Heinichen

Ølreklame? Nei, det er navet på to komponister som hører hjemme i barokken og som begge virket i samme by, Dresden. Johann David Heinichen (1683 – 1729) var tysk og ble ansatt som kapellmester ved hoffet til den saksiske kurfyrsten, selv om kurfyrsten var katolsk og Heinichen lutheraner. Kurfyrsten av Sachsen var tidvis konge av Polen før Polen ble spist opp av Preussen/Østerrike og Russland. Den noe eldre Jan Dismas Zelenka (1679 – 1745) var egentlig fra Böhmen, men fikk etter hvert et vikariat for den syke Heinichen ved hoffet i Dresden.

  Zelenka

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Samtidig var J. S. Bach i Leipzig, G P. Telemann i Hamburg,  G. Fr. Händel i Halle før han “rømte” over til England. Hver fyrste med hoff hadde sine orkestre og hoffkomponister som skrev musikk til enhver anledning. Det som er spesielt med Heinichen og Zelenka var at de skrev masse kirkemusikk (det gjelder ikke minst også Bach), men til forskjell fra Bach ble deres musikk glemt helt opp til vår tid. Det sies at det som var problemet med Zelenkas musikk var at den var krevende å spille, og til dels forut for sin tid. Kanskje det var derfor han aldri fikk stillingen som kapellmester ved kurfyrstens hoff?

  Telemann

I dag er deres musikk tilgjengelig på YouTube (det skulle de bare ha visst) og blir framført på beste vis av musikere som har spesialisert seg på barokkmusikk og spille på såkalte “autentiske” instrumenter. Jeg har blitt spesielt glad i Zelenkas musikk, og jeg liker svært godt den ungdommelige og friske framføringen som Collegium 1704 under ledelse av Vaclav Luks gir av denne musikken. Ikke minst koret har en flott klang og har med seg solister som Katarina Knezikova og Hana Blazikova – da må det bli bra. Det går så tydelig fram av opptakene at musikerne trives med det de gjør.

Jeg har alltid likt barokkmusikk. Kanskje fordi den er rytmisk og spenstig, ikke utflytende og drømmende. Allerede da jeg lærte å spille fiolin, kom jeg bort i denne musikkforma. Det var Antonio Vivaldi – den italienske presten som ble lærer på en skole for bortkomne jenter i Venezia. Så hvorfor ikke lære dem opp til å bli gode musikere? Han skrev bortimot 250 fiolinkonserter, men av en eller annen grunn måtte vi velge den i A-dur. (Kanskje fordi den var lettest?)  Det ble den gang mitt lille glansnummer….

  Vivaldi

Seinere – da jeg hadde hoppet av fiolinspillingen (var kommet inn på feil spor), gikk jeg over til kor og det første jeg var med på var Händels “Messias” – noe jeg for øvrig gjentok 40 år seinere, da med KSO og Tonu Kaljuste som dirigent. Det var utfordrende, men gøy.

  Handel

For noen nærmere 20 år siden var Kaljuste også i Kristiansand med sitt estiske radiokor og Det norske kammerorkester. Det var Arvo Pärts “Berliner Messe” jeg var kommet for å høre, men fikk i tillegg Händels “Dixit Domus” på kjøpet. Det var Dixit Domus som ga det store hakeslippet. Så ungdommelig og friskt verk som var ukjent for meg. Den unge Händel gjorde inntrykk – og det skulle han gjøre på nytt mange år seinere. Mens jeg lette etter musikk av Zelenka, fant jeg at Collegium 1704 med Vaclav Luks også hadde framført Oratoriet “La Resurrezione” (Oppstandelsen) av den unge Händel som også var lagt ut på YouTube. Det ble et nytt hakeslipp for meg. Hvorfor framføres ikke dette flotte ungdomsverket oftere? Litt synd at Messias blir gjentatt nesten årevisst – noen vil bare ha dette verket, mens det meste av Händels oratorier blir liggende nedstøvet – bare framført en sjelden gang i hovedstaden.

  Johann Sebastian Bach

Det er mange andre barokkomponister jeg kunne ha nevnt, ikke minst J. S. Bach. Nesten alle har et forhold til Oratoriene hans til jul og til påske. Da er det høysesong for nettopp denne musikken. Han er blitt av mange karakteristert som geniet blant barokkomponistene. Jeg har lyttet til mye av Bachs musikk og vært med på litt. Likevel har jeg aldri fått Bach helt under huden, er han for akademisk og for lite folkelig? De fleste barokkomponister har på en eller annen måte kontakt med det folkelige musikklivet, som de til dels viderefører i kunstmusikken. Det finner jeg lite av hos Bach. Men det er kanskje meg det er noe i veien med?

  Jean Philipe Rameau

Jeg vil forresten nevne en fransk barokkomponist jeg setter pris på: J Ph. Rameau. Hans ballettmusikk er en glede å lytte til og Mark Minkovsky gjør den svært levende med sitt orkester: Les Musiciens du Louvre. 

Det er mye annen barokkmusikk som jeg kunne ha nevnt. Jeg har sans for det meste…..

Eriks Esenvalds er en ung latvisk komponist som har satt seg fore å komponere vakker musikk, fortrinnsvis kirkelig musikk. Det har han klart til gangs – i en alder av 40 år synges han av kor over hele verden. På YouTube er hans mest spilte verk spilt over 2 millioner ganger. Trinity College Choir i Cambridge har spilt inn mange av hans verk under tittelen “Nordic Light”. Mange andre kor har latt seg friste av denne fine musikken. Jeg har aldri hørt noe norsk kor framføre musikken hans.

