Vi leide bil en helg i juli. Fatma skulle ikke jobbe, vi var fri til å utforske området og få gjort ting vi trengte bil til. Det siste gikk under kategorien besøke barnebarn, handle på IKEA og levere søppel på søppelgjenvinningsanlegget. At vi fikk en hyggelig tur til Brekkestø og Lillesand i tillegg hører med til gevinstene.
Vi diskuterte lenge hvor vi skulle legge hovedturen. Selv hadde jeg mange baller i lufta, men til slutt landet vi på å reise til Norges sørligste punkt ville være et greit dagsmål.
Nå må jeg innrømme at å kjøre trafikkerte hovedveier er noe av det jeg ønsker minst når jeg er på tur. Dessuten hadde jeg kjørt E39 da jeg besøkte min sønns familie få dager tidligere, noe som jeg opplever som et nødvendig onde. Derfor satte jeg fronten nordover da vi startet opp hjemmefra.
Protestene kom umiddelbart: Vi skal da ikke til Vennesla? Nei, selv om da noen umiddelbart foreslo Setesdalsbanen. Ved Torridalen skole svingte vi av og inn på veien over Kulia. Jeg fortalte om fortvilte trailersjåfører som på vinterføre satte seg fast på denne veien. Derfor står det store plakater med advarsler om ikke å la seg forlede av GPS til å kjøre Kuliaveien på vinterføre. Med vår lille hybridbil var det selvfølgelig ikke noe problem. Etter en hyggelig tur forbi vinterutfartstedet Kulia, havnet vi på Nodeland og fortsatte ufortrødent oppover Songdalen i retning av Kilen. Her kunne jeg fortelle om slitne sykkelturer oppover de lange bakkene, elgsafari i Finsland osv. Fortsatt var vi nokså alene på veien, men ett sted opplevde vi noen ungdommer som laget “gummigrafitti” i veibanen. Det luktet bokstavelig talt svidd gummi etter dem. Burning.
Indre Agder er kanskje ikke det mest spennende å kjøre gjennom. Mye skog, elver og noen små idylliske vann. Ingen trafikk. Bare ned til Konsmo slynget veien seg litt dramatisk. Her var det fin utsikt over dalen. Finsland er kjent for sin store elgstamme – har selv vært på elgsafari der. Brukene er små og i dag er det vel lite drift på gårdene. Det var annerledes for bare hundre år siden. Da bodde store, barnerike familier på disse små brukene. Ikke rart at det fra dette området gikk en jevn strøm til Amerika. Det er ikke bare Lyngdal og Lista som har denne amerikahistorien, men på Lista har de på en måte dyrket denne kontakten videre.
Nedover Audnedal fikk i alle fall jeg en hyggelig opplevelse. Et tranepar gikk fredelig og beitet på et jorde. Disse sjeldne fuglene hadde jeg bare sett en gang tidligere i Skåne. I Afrika har de noen praktfulle slektninger i krontranene. De hadde jeg sett mange av der nede. Fikk litt Afrika-assosiasjoner.
Vi stoppet for lunsj i Lyngdal. Får litt hakeslipp når jeg kommer til Lyngdal. Dette er jo blitt en liten by med alle fasiliteter. Til og med “minisørlandssenter” oppe ved Rom. Det var svært annerledes da jeg var her i 1964.
Det året studerte jeg geografi mellomfag. Da hadde vi feltstudium av den nye Lyngdal kommune og jeg tok for meg inn- og utvandringen fra kommunene Kvås, Lyngdal og Austad. Vi bodde på jordbruksskolen og så fartet vi rundt i kommunene med Universitetets folkevognbusser, både høyt og lavt. Den gangen bodde fortsatt mange på de knøttsmå heiegårdene, men nå var svært mange fraflyttet så mange sto som spøkelseshus eller hadde rast sammen. Få jorder var slått eller dyrket opp. De som bodde der, var stort sett selskapssyke eldre mennesker. De visste alt om alle i grenda, så vi trengte ikke å besøke så mange. Vi kom jo nesten ikke fra gården når vi først hadde stukket innom.
