Sommeren 1985 trengte vi oss inn i nytt og ukjent land – det tyske motorveisystemet: Ikke akkurat den lystigste reisen; fort gikk det, men ikke like mye en fikk sett. Når en kommer til Hamburg, blir alt plutselig veldig stort med veier hit og dit, vanskelig å følge med. Vi klarte etter hvert å kople oss fra autobahn og over på noe langt vakrere: “Romantische Strasse” – forbi de vakre middelalderbyene Rothenburg, Dinkelsbühl osv. Å vandre rundt i disse byene var nesten som å bli satt 500 år tilbake i tida, når en ser bort fra de parkerte bilene og at søppel og kloakk ikke fløt fritt rundt i gatene. Av en eller annen grunn ble disse byene heldigvis reddet fra 2.Verdenskrigs herjinger. Under 30.års krigene ble byene bl.a. truet av hæren til kong Gustav 2. Adolf fra Sverige, men det fortelles at borgermesteren i Rothenburg gjennom et veddemål reddet byen fordi han var en god øldrikker.
et glimt av Rothenburg
Vi lurte oss utenom München på en eller annen måte før vi satte kursen mot Salzburg. Underveis hadde vi en liten stopp i skøytebyen Inzell (her ble alle skøyterekordene satt, men i dag er vel byen glemt?).
Mozart/Haydn-byen Salzburg er byen jeg har vært i – til og med kjørt igjennom uten å ha opplevd å ha vært der. Hadde en følelse av at vi bare kjørte rundt og rundt. Plutselig oppdaget jeg at jeg var i ferd med å kjøre ut av byen i retning Wolfgangsee. Det ble dessverre ingen Mozartvandring på oss. Mindre kjent er kanskje at Michael Haydn (Josephs lillebror) overtok jobben til Mozart og bodde her i mange år. Han var ingen dårlig komponist.
Da var det på tide å stoppe og finne seg et gasthaus. Det gjorde vi også, heldigvis. Selvfølgelig var vi innom St. Wolfgang med en ikke ukjent restaurant: “Im Weissen Rössl”. Litt annen musikktradisjon det – i “Sommer i Tirol”. Gustav Mahler hadde også sommerhus ved Wolfgangsjøen, så her er det mye musikk i lufta. Vet ikke om det er derfor et fjellpass i nærheten ble kalt “Gesäuse” – suset?
I Admont gikk vi i kloster og besøkte et vakkert klosterbibliotek. Det Østerrike vi kjørte gjennom var ganske fascinerende og vakkert, det var deler av Alpene, men et helt fjell var i ferd med å forsvinne – det var en jernmalmgruve: Eisenerz. Til slutt kom vi til Graz – som vi bare skulle kjøre gjennom. Selvfølgelig havnet jeg i en trikkegate og måtte hastig rygge ut igjen mens trikken klemtet iltert….
Vi overnattet i den lille grensebyen Gleissdorf på grensa til Ungarn. Ungarn var vårt feriemål. Spennende å legge ferien til et land bak jernteppet. Vi hadde kjøpt ferieopphold i landet gjennom Fred Olsen. Jeg hadde hørt at Ungarn ikke var det strengeste landet bak jernteppet. Noen timer seinere kom en annen norsk bil og parkerte ved siden av oss. Det viste seg å være en norskungarer som kunne fortelle oss alt om det å reise i Ungarn, i alle fall nesten alt. Han hadde mye positivt å fortelle. Selv hadde han flyktet som ung mann i 1956, men nå reiste han hvert år for å besøke familien. Men det gjorde at nervene roet seg ganske mye. Vi hadde jo kjøpt og betalt opphold ved Balatonsjøen i en uke, så alt burde være i orden.
Grensepasseringen gikk usedvanlig smertefritt. Grensekommisæren var hyggelig, vi måtte veksle til ungarske forinter, alt i alt varte det en halv time før vi kunne kjøre videre. Jeg la merke til at mange ungarske biler hadde fullt lass med vestlige varer i og over og bak på bilen, men det så ut til å gå greit.
Har aldri følt meg så overlegen på veien der jeg i min Nissan Sunny raste forbi de ungarske kjøretøyene i 80 km/t. Kom etter hvert fram til Balaton og Tihany Rev der ferieanlegget lå. Det viste seg at det var lurt å komme fram tidlig. Ellers hadde vi kanskje ikke fått noe i det hele tatt.