Det er nordlyset som har inspirert ham til musikken. Han reiste rundt i Norge, Island og på Grønland for å oppleve nordlyset og prøvde å finne nordlysets egen musikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg husker ikke hvordan jeg kom bort i musikken hans. Kanskje ved en tilfeldighet på YouTube? Der er det mulig å komme over mye ukjent musikk. Det er bare å lete. Mye er musikk fra riktig gamle dager – fra barokken, klassisismen, romantikken og nyrealismen, om en kan kalle 1900-tallsmusikken for det? Jeg har begynt en liten reise i YouTubes klassiske verden, og den er stor, og gjort oppdagelser som har vært viktige for meg rent musikalsk, men også for å utvide min musikalske horisont.

Av Eriks Esenvalds fins det heldigvis mye på YouTube. Det jeg liker best, var korkomposisjonene gjort av Trinity College, Cambridge under ledelsen av Stephen Layton. Han var selv der en periode og samarbeidet med Layton og koret. For eksempel “Only when sleep”. “Trinity Te Deum”. “O Salutaris Hostia”, “Stars” osv. Utrolig vakre framføringer med ungdommelig vitalitet, men uomtvistelige britiske kvaliteter.

  Komponost Esenvalds og kordirigent Stephen Layton

Hvorfor liker jeg denne musikken? Det er ikke så lett å svare på. Den er ny (etter 2000), men absolutt knyttet til det tonale, likevel er den ung og frisk, ikke minst fordi koret består nesten bare av unge sangere (studenter?) og etter mine begreper meget vakker. Den er stort sett rolig, ganske intens, men kan også være oppfarende og jublende som for eksempel i “TrinitaTe Deum”. Som kormusikk er den utfordrende for utøverne både fordi den har mange tonale spenninger i seg, og for sopranene går den ofte svært høyt.

Meningen var å begynne å skrive litt om musikk jeg setter pris på, og prøve å begrunne hvorfor. Det siste er det vanskeligste…..

Kom foreløpig ikke lengre enn til Esenvalds. Håper det var en god begynnelse.

  Kilden

Jeg har vært og hørt / sett operaen “La Traviata” av Guiseppe Verdi, en meget produktiv operakomponist som skrev en rekke operaer med stor suksess, blant annet Aida, Rigoletto og altså La Traviata. Dette var konsertversjonen uten kulisser, men der ikke minst solistene spilte ut sine følelser på scenen foran orkesteret og publikum. Både kor og orkester er med andre ord fullt synlige, og mer direkte involverte i denne forestillingen enn en operaforestilling.

  KSO i en annen sammenheng

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kilden er kulturhuset i Kristiansand og med sin bølgefront er den nokså synlig i havneområdet i byen. Her har blant annet Kristiansand symfoniorkester sitt tilhold – et fullt profesjonelt orkester – etter min mening fullt på høyde med andre profesjonelle orkestre i Norge. Det var de som var ryggraden i forestillingen. Den ryggraden var solid. Orkesteret var i det hele tiden imponerende. Det var også de tre viktigste solistene, Kari Postma som den døende Violetta, Adam Frandsen som Alfredo, kjæresten til Violetta og Audun Iversen, far til Alfredo som ønsker at forholdet mellom Violetta og Alfredo skal opphøre, fordi det kaster skam over familien. Her er det snakk om familiens ære, og det høres jo kjent ut selv i dag….

Koret er med i de store scenene der fest beskrives. Her er det snakk om ekte italiensk festglede, ikke norsk fyllekalas…. Det er nemlig karneval i Paris som er bakteppe for det hele. Jeg synes koret gjør en fenomenal jobb. Skulle gjerne vært med (har vært med tidligere), men føler ikke at jeg har overskudd og tid til å gå inn for den oppgaven. Dessuten er jeg håpløs til å lære utenat. Jeg får “nøye” meg med “Sølvstrupene” – som er et viktig satsingsområde for kulturvirksomheten i Kilden.

Violetta dør i hendene på Alfredo nettopp i det hun har fått bekreftet at han elsker henne og at faren kommer for å be om unnskyldning. Slik skal en opera slutte!

Likevel: Opera er ikke min musikalske greie…..

  MS Queen Mary speiler seg i fasaden på Kilden

Ja, jeg har stemt. Det har vært min borgerplikt siden 1965. Den gang var stemmerettsalderen 21 år. Jeg gikk til og med på borgerkurs i Bærum rådhus og fikk borgerbrev, (som jeg forresten ikke har tatt vare på). Siden har jeg alltid stemt, både på politiske partier og for og imot den europeiske union (EF/EU). Jeg har hele tiden hatt tro på demokratiet som den beste form for styresett for et land som Norge.

Dessuten har Norge over 200 års tradisjon for demokratiet. I løpet av disse årene har det skjedd store forandringer i det norske demokratiet, bare for å nevne noen: Allmenn stemmerett, parlamentarisme og kvinnestemmerett. At vi derfor har fått et partivelde på grunn av dette er en annen sak. Jeg er av dem som synes det er bra at vi har et mangfold av partier. Et topartisystem som f.eks. i USA, er ikke særlig demokratisk.

Men jeg føler at det fortsatt er stor avstand mellom politikerne og oss vanlige velgere. Vi sparker ofte (oftere og oftere?) på politikerne når noe er galt i samfunnet. Kanskje sosiale media har hjulpet litt på dette. Det var faktisk mulig å drive meningsutveksling med viktige politikere på  fb – uten at jeg følte jeg kom så mye nærmere dem av den grunn. I valgkampens hete er det kanskje ikke så lett å lytte til folk som å forsvare sine egne meninger. Det som har vært av politikk på fb, har vært interessant, men det har vært mer bekreftende enn gitt ny innsikt. Jeg synes mange av mine venner (på samme alder!) hadde de nyttigste innspillene! Det var ikke fb som fortalte meg hva jeg skulle stemme på.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Valgkampen har vært tøff. Det har vært mye verbal skittkasting, noen ganger under beltestedet. Politikerne er flinke til å fortelle hva som er galt med de andre partiene, men kanskje ikke så flinke til å fortelle om hva som er så bra med egen politikk. De er utrolig flinke til å snakke i munnen på hverandre – viser ikke akkurat god debattkultur. Det er også en tendens til å ta mannen i stedenfor “ballen”. Kanskje det var her det sviktet mest for Ap?

