type 30
Sommeren 1958 besøkte jeg familie på ferie i Kragerø. Dit kom jeg med tog til Neslandsvatn og nytt tog videre til Kragerø. Husker det var damp fra Neslandsvatn og ned. Har seinere lest at en 30-maskin hadde den jobben før motorvognene (BM86) overtok. Det var min første tur med Sørlandsbanen, og min eneste tur til Kragerø. (Mewn jeg besøkte Kragerø en gang kort før nedleggelse av banen). Med Sørlandsbanen har det blitt mange turer gjennom årene.

Kragerø jernbanestasjon mange år seinere
Året etter ble det virkelig langtur med toget. Jeg var med i Skolelaget på min skole, og en kamerat av meg arrangerte tur til lagsleir på Karihaug i Korgen i Nordland. For å komme dit reiste vi selvfølgelig med toget. Vi tok nattoget nordover fra Oslo. Husker vi hadde kupevogner av den gamle typen bygd i tre. Svært så praktisk når vi reiste som vi gjorde i gruppe. Noen la seg til og med oppe på bagasjehyllene. Ungdommer vet å innrette seg!

  Veterantog på Krøderbanen med trevogner.
Togene hadde bedre tid den gang enn i dag. Flere stasjoner hadde 10 minutter opphold med restaurant. Det gjaldt vel ikke nattoget, som likevel hadde flere opphold på grunn av lokomotivbytte. Første bytte var allerede på Hamar – da vi byttet fra elektrisk til damp. Neste bytte var Otta. Vi håpet på å få “Dovregubben” foran, men fikk den moderne avløseren Di3. NSB hadde nettopp lansert sin “Vekk med dampen” kampanje og dette var et resultat av denne. Da var vår første erfaring at Di3 ikke var den samme sprinteren opp til Dovrefjell som Dovregubben var. Vi skulle likevel sove, så vi brydde oss ikke. Viktigst var at vi rakk Nordlandsbanen videre til Finneidfjord. Vi fikk en liten tur rundt i midt-Norges største by, Trondheim, før det bar videre med dagtoget på Nordlandsbanen. Også det toget ble trukket av en Di3 maskin, så “Vekk med dampen” kampanjen hadde begynt å virke for alvor også nordover. På denne tida var Fauske endestasjon på Nordlandsbanen, ikke før året etter nådde banen Bodø. Vi nådde imidlertid Finneidfjord i god stil – en stasjon som i dag er nedlagt! Bjerka er i dag nærmeste stasjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

  Nordlandsbanen i Namdal
Etter noen kjølige sommerdager i Korgen, vendte vi nesa sørover til Mosjøen. Der fikk vi tilbud om en fjelltur til Øyfjellet, som ligger rett på den andre siden av utløpet av Vefsna og er bortimot 850m høyt. Det ble en mer dramatisk tur enn jeg hadde forutsett fordi noen av oss gikk feil og havnet på ei hylle svevende rett over byen. Hadde jeg ikke hatt høydeskrekk før, fikk jeg det i alle fall nå. Opp kom jeg jo til slutt og traff heldigvis på de andre turdeltakerne på toppen.

  Mosjøen med Øyfjellet i bakgrunnen
Fra Mosjøen tok vi lokalbåt ut fjorden retning Sandnessjøen. På turen utover fikk vi et godt inntrykk av det vakre strandflatelandskapet på Helgelandskysten. De sju søstrene lå som vanlig innhyllet i et tett skydekke. Seint på kvelden nådde lokalbåten fram til Brønnøysund – der vi ble innkvartert på en skole. Dagen etter hadde vi tid til en tur til hullet i Torghatten (av en eller annen grunn har jeg prøvesunget akustikken i det hullet minst tre ganger i mitt liv! – siste gang i 1997). Dette ble mitt første kjærlighetsmøte med Nordland.

Utsikt fra hullet i Torghatten
Mitt aller første møte med hurtigruta fikk jeg altså her i Brønnøysund. Hvis jeg ikke tar alt for feil, var det italiabåten “Midnattssol” som transporterte oss til  Trondheim. De fleste hurtigrutene på kysten den gang var ganske nye og hadde høy standard etter den tidens krav. Hadde hørt en del om hurtigruta, og fryktet det åpne havstykket fra Rørvik og sørover, Folla. Men det ble ikke slik. Folla og havet sørover til Trondheim lå så flatt som en andedam, ingen forstyrrende bølger og gynging. Det er faktisk noe som har fulgt meg seinere når jeg har vært ute og reist med båt – enda jeg har reist ganske mange ganger med båt over åpne havstykker. Ikke før jeg kom til Zanzibar, fikk jeg testet om jeg var sjøsterk eller ikke. Jeg vant!

Her ankommer Midnattsol Bodø noen år seinere.
Fra Trondheim ble det nattoget tilbake til Oslo, en omvending av oppturen med lokbytte og det hele, men ingen Dovregubbe!

Året etter, 1960, var jeg på ryddeleir på Hardangervidda i forbindelse med utbyggingen av Songadammen. Opp reiste vi nok med chartret buss, men tilbake måtte jeg bruke offentlige transportmidler. Det ble en ny og interessant opplevelse. Veiene i Telemark var ikke akkurat av de beste. Vi ventet på bussen på Edland. Det varte og det rakk før bussen dukket opp. En halv time etter ruta kom endelig bussen. Vi betalte til sjåføren, som vanlig. Han forsikret oss om at vi skulle rekke toget på Bø – trass i forsinkelsen. Turen nedover i Telemark gikk greit den. Vi hadde også kaféopphold i Vinje før vi trillet videre nedover til Bø, som vi ankom nærmere en halv time før toget skulle komme. Skikkelig romslig rute det der. Togturen til Oslo gikk elektrisk og greit.

   Bussen i Tunnsjødal
Året etter, 1961, bestemte vi oss, tre kamerater, for igjen å legge ut på lang tur med toget, denne gang til Lassemoen på Nordlandsbanen. Transporten skjedde omtrent som to år tidligere med lokbytter underveis – men nå var Dovregubbene for lengst satt bort for godt. Di3 rådet i passasjertrafikken. Lassemoen er i Namdal, og var den gang lastestasjon for gruvene i Skorovatn. Det gikk taubane dit. Vi skulle imidlertid på nytt rydde for en kraftutbygging – denne gangen i området rundt Tunnsjøen, en av store innsjøene i Namdalsvassdraget. Transporten dit gikk hver dag i en elegant liten snutebuss som fulgte oss mens vi var der oppe. Vi fikk også en sightseeingtur over Steinsfjellet helt inn til Røyrvik, kommunesenteret i denne grisgrendte kommunen like ved svenskegrensen – et landskap som jeg visste lite om og som jeg aldri har besøkt seinere – utenom E6 strake veien gjennom Namdalen. Dette er et viktig område for sørsamene som har sitt kulturelle senter litt lengre sør i Snåsa. Det fine var også at vi ble kjent med ungdommer fra andre kanter av landet og kunne høre hvordan det var å være unge andre steder enn akkurat Oslo. Jeg hadde faktisk kontakt med ei mange år seinere.

Turistfoto av Tunnsjøen – en av Norges største innsjøer.

Hjemover gjorde vi ikke mange sprell, toget gikk dit vi skulle – tilbake til “tigerstaden”.

(Bildene er stort sett egne, med to unntak)

forts

Slik så en ung spirevipp på det å reise ut i Verden på 50 tallet.
Når jeg forsøker å huske tilbake, er det noe som står klart for meg og noe som ikke står fullt så klart for meg. Noe er svært så klart: Hvordan jeg reiste på den tida. Kanskje jeg er nokså typisk for folk flest?

  Danskebåten, “Kronprins Olav”
Det gjelder kanskje også mine utenlandsreiser. I 1954 – 11 år gammel – hadde jeg min første tur til København, med danskebåten “Kronprins Olav” selvfølgelig. Det tok nesten 13 år før jeg kom tilbake. Sverige besøkte jeg første gang i 1958 sammen med tre skolekamerater på sykkel! Jeg har altså bare syklet på venstre side i Sverige – til Göteborg. Vi jukset underveis og tok toget fra Strömstad til Göteborg, men tilbake gikk det mye bedre…..

