Hvorfor Berlin? Hvorfor ikke Paris eller London? Eller Sydney, Australia? De andre byene er muligens vakrere, og har et rikere kulturelt uttrykk. Ikke minst London og Paris – som begge har vært hovedsteder for hvert sitt imperium. Jeg har besøkt dem begge uten at de gjorde sterkt inntrykk. Det verste er at mange tror fortsatt at de er imperiale hovedsteder. Sydney nevner jeg, fordi det er kanskje den byen som appellerer sterkest til friluftsentusiasten og naturdyrkeren meg, kanskje den vakreste av alle storbyer i Verden…..
Nei, jeg kommer stadig tilbake til Berlin fordi jeg har lest mye om byen, studert byens historie, besøkt den på dramatiske tidspunkt og kjenner mennesker som har vokst opp der og av den grunn har jeg et spesielt forhold til byen.
Berlin var også hovedstaden i et ekspanderende prøyssiske rike en gang på 1700-tallet. Rytterstatuen av Kong Fredrik 2. av Preussen på Unter den Linden forteller om det. Da han var gutt la han merke til at faren hadde en stor hær som virkelig kunne paradere. Prøysserdisiplin er jo et kjent begrep. Men kunne den krige i tillegg? Fredrik fant fort ut at det kunne den. Han la store deler av Nord-Europa under det prøyssiske kongedømmet, blant annet Schlesien (som i dag er ført tilbake til Polen), og la grunnlaget for samlingen av Tyskland 100 år seinere – på Preussens egne vilkår – og heftig motarbeidet av det dobbelte keiserriket Østerrike-Ungarn.
Selv bygde han sitt eget lille slott i Potsdam utenfor Berlin og ga det et fransk navn – Sans souci – sorgenfri – og inviterte prominente gjester fra hele Europa til å bo der – bare menn – blant annet den franske filosofen Voltaire. Selv var han en eminent fløytespiller og skrev egne fløytekonserter. Guiden vår mente at han var homofil. Det skulle Adolf Hitler ha visst – han var en stor beundrer av Fredriks maktpolitikk! Han sørget for at mange med homofil legning ble gasset i hjel i sitt tredje rike..
I 1871 ble Berlin hovedstaden i det samlede Tyskland – der kongen av Preussen, Wilhelm 1. ble kronet til keiser – i Versailles i Paris. Det var en ydmykende handling sett med franske øyne. Hevn, hevn!. Heller ikke alle i det nye Tyskland var glade for det. Søndre delen av Tyskland foretrakk øl framfor prøyssisk disiplin – for å sette det på spissen.
Sosialistene tenkte enda større og mer internasjonalt. Tyskland var bare en del av den store sosialistiske drømmen, men det største sosialistiske partiet i Tyskland valgte den demokratiske linjen. Mange av disse tankene ble nettopp utformet i Berlin der sosialistpartiet hadde mange tilhengere. Men den store sosialistiske revolusjonen kom ikke i Berlin og Tyskland, men i det fjerne Russland i 1917.
Nyheten om den første verdenskrigen i 1914 ble mottatt med begeistring både i London, Paris og Berlin. Vi har bilder fra slottsplassen i Berlin der keiser Wilhelm 2. nettopp har holdt tale og fortalt folket om krigen. Og i det begeistrede folkehavet kan man kjenne igjen en ung østerriker med bart juble begeistret.
At den samme balkongen fortsatt eksisterer etter at restene av slottet ble revet etter 2.Verdenskrig – bygget inn i det tidligere kommunistpartiets hovedkvarter i Berlin – er ikke på grunn av krigsutbruddet, men fordi den unge kommunisten Karl Liebknecht erklærte Tyskland som en kommuniststat fra denne samme balkongen i 1919. Dette kuppet ble blodig slått ned av den sosialdemokratiske regjeringen takket være støtte fra den lovlige hæren, noe som førte til at Karl Liebknecht og Rosa Luxembourg ble myrdet og forholdet mellom kommunistene og sosialdemokratene forble utrolig fiendtlig i hele mellomkrigstida. Noen mener at det er en av årsakene til at NSDAP fikk så lett spill i 1930-åra.
Berlin var i mellomkrigstida i en brytningstid. Hvilken vei skulle Tyskland gå? Ville fortsatt de tyske/prøysiske idealer fra keisertida holdes i hevd? I Berlin levde de videre i beste velgående. Den prøyssiske militære ånd svevet over overklassen. Men Berlin var også møtestedet for det moderne, det som mange kalte det dekadente Berlin. Den nye kunsten. Og den “primitive” negermusikken, jazz! Dette er blant annet skildret av Bert Brecht i flere skuespill, der “Tolvskillingsoperaen” vel er mest kjent. De forskjellige bydelene i Berlin fikk sine preg. Sentrum for det hele var Potsdamer Platz. Etter 2. Verdenskrig ble denne plassen liggende død i et ingenmannsland. I dag er den på ny blomstrende med Berlins eneste skyskrapere.
Riksdagsbygningen i Berlin kom jo i fokus under maktovertakelsen. En brann i bygningen rett etter maktovertakelsen i 1933 førte til at kommunistene ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleire. Krolloperaen ble nazistenes “propagandaforsamling”. Alle ubehagelige elementer var ryddet av veien. Nazistene brukte Berlin som et vindu utad, men nazismen hadde ikke utspring i Berlin.