I løpet av valgkampen har det kommet flere utspill som jeg har følt har vært inhumant – en Frp politiker sa at i visse tilfeller måtte vi bryte med Menneskerettighetene. Særlig har det kommet fra Frp-politikere i innvandringsdebatten. Dette gjelder ikke bare Listhaug, men også andre. Mitt forhold til Frp har ikke blitt mer positiv i løpet av denne valgkampen. Derfor forstår jeg godt politiske partier som ikke vil sitte i regjering med Frp.

Det virker som det de kaller for klar tale, bevisst er provoseringer – som gjør at tilhengerne flokker seg omkring dem. Dette har politikere aldri sagt før. Nå er det en politiker som sier det jeg innerst inne alltid har tenkt, men som jeg trodde var ulovlig å si. På den andre siden bringer media utsagnene ukritisk, tatt litt ut av løse lufta og som oftest ikke sitert i sin sammenheng. Derfor blir utsagnene enda tydeligere og mer kontroversielle.

Det er medias største svakhet. Media tolker alltid i verste mening – eller på en slik måte som selger best. Sannheten får ofte lide. “Sannheten” finnes i media bare på desken. Kanskje “sannheten” også mer og mer finnes hos dem som har eierinteresser i media.

Jeg er ikke så tykkhudet at jeg kunne ha vært politiker. Dessuten er jeg ikke bestandig enig med “mitt” parti i alle saker. Jeg ønsker å være fri og mene hva jeg synes er rett – uavhengig av parti.

Valget i år var i år som i mange år et ideologisk valg. Jeg er ikke så ivrig etter å dele politikken inn i en borgerlig eller en sosialistisk side – blå mot rød. Politikken har flere sider, og den grønne burde nok sterkere fram – også hos de store partiene. De snakker om grønne verdier, men de ser ikke konsekvensene av det. Det blir med snakket. Personlig er jeg opptatt av sosial rettferdighet, at velferdssystemet vårt må bestå og at avtaler i arbeidslivet må respekteres, ikke undergraves og at de som sliter, må få den hjelpen de trenger.  Vi må respektere hverandre som medmennesker, uavhengig av status, kjønn, inntekt eller religion. Menneskene er til for hverandre. Det er vårt privileium i vår verden, selv om det ikke bestandig virker slik.

Vi som er opptatt av klimaforandringene, har jo fått en skikkelig påminnelse med nyheten om de enorme stormene i Karibien. Egentlig synes jeg debatten om menneskelig påvirkning på atmosfæriske forhold som uviktig, fordi vi må handle uansett for å unngå at vår aktivitet skal kunne påvirke klimaet i noen som helst retning. Vel, etter min mening må klimaet ha blitt påvirket av all den dritten vi har sendt opp i atmosfæren de seineste 200 årene.

Jeg har blitt mer og mer skeptisk ettersom årene har gått til det kapitalistiske system. Teoretikerne på 1800-tallet har rett i at det er et umenneskelig system (Den jernharde lønnslov gjelder fortsatt). Mye vil ha mer. Det er nok mange her i Norge som tenker i en valgsituasjon – hvilket parti vil gi meg mest muligheter til å tjeneste mest mulig. I Afrika har jeg sett en utrolig griskhet utvikle seg i den øvre sjiktet i samfunnet. Korrupsjon er bare forbokstaven. Nei, slik vil vi ikke ha det. Vi må ha en sterk stat som kontrollerer de sterke kapitalkreftene – som nå er svært internasjonalisert. I USA var det jo en storkapitalist som ble valgt til president. Akkurat her er jeg svært skeptisk. Er det mulig å stoppe denne utviklingen? Men var dette et tema i valgkampen?

  Ego for mange år siden. Den sykkelen hadde jeg til 2005.

Jo da, jeg har leaset ny bil, en liten Polo som bruker lite bensin og som jeg vil bruke minst mulig. Men den er ikke årsaken til overskriften.

Årsaken heter “Kalkhofer” og er elektrisk. Det er ikke spesielt miljøvennlig at den er elektrisk, for alternativet er muskelkraft. Etter at jeg flyttet til Tinnheia er avstanden til byen blitt økt noe, men ikke verre enn at jeg brukte 10 minutter til byen med sykkel. Hjem var det imidlertid verre. De bratteste bakkene måtte gås, for der strakk ikke muskelkraften til.

Derfor tok hjemturen 25 minutter med gjennomsvett rygg og skjorte. Konsekvensen ble at jeg lot sykkelen som regel stå og gikk eller tok buss i stedet. Elektrisk sykkel var bare en drøm. En nokså dyr drøm.

For jeg så at andre på mine kanter av byen hadde anskaffet slikt vidunder. Eldre damer (på min alder) tråkket elegant oppover. Likevel syntes jeg det var for egoistisk å anskaffe en slik en. Det var jo bare meg som kunne ha glede av den i familien. Det var i grunnen Fatma som utløste det hele da hun tidlig i sommer sa: Løp og kjøp!

  vidunderet

Som sagt – så gjort. Nå gjør jeg ikke annet enn å sykle til byen – om ikke været er for dårlig da. 10 minutter ned – 12 minutter opp! Rar følelse av å bli skjøvet oppover. For du må fortsatt tråkke. Jo mer tråkking, jo fortere går det. Har moret meg med å prøve å finne ut hvor fort jeg kan tråkke oppover, og har funnet ut at hvis jeg tråkker hardt nok, kan jeg komme opp i 20km/t. Men da blir jeg svett på ryggen……

Guttedrømmen har gått i oppfyllelse! Elektriske sykler har speedometer. Det var noe å ha på guttesykkelen, og det første som ville bli stjålet: Speedometeret!