Kanskje jeg må minne om at 50-tallet var tiåret rett etter 2.Verdenskrig, at gjenoppbygging og industriutbygging var en viktig del av politikken, at nesten alle over hele Norge hadde fått elektrisitet, at radioen var det eneste massemedia, at telefon også var over alt, men folk var avhengig av sveivetelefon knyttet til en sentral, at toppfarten på norske damplokomotiver var 90kmt, at togene ble framført ved at det ble sendt melding fra stasjon til stasjon (aldri noen signalfeil), at høyeste tillatte hastighet på våre (dårlige) veier var 70kmt, at det ikke fantes en eneste motorvei, at bensinprisen var rundt en krone pr. liter og at bilene var rasjonert.

På lange avstander i Norge reiste vi med tog eller buss eller båt. Fram til 1960 var det restriksjoner på bilsalget. I 1960 ble det sluppet løs. Fly var på den tida bare folk som hadde penger som hadde råd til. Det var fly med propell. Flyplassnettet var ikke ferdig utbygd.

  Postkort fra Fornebu lufthavn
Jernbanen var inne i sin glansperiode. Det gikk alle slags tog: Godstog, lokalt og fjernt, passasjertog lokalt, regionalt og fjernt – også påsketog: I påsken var tilstrømmingen til jernbanen enorm. Egne påsketog måtte settes opp – tidvis ble godsvogner brukt til formålet. Alt for å komme til fjells. Det gjorde jeg bare en gang i livet.

Påsketog anno 1957

  Røyknes. Buss fra 1957
Busser var vanligvis lokale, men der toglinjene manglet, gikk det enkelte langruter. Båttrafikken (hurtigruta) må vel sies å ha både fjern og lokal karakter. Så seint som på 50-tallet var det mulig å reise med båt til Oslo fra Sørlandet. De sluttet å gå før det var aktuelt for meg, men jeg hadde en onkel som var styrmann på ADS kystbåt “Bjørgvin”. Han flagget ut omtrent på den tida kystruta sluttet å gå.

  En kystrutebåt til Sørlandet, ADS “Bjørgvin”
Vi hadde ikke bil. Bil var status. Min far hadde hatt bil før krigen. Tre av mine onkler hadde bil. En i embetes medfør, de andre to vet jeg ikke hvorfor de hadde fått skaffet seg bil. Alle hadde bil fra før krigen. I 1955 satt jeg på med min onkel i hans 1936 Ford og hans familie på ferietur til hytta på Gol-fjellet. Vi hadde en fantastisk ferie i det flotte været. Da var Hallingdalsveien så dårlig at vi måtte hjelpe en syklist som hadde fått ødelagt sykkelen på den dårlige veien. Husker jeg ble bilsyk. Rist løs?

Min far hadde en fetter som hadde fin bil. Han var lege. Vi besøkte ham og hans familie på Fefor ved Vinstra bl.a. i 1954. Da fikk vi sitte på i hans Mercedes. Men jeg var ikke så glad i å være der, selv om fjellet var fint. En gang gikk vi (min mor og jeg) til Ruten og skuet mot Jotunheimen!

  “Ormen lange”
En gang var min mor rekonvalesent på Klækken hotell på Ringerike. Da husker jeg at vi reiste med bussen “Ormen Lange” tilbake til Oslo – en buss formet som en semitrailer. Litt av et bussmonster. I bakkene oppover mot Sollihøgda kjørte monsteret på en hest, som dessverre måtte avlives.

To ganger på 50-tallet brukte vi buss til ferieturen: En gang til Eggedal (Solemoa) og en annen gang til speiderleir i Heddal i Aurdal. Den leiren var virkelig en våt opplevelse. Ikke så vi bjørn i Vassfaret heller. Å reise med buss den gang var ikke så komfortabelt som i dag. Mange ble kvalme og syke om bord.

  Jeg, en solo og Jotunheimen.
Min mor lengtet alltid tilbake til fjellet. Hun hadde gått flotte turer i Jotunheimen både før og under krigen. I august 1955 fikk vi anledning til å besøke fjellet igjen. Vi hadde bestilt en ukes opphold på Eidsbugarden Turisthotell ved fjellsjøen Bygdin i Jotunheimen. Tror dette var en fellestur på en eller annen måte. Det bar av gårde med tog på Valdresbanen – sannsynligvis damp – buss opp Øystre Slidre til Bygdin Høifjeldshotell og med båten “Bitihorn” over Bygdin til Eidsbugarden Høifjeldshotell. (Vet ikke om det er samme båt som går der i dag?) Ikke helt enkelt å komme dit – det var en dagstur fra Oslo. Den gang var hotellet det eneste så langt inne i Jotunheimen. I dag ligger DNTs Fondsbu rett i nærheten. Den gang var det ikke veiforbindelse vestover til Tyin. To gamle Forder tok seg av trafikken over det lille eidet mellom Tyin og Bygdin.

  Bilparken på Eidsbugarden
Oppholdet på Eidsbugarden ble en skikkelig vekker for meg. Jeg var bare 12 år, men oppførte meg som et utemmet geitekje. Derfor forstuet jeg foten! Men for noen fjell! Min mor brukte kasseapparatet flittig, så vi har tatt vare på flere fotografiske minner fra turen.

Høydepunktet ble likevel en rundtur med båt og buss nedover mot Vestlandet, Årdal og Lærdal. Først en iskald morgentur med motorbåt over Tyin til Tyin Høifjeldshotell. Der ventet bussen, en snutebuss som ikke var av de aller største – av forståelige grunner. Vi skulle nemlig ned anleggsveien fra fjellet og ned til Indre Årdal, nesten 1000 høydemetre. Den var bygget i forbindelse med utbyggingen av Tyinvassdraget. Den kan vel muligens sammenliknes med veien ned til Lysebotn i dag, men den var enda smalere, svingene var krappere – dessuten var det timeskjøring. En time gikk trafikken opp, neste time gikk den ned. Bratt var det også. Husker at bussen vår ved noen anledninger slapp av alle passasjerene av fordi den måtte foreta rygging for å komme gjennom svingene. Da så det ut som om bakstussen hang utfor stupet. Det hendte alvorlige ulykker. Det er heldigvis lenge siden denne veien er blitt erstattet med ny vei.

  Det var en tilsvarende buss vi reiste med i indre Sogn.
Fra Øvre Årdal kjørte vi gjennom tunnelene til Årdalstangen. Her er det temmelig rasfarlig. Det var viktig at denne veien var åpen på grunn av driften ved aluminiumsverket i Årdal. Derfor ble tunnelene bygget. Jeg har til og med syklet disse tunnelene – takket være hjelp fra en av trailerne fra Årdalsverkene som lyste oss gjennom tunellen. Fra Årdalstangen var det bilferge til Lærdal, lunsj på Lindstrøms hotell, og så bar det videre med en liten stopp for Borgund stavkirke og bjørnene Pekka og Liisa i bjørnegården på Fillefjell. Den gang tok vi ingen tur i Lærdal sentrum – et sentrum som er vel verd et besøk den dag i dag.

Bilferge – eldre modell
Var temmelig trøtt på den kjølige båtturen over Tyin i kveldinga tilbake til hotellet. Dagen etter bar det tilbake til det grå Oslo med toget fra Fagernes.

forts….

  Gammelt smalsporet tog på Drammensbanen ca. 1900
Min påstand er at jeg vokste opp i en tid da toget var vårt viktigste transportmiddel – i alle fall hvis du skulle reise et stykke ut i verden. Det fantes ikke så mange alternativer. Men også på korte avstander kunne toget spille en viktig rolle. Det kan min familiehistorie bekrefte:  Gamle Sandvika stasjon fra 1872

  Smalsporet damplok fra Setesdalsbanen
Da min bestefar kjøpte hus i Bærum på Egne Hjem, fikk han lang vei til jobben, som var på Grønland i Christiania. For å komme dit, måtte han gå en halv times tid til Stabekk stasjon, for å ta toget til Vestbanen. Den gang var det smalsporet, damp og tregt, det måtte ta en uendelighet av tid å komme på jobb. Han kjempet da i kommunestyret i Bærum for bygging av Bærumsbanen. Den ble ikke ferdig før etter hans død i 1924. Men det hjalp ikke hans barn særlig mye. De gikk jo på middelskole i Sandvika. For å komme dit, måtte de også gå til Stabekk stasjon for å ta toget til Sandvika der skolen lå. I sol og regn, snø og slaps. Den gang, fortalte min mor, gikk konduktøren på utsiden av vognene for å kontrollere billettene.

