Vi hadde hatt en fantastisk opplevelse da vi besøkte Berlin med Torbjørn Ribe i 1989. Selv om vi ikke opplevde at Muren brast, var det bare noen dager etter at vi forlot Berlin. På TV kunne vi se folk strømme over hullene i Muren inn i vest for å se. (En av mine naboer her i Kristiansand som vokste opp i DDR fortalte hun krøp gjennom et hull i Muren noen dager seinere!) Prosessen videre gikk utrolig raskt. I 1991 skulle en ny gruppe reise til Berlin, og det midt på vinteren. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på neste tur til Berlin. Det gikk av stabelen i januar 1991, bare litt over ett år etter Murens fall. Men nå eksisterte DDR ikke mer. 3.oktober 1990 var sammenslåing til ett Tyskland et faktum.
Vi kjørte omtrent samme vei inn i Tyskland, med et lite stopp i Hamburg. Nå hadde vi nemlig bedre tid, for det var ingen grense å passere med grensekommissærer som var stive i maska. Denne gangen skulle vi imidlertid ikke bo i selve Berlin, men i Potsdam, Fredrik den stores vakre by. Torbjørn hadde fått et tilbud på selveste slottshotellet Cecilienhof. I dag står det på UNESCOs verdensarvsliste. Det ble bygd under første Verdenskrig i engelsk (!) stil av kronprinsen, men han fikk knapt nok flyttet inn før han måtte flytte ut i eksil til Nederland. Det som virkelig har gjort huset berømt var at en avdeling av huset ble brukt som møtelokaler for den såkalte Potsdamkonferansen i august 1945. Her møttes Attlee, Truman og Stalin. Her ble Europas skjebne etter krigen diskutert og beseglet. Her bodde altså vi, lærere og elever fra Møglestu videregående skole, Lillesand!
Det var ikke helt uten problemer. Noen av de snippkjolebekledde gjestene klaget over støy. Verst var det at Torbjørn fikk en tilleggsregning da vi forlot hotellet, som han heldigvis kunne avvise fordi det ikke sto i kontrakten.
Det var iskaldt i Berlin i januar. Men vi fikk opplevd mye denne gangen også. I Potsdam spurte vi noen om hvor Muren hadde gått. De pekte like på et sted ved Cecilienhof og sa der. Her var ikke spor av noen mur; den forsvant fort. I Potsdam gikk vi rundt på parkanlegget til Sans Souci. Flott selv i januar. Jeg besøkte området i juli 1994, da var det svært vakkert. Da var vi også inne i slottet, og vi besøkte også hagen rundt Cecilienhof. Potsdam er i det hele tatt en vakker by, men du finner også innimellom det vakre noen heslige bygninger fra DDR tida.
Shopping i Potsdam var litt interessant. Prisene var nå på vestnivå, men holdningen til butikkpersonalet var svært forskjellig. I de nye vestlige butikkene prøvde man å holde et greit servicenivå, mens i enkelte av de “gamle” butikkene fikk du service av den “gamle” typen, det vil si lite eller ingenting. Kunden var i grunnen bare til bry, vi hever vår lønn likevel. Det siste er jeg ikke sikker på gjaldt lenger.
I Potsdam var vi innom et “lokal”, en kombinert bar/restaurant med litt show. Det siste måtte vi holde hemmelig for en av mine kolleger; det var nemlig striptease. Da showet startet utpå kvelden, fikk min kollega fnatt og ville prøve å få elevene ut, mens vi prøvde å roe henne med å si at dette er også tysk “kultur”. Det hele var svært uskyldig. Vi hadde forresten vår eneste leteaksjon denne kvelden. Da vi skulle kjøre hjem til hotellet, manglet vi en gutt. Vi lette over alt, trodde vi, inntil noen oppdaget han hadde sovnet på do. Etterpå var han meget flau.
Torbjørn Ribe har alltid vært en dyktig administrator, reiseleder og sjåfør. En gang bommet også han. Vi hadde det travelt – skulle inn i Berlin sentrum for å rekke en forestilling. På vei fra Potsdam innover mot sentrum, valgte han feil fil og plutselig oppdager vi at vi er på vei i gal retning. Det er jo ikke så enkelt å snu på en motorvei, så det tok sin tid før vi var på rett vei igjen. Men vi kom dit vi skulle, til slutt, bare en halv time forsinket.