Nedover til byen er det spesielt spennende. Hvor fort går det egentlig? Det er noen skikkelig nedoverbakker og det er sykkelsti! Det hender at noen bruker sykkelstien til å lufte hund og barnevogn på, men de må bare hoppe opp på fortauet når jeg kommer farende i 40km/t!

For en gammel tulling, tenker de nok. Men det er gøy, men også litt skremmende – om en skulle bremse for noe som var i veien eller velte. Jeg har nemlig vært på sykehuset før jeg med blødende panne på grunn av sykkelvelt. Derfor stoler jeg på hjelmen (som jeg ikke brukte den gang. FY)

Likevel tør jeg påstå at jeg er snill med fotgjengerne. Fortauet er jo deres eiendom, jeg respekterer det. Verre er det med bilistene.

  Hva man kan se fra sykkelen i bylandskapet; Musikkens hus.

Speedometeret gir også en del andre opplysninger – blant annet hvor langt du har syklet, men også hvor mye energi det er igjen på batteriet. Det siste kan være litt skremmende. Elektriske sykler har sin begrensning: Batterikapasiteten. Da jeg kjøpte sykkelen, sa forhandleren at du kan sykle ca. 100km på en ladning. Det var hvis du brukte det laveste nivået på motoren. Men da ville jeg ikke ha kommet opp de lengste og bratteste bakkene. Tror det realistiske nivået er mellom 50 og 70 km avhengig av hvor bakkete traseen du skal sykle er.

To store sykkelbagger gjør at sykkelen kan brukes til handleturer. Men også til turer rundt omkring her i Kristiansand. Det er byen med mange sykkelstier og muligheter for sykling. Det er mange steder jeg ennå ikke har vært på sykkel.

  Slettheia er ett av stedene jeg har besøkt. Fin utsikt der også

Et sted jeg har vært er den gamle Postveien fra Suldalen til Farvannet i Songdalen kommune. Den har jeg syklet mange ganger før også, men ikke fra Songdalsiden der veien er svært bratt. En venn fortalte meg nylig at han måtte trille opp de bratteste bakkene da han var der sist.

  Farvannet i Songdalen

Ikke med en “Kalkhofer”, nei. Bakkene lot seg lett forsere med elektrisk motorkraft i tillegg til muskelkraften. En slags triumf for meg? Vet ikke, men det var hyggelig at det var noen unge damer som badet i Kvislevann da jeg kom på toppen! Naturopplevelse kalles det….

  Kvislevann med Postveien

Været så virkelig bra ut da vi våknet. Sola skinte og folk gjorde seg klare til rafting. Vel, det skulle ikke vi, men vi tok oss tid til å kjøre ned til elva Sjoa for å se på villskapen i elva. Flott!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kommet ned til E6 ved Sjoa, bestemte jeg meg for å kjøre nordover den lille mila til Otta. Kanskje det ville være mulig å få et lite glimt av det andre høyfjellsområdet på Østlandet: Rondane. Derfor begynte vi å klatre veien opp fra Otta retning Mysubuttseter. Der hadde jeg aldri vært før. Vi fikk en flott utsikt over Otta mens vi krøyp oppover, men jeg ble skuffet da jeg oppdaget at denne setra lå langt inne i skauen uten særlig fjellpreg. De fjellene som var i retning Rondane lå dessverre inntullet i store tåkeflak. Derimot opplevde vi kresne sauer som foretrakk å ligge midt i den soloppvarmede veien.

  Otta

Gudbrandsdalen er på mange måter “dronningen” blant dalene på Østlandet. Vet ikke om det fins noen kongedal? Den er brei, vakker og har mange vakre gårder og historiske minner. Historien om Dale-Gudbrand er en av dem. Den står fortalt i Snorres kongesagaer. Vi kjørte rett forbi gården hans. Sagnet om Peer Gynt har også sitt opphav her. Derfor spilles “Peer-Gynt spelet” på Gålå hver sommer. Vi suste av sted på nybygd vei – synes nesten det gikk for fort gjennom det vakre landskapet. Moderne veier er ikke for turister som oss. Vi vil se og oppleve. Dessuten er de dyre….

  Sel

Vi hoppet av på Vinstra for å kjøre gamleveien videre, nærmere der folk bodde. Vinstra har jeg forresten et barndoms forhold til. Noen ganger var jeg med en fetter av min far og hans familie på tur til hytta deres ved Fefor på 50-tallet. Har mange minner derfra – ikke minst om geiteflokken som daglig kom på besøk, samt en litt skummel oksekalv.

  Vinstra

Ellers har også jeg hatt min store styrkeprøve her da jeg tidlig på 60-tallet tråkket sykkelen fra Oslo til Trondheim med overnatting på Hundorp – en fin gammel gård der. Tre Stormy-Archer gir hadde DBS sykkelen. Husker jeg regulerte opp setet for å unngå stive bein. Gudbrandsdalen var lettsyklet helt til du kom ovenfor Otta.

   Gård i nærheten av Vinstra  Ringebu

Ringebu ble vårt pausested. Ringebu har fortsatt et visst preg av Gudbrandsdal – supermarkedene her var ikke så grandiose som andre steder vi har besøkt. Dessuten valgte vi nå å kjøre den lokale øvreveien til stavkirken som var vårt neste mål på turen. Det er jo her de fineste gårdene ligger. Her er nemlig den beste jorda, morenejord, mens i dalbunnen er den ofte blandet med sand fra elva. Dessuten er gårdene oppe i lia – ligårdene – bedre beskyttet fra frost om høsten. Her oppe lå den gamle stavkirken med utsikt over dalen – både nordover og sørover. Kanskje en av de finest beliggende kirkene i Norge? Den måtte vi besøke.