  Sandvika stasjon fra rundt 1920
Umiddelbart etter skolegangen begynte min mor å jobbe på likningskontoret i Sandvika og fortsatte altså den lange arbeidsveien til Sandvika nesten hele sin 50 årige karriere i Likningsvesenet i Bærum. I 1921 ble det slutt på den smalsporete dampen og enkeltspor; elektrikken overtok med EL1 og annet elektrisk materiell. Litt raskere å komme på jobb da.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

  EL 1 siste dag for Oslo V i juni 1989
Da jeg kom til verden under krigen, bodde vi i Oslo på Frogner. For å komme på jobb, gikk hun nå til Skarpsno stasjon for å ta toget til Sandvika. Den gang gikk det lokal (somletog) til Sandvika med BM65 materiell – en motorvogn kledd med aluminium samt to trevogner – ofte en U-båt som styrevogn. Mor unngikk disse, tok heller Askertoget som gikk direkte til Sandvika med EL1 (eller 2). Slik var det også tilbake fra Sandvika. 1610 (ofte litt forsinket dessverre) gikk det tilbake til Skarpsno og Oslo V. Selv var jeg med på denne farten ett år, da jeg gikk i barnehagen på Eineråsen ved Sandvika.

  U-båt på Oslo V
  BM65 32 på Oslo V i 1989
Litt seinere flyttet vi til Bislett. Da gikk min mor til Vestbanen for å ta toget derfra. Omtrent på den tida ble Skarpsno lagt ned som stasjon (kanskje det var bare min mor som brukte den?)  På Vestbanen var de to sporene nærmest havna reservert lokaltogene. Her måtte du vise gyldig billett for å komme inn. 

Oslo V på innsiden
Men det var først og fremst for å komme ut av Oslo at vi brukte toget. Mine foreldre var ikke så mye reisende av seg, så jeg kan ikke si når min første lengre togtur var. Kanskje min første lengre togtur var til Tretten i Gudbrandsdalen da jeg var rundt tre år. Den turen husker jeg ikke så mye av. Heller ikke sykkelturen mine foreldre hadde til Lifjell hvor vi i alle fall tok toget til Bø. Vi havnet etter hvert i Porsgrunn, og derfra tok vi toget tilbake til Oslo. Den gang var Vestfoldbanen smalsporet og dampdrevet, uten at jeg nok husker så mye av det.

Den første turen jeg husker noe av, var da vi reiste med en liten motorvogn fra Vikersund til Krøderen i august 1950. Sannsynligvis en BM87 (trodde jeg, men ifølge NLM ble de ikke levert før i 1952!!). Det var så fullt at jeg måtte sitte på motorkassa, og da ble jeg kvalm. 

Min mor hadde en søster som bodde en periode på Jessheim, og dit brukte vi toget for å komme; seinere flyttet tanten til Asker. Dit var enda greiere med toget

Damp, ja. Ikke det at jeg var så veldig opptatt av damplok, eller jernbane i det hele tatt, men jeg husker at onkelen min kommenterte da vi sto og ventet på toget til Oslo på Jessheim stasjon en gang at det sto en “stortysker” parkert på den andre siden av stasjonen. Jeg så det store damplokomotivet, og så at det var større enn de andre og at det derfor bar sitt navn med rette. Men det gikk mange år før jeg skjønte hva en stortysker egentlig var.

  “Stortysker” type 63
Tre somre tilbrakte jeg på en sommerleir for barn ved Jessnes stasjon like ved Hamar. Der hadde vi vårt litte paradis, bading og roing i Mjøsa, leik og moro; dessuten hang vi på gjerdet når toget stoppet for innkjør og kryssing på Jessnes stasjon. Da kunne vi beundre damplokomotivene på kort hold – bare 20 meter unna på den andre siden av den smale grusveien som gikk forbi husene vi holdt til. Klart det var fascinerende . Så mye damp, lyder og puff og paff, mange spennende bevegelser. Tror det var mest type 30 som vi fikk oppleve, men vi var vel ikke klar over at det var mange forskjellige damplokomotivtyper. Men jeg visste det var noe som “stortysker”; og så hadde vi hørt om “Dovregubben” – men de fikk ikke lov til å gå så langt sør som til Hamar. Av og til smatt en “blekkmerr” forbi, de elegante lyntogene (BM88) på Dovrebanen som ga varsel om noe nytt som skulle komme. Særlig flott var det når vi badet utenfor Furuberget der “tante Julia” hadde svømmeskole. Da kunne vi følge toget fra det rundet svingen ved kalkverket og et langt stykke bortover før det forsvant inn i skogen ved Jessnes stasjon. Tøøøfttt.

  Dovregubbe
Det ble mange turer opp og ned Oslo – Jessnes med bytte til “trikk” (EL11) i Hamar fra 1956. Det er en tur jeg likevel husker best – den gikk med lokalgodstog fra Jessnes og hele veien til Oslo – med damp. Hva slags damplok, vet jeg ikke, men det var ikke av de store. Jeg husker jeg virkelig nøt togturen den gang. Jeg satt i passasjeravdelingen i konduktørvogna og fikk rimelig god kontakt med konduktøren; jeg var jo bare ca 10 år den gang. Dessuten mener jeg at jeg kunne se spor etter det aller eldste jernbaneanlegget sør for Eidsvoll – det som ble bygd i 1854. Om det finnes noen slike rester i dag, vites ikke.

Møte mellom smalspor og normalspor, her på Grovane.
I 1954 arrangerte NSB en jubileumsutstilling på Filipstad ikke så langt fra Skarpsno stasjon eller Skillebakk. Lett å komme dit for en elleveåring. Husker jeg gikk rundt og beundret alt utstyr og vognmateriell, blant annet en ordentlig “Dovregubbe”(type 49) som kunne “bevege seg” på rullelager.

Fra Jubileumsutstillingen 1954

Kanskje det mest imponerende var et diesellokomotiv fra NOHAB som NSB nå vurderte å sette inn på en rekke baner i Norge som et ledd i “vekk med dampen” programmet. Stilrent, amerikansk og vakkert – det som seinere skulle bli Di3 og som NSB skaffet 32 stykker av etter hvert. Framtida var altså representert. Og mer jernbane skulle det bli – både elektrifisering og dobbeltspor.

  Tog under Skaugumsåsen på vei til Asker

Kitengela
Ja, jula og nyttår er over for i år. Her gikk det stille og rolig for seg. På nyttårsaften dro vi til byen alle sammen for å spise is på kafe. Rart å sitte ute langt på natt i t-skjorte og nyte utetemperaturen – det kan vi bare drømme om i Norge. Ellers var vi hjemme på selve nyttårsskiftet – uten at vi så en eneste rakett. Ellers har det ikke vært spesielt varmt hittil i sommer (for det er sommer her nå, sommerferien er snart over!) Imidlertid har det regnet en del nå i desember, og det er bra, det er grønt og fint over alt. Men i deler av Kenya har det vært flom og jordskred og ca. 30 mennesker har mistet livet. Bare i trafikken i romjula har hele 170 mennesker mistet livet i dette landet – i de villeste ulykkene du skulle hørt om. En lastebil knuste en matatu, minibuss med 14 passasjerer, der 11 omkom, en annen minibuss kjørte av veien og veltet. Den hadde 24 passasjerer (ti for mange!) hvorav 20 omkom. Slik skjer stadig vekk.

Ellers er det et nokså stille liv vi lever akkurat nå. Vi må spare litt. Selv om mye er svært billig etter vår målestokk, koster alt litt. Huset er snart ferdig – håper vi. Iallefall var skapene på plass (laget på stedet!) og rørleggeren skal gjøre de siste installasjonene, maleren vil også gjøre sitt før elektrikeren sørger for å få strøm i ledningsnettet. Kanskje vi er i hus i neste uke, det er ca. 3 måneder forsinket. Litt typisk afrikansk.

