthaus som lå noen kilometer fra hovedveien. Vi ble nokså lang i maska da det sto “ruhetag” på døra. Vi klødde oss litt i hodet, inntil det dukket opp en person som sa at vi gjerne kunne overnatte, men de serverte ingen mat. Det sa vi takk til. Etter en stund ble vi invitert inn på kjøkkenet. Vi kunne få noen brødskiver. For noen brødskiver!!! De var enorme, vi kunne leve lenge på disse. Mens vi spiste underholdt gamlemor oss med å snakke til oss på sin bayeriske dialekt – så det var ikke så mye vi fikk med oss. Hyggelig og godt var det!
Vi prøvde å få et lite glimt av Harz, men nå var det tåke. Skog er lik enten den vokser i øst som i vest. Vi overnattet i Duderstadt. Byen lå klint inntil grensen til DDR. Byen var uhyre sjarmerende med mange bindingsverkshus. Vi vandret lenge omkring.
Duderstadt Dagen etter startet vi med å kjøre til grensa til DDR, den lå bare få kilometer unna. Vi så piggtrådgjerdene, bommene, vakttårnene. Vi visste om sjæferhundene og minene. Inntrykket var skremmende. Det kom en buss fra øst til vest. Lurte på hvem som reiste med den?
Videre nordover er det ikke så mye å fortelle: Vi var selvfølgelig innom Hansaland – en stor park for barn og voksne. Det var årets park.
Spennende å ha besøkt et land bak “jernteppet”. Besøket i Ungarn kan ikke sammenlignes med togturen gjennom DDR i 1975. Her så vi lite propaganda for regimet og få militære eller politi, i Vespren så jeg en statue av Lenin og i Budapest var det noen minnesmerker fra 2.Verdenskrig. Budapest var en by som kom lett fra krigen. Ungarn var bare sånn halvveis med på nazistenes side. Etter krigen hadde landet et meget strengt kommunistisk regime til opprøret i 1956. Janos Kadar ble Moskvas mann i Budapest, men etter hvert lettet han på restriksjonene, åpnet for turismen og det private næringsliv. Det gikk jo så langt at Ungarn fjernet i 1989 piggtrådgjerdet mot vest noe som gjorde det mulig at østturister lett kunne komme til vesten. I Tyskland feiret DDR sitt 40 års jubileum samme år og Honneger sa at Muren ville stå i nye 100 år! Gorbasjov sa at Moskva ikke ville blande seg inn i det som skjedde i Øst-Europa. Dermed ble presset mot Muren i Berlin så stor at den sprakk i novemberdagene 1989 og det ene kommunistregime etter det andre gikk i oppløsning. Kadar trakk seg frivillig året før, mens i andre stater gikk det mer dramatisk for seg.
I dag har Ungarn valgt en høyrenasjonalistisk linje. Det har de lange tradisjoner for trass i 40 år med kommunisme. Det var også en kurs landet valgte da de valgte admiral Horty til riksforstander i mellomkrigstida. Han må karakteriseres som en slags fascist på linje med Franco og Salazar. Ungarn er i dag medlem av EU, men den ungarske regjeringen valgte å stenge grensene for å stoppe flyktningestrømmen fra Midtøsten som truet med å velte over Europa. Det skapte store problemer for andre europeiske land i nærheten.
I 1989 rev Ungarn gjerdene omkring seg for å slippe inn vesten, i 2015 bygde Ungarn gjerder for å stenge ute østen.
I 1978 flyttet vi til Sørlandet, noe nærmere kontinentet, mens vi fortsatt var en småbarnsfamilie. Turene på 80-tallet bar preg av det. På nesten hver tur la vi turen innom en eller annen fornøyelsespark. Vi prøvde hele tiden å spre reisemålene. I 1982 gikk ferden til Danmark, året etter til Nord Norge/Sverige, videre til England, Ungarn, Frankrike og Italia – alle med bil gjennom Europa og ungene i baksetet. Det var aldri noe problem. Sjelden kom vi tilbake til samme sted.
Unntaket måtte være i Kvibæk i Danmark som vi var innom flere ganger på vei sydover – eller nordover. At de inviterte oss inn på kjøkkenet for kaffe var en medvirkende årsak til det. Vi satte pris på vertens gjestfrihet.