Her var det nemlig komplikasjoner. Vi fikk en bungalow som var større og finere enn den vi hadde bestilt. Heldige oss! De andre bungalowene var ferdige, men parkanlegget var ikke ferdig. Derfor sa myndighetene nei til bruk av disse bungalowene. Det førte til at folk som hadde bestilt og betalt ferieopphold ble avvist når de store bungalowene var utleid.
Vi var imponert over standarden. Alt var nordisk, bygningen var dansk, innredningen var finsk. Området var tidligere en kommunistisk pampeplass. De bodde på et hotell i nærheten. Det var forresten overtatt av østerrikere. Men man tjente ikke stort på kommunistpamper; derfor bygde man opp et turistkonsept rettet mot vesten. Her var et dansk firma sterkt inn i bildet. Her jobbet danske arbeidere. Jeg spurte en danske om det jobbet noen norske der. “Ja”, svarte han. “Vi kaller han fa’n i helvete”! Den forsto vi!!
Det var mange ungarske arbeidere der også, men få redskaper. Mange sto og hang dagen lang. Hotellpersonalet spurte om de kunne vaske bilene. Det fikk de. Seinere ble vi forklart at i Ungarn og andre kommunistland var det forbudt ikke å arbeide, samme hva slags arbeid. Noen syntes det var veldig rart og dårlig utnyttelse av arbeidsstokken, men andre syntes det var en god ordning – alle hadde arbeid.
Balatonsjøen er en vakker sjø, men svært grunn. Vannet skal være helsebringende, men ikke spesielt fristende å bade i. Det var ungene som benyttet vannet mest.
Tihany er en halvøy som stikker ut i Balatonsjøen. Her ble det dyrket mye vindruer. Ungarn har en stor vinproduksjon. Det var en vakker kirke der og vi overvar en konsert. Det var stor tilstrømming til gudstjenesten på søndag.
En kveld tok vi ferga over til den andre siden av vannet sammen med en annen norsk familie. Nå skulle vi spise ungarsk! Vi ble servert et tradisjonelt ungarsk måltid som startet med suppe. Det er suppa jeg husker. Den ble laget ved boret av to mann. Den var kruttsterk av krydder. Det var ikke så mye som kom ned. Vi ble underholdt av et lite sigøynerorkester (skal vi kalle det romorkester i dag?). Det var hakket før at fiolinisten stakk “buen i bøffen” som en dansk guide uttrykte det. Da de hadde fått sine penger, forsvant de fort til et annet bord.
Offisielt spiste vi frokost på den statlige restauranten på området. Vi oppdaget at det fantes private restauranter ikke langt unna. En restaurant vi frekventerte flere ganger ga vi tilnavnet “myggstikk”. Maten her kosten nesten det halve av den statlige restauranten og servicen var bedre – selv om vi hadde den samme kelneren. Han gjenkjente oss og sa: “Schwarz Arbeiten” 🙂
Hadde også en tur på egen hånd til byen Veszpren, der jeg vandret rundt. Byen hadde en vakker gamleby. Hadde ingen følelse av at noen passet på deg, og jeg ble ikke stoppet av politi eller andre på min lille runde. Det ble forresten en venn av meg da han kjørte i Ungarn noen uker seinere. Han fikk fartsbot på 100 forinter = NOK 17.-. Den sved tenker jeg!!
Vi hadde forresten et lite raid til en naboby hele familien også, til Balatonfüred. Alt i Ungarn var billig – så hvorfor ikke barneklær. Vi kom til et marked der det private initiativ florerte. Klærne var billige, men kona lurte på kvaliteten. Hun hørte at en av ekspeditørene snakket tysk, så hun spurte meg halvhøyt, “hva heter å krympe på tysk”? Den andre ekspeditøren snur seg mot henne og sier forbauset: “Krympe, er du norsk”? Det måtte vi innrømme at vi var. Hun var gift med en ungarer og hadde bodd i Ungarn flere år. Det var greit å få forklart dette med kvalitet på norsk: Det ble handel.
Jeg lurte meg opp på jernbanestasjonen i nærheten. Jeg ville se et skikkelig ungarsk tog. Forbauselsen var stor da toget som kom, ble trukket av et diesellok som var tydelig i slekt med NSBs Di3! Joda, Ungarn hadde hatt besøk av et slikt lok i begynnelsen av 50-tallet og hadde skaffet seg et visst antall. De hadde amerikansk dieselmotor, og det ville ikke russerne finne seg i. Etterpå anskaffet Ungarn bare russiske diesellok.
