Møglestu på tur
Det var Torbjørn Ribe som sto for selve turopplegget. Han drev sitt eget “reisebyrå” og hadde vært flere ganger i DDR med grupper høsten 1989. Han var en kollega fra ungdomsskolen i Lillesand, men synes det var gøy å ta med ungdommer på tur. Det var Torbjørn som sto for det meste av busskjøringa.
Reisen til Berlin
Da vi ankom grensestasjonen mellom Hamburg og Berlin, ble vi kontrollert som vanlig, både pass og bagasje, men mye av tida gikk til venting – på hva? Etter to timer fikk vi klarsignal av de tyske grensekommissærene, som absolutt ikke visste hva et smil var.
Innover mot Berlin kjørte vi på en motorvei som var finansiert med vestlige midler og hvor fartsgrensen var 100 km/t. Det var jevnlige fartskontroller. Hvis sjåførene på busser og lastebiler som kom imot holdt hånda på en spesiell måte, var det en fartskontroll like i nærheten. Vi ble ikke stoppet, men om vi hadde blitt det, hadde boten vært høy – og i vesttyske mark. Det hadde noen erfart tidligere. Vi hadde transittvisum, så vi hadde bare lov til å kjøre på motorveien, ikke kjøre ut av motorveien. I hvert kryss var det et kontrolltårn som rapporterte trafikken, og hvis noen kjørte ut av veien, ble de raskt stoppet av politiet og vist tilbake på motorveien.
Ankomsten til Berlin ble litt spesiell fordi vi plutselig kjørte inn i et opplyst sentrum der monumentale bygninger var opplyst. Resten av byen virket heller dunkel. Vi fikk se noen glimt av sentrum av det gamle Berlin som fortsatt var bevart, opplyst i nattemørket.
Berlin
Hotellet vi skulle bo på, Metropol, lå midt i Øst-Berlin sentrum og hadde utmerket standard. Torbjørn valgte å booke hotell i øst fordi det var billigere og tryggere for elevene. I øst var kriminaliteten nesten fraværende. Hotellet hadde blant annet en butikk med varer du ellers ikke fikk kjøpt andre steder i DDR. I kjelleren var det bar. Der foregikk det nok litt lyssky aktiviteter når mer prominente gjester fra vest kom på besøk. Det kan du lese om i spionromanene. Fire lærere fra en videregående skole i Norge hadde ingen interesse for “lokkedamene”. Har besøkt området i seinere. Hotellet ble nesten revet – kanskje på grunn av asbestsanering, men eksisterer den dag i dag.
Guiden
Vi fikk den obligatoriske guiden. Han/hun skulle sørge for at vi fikk riktig informasjon om “superstaten” DDR. Det var en mann fra Frankfurt an-der-Oder. Han var vanligvis oversetter, fortalte han. Han fortalte at det var kona hans som var medlem av kommunistpartiet. Det var tydelig at det som skjedde i DDR nå opptok han, og han snakket om det ville komme en ny tid for DDR nå. Han anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som var bebudet dagen etter som rettet seg mot Volkskammer i Palass der Republikk og kommunistpartiets hovedkvarter – midt i Berlin sentrum. Flere av lærerne var skeptiske til det (og til guiden som de syntes var litt for frittalende), men guiden vår sa at han skulle ta ansvaret og at denne demonstrasjonen skulle være fredelig “Keine gewalt” het det på bannerne som folk bar.
Den store demonstrasjonen 4. november 1989.
Demonstrasjonen skulle gå gjennom sentrum av byen og ned Unter dem Linden og så runde hjørnet og ende på plassen foran Palass der Republikk. Jeg tror myndighetene var redde for at demonstrasjonen skulle gå rett fram og nærme seg Muren. Derfor så vi store politistyrker gjemt bak noen bygninger noen kvartaler lengre nede mot Muren for eventuelt å stoppe et slikt forsøk.
Rolig og verdig demonstrerte folk forbi Palass der Republikk der Volkskammer hadde sine møter – tusen på tusen. Mange bar transparenter med diverse budskap til myndighetene, først og fremst oppfordring til et mer menneskelig system. Vi så ingen plakater som antydet noe som helst om tilknytning til Vest-Tyskland. Mange la de fra seg bannerne på trappa til Volkskammer. Der sto vi. Vi følte vi var midt oppe i noe historisk! Vi sto der nærmere en time, toget tok aldri slutt.(Det var visst nærmere 1 million som demonstrerte denne dagen!) Til slutt måtte vi gå tilbake til hotellet, vi hadde andre ting på programmet. Etterpå var det folkemøte på plassen foran Palass der Republikk med appeller av forskjellige opposisjonsledere. Det gikk også fredelig for seg.
