Ja, KSO er et meget godt orkester. I går spilte de “fletta” av meg og mange andre.
Det gjorde også solisten Ole Edvard Antonsen. Han har jo holdt på noen år nå. Likevel synes jeg han spilte med en ungdommelig friskhet. To konserter på samme konsert virket nesten for mye av det gode, men det var to konserter med svært forskjellig innhold. Tartini opplevde jeg som en ren virtuos konsert, hvor utøveren virkelig får utfolde sin virtuositet – ikke minst i de høye toneleier. Haydn er jo en klassiker, men musikalsk har den jo mer å by på. Her spiller solisten mer sammen med orkesteret. Antonsen hadde laget to ganske spesielle kadenser hvor han som solist samspilte med hornistene i orkesteret. Haydn er en av mine favorittkomponister, men av en eller annen grunn er ikke denne konserten av mine favoritter. Men det gjør ingen ting i denne sammenhengen.
Som ekstranummer spilte Antonsen en variasjon over en kjent svensk sang (hvor var Göran Fristorp?) – faktisk ganske deilig etter de to ganske intense konsertene.
Schubert er ikke kjent for sine symfonier. Sangene og kammermusikken er hans forse. Likevel har nr.8 – Den ufullendte – blitt svært populær. Nr.9 i C-dur som KSO spilte er imponerende ikke minst på grunn av sin lengde og uttrykksfullhet. Han har vel som programmet antyder blitt inspirert av Beethovens 9. I siste sats har han vel til og med hentet et tema fra Beethovens symfoni. Men symfonien er ellers svært ulik Beethovens. Instrumenteringen er annerledes, ikke minst er Schubert glad å bruke trombonene, i det hele tatt har blåserne mye å gjøre, men han har likevel bare to horn.
Dessuten mangler Schubert – i motsetning til Beethoven – en rolig sats – en virkelig kontrast til de andre satsene som alle har et høyt tempo. Når Bellcampi velger å ta den første satsen i et etter mitt skjønn for raskt tempo, blir sluttinntrykket nesten litt heseblesende. Synes ikke at han fikk fram det “majestetiske” i den første satsen. Temaet inviterer til pompøsitet.
Da jeg vokste opp, var det med en innspilling med Josef Krips – som jeg fant igjen på Youtube! – som tar satsen i et helt annet og mye langsommere tempo. Den har jeg lyttet mye til, og selv om det er lenge siden nå, sitter den “i ryggmargen”. Sawallisch, som også er en Schubert-ekspert, lar det gå litt fortere, uten at jeg synes det gjør noe. Han har noe av den østerrikske schwung som jeg savnet hos Bellcampi.
Bare for 14 dager siden framførte Det norske solistkor med Grete Pedersen sammen med blant annet Det norske blåserensemble Haydn “Skapinga” i Domkirken. Blåserne stilte med “naturinstrumenter”. Det ga en utrolig homogen klang blant messingblåserne. Skapinga ble skrevet 30 år før Schubert skrev sin symfoni, men skjedde det så mye på blåserfronten de tretti åra? Synes at denne symfonien har lidd litt under moderne instrumenter litt dvaske og sprikende klang. Skulle gjerne likt å høre symfonien med “naturinstrumenter”!
Hvorfor Mendelsohns “Ruy Blas” ble spilt som ouverture, vites ikke. Var det fordi Mendelssohn “oppdaget” Schubert 9.symfoni?