Kirken er rikt dekorert og utsmykket, men det meste ble gjort på 16-og 1700-tallet av lokale kunstnere. Noen minner fra eldre katolske tider fins også. Utvendig kan du si den virker litt “naken” i forhold til andre stavkirker som har sine dragehoder og dekorasjoner i behold. Interessant var det å gå rundt på kirkegården og se alle de forskjellige gravsteinene og minneplatene som var blitt satt opp. Noen var flere hundre år gamle, minnet oss på at det var folk som levde den gangen også.

Videre nedover dalen gikk det jevnt unna. Måtte stoppe å beundre den vakre Sør-Fron kirke på avstand – spesiell med sin 8 kantede form. Kirken er fra tiden for den franske revolusjon – rundt 1790. Bilde ble tatt.

  Sør Fron kirke

Hovedmålet for dagens tur – i alle fall for hun som satt i baksetet – var Hunderfossen Familiepark. Den konkurrerer med andre parker om barns oppmerksomhet og lyst til å leke. Noen voksne har vel også lyst til det! (Denne bestefaren liker best fredelige leker). Parken er bygd omkring familien Ivo Caprinos dukker og filmer – særlig bygd på norske folkeeventyr. Dukkene til Caprino ble sterkt beundret både nasjonalt og internasjonalt for sin livaktighet; i dag klarer digitalteknikken det litt for enkelt. Mest kjent er han vel for samarbeidet med Kjell Aukrust i filmen “Flåklypa Grand Prix”, som er en av de mest sette i Norge. De hadde selvfølgelig en berg og dalbane bygd nettopp på denne filmen…

Vi hadde et fint besøk i parken. Den er passe stor og har mange hyggelige aktiviteter. Fortellergleden var stor da 10-åringen fortalte om det hun hadde fått oppleve – skumlest var kanskje “trollhuset” – der var det skikkelig skummelt. Å kjøre radiobil var kanskje det morsomste. Det ble i alle fall gjentatt noen ganger.

Min største innvending mot slike parker er at prisene skrus opp ganske mye – ikke minst nå i ferietida.

Da vi kom ut av parken, var det egentlig bare å kjøre retning hjemover. Lillehammer ble passert – Mjøsa dukket opp på venstre side, og nede ved Gjøvik fikk vi se Mjøsas svane, “Skibladner”. Still going i det fine været.

Overnatting fant vi på Lygnasæteren på overgangen til Hadeland. Veldig greit.

Den siste og lengste etappen gjorde vi 5. dag, men det ble en ren transportetappe: Gran – Hønefoss – Skollenborg – Siljan – Skien – Rafnes – E18 -Grimstad – hjem. 440km. Jeg er veldig glad for at bilen er lettkjørt og gjerrig på bensindråpene. Det tyder godt for fremtidige turer.

Alle synes at turen hadde vært fin. Været var ikke like samarbeidsvillig, men vi fikk absolutt mye vakkert å se. Norge er et vakkert land – Norge har en rik historie. Håper de også fikk mange positive impulser og vil se tilbake på turen med glede.

Takk for turen.

  Morgenstemning Geilo

Dessverre kom regnet tilbake. Værmeldingen sa: I bøtter og spann, men det skjedde ikke, men det var temmelig grått da vi reiste videre fra Geilo. Vi så mye turisme i Hallingdal. Bobiler på veien, turistbusser. På Gol hadde vi overnattet før, så der brukte vi ikke mye tid. Det gikk greit over Golsfjellet uten at vi så så mye fjell! Derimot hadde vi et stopp på Fagernes, der supermarkedene lignet forbausende mye på supermarkeder vi hadde sett andre steder. Hvor var preget av Valdres?

  Fagernes – den siste Valdresbonden? Typisk Fagernes landhandel.

Været var såpass grått at vi fortet oss hurtigst mulig ut av Fagernes og oppover Øystre Slidre. Dette er en vakker del av Valdres, men litt i gråeste laget der vi kjørte fram. Beitostølen kjente jeg til fra før. Masse hytter – rene eneboliger med alt utstyr. Eneste forskjell fra eneboligene i Bærum: Gress på taket. Vi fant et sted vi kunne spise lunsj på noenlunde norsk vis. Rømmegraut må til når vi er på tur i Norge. Salmah avsto.

Det var svært annerledes da jeg syklet her i 1968. Da tok jeg en ekstratur fra Fagernes til Bygdin og retur på dagen. Da var det grusvei hele veien. Og ingen hytter; bare ett hotell!

  grått fjell med drone.

Dessverre var det nokså lavt skydekke da vi kom opp i fjellheimen. Bitihorn hadde gjemt seg, og bortover Bygdin hadde Jotunheimens fjelltopper forsvunnet i skyene. Men båten Bitihorn kom fra Eidsbugarden med sitt lille lass av fornøyde fotturister. (Tror det var samme båten min mor og jeg reiste med da vi besøkte Eidsbugarden i 1955).

Syntes det så noe kaldt ut – det var bare 9 +grader og en isnende vind. Men det var gøy å leke seg i fjelluften; bygge en mikrovarde samt et hjerte av stein. Noen drev og klatret i fjellveggen rett bak Bygdin Fjellhotell. Tøft. Hotellet så nesten ut som det alltid hadde gjort, men innvendig så det ganske trivelig. Men vi ville videre.

Valdresflya var grei å kjøre. Nesten 1400moh på det høyeste. Men utsikten mot Jotunheimen var dessverre begrenset av det lave skydekket. Vi kunne bare gjette oss til at det var høye fjell under skyene. Da vi nærmet oss Gjendesheim, vokste antallet parkerte biler langs veien. Vi kjørte ikke ned til Gjende, men fulgte veien videre langs Sjoavatnene. Like greit det.

  Bygdin Fjellhotell

Valdresflye i 2017

Valdresflye 1996

Vi kjørte forresten ned til Ridderspranget. Der hadde jeg ikke vært før. Historien er spennende nok den (det fins mange tilsvarende historier om tilsvarende smale passasjer andre steder jfr. Reiårsfossen i Setesdalen). Flott område og utrolig mye reinlav i skogen omkring.