En tur til vest – Checkpoint Charlie
På programmet sto det også at vi skulle en tur til Vest-Berlin for å se på forholdene der. Vi følte nesten det var galt å forlate Øst-Berlin nå. Overgangen fra øst til Vest-Berlin gikk som normalt. Først måtte vi kjøre inn i den store grensehallen som var bygget opp ved Checkpoint Charlie. For å komme dit måtte vi foreta en skarp sving på mer enn 90 grader. Opp gjennom årene hadde mange prøvd å passere bommene – både over, gjennom og under. Derfor hadde man laget en kronglete innkjørsel til hallen. Mye av dette kan en se på Checkpoint Charliemuseet på den andre sida.
Vest-Berlin var som forventet travel. Kontrasten til øst var stor. Livet pulserte som det vanligvis gjorde på en hverdag. Hadde en følelse av at det som foregikk på den andre siden av Muren ikke angikk folk i vest. Men da vi kom til Muren på vestsiden, så vi det var mange som var samlet ved Muren, og flere tittet over for muligens å kunne se noe av det som foregikk i øst.
Da vi skulle tilbake, fikk vi en ny overraskelse. Da passene var kontrollert, sa grensekommisaren at vi bare kunne dra. Det var bare gått ett kvarter, så Torbjørn ble meget forbauset og ba om å få beskjeden repetert! Jo da, vi kunne bare dra, alt var i orden. Vi syntes vi så et lite glimt av et smil. Underlig.
Møte med tyskere
Elevene møtte folk på gata, men det var ikke så mye folk ville fortelle. De skulle praktisere tysk. Men Torbjørn hadde invitert to av guidene han hadde hatt tidligere til et lite kaffemøte i Hugenottenkirche, i kafeen i tårnet. Det var hyggelig. De kunne fortelle at de hadde store forhåpninger om fremtiden. De fortalte litt om det gamle systemet, og de håpet på forandringer til det bedre. De hadde i sin tid ikke ønsket å bli guider, det var det systemet som hadde utpekt dem til å bli.
På hotellet så vi på TV hvor både DDR TV og vestlig TV var svært opptatt av det vi var vitne til i dag: Den store demonstrasjonen vi hadde opplevd. Det nye var at plutselig følte du at DDR TV brakte sannheten om det som skjedde – ingen motpropaganda. Spenningen var til å ta og føle på.
Kulturopplevelser
Vi besøkte i tillegg det høye TV-tårnet i sentrum av Berlin, Nikolaiviertel, en bydel som ikke var så skadet av krigen, og vi gikk på teater og så operetten “Flaggermusen” av Johan Strauss. Lokalet var stu fullt, men til å være en komedie var folk svært lite engasjerte. Flere av våre elever sovnet i første akt. Det tok seg litt opp i 2.akt, men forestillingen var utrolig treig og lite morsom. Jeg har sett “Flaggermusen” mye morsommere.
Humor var forresten ellers svært levende i øst. Undertrykte folk bruker ofte humor for å få ut frustrasjonen. I 1991 besøkte vi et slikt showteater i Friedrichstrasse. Det var vel egentlig litt for seint. Mange gikk på disse showene fordi humoren spilte på politiske og sosiale forhold i DDR. Allerede i 1991 var interessen dalende.
Vandring mot Muren
Selv hadde jeg en spesiell opplevelse. Hotellet lå noen kvartaler fra Muren. Jeg lurte på hva som ville skje hvis jeg la turen i retning av Muren. Jeg kunne jo si at jeg skulle besøke den norske ambassaden i DDR som lå i det området. Det skjedde overraskende nok ingen ting. Ingen politi dukket opp for å se papirer eller lignende. Så jeg vandret videre i gaten som gikk parallelt med Muren til jeg kom til Unter dem Linden. Der sto det riktignok et skilt som fortalte at ingen hadde lov til å stoppe opp og skue vestover. Seinere kjørte jo Torbjørn bussen ned Unter den Linden til samme sted for å snu – uten at vi ble stoppet. Vi beveget oss absolutt i grensesonen noen ganger.
Vi reiste ut av DDR dagen etter på samme sted som vi reiste inn, men uten at vi kunne se et eneste glimt av et smil hos grensekommisærene. Bare få dager seinere falt Muren.
fortsettes….
(Alle bilder er tatt av meg.)