Vel, jeg snakker om at det går stille for seg, men når vi har en ettåring i huset, er det ikke alltid det er like stille. Den unge damen gir ofte klar og høylytt beskjed om hva hun vil og ikke vil! Men det er trivelig med små og jeg må jo øve når jeg selv er blitt bestefar. Salmah er jo stor i forhold, går mot 6 år til våren og skal begynne på «ordentlig» skole.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

  kori bustard (koritrappe)
Vi har vært en tur i Nairobi National Park og observert trivselen. Det er alltid morsomt og interessant å observere “dyrene i Afrika”. Denne gangen ble det ingen løver, men derimot svart nesehorn og eland, kongoni og sebraer i lange baner samt at vi nesten kjørte inn i beina på en giraff som sto like ved utgangen. Likevel synes jeg det er både flott og deilig å gå ut på savannen her i nærheten og oppleve dyr. Du kommer ikke så nært som i en park der du sitter i bil, men likevel nært nok til å få en god opplevelse av å ha ville dyr nær deg. Det er år og dag siden jeg har gått på elg i skogene hjemme, rådyr er det kanskje større sjanse for å se. Her har jeg opplevd gnu, sebra, tommygaseller, impalaer, giraff, kongoni (antilope), kori bustard (verdens største flygende fugl) og struts (verdens største ikkeflygende fugl) + masse kuer – alltid fulgt av maasaigjetere, og dromedarer som også beiter utpå der, som hører til et annet nomadefolk, borana. De reiser rundt med dromedarene sine for å utnytte beitemulighetene. Løver og hyener vil jeg helst ikke møte, (tror ikke det er noen), men jeg har hørt at elefanter har vært i nærheten, men de ble jaget tilbake til Amboseli Nat. Park.

en fugl stilte villig opp til fotografering
I går da jeg var der ute, var det plutselig kommet to store flokker med gnu. De ser jo litt truende ut når du er i nærheten av dem, og de grynter fælt (det er visstnok derfor de heter gru). Men stort sett blir de stående, eller de løper sin vei. I går løp en stor flokk parallelt med der jeg gikk, det var litt artig hele tiden å ha dem på 100 meter avstand. Tok selvfølgelig noen bilder av det. Håper på flere gode opplevelser etter hvert. Når det blir tørrere, trekker ofte dyrene næmere bebyggelsen.

Apropos tørrere, her forleden kom en skikkelig ettermiddagsskur, og bilen satt fast bare 100 meter hjemmefra i søla, for slik blir det fort når det regner her. Ved god dyttehjelp kom vi fram de siste 100m. Søla kleber seg til alt. Det er som kram snø, skosålene blir etterhvert som stylter! Bakhjulene nektet å gå rundt pga søla. Veiene blir bortimot uframkommelige, ialle fall de som bare er kjørt opp på overflaten – nærmest som oppkjørte hjulspor. De veiene er vi avhengige av for å komme ditt vi bor. Veivelikehold er det ingen som vet om hva er.

Politisk ser alle fram til valget i mars – med stor spenning, ikke bare for utfallet, men også med engstelse for uroligheter. Slik er det dessverre her. Uroligheter er det stadig vekk, først og fremt i utkantene i nord og øst. Dit har jeg ikke tenkt meg; men også i slumstrøkene i Nairobi ulmer det. Her jeg befinner meg er det meget rolig og fredelig – det håper jeg det fortsetter med.

Akkurat nå regjerer vi her alene. Den andre delen av familien har tatt med seg Salmah og reist til havet og varmen i Mombasa. Salmah skal oppleve havet for første gang i livet – og hun var svært opprømt over den begivenheten.

Ja, dette var fire år siden! Mye er forandret siden den gang. Huset ble ferdig i januar og har vært vårt tilholdsted siden. Uhuru Kenyatta kom til makten og har utnyttet den så godt han kan og gjort sine venner mette. Det skal være valg igjen i år! Det året ble jeg gift med Fatma, og nå har Fatma og Salmah kommet til Norge og snakker norsk; Salmah som om hun ikke har gjort noe annet. Fatma strever med grammatikken, men det går framover hele tiden. Vi har ikke vært i Kenya på 1 1/2 år, men vi håper vi får en tur i løpet av dette året. Det skal bli hyggelig å se igjen familien. Jeg ønsker bare framgang for alle, mer fred, gjensidig respekt og toleranse…….
 

  Glasskunst fra Kitengela Glass

Julen betyr mye for mange her; det er utrolig mange menigheter. Alle feirer jul på sin måte. Men noen overflodsjul som hjemme i Norge, vil nok de fleste ikke oppleve. At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle bilene sto i veien for hverandre – alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. “Skulle jo bare”- mentaliteten er høyst levende her….

  Kaos i trafikken, Kitengela
Julefeiring i 25^oC – det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over. Det er lite julepynt; juledekorasjoner, lys, juletrær, julenisser og slike ting er nesten fraværende. Bare Supermarkedene Naivas og Eastmatt hadde lys som dekorasjon omkring bygningen.

Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter, tilberedt på trekullbrenneren på verandaen. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake fra Naivas), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende og reflektere. Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap. En annen erfaring vi fikk i jula var å være uten vann.

På første juledag var det plutselig slutt på vannet. Huset har pumpevann, så det er heller sjeldent det skjer, men når det skjer er det veldig ubeleilig, for vi bor jo i 5. etasje. Men Fatma hadde gjort sine erfaringer, så vi hadde ca. 100 liter vann i reserve på gamle drikkevannsdunker. Det holdt så vidt; da vannet kom tilbake etter 5 dager, hadde vi bare noen få liter igjen. At det tok så lang tid er også typisk for Afrika. Vann er viktig, det er business å selge vann her nede til dem som ikke har stabil tilgang. Små tankbiler med påskriften “maji safi” reiste rundt og solgte vann til dem som ville ha.

Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke mine venner, de er muslimer. Omtrent halvparten av leilighetene her sto tomme fordi folk var reist “hjem” for å feire jul. Mange av de med penger dro mot kysten for å nyte juleferien på de kritthvite strendene i Mombasa eller der omkring.

  En julens beundrer

Vi har stort sett vært her i Kitengela og nytt tilværelsen. Det har blitt en del tv-titting, interessant å se verden fra Afrika, diskusjoner har det blitt, filmer og “SOAP” – særlig mexikanske serier!  I julen var det atskillige juleprogrammer, men få var direkte knyttet til budskapet. Så iallfall minst 4 filmer (alle amerikanske) som handlet om å tro på JULENISSEN. Klart vi tror på ham!  Det er kanskje verre med ham vi egentlig feirer i julen. Fatma la opp til en julefeiring etter min tradisjon, men middagen var geit, som er tradisjon her i Kenya, og det var godt!  Juletre hadde vi også, ekte plastikk med variert lyssetting. Stort var det ikke, det minste de hadde i butikken!

maasaimøte
Vi kunne tenke oss å dra på en “ekspedisjon”; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom…. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado i nærheten av Bissel (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet “Bull’s eye”, tok vi av en vei som pekte mot “indre bygder”; maasailand.  Etter noen få kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted i nærheten hadde en matatu (minibuss) blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil prøvde å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva. Krokodiller så vi ikke noe til….

Barn fryder seg over vann over hele verden!
Noe av det fineste vi gjør er å gå ganske lange turer i områder like utenfor byen om ettermiddagen når sola ikke steiker (i romjula har det vært forbausende svalt, rundt +20 og mye skyer – det er behagelig); en slags høyslette hvor du kan kjenne vinden ruske svalt … Det er flatt, du kan se langt – Ngongfjellene i det fjerne, der Karen Blixen ruslet en gang på 1920- og 30-tallet og skyskrapersiluetten til Nairobi. Det som er litt spennende er at det vi ser ut over Nairobi National Park med et rikt dyreliv av ville dyr, bortsett fra elefant. Jeg hadde min første safari der for ett år siden, det var spennende med skyskrapere som bakgrunn for foto av sebra, giraff, struts og kongoni… Vi har ruslet rundt her og funnet stadig nye “veier” å gå  – anførselstegn fordi det er bilene selv som har skapt disse veiene som nok er temmelig uframkommelige når det regner.. Dette er mitt store pustehull…

Det ble en stille og fredelig jul. Folk tok det med ro i julen. Det gjorde vi også. Også her er julen en familietradisjon, men på en annen måte enn i Norge. Fortsatt lever tradisjonen med storfamilien, og pater familias har i mange tilfeller stor makt, ikke minst over kvinnene i familien.