  Ridderspranget

Nå var spørsmålet: Hvor langt skal vi kjøre i dag? Selv har jeg en stor kjærlighet til Heidal og de fine gårdsanleggene du finner der. De har jeg hatt glede av tidligere. Så vi kjørte ned Heidal.

  Nordre Ekre historiske hotell

Men det var nokså begrenset med overnattingsmuligheter. Vi vurderte å kjøre bortom “Glittersjå” – en besøksgård med elg og andre dyr, men for oss var overnattingssted viktigst. (Det viste seg i ettertid at de hadde overnattingsmuligheter). Vi var innom hotellet og Nordre Ekre historiske hotell, men der var det fullt, før vi endelig fikk rom på Sjoa rafting – noe vi slett ikke hadde tenkt å gjøre; selv om Sjoa skal være den beste rafteelva i Norge. Det ble den billigste, men også den mest spartanske overnattingen vi hadde, men frokosten var prima!

Nå var vi i Gudbrandsdalen, dronningen blant dalførene på Østlandet. Vi satset på fint vær neste dag.

Dagen etter var været vakkert og den første kneika opp til Eidsborg stavkirke gikk greit. Vi var for tidlig oppe til at vi kom inn i kirken (det gjorde mine amerikanske venner i sin tid). Utrolig å tenke på at denne kirken er over 800 år gammel og har mye av sitt originale utseende i behold. Den har vakre omgivelser  – mange gamle bygninger på museet i nærheten – etter min mening en av de vakreste av stavkirkene våre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ferden videre gikk gjennom typisk variert telemarkslandskap, småkollet, skog og små gårder. Ikke rart at dette er et kjerneområde for gamle tradisjoner. Ferden videre til Rauland bare bekreftet det inntrykket. Det er en av de vakreste telemarksbygdene jeg vet om. Så bar det over fjellet gjennom store hyttegrender forbi Rauland Høyfjellshotell og Møsvatn i det fjerne til Vemork.

Her forandret landskapets karakter seg dramatisk. Dypt der nede fra veien så vi kraftstasjonen på Vemork. Vi vandret Maristien og fikk sett “Rjukanfossen” – i dag uten vann – en gang i tida det “høieste” fossefallet i Norge og vår første egentlige turistattraksjon. Selv uten vann er dette gjelet imponerende. Her var Norges første turisthytte. Da elva ble bygd ut for litt over 100 år siden, forsvant alt dette. I stedet kom industrien til Rjukan.

Det ble i grunnen neste post på programmet: Besøk på industrimuseet på Vemork. Kraftstasjonen er en imponerende bygning i monumental stil. Her fikk vi se de første turbinene samt industrihistorien til Rjukan og selvfølgelig om krigshistorien – kampen om tungtvannet og gutta som krøp opp og ned juvet like ved bedriften. At det hadde ligget en 8 etasjes bygning foran kraftstasjonen var nesten umulig å tenke seg. Vi brukte god tid her – de hadde laget oppgaver for barna som skapte stor aktivitet. Dessuten hadde de gode vafler. Jeg fikk forresten tak i den første filmen om tungtvannet fra 1948 – der flere av gutta spilte seg selv!

Rjukan har sin spesielle historie. Bebyggelsen bærer jo preg av industriutbyggingen. At det er lite igjen av den i dag, er en annen sak. Sam Eyde, industrigrunderen, står nå der han, midt på torget.

Jernbanen ut til Mæl har i dag fått sin museumsutgave, men vi kjørte videre utover Vestfjorddalen med Gaustatoppen ruvende i bakgrunnen. Imponerende fjell – nesten et slags norsk “Kilimanjaro” – (kan jeg vel si som har opplevd Afrikas høyeste fjell?). Turen dit får vi ta en annen gang. Vi kjørte pent og pyntelig langs Tinnsjøen – der ferja i sin tid ble senket av norske sabotører. Visstnok ligger tungtvannet trygt på bunnen av Tinnsjøen. To av fergene lå ved brygga på Mæl, men det går ingen ferger til Tinnoset mer. Det er ikke så lenge siden de åpnet ny vei til Notodden.

Vi fulgte veien opp Tessungdalen og videre opp Imingfjellet der vi forlot Telemark for å kjøre inn i Buskerud. Denne veien var i sin tid bomvei, men i de seinere årene har den blitt fylkesvei. Veldig grei å kjøre for dem som skal sørfra til Hallingdal.

  Tessungdalen

Så bar det i store slyng ned mot Uvdal. Ikke så mange hytter her, heldigvis. De var det flere av når vi kjørte mot Vasstulan øverst i Uvdal. Vi kjørte mer eller mindre direkte over Dagali mot Geilo – hvor hyttefeltene var mange og brautende – en demonstrasjon på forakt for naturmiljøet – etter min mening.

  Nedover mot Uvdal

Geilo er nettopp et slikt sted – bygget på turisme. Det startet med Bergensbanen som begynte å rusle forbi i desember 1907. Det dukket opp flere hoteller ved jernbanestasjonen. Dr. Holms hotell var av de første – og lever i beste vedkommende. Seinere har det bare utviklet seg. Hoteller, hytter, vintersportsanlegg over alt, spa og rekreasjon. Selve Geilo er jo et sentrum med bymessig karakter – uten særlig sjarm.

Overnatting ble greit ordnet på Highland Lodge, mat ble spist på en kafeteria oppe i byen (faktisk utmerket norsk mat!) og dagtoget fra Bergen var i rute. Så begynte det å regne.