Kvibæk hotell Første gang vi prøvde oss var til Danmark i 1982. Agger Tange var feriemålet og Legoland var parken vi besøkte. Da var min sønn 5 år. Det var akkurat passe for en første tur ut i Europa. Den gang hadde vi en bil som ikke var helt pålitelig, en FIAT 128. Den ble solgt som russebil samme året, men vi fikk ingen problemer på turen vår.
***
Andre tur, 1983, gikk til Nordland og Bodø for å besøke gamle trakter og venner. På veien hjem, fikk vi rådet om å legge veien om Sverige – der var det muligheter for billige overnattinger. Kjedeligste del av etappen var gjennom de store skogene mellom Graddis og Arvidsjaur. Så ikke skogen for bare trær, men vi holdt oss i alle fall på veien. Skellefteå ute ved kysten ble stedet for overnatting.
Seinere gikk det på E4 langs kysten og vi var innom mange svenske byer som Umeå, Sundsvall, Søderhamn, Gävle, før vi svingte innover i landet mot Falun. Skulle besøke stedet til billedkunstneren Carl Larsson på Sundborn utenfor Falun. Her var det like idyllisk som på Carl Larssons tegneblokk. Neste stopp ble Mora og så rotet vi litt rundt i Värmland – like i nærheten der Selma Lagerløf kommer fra, og plutselig var vi tilbake i Norge – uten å ha sett noen grense.
Sundborn Håkon i Sverige et sted
Tårnet i Mora
***
Året 1984 var målet Alton Towers, en stor underholdningspark like utenfor Derby i England. Vi hadde med bilen på en venstrevridd tur i England der overnatting ble ordnet dag for dag. Andre dagen startet med høyrekjøring inntil en motgående bil minte meg på hvor jeg var. Seinere holdt jeg meg på plass. Verst var det ved forbikjøringer. Da måtte du stole på sidemannen din.
Parken Alton Towers
En lite hyggelig opplevelse var hotellpersonalet i Derby som oppførte seg nokså hovent, mens vi hadde svært gode opplevelser i Bath og Worthing. Alton Towers var en stor park med mange forskjellige tilbud, fra modelljernbane til de vanlige berg og dalbaner, blomsterpark og et stort slott. Tror ungene hadde det gøy. Bath med badeanstalt fra romersk tid I Bath var vi tilstede ved en folkefest som på mange måter var imponerende disiplinert – og uten synlig spor etter festen dagen derpå.
Longleat castle Utenfor Bath besøkte vi Longleat castle, et adelig slott omgitt av en stor dyrehage med løver, ulver, elefanter og apekatter og andre eksotiske dyr. Selve slottet var imponerende. Alt var ferdig dekket – dekket over av et plastlokk – slik at de kongelige kunne komme til lunsj dagen etter.
Worthing mot kanalen Worthing I Worthing gikk brannalarmen rett før frokost. Det var heldigvis en prøve. Årsak: Det hadde vært brann i hotellet på den andre siden av gaten. Derfor var det viktig å sjekke at eget brannvarslingsanlegg var i orden.
Ungene fikk prøve å bade i Den engelske kanal. Stranda var bare småstein, så det var ikke så fristende.
Hotellpersonalet var usedvanlig hyggelige, og ettersendte Håkons kosebamse da han glemte den i senga si! Vi husker også oppholdet på George hotell i Colchester der du i kjelleren kunne se hvor den gamle gata i romertida gikk. Hotellet var så gammelt, skakt og skjevt at senga trillet tvers over rommet fordi noen hadde tatt av bremsen! Vi hadde mange hyggelige opplevelser underveis fra Robin Hood i Nottingham, museumsjernbane utenfor Worthing, gammelt slott Berkeley i Cotswolds, promenering utenfor Brighton osv osv.
forbilde fra Nottingham? museumsjernbane Kan vel godt si at turen ga mange gode minner og vi møtte mange hyggelige folk innen hotellbransjen. Har ikke kommet tilbake til denne delen av England seinere. Vi unngikk London og trafikken der. Vi kjørte igrunnen rundt London. Det gikk veldig bra. London besøkte vi noen år seinere for å gå på musical – og gå på konsert i Royal Albert Hall!