Apropos: På vei fra Potsdam til Berlin måtte vi kjøre over Glienecke Brücke – en viktig bro i mange filmer – også i virkeligheten – der spioner og andre fanger ble utvekslet mellom øst og vest. Nå holdt de på å forlenge trikken i Potsdam til å gå et lite stykke inn i Berlin over brua.
Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på elevene var møtet med jevnaldrende på et gymnas som lå inne i det tidligere øst. Vi ble mottatt av vakker sang, men så var det meningen at elevene skulle mingle og snakke sammen. Hvordan det fungerte, var vel avhengig av elevenes mulighet for å uttrykke seg på tysk. Det var vel nokså varierende. Mitt inntrykk var at de tyske elevene var skeptiske til gjenforeningen fordi den foregikk til de grader på de vestlige (kapitalistiske) premissene. Det var ikke det de hadde demonstrert for et knapt år tidligere. De var også redde for arbeidsplassene som forsvant og mulighetene i framtida. Kanskje de hadde en overdreven skepsis til gjenforeningen?
Å reise i de østlige delene av Berlin var nesten som før Muren falt. Det grå og triste hang fortsatt igjen. Brunkull-lukta hang fortsatt i neseborene mange steder. Men det var ikke lenger nødvendig å kjøre gjennom Checkpoint Charlie. Selvfølgelig måtte vi gå gjennom Brandenburger Tor, symbolet på Berlin. Det var forbausende lite av Muren å se, den var hugget vekk og ble nå solgt som suvenirer til troskyldige turister som oss.
Fordi Kong Olav 5. døde rett før vi dro, hadde vi en liten minnestund i en katolsk kirke i sentrum av Berlin.
På veien hjemover besøkte vi denne gangen Sachsenhausn, en konsentrasjonsleir som lå i den lille byen Oranienburg like nord for Berlin. Denne leiren var viktig å ta elevene med til fordi så mange nordmenn satt i denne leiren, mange i flere år. Her fikk vi høre og delvis se hvor tøft livet i en konsentrasjonsleir var. Oppstillingene på appellplassen hver morgen med alltid en fange hengende død i galgen. Mange overlevde ikke, enda Sachsenhausn ikke var av de verste. Men det norske samholdet i leiren var legendarisk. I april 1945 ble de skandinaviske fangene hentet ut av de hvite bussene og fraktet til Sverige. De slapp dødsmarsjen mot Østersjøen som de resterende av fangene måtte gjennomføre. Nazistenes idé var at de skulle marsjere til Østersjøen og settes ut på flåter som så skulle senkes. Det skulle ikke være spor igjen etter dødsleirene. Heldigvis ble de stoppet av framrykkende amerikanske tropper.
Konsentrasjonsleirene er i dag museer og samtidig en påminning om hvilke overgrep som en gang skjedde. Men Sachsenhausn fortsatte som konsentrasjonsleir en god stund etter 2.Verdenskrig, men da med motstandere av DDR systemet som fanger. (Har funnet ut i etterkant at vi besøkte Sachsenhausn også i 1989, men da var inntrykkene fra Berlin sterkere).
Noen år seinere, i 1994 og 1995, besøkte jeg igjen Berlin, siste gang med de hvite busser og Røde kors. Da kom vi fra Polen, der vi besøkte masseutryddelsesleirene i Auschwitz. Vi besøkte også de to konsentrasjonsleirene nord for Berlin, Sachsenhausn og kvinneleiren Ravensbruck. Mange av minnene fra den todelte byen begynte langsomt å bli borte. Muren var i ferd med å forsvinne helt, eller var bemalet av kunstnere som ville fortelle om sin frustrasjon i forhold til Muren og andre begivenheter. Fortsatt var det likevel merkbar forskjell å kjøre fra vest mot øst eller omvendt. Det var en skog av byggekraner over alt.
I 2007 bestemte jeg meg for å vende tilbake for å se hva som hadde skjedd og den videre utviklingen som så ut til å finne sted.