  Utsikt fra hotellet, Geilo

Det har vært viktig for meg å vise hvor fint landet Norge er for familien min. I fjor tok vi en rundtur på Vestlandet. Denne gangen valgte vi å ta en tur til det nære Østland – for at ikke reisen skulle bli for lang. Vi bor jo på Sørlandet og det kan bli fort lange avstander. Planen var i utgangspunktet å reise til Trondheim, men det ble i grunnen for langt når jeg tenkte nøyere etter i planleggingsfasen. Etapper på rundt 200km ville være langt nok. Antallet dager underveis burde ikke være mer enn 5. Da ville vi få tid til å stoppe og se oss litt om på noen av stedene vi passerte. I tillegg kunne jeg fortelle om da jeg syklet her for 30 år siden?..

Dag 1: Indre Agder og Telemark

Værutsiktene var ikke de beste, og vi hadde absolutt varierende vær under turen. Dårligst vær var det på den første dagen, med jevnt sil fra start til mål. Derfor hadde jeg ikke bundet meg opp til en spesiell rute, vi måtte ta det som det kom. Ruta ble derfor Kristiansand – Skifjelltunnelen – Birkeland – Herefoss – Åmli – Tjønnefoss – Fyresdal – Dalen – etter mitt skjønn en ganske vakker rute langs Tovdalselva og seinere Nidelva. Fyresdalsvatnet lå dypt der nede i regntåka, og Fyresdal var heller våt enn innbydende til et besøk. Det var synd fordi Fyresdal er en vakker grend i Telemark.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

     Veien ned til Dalen er alltid spennende med sine bratte svinger med enkelte svimlende utkikkspunkter. Trygt ned kom vi og endte opp foran eventyrhotellet der Aage Samuelsen holdt hus en periode. Like fascinert hver gang jeg passerer stedet.

    For noen år siden hadde jeg med noen amerikanere. Min amerikanske venn ble så begeistret at han sa han ville kjøpe hotellet. Det var de som også fikk servert fårikål på Tjønnefoss. Norsk skulle det være!

Det var nå jeg foreslo at vi skulle gjøre eventyret til virkelighet og overnatte. Det gjorde vi! Ikke billig akkurat, men gøy å ha gjort det. Hotellet ble jo bygd i 1894 og nå var det pietetsfullt restaurert tilbake til sin fordums prakt. (Det var jo en tid nokså forfallent). Og det var mye flott å se. Pianisten spilte vakkert fra sitt klassiske repertoar. Personalet var tjenestevillig og beklaget sterkt hvis det var noe bagatellmessig “galt”. Jeg synes spisesalen var praktfull, men lurte etter hvert på hvordan det rommet var om vinteren. Iskaldt? Trolig.

Været endret seg til det bedre. Sola tittet fram og vi tok en sleng på “byen”. Spørsmålet som hang i lufta var: Hva lever de av på dette stedet? Så ikke ut som om Dalen var et sted som vokste – kanskje den innestengte beliggenheten har sine begrensninger

Må innrømme at vi spiste utmerket på Oles Bar, og hygget oss med å ønske “Henrik Ibsen” velkommen etter en dags ferd opp Telemarkskanalen. Utrolig at det går an å reise med båt så langt inn i landet. Slusesystemet er jo et enkelt system, og ikke minst tidkrevende. Bra at dette er tatt vare på.

Vi leide bil en helg i juli. Fatma skulle ikke jobbe, vi var fri til å utforske området og få gjort ting vi trengte bil til. Det siste gikk under kategorien besøke barnebarn, handle på IKEA og levere søppel på søppelgjenvinningsanlegget. At vi fikk en hyggelig tur til Brekkestø og Lillesand i tillegg hører med til gevinstene.

  Brekkestø
Vi diskuterte lenge hvor vi skulle legge hovedturen. Selv hadde jeg mange baller i lufta, men til slutt landet vi på å reise til Norges sørligste punkt ville være et greit dagsmål.

Nå må jeg innrømme at å kjøre trafikkerte hovedveier er noe av det jeg ønsker minst når jeg er på tur. Dessuten hadde jeg kjørt E39 da jeg besøkte min sønns familie få dager tidligere, noe som jeg opplever som et nødvendig onde. Derfor satte jeg fronten nordover da vi startet opp hjemmefra.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Protestene kom umiddelbart: Vi skal da ikke til Vennesla? Nei, selv om da noen umiddelbart foreslo Setesdalsbanen. Ved Torridalen skole svingte vi av og inn på veien over Kulia. Jeg fortalte om fortvilte trailersjåfører som på vinterføre satte seg fast på denne veien. Derfor står det store plakater med advarsler om ikke å la seg forlede av GPS til å kjøre Kuliaveien på vinterføre. Med vår lille hybridbil var det selvfølgelig ikke noe problem. Etter en hyggelig tur forbi vinterutfartstedet Kulia, havnet vi på Nodeland og fortsatte ufortrødent oppover Songdalen i retning av Kilen. Her kunne jeg fortelle om slitne sykkelturer oppover de lange bakkene, elgsafari i Finsland osv. Fortsatt var vi nokså alene på veien, men ett sted opplevde vi noen ungdommer som laget “gummigrafitti” i veibanen. Det luktet bokstavelig talt svidd gummi etter dem. Burning.

Konsmo
Indre Agder er kanskje ikke det mest spennende å kjøre gjennom. Mye skog, elver og noen små idylliske vann. Ingen trafikk. Bare ned til Konsmo slynget veien seg litt dramatisk. Her var det fin utsikt over dalen. Finsland er kjent for sin store elgstamme – har selv vært på elgsafari der. Brukene er små og i dag er det vel lite drift på gårdene. Det var annerledes for bare hundre år siden. Da bodde store, barnerike familier på disse små brukene. Ikke rart at det fra dette området gikk en jevn strøm til Amerika. Det er ikke bare Lyngdal og Lista som har denne amerikahistorien, men på Lista har de på en måte dyrket denne kontakten videre.

  heiegård
Nedover Audnedal fikk i alle fall jeg en hyggelig opplevelse. Et tranepar gikk fredelig og beitet på et jorde. Disse sjeldne fuglene hadde jeg bare sett en gang tidligere i Skåne. I Afrika har de noen praktfulle slektninger i krontranene. De hadde jeg sett mange av der nede. Fikk litt Afrika-assosiasjoner.