Men det får jeg komme tilbake til på det nye året……

Dette handler om å gjøre noe annet. Det handler også om å gjøre seg kjent i det landet du bor i akkurat nå. Det handler også om andre tradisjoner. Lillejulaften er jo tradisjonelt den dagen da en gjør seg klar til den store festen dagen etter. Men når vi ikke skal ha noen stor fest, kjører vi i stedet hushjelpen hjem (i alle fall nesten).

fra Machakos
Det er vanlig her at hushjelpene får fri i julen. Vår hushjelp, Mama Mwende, 6 barnsmor, skulle ha fri fra søndag til søndag. Det samme gjaldt tusenvis av andre hushjelper og folk som tok ut sommerferien  i jula. Det ville gå en strøm av folk fra Nairobiområdet til landdistriktene omkring – folk som skulle hjem til familien til jul. En annen strøm ville gå fra Nairobiområdet til Mombasa – til kysten med palmesuuuus og bølgeskvulp og masse varme….. Det ville være mye trafikk på lillejulaften. 

  Mama Mwende fletter kurv
Det var Buda som foreslo det, og jeg sa ja takk med en gang. Tanken var at Fatma og jeg sammen med Buda skulle kjøre henne til Kitui – der hun visstnok skulle bo. Det er ca. 170km fra Kitengela, så distansen var ikke så overveldende. Spørsmålet var kvaliteten på veien, men ifølge Buda var den også god, så da så alt veldig greit ut. Kitui er en ganske stor by litt nord-øst for oss, vi måtte passere en større by, Machakos, for å komme dit. Der hadde Buda bodd i mange år, vi hadde besøkt ham og familien hans der flere ganger. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

  Rundkjøringen i Machakos
Da dagen rant, viste det seg at også de andre i familien ville være med. Og slik ble det: 5 voksne og to barn i en liten Pegeuot 206 – fylt til randen. Sjefen bestemte. For meg spilte det ingen rolle, jeg hadde plassen ved siden av føreren uansett (co-pilot). Vi la i vei med godt humør og mot, Pegeuoten var forbausende sprek den, selv om vi tok nedi i noen forferdelige humper. Det er nemlig slik at kommer du til et tettsted eller noe liknende, så er det alltid en hump eller tre, og det er ikke sånne «frøkenhumper» som hjemme i Norge. Her er det nesten full stopp, ellers så ødelegger du bilen. Humpene er ofte ikke merket, men du får ofte et forvarsel i form av noen mindre humper i forkant. Jeg skal la være å beskrive den kenyanske trafikken i detalj, men denne gangen kan jeg ikke huske å ha sett en eneste trafikkulykke på turen. Men du verden, det var nære på noen ganger. Trafikken på Mombasa Highway er verst fordi den består av langsomtgående tungtransport og hurtiggående buss, matatu og biltransport. Det blir det mange forbikjøringer av. Vi fulgte den heldigvis bare noen få mil før vi tok av mot Machakos.

Machakos og Kitui

Machakos er absolutt en levende by med mye liv og røre; det var mye folk på byen. Den er den største byen i «kambaland» – en av de mange stammene. Machakos er en by med mange muslimer; det kunne vi se på kvinnenes klesdrakter og de mange moskeene. Hijab er ikke vanlig, men kvinnene dekker seg til med sorte drakter med fargerike hodeskaut. Jeg har lurt på hvorfor sort, men slik er tradisjonen. Ute av Machakos bar det ut på landsbygda. Nær Machakos var landskapet preget av en del fjell, men de ble færre og færre dess lengre vekk fra byen vi kjørte. Veien var utmerket den, og landskapet bar preg av grønn fruktbarhet. Bare for bare ett år siden var dette et katastrofeområde med stor tørke. Dette er et område som ofte er rammet av tørke.  I år hadde tydeligvis den lille regntiden vært livgivende med rikelig med regn. Og det kom fortsatt regn. Da vi kom til en liten by som het Katangi, gjorde vi en stopp og observerte trivselen.

Kambaland, her kommer vi…
Aid in action

Denne byen lå like i nærheten av de landsbyene organisasjonen «Aid-in-action» har sine projekter i. Ei oslojente, Anne Louise Hubert, satte igang et prosjekt her etter at hun som ung ville oppleve verden og kom til en landsby i nærheten på besøk. Det startet med skolemat til skolebarna, som igjen førte til vannboring, papayadyrking, kurvfletting for det norske markedet og et skoleprosjekt: Så mange som mulig av ungene skulle få mulighet til å gå på high-school gjennom en betalingsordning. Seinere har det blitt bygd en helt ny skole her. Vi hadde ikke tid til å oppsøke disse landsbyene (det får væretil en annen gang). Så etter at vi hadde beskuet landsbyboerne, og de ikke minst hadde beskuet oss, dro vi videre mellom blomstrende jakarandatrær og andre vakre trær med knallrøde blomster samt mye vakker blomstrende bouganville til vi kom til storbyen Kitui. Vi tok en kort stopp her, så oss litt omkring, oppsøkte et supermarked for å kjøpte lunsj (frukt, youghurt og cola!) og så bar det videre.

På vei mot Mwingi

Det viste seg at mama Mwende slett ikke bodde i Kitui, men i en by som het Mwingi som «bare» lå 100 km videre innover i landet. (Misforståelsen var forsåvidt min). Veien dit var grei nok den, veikvaliteten var fortsatt god med de tradisjonelle humpene i tillegg til huller i asfaltdekket fordi det ikke er noe som heter vedlikehold. Mwingi ligger ved den trafikkerte hovedveien fra Thika (nord for Nairobi) til Garissa og videre til Dadaab, den store flyktningeleiren helt øst i Kenya med over 450 000 flyktninger, som staten Kenya truer med å legge ned.  Dessuten har Garissa vært i nyhetene på grunn av drap på soldater og dårlig behandling av sivile i etterkant, særlig av folk med somalisk bakgrunn. Al shabaab har også raidet området og drepte mange studenter. Men fra Mwingi og til Garissa var det 200km, og dit skulle vi ikke (men vi var innom Garissa to år seinere).  Dessuten: Mwingi var fortsatt «kambaland», her hadde Buda bodd i mange år da han var en ung mann og var omgangsvenn med en annen ung mann, som i 2012 var visepresident i Kenya, Kalonzo Musyoka.

Vi ankommer Kitui
  Vi nærmer oss Mwingi
På veien dit fikk vi jo en opplevelse som en fort kan få når en reiser med små barn: Oppkast. Rasha hadde truffet sin mors kjole så den var temmelig blaut. Mens kjolen og Rasha ble «renset» på stedet (og ny kjole seinere kjøpt i «Mogadishu shop» i Mwingi), hørte vi andre på en iherdig kvinnelig predikant i et nærliggende hus om det glade budskap om Kristi kommende fødsel – det var snart jul – også i Kenya.

Mwingi

Mwingi
Mwingi viste seg som en smilende afrikansk by mellom klipper. Bare en av mine turistbøker fant jeg opplysninger om byene i «kambaland», de er ellers ikke nevnt med ett ord. Dette er ikke noe turistområde. Jeg har oppfattet dette som ett av de fattigste delene av Kenya.  Det er først og fremst et landbruksområde, som ofte er rammet av tørke. Fattigdommen på landsbygda er ikke bestandig like lett å oppdage. Vi sørget for at mama Mwende kom på bussen som skulle bringe henne hjem. Buda møtte til og med gamle kjente. Etter en liten byrundtur – hvor vi handlet ny kjole til mamaRasha – tok vi inn på en restaurant, Garden Cottage Hotel, for dagens store måltid. Den var (selvfølgelig) eid av byens store sønn, Kalonzo. At ventetiden var lang, men maten var god, var greit nok, og det var fint for ungene å springe rundt etter den lange bilturen. Det var ganske behagelig å være menneske i disse omgivelsene.