Jeg forsto godt hvorfor veien til Amerika var svært “kort” i dette området, og vandringene til USA hadde bare fortsatt i mellomkrigs- og etterkrigstida, mens den i resten av Norge stoppet opp. Alle oppga som yrke, snekker/carpenter, det var det de jobbet med i USA. I de gode tidene i USA dro folk over, i de dårlige tidene kom de hjem til Lyngdal igjen.
Alleen er blitt et skikkelig sentrum i kommunen med gågate, kunst, blomster og butikker. Bebyggelsen krøp oppover de nærmeste heiene, og det var ikke akkurat små hus som var bygd. Vinmonopol hadde de også. Det hadde de i alle fall ikke i 1964.
Den lille gata som den gang utgjorde Alleen, hadde i alle fall ett stort bygg, Lyngdal Sparebank. Der ble vi tatt i mot av banksjefen selv og servert et enkelt måltid med mineralvann som drikke. Banksjefen unnskyldte seg med at selv om dette var et lukket selskap, ville det fort komme på bygda om han hadde servert øl til studentene, så det kunne han ikke. Det passet seg ikke for banken i bygda.
Min plan var nå å kjøre veien fra Rossfjord og over til Spangereid. Den hadde jeg kjørt i 1964 og syklet i 1968. Men assosiasjonene omkring 1964 gjorde at det var en annen plass jeg kunne tenke meg å besøke først – og som jeg ikke hadde vært siden 1964: Korshavn.
Den gang ble vi satt over i båt fra Lundegård til fiskeristedet Korshavn og videre helt ut til Seløy – helt på høyde med Lindesnes. Det var bygd bru over til Korshavn for mange år siden.
Som sagt så gjort. Brua over Revøysundet var smal som Justøybrua, men det gikk an å se om det var møtende trafikk. Det var ikke lett å kjenne seg igjen i Korshavn fra 1964, men det lille kapellet lå der som før. Korshamn rorbusenter interesserte oss mindre, men vi begynte å gå langs kaia og dermed var vi inne på en slags sti som gikk innimellom husene.
Der kom vi også til et atelier med mange fine håndlagte ting. Sal fikk kjøpt en flott kjole til en av dukkene sine. (Fikk forresten lov å betale med giro – det hadde de god erfaring med!!)
Stien fortsatte videre etter at de koselige små husene var passert (de var nok i dag mest feriehus), dermed gikk vi inn i Revøyas “jungel”, det kunne nesten virke sånn, men stien var grei å følge den.
Da var vi kommet til den andre sida av øya og var kommet til Kilen – ei dyp bukt som nesten delte øya i to. Vi spurte en beboer om det var en snarvei over øya. Det var det, sa hun, og pekte innover en kjerrevei som gikk der. Den fulgte vi, men midt inne på øya var det flere stier å velge blant. Vi fulgte den som så mest oppgått ut. I alle fall kom vi tilbake til Korshavn sentrum der bilen var parkert. Alle var enige i at vi hadde hatt en fin tur i en av Norges sydligste skoger……
På den andre sida av brua stoppet jeg for å ta bilde av Theis Lundegårds hus – der vi hadde blitt satt over med båt i 1964. Da var det forresten 150 år siden Theis Lundegaard selv var på Eidsvold og var med på å lage Norges Grunnlov. Han var distriktets representant og en viktig mann også seinere i historien. Rart at huset hans i dag var leid ut til ferieformål. Den døra er helt feil!
Veien videre til Spangereid var mer svingete enn jeg husket – opp og ned gikk det også – flott var det ved Jåsund som ligger under brua ved Jåsundet.
Da vi kom fram til Spangereid med sin berømte kanal, besluttet vi at Lindesnes fikk være til en annen gang. Da var det bare å styre etter E39 hjemover. Men da vi kom til Mandal, var noen blitt sultne og kaffetørste igjen, så vi tok oss en bysleng og fant fram til ikke ukjente “Drømmeplassen” der noen spiste rekesmørbrød med ekstra godt brød….
Vi skal nok finne fram til Lindesnes – en annen gang…….
(PS. Har både syklet, kjørt buss og bil ut dit tidligere, første gang i 1964!)