  Traner i Audnedal

Vi stoppet for lunsj i Lyngdal. Får litt hakeslipp når jeg kommer til Lyngdal. Dette er jo blitt en liten by med alle fasiliteter. Til og med “minisørlandssenter” oppe ved Rom. Det var svært annerledes da jeg var her i 1964.

  Alleen sentrum

Det året studerte jeg geografi mellomfag. Da hadde vi feltstudium av den nye Lyngdal kommune og jeg tok for meg inn- og utvandringen fra kommunene Kvås, Lyngdal og Austad. Vi bodde på jordbruksskolen og så fartet vi rundt i kommunene med Universitetets folkevognbusser, både høyt og lavt. Den gangen bodde fortsatt mange på de knøttsmå heiegårdene, men nå var svært mange fraflyttet så mange sto som spøkelseshus eller hadde rast sammen. Få jorder var slått eller dyrket opp. De som bodde der, var stort sett selskapssyke eldre mennesker. De visste alt om alle i grenda, så vi trengte ikke å besøke så mange. Vi kom jo nesten ikke fra gården når vi først hadde stukket innom.

  Lyngdal jordbruksskole mai 1964
Jeg forsto godt hvorfor veien til Amerika var svært “kort” i dette området, og vandringene til USA hadde bare fortsatt i mellomkrigs- og etterkrigstida, mens den i resten av Norge stoppet opp. Alle oppga som yrke, snekker/carpenter, det var det de jobbet med i USA. I de gode tidene i USA dro folk over, i de dårlige tidene kom de hjem til Lyngdal igjen.

Alleen er blitt et skikkelig sentrum i kommunen med gågate, kunst, blomster og butikker. Bebyggelsen krøp oppover de nærmeste heiene, og det var ikke akkurat små hus som var bygd. Vinmonopol hadde de også. Det hadde de i alle fall ikke i 1964.

Den lille gata som den gang utgjorde Alleen, hadde i alle fall ett stort bygg, Lyngdal Sparebank. Der ble vi tatt i mot av banksjefen selv og servert et enkelt måltid med mineralvann som drikke. Banksjefen unnskyldte seg med at selv om dette var et lukket selskap, ville det fort komme på bygda om han hadde servert øl til studentene, så det kunne han ikke. Det passet seg ikke for banken i bygda.

  Rossfjord strand 1964
Min plan var nå å kjøre veien fra Rossfjord og over til Spangereid. Den hadde jeg kjørt i 1964 og syklet i 1968. Men assosiasjonene omkring 1964 gjorde at det var en annen plass jeg kunne tenke meg å besøke først – og som jeg ikke hadde vært siden 1964: Korshavn.

  Revøy bru over til Korshavn
Den gang ble vi satt over i båt fra Lundegård til fiskeristedet Korshavn og videre helt ut til Seløy – helt på høyde med Lindesnes. Det var bygd bru over til Korshavn for mange år siden.

  Austad kirke
Som sagt så gjort. Brua over Revøysundet var smal som Justøybrua, men det gikk an å se om det var møtende trafikk. Det var ikke lett å kjenne seg igjen i Korshavn fra 1964, men det lille kapellet lå der som før. Korshamn rorbusenter interesserte oss mindre, men vi begynte å gå langs kaia og dermed var vi inne på en slags sti som gikk innimellom husene.

  Korshavn 1964
  Korshavn 2017
  Korshavnsti
Der kom vi også til et atelier med mange fine håndlagte ting. Sal fikk kjøpt en flott kjole til en av dukkene sine. (Fikk forresten lov å betale med giro – det hadde de god erfaring med!!)

  Korshavnsti
Stien fortsatte videre etter at de koselige små husene var passert (de var nok i dag mest feriehus), dermed gikk vi inn i Revøyas “jungel”, det kunne nesten virke sånn, men stien var grei å følge den.

flekkmarihand, orkide i skogen
Da var vi kommet til den andre sida av øya og var kommet til Kilen – ei dyp bukt som nesten delte øya i to. Vi spurte en beboer om det var en snarvei over øya. Det var det, sa hun, og pekte innover en kjerrevei som gikk der. Den fulgte vi, men midt inne på øya var det flere stier å velge blant. Vi fulgte den som så mest oppgått ut. I alle fall kom vi tilbake til Korshavn sentrum der bilen var parkert. Alle var enige i at vi hadde hatt en fin tur i en av Norges sydligste skoger……

  Revøykilen 1964
  Revøy med Kilen

  Tilbake i Korshavn
På den andre sida av brua stoppet jeg for å ta bilde av Theis Lundegårds hus – der vi hadde blitt satt over med båt i 1964. Da var det forresten 150 år siden Theis Lundegaard selv var på Eidsvold og var med på å lage Norges Grunnlov. Han var distriktets representant og en viktig mann også seinere i historien. Rart at huset hans i dag var leid ut til ferieformål. Den døra er helt feil!

  Lundegård 1964
  Lundegård 2017

Veien videre til Spangereid var mer svingete enn jeg husket – opp og ned gikk det også – flott var det ved Jåsund som ligger under brua ved Jåsundet.

  Jåsund 1964
  Jåsund 2017
Da vi kom fram til Spangereid med sin berømte kanal, besluttet vi at Lindesnes fikk være til en annen gang. Da var det bare å styre etter E39 hjemover. Men da vi kom til Mandal, var noen blitt sultne og kaffetørste igjen, så vi tok oss en bysleng og fant fram til ikke ukjente “Drømmeplassen” der noen spiste rekesmørbrød med ekstra godt brød….

Vi skal nok finne fram til Lindesnes – en annen gang…….

(PS. Har både syklet, kjørt buss og bil ut dit tidligere, første gang i 1964!)