Returen gikk delvis tilbake samme vei, i alle fall i starten – veien mot Thika ble tilbakelagt i stor fart; trafikken var ikke spesielt stor. Av og til kom vi til politisperringer, men mitt «muzungu»fjes inviterte politifolka til smil istedenfor kontroll.  Planen var å reise videre fra Thika på den nye Thika Highway via Nairobi og så hjem Mombasaroad. Jeg så ikke akkurat fram til bilkø i Nairobi på en lillejulaften, så jeg spurte Buda om en vei som jeg så på kartet, og som krysset over heia mot Machakos, ville være et alternativ. På kartet var den ca. 35 km lang, og den ville spare oss for en omvei på 100km. Buda sa at veien var av den vanlige kenyanske standarden, men ikke av de verste, så han syntes ideen var god, så han ville gjøre det. I mellomtiden fikk vi noen små regnbyger som gjorde veien litt våt.

Snarveien hjem

Jeg angret på veivalget omtrent med en gang vi kjørte inn på denne «snarveien» – en blanding av søle, stein, hull og folk i skjønn forening der vi kreket oss fram mot vårt mål, Machakos. Sarkastisk kom det fra baksetet at den som hadde foreslått veivalget, måtte ta konsekvensen av dette og sku hvis vi satt fast. Vi kom aldri til å sette oss fast, selv om det var nære på. Trafikken var ikke stor, mest lastebiler og matatus, men vi møtte også noen få vanlige privatbiler. Det var litt artig at de i baksetet nå satte i gang en temmelig høylytt diskusjon om dagligdagse ting for ikke å sovne – eller var det for å unngå å kjede seg i hjel. Ungene oppførte seg meget bra. Vi krysset over vår hjemlige elv, Athi River, her en stor flod, på en nokså primitiv bro bygget i kolonitida. På den andre siden slynget veien seg mellom skog og landsbyer, men det var ikke så mye kveg som i maasailand. Buda fortalte at i dette området lå noen av de eldste landsbyene i «kambaland». Ved noen veikryss måtte han spørre folk om veien, noe skilting var det ikke snakk om. Dessuten var sola i ferd med å gå ned. I det vi trodde vi nærmet oss «sivilisasjonen», oppdaget vi at veien var såpeglatt pga regnet, men vi klarte å holde oss på veien. Buda hadde ingen glattbanetrening, men kenyanske veier ga trening nok – det viste han til fulle. I grøfta måtte vi imidlertid da vi møtte lastebiler fra en NGO organisasjon som var «stuck» på grunn av det glatte føret, og en gang balanserte vi på veikanten. Men også det gikk bra.

Brua over Athi River
  Denne lastebilen kom med utstyr fra en skotsk hjelpeorganisasjon, men satt fast på grunn av det sleipe føret. Vi måtte kjøre ned i grøfta til venstre for å komme forbi!

Til slutt kom vi til en liten by der vi hadde 4 veivalg. Buda måtte spørre igjen om veien til Masii. Dette er Masii, ble det svart. Men hvor er veien til Machakos? Den er der borte, sa mannen, hovedveien gikk bare 100 meter bortenfor, bak et hus så vi ikke kunne se den; vi var «reddet». Det er lett når sjåføren behersker både kikamba og kiswahilispråk. Nå hadde det afrikanske mørket senket seg.

Turen hjem via Machakos  gikk utmerket i stummende mørke og mye motgående trafikk. Det er nå enkelte foretar de villeste forbikjøringer, men vi klarte oss. Ingen klaget i ettertid over veievalget. Turen var på 450km den.

  Musikk i hverdagen, Sandens.
Det er selvfølgelig ikke lett å forklare hvorfor man blir opptatt av musikk, det vil være all slags musikk. Det har selvfølgelig noe med omgivelsene å gjøre. Hva slags musikk er du omgitt av til daglig. Det kan også være hva slags musikk som pirrer og griper deg mest, det være melodi, rytme, stemning eller noe annet.

For egen del var det som sagt erfaringer fra det jeg selv holdt på med. Også radioen spilte en viktig rolle. Jeg prøvde å lytte til aktuelle program eller radiostasjoner som sendte klassisk. De var det flere av. I gamle dager hadde NRK også klassisk i sine vanlige sendinger rettet til hele folket. Etter hvert ble det tent en nysgjerrighet i meg og det ble skapt en lyst til å finne ut mer. For 50 år siden var det kun tre måter å gjøre det på: Gå på konsert, delta i kor, lytte til klassisk på radioen og kjøpe plater. Jeg brukte alle kanalene.

  Musikk i hverdagen, Tangvall
At musikk påvirker deg, er det vel ingen tvil om. Særlig hvis du tar deg tid til å “gå inn i” musikken. Sjelden jeg har forlatt et konsertlokale uten å ha blitt påvirket av den musikalske opplevelsen. I ungdommen var det konsertene med Oslo Filharmonisk orkester. I dag har konsertene med KSO ofte gitt meg gode opplevelser, så jeg går ofte opprømt fra Kilden hjemover i mørket.
Rolf Gupta dirigerer unge nordiske musikere
I dag er vi omgitt av musikk på alle kanter. Det er ofte musikk det ikke er mening å lytte til; det er nærmest bakgrunnslyd. Mange vil kalle det støy eller lydforurensing. Det hender at også lettere klassisk musikk brukes. Selv har jeg mange ganger brukt klassisk musikk som bakgrunnsmusikk når jeg har jobbet med noe annet, til og med når jeg har forberedt meg til en skoledag. Da går det meste av konsentrasjonen på det du holder på med. Jeg vil påstå at klassisk musikk krever oppmerksomhet og konsentrasjon om musikken. Hvis det ikke gjør det, kan det hende vi gjør komponisten en bjørnetjeneste. Med årene har jeg foretrukket stillheten ute eller inne istedenfor å ha på musikk. Musikken oppsøker jeg når jeg vil ha den og har tid til den.

I den seinere tid har jeg blitt klar over at musikken er best når den oppleves her og nå  – på en konsert. Cd- og dvd kan bare delvis erstatte tilstedeværelsen. På den andre siden vil min kjennskap til klassisk musikk bli nokså innskrenket hvis jeg bare skal basere meg på det jeg kan høre på levende konserter. Mye av min favorittmusikk har jeg aldri hørt “live”.

 Musikk i hverdagen, Oslo
I utgangspunktet er jeg en orkester og kor-mann. I begynnelsen var det kanskje orkestermusikk jeg lyttet til. Orkesterets muligheter er jo mange og kan være svært varierte. Etter hvert kom koret med, men sjelden kor aleine. Bare i nyere tid har jeg satt meg ned og lyttet til rein kormusikk. Kanskje det er komponister som Goretski, Pärt og Eriks Esenvald som er årsaken til det.

Musikk har blitt brukt i terapeutisk sammenheng. Jeg har lest at enkelte tannleger har tatt i bruk musikk med godt resultat. Hva det siste betyr, vet jeg ikke. Kanskje pasienten sluttet å bite henne i fingeren? Det vet jeg lite om, men jeg har prøvd det noen ganger på meg selv i stressede situasjoner da jeg ikke fikk sove om natta. NRK nattradioen ble brukt. Resultatet var ikke bestandig like vellykket, i alle fall tok det ofte svært lang tid før jeg klarte å roe meg.

  Sang til fest, Tresse 17.mai
Musikk kan gi deg mye – både i hverdag og fest. Det er vel sjelden det er så mye musikk noen dag i året som 17.mai, festdagen over alle festdager. Og barna synger med av full hals! Kanskje vi burde synge mer i hverdagen? Eller stoppe opp og lytte.

Noe jeg synes er viktig i musikkformidling er musikernes holdning til det de holder på med. Selv når et helt orkester spiller, kan en ofte se hvordan den enkelte musiker jobber med musikken. Det gir absolutt et pluss til framførelsen. Satt på spissen kan en si at ungdomsmusikerne fra Venezuela, “El Sistema”, kanskje er de som i sin musikkformidling viser det mest. Et helt orkester vugger i takt med det de spiller, noen ganger danser de – i alle fall når det er rom for det. Men så har Latin-Amerika mye musikk til å danse etter. Vi er vel ikke klar over her hjemme at Latin-Amerika har en lang klassisk musikktradisjon. Kanskje vi burde få et slags “El Sistema” her i Norge også?