OL i Berlin 1936 ble et enestående propagandashow for Hitler og hans NSDAP på det nybygde Olympiastadion – som stadig er i bruk. Men Hitler fikk noen ørefiker underveis av sprintesset Jesse Owens fra USA og Magnar Isachsen fra Norge, han skåret nemlig Norges 2 mål i kampen mot Tyskland på Olympiastadion, en kamp som Hitler overvar.
Berlin skulle bli det tredje rikets gloriøse hovedstad. Hitler engasjerte arkitekten Albert Speer til å realisere drømmene. Det hele ble bombet sønder og sammen på slutten av krigen. Heldigvis. 2.Verdenskrig ble en katastrofe for Berlin. Ikke minst de siste årene av krigen da Berlin ble systematisk bombet og russerne gikk inn for “å ta rotta på” ondskapen, ved selv å slippe “helvetet” løs. Filmen “Der Untergang” fortalte historien om Hitlers siste dager der han kommanderer styrker som ikke eksisterer. Han levde i sin egen boble, giftet seg og begikk selvmord i ruinene av hans drømmebygning, rikskanselliet. I Norge satt 300 000 tyske soldater og tvinnet tommeltotter i redsel for å bli sendt til østfronten. Nå kunne de snart puste lettet ut. 7.mai 1945 var det over.
Berlin var en eneste stor ruinhaug. De som var tilbake i den okkuperte byen var kvinner, barn og oldinger. Det var kvinnene som begynte oppbyggingen. Faktisk ble en av ruinhaugene etter hvert Berlins høyeste “fjell”. Byen var nå delt i 4 okkupasjonssoner, en russisk, en amerikansk, en britisk og en fransk. De tre siste ble raskt knyttet sammen til en sone: Vest-Berlin. Den russiske delen ble etter hvert hovedstaden i et nytt land med et nokså selvmotsigende navn: DDR (Den tyske demokratiske republikk) – opprettet i 1949. Jeg vil ikke gå inn på hele etterkrigshistorien, men i alle fall nevne at Vest-Berlin ble forsøkt blokkert av Sovjet på slutten av 40-tallet, noe som førte til at alle forsyningene til Vest-Berlin måtte bringes inn med fly. På 50-tallet prøvde Sovjet å skape press på Vest-Berlin ved ulike tiltak, mens vestberlinerne måtte sitte og se på at sovjetstyrker slo ned demonstrasjoner i Øst-Berlin i 1953. Men Berlin var fortsatt en åpen by. Du kunne bo i vest og jobbe i øst eller omvendt. Det gjorde sitt til at mange unge i DDR reiste til Berlin for å komme seg videre til vest. På begynnelsen av 60-tallet var det rene folkevandringen. Derfor kom 13. august 1961: Muren ble reist. Det kom som et sjokk på de fleste.
Muren kom til å prege Berlin i alle år fram til Murens fall 11.november 1989. I begynnelsen var det internasjonal krise. President Kennedy besøkte byen og erklærte: “Ich bin ein Berliner”! For berlinerne ble følelsen av å være innestengt ennå sterkere. Mange prøvde å flykte fra øst til vest – ofte med fatale konsekvenser.
Transportsystemet måtte legges om. U-banelinjer og trikkelinjer ble stengt eller lagt om. En U-banelinje gikk under deler av Øst-Berlin uten stopp – holdeplassene var murt igjen – selv om det hendte at flyktninger klarte å ta seg ned i systemet. S-bahn – som i dag er Berlins viktigste kollektivsystem – ble boikottet i vest fordi det ble drevet av kommunistmyndighetene i øst. Muren førte til at trikken i Vest-Berlin ble nedlagt, mens den i øst ble bygd videre ut.
I øst durte propagandamaskinen fram som aldri før. Folk ble overbevist om at livet i øst var mye bedre enn i vest. Vest ville krig, øst ville fred. Dessuten hadde øst Stasi, et sinnrikt system der “alle” anga hverandre, og myndighetene straffet dem som passet dem best. Men det var også de som var overbeviste kommunister og som ikke kunne tenke seg noe annet. DDR-museet i Berlin forteller mye om dette.
Så en gang en film – “Goodbye Lenin!” – på flyet til Singapore av alle steder – om en kvinne som var begeistret kommunist, men som ble syk og havnet på sykehus novemberdagene 1989. Hun lå i koma i flere uker, og våknet ikke før Muren for lengst var falt og DDR var full fart inn i oppløsningen. Da kvinnen våknet opp, fikk barna hennes klar beskjed at noe sjokk tålte ikke kvinnen. Derfor prøvde de å skjule så godt som mulig at det hadde skjedd et systemskifte – og at kommuniststaten ikke fantes mer.
Jeg har allerede fortalt om hva jeg opplevde da jeg besøkte Berlin i 1975. Det var ganske skremmende, ikke minst grensekommissærene fra DDR som ikke hadde gått på smilekurs og at vi ble møtt på stasjonen av politisoldater med maskinpistoler. Muren som delte en stor by, var skremmende. Historiene om grensevakter som drepte folk var også mange. Vi ble vist stedene det skjedde. Vi bodde jo hos vestberlinere som hadde sine historier om det å bo i en innestengt by.
Seinere kom jeg tilbake til Berlin flere ganger.
FORTS