Vi kom også til Budapest på guidet tur med dansk guide fra København som snakket litt uforståelig. Litt fikk vi da med oss. Vi ble tatt med til de sentrale plassene i byen og utsiktsplassene så vi virkelig kunne nyte den vakre byen. Her hadde keiseren sitt palass på en høyde over byen. Her hadde russerne bygd sine monumenter over den heroiske erobringen av byen på slutten av 2.Verdenskrig. Byen slapp utrolig billig fra krigens ødeleggelser.
Fortsatt kunne en imidlertid se kulehull fra opprøret i 1956 da Sovjet valset over Ungarn for å knuse Nagys opprør. Halve det ungarske landslaget i fotball med Puskas i spissen flyktet sammen med tusenvis av andre. Ungarn kom aldri tilbake på toppen i europeisk fotball. Janos Kadar ble innsatt som Moskvas mann i Ungarn. Han var ikke så ille som mange trodde. Han var en pragmatiker og førte en økonomisk politikk som åpnet opp for småkapitalisme. Ja, vi syntes Budapest var en fin by. Masse trikker hadde de også. Men vi brukte over en time på å vente på maten i en av byens statlige restauranter – av de tre timene vi hadde til rådighet.
Vi hadde et flott opphold ved Balatonsjøen den uka det varte. Kjent med folk ble vi ikke. Språket kan være en forklaring. Ungarsk er et språk som er enestående i europeisk sammenheng. Det er mer i slekt med finsk og samisk enn noe annet språk. I dag er det over en million som snakker ungarsk utenfor Ungarn. Grensene ble dratt nokså snevert på 1920-tallet. I dag har jeg en venn fra Romania som har ungarsk som sitt morsmål. Noen ungarere snakket imidlertid tysk. Min venn snakker nordfjordsk!
Vi hadde bestemt å dra nordover retning Wien. Men først dro vi innom Sopron. Det er en by som ligger som en enklave inn i Østerrike. Det skyldes en folkeavstemning på 1920-tallet. Interessant by. Vi fant ved en tilfeldighet huset der Franz Liszt ble født. Dette området er full av musikk. Joseph Haydn virket i dette området, dels i det nåværende Ungarn, slottet Eszterháza, og vinterkvarteret i slottet Esterhazy, Eisenstadt i Østerrike. Skulle gjerne vært der. Joseph er en av mine klassiske favoritter.
Jeg var litt redd for kontrollen ved grensa. Hvor strenge ville de være? Dette var en mye større grensestasjon enn der vi kjørte inn i Ungarn. Køene fra Østerrike var lange. To sivilister kom til bilen, spurte etter pass, ba meg åpne bagasjerommet. Det ble gjort. Han spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Ingen røykere i min familie, sa jeg. Den andre sa: “Dere har lang vei hjem. Ha en god reise!” Jeg ble litt overrasket, men tollfolka forsvant og jeg ble viftet videre. Kona var i vekslekontoret, så jeg måtte parkere og vente. Mannen i vakttårnet ropte til meg at jeg ikke kunne parkere ved tårnet. Vi var tross alt i et kommunistisk land.
Akkurat da vi reiste gjennom dette området, var det vinkrise i Europa. Det var oppdaget at noen brukte salpetersyre og annet juks for å gjøre vinen attraktiv. Det hadde skjedd først og fremst i Italia, men også i Østerrike i nettopp det området vi reiste gjennom. Alle media var opptatt av vinjukset.
Like før vi kom til Wien var det mange skilt som pekte i retning av “Pressburg”. Hadde aldri hørt om denne byen før. Det var ikke før seinere jeg fikk forklart at Pressburg var det tyske navnet på Bratislava.
Vi hadde ett døgn i Wien – denne store hovedstaden i lille Østerrike. En by full av fordums historie og prakt. I sin tid huset den mange av de ledende kulturpersonligheter i Europa, fra Freud, Mahler og Kafka til Adolf Hitler. Fortsatt er byen en musikkens hovedstad i Europa. Mange komponister har sine gravsteder og statuer her. Vi merket det ikke på annen måte enn at det var usedvanlig høy standard på gatemusikkantene i denne byen.
Vi skulle ta trikken fra hotellet til byen. Men det var ikke mulig å betale til noen på trikken, bare en automat. Våre medpassasjeren stilte opp, så vi fikk kjøpt kort privat av en av dem. Hyggelig. Slik har det nå blitt over hele Europa.
Schönbrunn fikk vi tatt en skikkelig titt på. Dette sommerslottet som i dag ligger rett utenfor sentrum av byen, var virkelig verd et besøk.
Turen hjemover gikk langs Donau til Passau i Tyskland. Det første stedet vi overnattet var Willemsdorf med sin berømte fruktbarhetsstatue fra folkevandringstida. Sjelden vonde senger der.