  Bolteløkka skoles strykeorkester ca. 1955
Jeg vokste ikke opp i en familie som var opptatt av klassisk musikk. Min familie var litt omvendt. Det var min mor som jobbet, min far var konsulent. De var ikke opptatt av musikk. Min mor vokste opp i en familie med mye musikk, hun kunne spille piano og hun hadde sunget i kor. Min far sang på badet, men han hadde bra stemme. Da jeg var 8 år bestemte min mor seg for at jeg skulle spille fiolin.

  Her i familiær sammenheng med min fetter Kjetil
 Musikkonservatoriet i Oslo var en trist plass i Nordahl Bruns gate. Mine fiolintimer der står som usedvanlig triste. Jeg sluttet. Min mor skaffet meg ny lærer ved Barratt-Dues musikkinstitutt: Stephan Barratt-Due sr. Det var noe helt annet. Så jeg lærte etter hvert å spille fiolin. MEN jeg forsto ikke nødvendigheten av å øve, så det ble ingen suksess i det lange løp.

  Bolteløkka strykeorkester i Universitetes aula.
Jeg fikk være med på mye gøy: Bolteløkka skole der jeg begynte i 4.klasse hadde eget strykeorkester under ledelse av Arne Pedersen, min lærer. Der ble jeg fort engasjert og rykket opp til å sitte ved siden av “konsertmesterinnen”, Anne Lise (Vabø). Hun ble seinere profesjonell i KORK. Vi spilte mye forskjellig, fra Donauwellen, via Schubert “Rosamunde” til Alfvens “Svensk rapsodi”. “Bjørgulf spellemann” (Arne Eggen) spilte vi i NRK, de arrangerte orkesterkonkurranse. Vet ikke om noe resultat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Realskole og gymnas ble “Katta”. Også de hadde eget orkester under ledelse av sanglærer og organist Olaf Skaflot. Her fikk vi med oss blåsere så vi kunne blant annet spilt inntogsmarsj fra “Aida” av Verdi med en antydning av pomp og prakt. Da jeg gikk i siste klasse satte skolen opp Gershwins “Porgy og Bess” med 100% krefter fra skolens elever som dannet kor, solister og orkester. Igjen havnet jeg ved siden av konsertmesteren, som het Ole Bøhn. Han ble etter hvert virkelig profesjonell. Da jeg sluttet på gymnaset, la jeg fela på hylla.

Det vil si jeg prøvde et “come back” i Studenterorkesteret noen år seinere. Det var ingen suksess, fordi jeg hadde lagt meg til en forkjær håndstilling som det var vanskelig å komme ut av. Da fikk jeg forresten spille Beethoven…

Da var jeg imidlertid på vei inn i den klassiske verden. På gymnaset skrev jeg historisk særoppgave om Beethoven, uten å ha hørt så mye av hans musikk. Det har det blitt mer av etter hvert! Jeg var begynt å gå på de såkalte “ungdomskonsertene” i Aulaen til UiO. De hadde ofte glitrende innledningsforedrag ved magister Jon Medbøe. Det ble påstått at det var flere som kom for å høre på ham enn på selv konserten. Billettprisen var overkommelig (kr.2.50 for student). Det ble til at jeg gikk på andre konserter enn OFOs ungdomskonserter. Ståplassene var billige. Aulaen var kanskje ikke det beste lokalet akustisk for symfonisk musikk, men på den tida hadde Oslo ikke noe annet. OFO var dessuten den gang et lite orkester – omtrent som KSO i dag, og kunne ikke påta seg å spille verk med mange på scenen. Bruckner ble spilt, husker jeg, men da var all plass opptatt. Orkester og kor var nesten umulig. Det var svært trangt for korsangerne. Fikk prøve det en gang.

  Arnulf Hegstad dirigerer Oslo Filharmoniske orkester (OFO)

  “Kong Olav” av Arne Eggen øves i Aulaen
Men trass i de kummerlige forholdene, ble det mange gode musikalske opplevelser, selvfølgelig de store klassikerne, men også noen mindre kjente. Husker spesielt godt mitt møte med Carl Nielsens 5. Symfoni. Det var den unge Herbert Blomstedt som dirigerte. Kan også huske stjerner som Isaac Stern, Dame Janet Baker og Wolgang Schneiderhahn…..

Oslo hadde opera – i Folketeatrets tidligere lokaler i Storgata. Jeg ble aldri noen stor operaentusiast. Fikk jo faktisk komme der noen ganger sammen med min spillelærer som spilte fast i orkesteret. Husker bare to operaer jeg opplevde: “Poppeas kroning” av 1600-tall komponisten Claudio Monteverdi – fordi musikken var fortsatt levende trass sin høye alder – og Wagners “Den flygende hollender” – der jeg satt slik til at tubaen ble det dominerende instrumentet. Jeg tror det var den menneskelige operastemmen som skremte meg. Jeg likte ikke måten stemmen ble brukt på, særlig da av kvinnene som ofte synger skjærende og med masse vibrato. Hater masse vibrato. Seinere har jeg fått et mer avslappet forhold til den menneskelige stemmen. Det er stemmer jeg liker bra, andre jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg er blant annet av dem som har problemer med stemmen til Kirsten Flakstad – kanskje fordi den virker noe kjølig…

I 1961 fikk jeg min første platespiller opptjent av egne midler: Jeg gikk med avisen. Dermed var det gjort. LP-plater ble etter hvert innkjøpt, katalogisert og spilt. Komponister ble møtt, tatt imot og omfavnet. I noen få tilfeller forkastet. Etter hvert som årene gikk ble det hundreder av dem, og etter 1994 også cd-er. En ung mann ansatt i Musikkforlaget, Kjell Hillweg, var til stor hjelp. Dermed ble jeg virkelig bitt av den klassiske basillen.

Karajans boks fra 1961 – noe av det første jeg kjøpte av Lp-plater
I 1965 tok jeg skrittet i en annen retning. Jeg begynte i kor. Fiolinen ble ansett for å være uten håp, jeg fikk satse på stemmen: Akademisk korforening ble svaret. Første oppgave Händels Messias. En skikkelig utfordring. Vi framførte oratoriet i Domkirken i Oslo med KORK under full TV-“overvåking”. Det var utfordrende og gøy. Har jo vært med på Messias 50 år seinere. Da var det enda større utfordring – ikke minst fordi vi da hadde med satser vi ikke sang i 1965!

En liten parentes: Noen år seinere framførte Akademisk blant annet Haydns “Nelsonmesse” med KORK i Trefoldighetskirken i Oslo. Det var ingen umiddelbar suksess. Andrekonsertmesteren i KORK kom til styret i koret etterpå og beklaget, men KORK var ikke bedre på denne tida; Haydn var i overkant vanskelig. Derimot gikk det utmerket med Trondheim symfoniorkester ved musikkfestivalen i Harstad sommeren 1970.

  Jeg synger for damene i Harstad!

Dette har blitt mest om min egen reise inn i den klassiske musikkens land. Min vei inn var altså både gjennom egen “praktisering” og lytting og utforsking. Mye nysgjerrighet. Den klassiske musikkverden er stor, ja, enorm. I dag er det enda lettere å gå på jakt. Vi har jo nettet! Jo da, det var annen musikk også, kanskje musikk som burde “passet” bedre til en ung mann på 60-tallet. Jeg følte ikke at jeg var under noe som helst slags press. En venn fra barneskolen besøkte jeg av og til og vi spilte jazz som han var opptatt av. Det likte jeg godt, særlig klassikere som Louis, Ella og Benny Goodman og mange andre. Men jazzen tok ikke helt av hos meg. Beatles dukket opp på den tida. Jeg interesserte meg lite for dem da. I ettertid har interessen kommet. Abba var mine barns idoler. De fikk jeg mer sansen for da jeg var med å synge musikken deres i korversjon. I ettertid har det dukket opp så mange idoler og stjerner at ingen har oversikten. Noen var/er døgnfluer, andre holdt koken i mange år. Ingen nevnt eller glemt.

Den klassiske musikken står derimot på påler. Tåler gjenhør på gjenhør.

  Kilden til det gode.
Akkurat nå er jeg inne i en musikalsk bølge på vei opp. Vet ikke helt grunnen til det, men det kan være musikkformidling i mine omgivelser som har løftet meg. I høst har det vært en rekke konserter som har gitt meg gode musikalske opplevelser. Først og fremst er det Kristiansand symfoniorkester (KSO) som har skapt dette. Sist var det Sibelius 3. Symfoni. Men jeg har også fått oppleve fremragende kammermusikk blant annet på Amalienborg i regi av Myrens venner. Selv gleder jeg meg til å være en bitte liten deltaker i Saint-Saëns Juleoratorium og seinere med KSOs julekonsert rett før jul. Sølvstrupene er koret, for oss som holder ut! Det er noe av det beste med jula all den gode julemusikken som kommer fram.

  Konsert på Amalienborg
Det er god tilstrømning til KSO konsertene. Størst er det når det spilles musikk fra den romantiske perioden, særlig komponister som Beethoven, Mendelssohn, Brahms, Tsjaikovskij osv; og kanskje spesielt når det er kjente solokonserter som framføres, som Mendelssohn eller Bruchs fiolinkonserter osv. Det er ikke noe galt i det, men det fins uendelig mye mer å velge mellom og som burde bli like populære.

Det som er litt merkelig er at media virker som de motarbeider den klassiske musikken. Det er ikke penger å tjene der, derfor er det uinteressant (jfr. Kåre Stovelands artikkel i Fvn sist lørdag). I Fævennen (Fvn) er det en journalist som dekker de viktigste konsertene med anmeldelser, som oftest svært gode (og jeg er ofte enig med ham!). Det er likevel for dårlig. Her kommer stadig kjente utøvere på besøk i verdensklasse uten at Fvn nevner det med et ord. Jeg tror at om selveste Renee Fleming hadde gjestet Kristiansand, ville avisa forbigått det i taushet. Elton John er derimot noe helt annet!

Her er Renee Fleming solist. Mosva er ikke en forstad til Kristiansand!
Jeg tror også at det er mangel på kulturtilbud som er noe av årsaken. I Norge er det bare de største byen som har et profesjonelt miljø for klassisk musikk. I et land som Tyskland har enhver by med litt respekt for seg selv en egen opera og orkester. Jeg vokste opp i Oslo der klassisk musikk var realtivt lett tilgjengelig.

  Rolf Gupta instruerer unge nordiske musikere.
Hva er det med klassisk musikk? Jeg tror jeg kan sammenligne denne formen for musikk med god litteratur. Ikke den overflatiske, bestselgende litteraturen, men den litt innovervendte, sjelegranskende. Opplever at den gode klassiske musikken også går innover – ikke minst til følelsene. Kanskje alle fredskonferanser burde inneholde minst en klassisk konsert?

Jeg innrømmer at jeg liker mye annen musikk også. Den rene popmusikken liker jeg minst, for den virker ikke ekte. Den er rett og slett bare komersiell. Men det finnes mange unntak, heldigvis. Men det er sjelden jeg vender tilbake til denne musikken. Den kommer, er der og forsvinner. Av og til blir den hentet fram i de såkalte “husker” du programmene.

For de som ikke er klar over det: Det fins mye humor i den klassiske musikken. Ikke hørt om Haydns musikalske sprell med sine musikere? Eller Mozarts “En musikalsk spøk”? Eller Stravinskijs harselas med den amerikanske nasjonalsangen? Eller Rossinis opera “Kroningen i Reims”? Eller Bernstein? Eller? Da har dere noe å glede dere til.

Det var Gabriel Romero som var (indirekte) årsak til at jeg møtte min kone, Fatma. Du kjente kanskje Gabriel. Egentlig politisk flyktning fra Colombia. Glad i damer var han! Flyktningeguide koordinator i Røde kors var jobben hans. Jeg møtte ham da jeg møtte som frivillig flyktningeguide etter at jeg hadde blitt pensjonist.

Jeg ville bruke tida til noe fornuftig. Jeg ble guide for en mann fra Øst-Turkestan, som i dag er blitt en provins av Kina. Det var utfordrende nok, men jeg lærte mye om det å komme som utlending til Norge, møte en totalt fremmed kultur og et annet system. Men det gikk bra. Han fikk kona og sønnen sin hit. I dag har jeg bare sporadisk kontakt.

I 2010 spurte Gabriel meg om jeg ville være med å arrangere en tur for flyktninger samme vår. Turen skulle gå til Gaustatoppen. Jeg tente på ideen. Jeg visste at Røde kors arrangerte turer til Galdhøpiggen. Det var jeg litt skeptisk til. Hvorfor skulle alle på død og liv dit. (Har selv aldri vært der og har ingen planer om det). Året før var jeg med på en tur til Folgefonni i Røde korsregi. Den var vellykket, men jeg syntes reisen dit var vel lang. Gaustatoppen var midt i blinken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Turen var flott den. Alt fungerte som det skulle. Vi var en gjeng fra hele verden som ble sveiset sammen til en vennegjeng i løpet av turen. Etter turen spurte flere om de kunne bli venn med meg på facebook. Det sa jeg ja til. Vi utvekslet bilder og inntrykk. Av de mange ønskene om å bli venn med meg på FB, var det en som jeg ikke kunne huske fra turen. Så jeg sendte en melding til henne og spurte om hvordan turen hadde vært for henne. Jeg fikk til svar at hun hadde ikke vært med på noen tur. Hun bodde i Nairobi. Det var hun som tre år seinere skulle bli min kone.

Det ble til at vi hadde daglig kontakt på FB. Faktisk ble hun skilt like etter at jeg fikk kontakt, men det hadde ikke noe med meg å gjøre. Hun var gift med en mann fra Botswana. Han innrømmet en dag at han hadde to barn utenfor ekteskap, begge gutter, og han ville nå flytte til barnemoren. Selv hadde de da en datter på tre år. Fatma ble da alenemor, men hun hadde god støtte fra sin stefar og hans kone. De er våre nærmeste venner i Kenya fortsatt og bor og vedlikeholder huset vårt.

Selv var jeg skilt for andre gang for tre år siden, men trivdes ikke med å være aleine. Hadde nettopp flyttet til Kristiansand fra huset i skogen (ved Ogge). Ville leve et sosialt liv.

Turen til Gaustatoppen knyttet meg også nærmere til Gabriel, som fortalte sin historie. Dessverre omkom han samme sommeren under en tur i Jotunheimen. Han falt ned fra fjellet Kyrkja under litt “mystiske” omstendigheter.

Jeg var fra før engasjert i kor. Det er en aktivitet som er lett å flytte fra sted til sted. I første omgang var det et prosjekt som Thomas Stanghelle hadde satt i gang: “One sunny night” – operamusikalen om Ketil Moe, han som satte cystisk fibrose på kartet. Jeg kjente både ham og foreldrene hans fra Lillesand. Året før framførte vi operamusikalen i Lillesand med storartet kinesisk støtte. Nå var det meningen vi skulle gjøre det samme i Beijing. Da meldingen om at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris, ble alt kansellert, bortsett fra selve turen. Så det ble en interessant tur til Kina – som turist. Litt spesielt: Fikk god kontakt med guiden vår, som var usedvanlig åpen og personlig. Vi hadde en god dialog. Det spesielle var at han ble min venn på FB og har brukt et foto jeg tok som FBbilde – men offisielt er Kina utenfor FB!

Jula er har lenge vært en problem for meg. Hadde mange juler vært alene. Hadde vært på besøk hos min datter noen år, men så ble hun syk. Så jeg tok en beslutning: Hva om jeg inviterer meg selv til Kenya. Jeg hadde vært en tur i Sør-Afrika i 2008, men var absolutt “sulten” på mer. Like etter at jeg kom hjem fra Kina, kontaktet jeg Fatma og spurte om det var mulig å komme på besøk i jula. Kort tid etter fikk jeg svar at det var greit. Jeg vet at dette skapte litt tankevirksomhet i Kenya, de visste ikke akkurat hvem jeg var. Ut ifra den kontakten jeg hadde med Fatma, var jeg overbevist om at besøket ville være en positiv opplevelse for begge. Den overbevisningen ble faktisk understreket da jeg kom til Jomo Kenyattaflyplassen og møtte dem for første gang. Det som jeg følte som en usikker spenning forsvant med en gang før vi etter en kopp kaffe humpet oss ut på veien til Kitengela.

  Disse maasaiene bodde omtrent der jeg bor nå i Kitengela