Dagen etter besøkte vi Melk med sitt berømte kloster, nevnt blant annet i Umberto Ecos roman “Rosens navn”. Vi fikk omvisning i klosteret og ble imponert over alt gullet som var brukt i kapellet i kirken. Tydelig at den katolske kirken hadde store rikdommer i sin tid.
På veien videre passerte vi Linz, som vi fikk et lite glimt inn i. Her bodde komponisten Bruckner en periode. Ikke langt unna vokste også den unge Adolf opp.
Videre gikk hjemturen gjennom Bayern på grensa til Tsjekkoslovakia – vi var innom Wagnerbyen Bayreuth – men fikk etter hvert problemer med å finne et sted å overnatte. Til slutt så vi pil til et gasthaus som lå noen kilometer fra hovedveien. Vi ble nokså lang i maska da det sto “ruhetag” på døra. Vi klødde oss litt i hodet, inntil det dukket opp en person som sa at vi gjerne kunne overnatte, men de serverte ingen mat. Det sa vi takk til. Etter en stund ble vi invitert inn på kjøkkenet. Vi kunne få noen brødskiver. For noen brødskiver!!! De var enorme, vi kunne leve lenge på disse. Mens vi spiste underholdt gamlemor oss med å snakke til oss på sin bayeriske dialekt – så det var ikke så mye vi fikk med oss. Hyggelig og godt var det!
Vi prøvde å få et lite glimt av Harz, men nå var det tåke. Skog er lik enten den vokser i øst som i vest. Vi overnattet i Duderstadt. Byen lå klint inntil grensen til DDR. Byen var uhyre sjarmerende med mange bindingsverkshus. Vi vandret lenge omkring.
Dagen etter startet vi med å kjøre til grensa til DDR, den lå bare få kilometer unna. Vi så piggtrådgjerdene, bommene, vakttårnene. Vi visste om sjæferhundene og minene. Inntrykket var skremmende. Det kom en buss fra øst til vest. Lurte på hvem som reiste med den?
Videre nordover er det ikke så mye å fortelle: Vi var selvfølgelig innom Hansaland – en stor park for barn og voksne. Det var årets park.
Spennende å ha besøkt et land bak “jernteppet”. Besøket i Ungarn kan ikke sammenlignes med togturen gjennom DDR i 1975. Her så vi lite propaganda for regimet og få militære eller politi, i Vespren så jeg en statue av Lenin og i Budapest var det noen minnesmerker fra 2.Verdenskrig. Budapest var en by som kom lett fra krigen. Ungarn var bare sånn halvveis med på nazistenes side. Etter krigen hadde landet et meget strengt kommunistisk regime til opprøret i 1956. Janos Kadar ble Moskvas mann i Budapest, men etter hvert lettet han på restriksjonene, åpnet for turismen og det private næringsliv. Det gikk jo så langt at Ungarn fjernet i 1989 piggtrådgjerdet mot vest noe som gjorde det mulig at østturister lett kunne komme til vesten. I Tyskland feiret DDR sitt 40 års jubileum samme år og Honneger sa at Muren ville stå i nye 100 år! Gorbasjov sa at Moskva ikke ville blande seg inn i det som skjedde i Øst-Europa. Dermed ble presset mot Muren i Berlin så stor at den sprakk i novemberdagene 1989 og det ene kommunistregime etter det andre gikk i oppløsning. Kadar trakk seg frivillig året før, mens i andre stater gikk det mer dramatisk for seg.
I dag har Ungarn valgt en høyrenasjonalistisk linje. Det har de lange tradisjoner for trass i 40 år med kommunisme. Det var også en kurs landet valgte da de valgte admiral Horty til riksforstander i mellomkrigstida. Han må karakteriseres som en slags fascist på linje med Franco og Salazar. Ungarn er i dag medlem av EU, men den ungarske regjeringen valgte å stenge grensene for å stoppe flyktningestrømmen fra Midtøsten som truet med å velte over Europa. Det skapte store problemer for andre europeiske land i nærheten.
I 1989 rev Ungarn gjerdene omkring seg for å slippe inn vesten, i 2015 bygde Ungarn gjerder for å stenge ute østen.
Alle fotos er tatt av meg.
Ungarn er fantastisk sted, som i dag som i 1985. Men jeg synes st det er greit å besøke Polen også, spesielt Warszawa. Det er magisk og uformelt byen, med spennende nattliv. Jeg var på New Orleans Club og jeg må si at vi har ikke så kile stede i Norge!