Været så virkelig bra ut da vi våknet. Sola skinte og folk gjorde seg klare til rafting. Vel, det skulle ikke vi, men vi tok oss tid til å kjøre ned til elva Sjoa for å se på villskapen i elva. Flott!
Kommet ned til E6 ved Sjoa, bestemte jeg meg for å kjøre nordover den lille mila til Otta. Kanskje det ville være mulig å få et lite glimt av det andre høyfjellsområdet på Østlandet: Rondane. Derfor begynte vi å klatre veien opp fra Otta retning Mysubuttseter. Der hadde jeg aldri vært før. Vi fikk en flott utsikt over Otta mens vi krøyp oppover, men jeg ble skuffet da jeg oppdaget at denne setra lå langt inne i skauen uten særlig fjellpreg. De fjellene som var i retning Rondane lå dessverre inntullet i store tåkeflak. Derimot opplevde vi kresne sauer som foretrakk å ligge midt i den soloppvarmede veien.
Gudbrandsdalen er på mange måter “dronningen” blant dalene på Østlandet. Vet ikke om det fins noen kongedal? Den er brei, vakker og har mange vakre gårder og historiske minner. Historien om Dale-Gudbrand er en av dem. Den står fortalt i Snorres kongesagaer. Vi kjørte rett forbi gården hans. Sagnet om Peer Gynt har også sitt opphav her. Derfor spilles “Peer-Gynt spelet” på Gålå hver sommer. Vi suste av sted på nybygd vei – synes nesten det gikk for fort gjennom det vakre landskapet. Moderne veier er ikke for turister som oss. Vi vil se og oppleve. Dessuten er de dyre….
Vi hoppet av på Vinstra for å kjøre gamleveien videre, nærmere der folk bodde. Vinstra har jeg forresten et barndoms forhold til. Noen ganger var jeg med en fetter av min far og hans familie på tur til hytta deres ved Fefor på 50-tallet. Har mange minner derfra – ikke minst om geiteflokken som daglig kom på besøk, samt en litt skummel oksekalv.
Ellers har også jeg hatt min store styrkeprøve her da jeg tidlig på 60-tallet tråkket sykkelen fra Oslo til Trondheim med overnatting på Hundorp – en fin gammel gård der. Tre Stormy-Archer gir hadde DBS sykkelen. Husker jeg regulerte opp setet for å unngå stive bein. Gudbrandsdalen var lettsyklet helt til du kom ovenfor Otta.
Ringebu ble vårt pausested. Ringebu har fortsatt et visst preg av Gudbrandsdal – supermarkedene her var ikke så grandiose som andre steder vi har besøkt. Dessuten valgte vi nå å kjøre den lokale øvreveien til stavkirken som var vårt neste mål på turen. Det er jo her de fineste gårdene ligger. Her er nemlig den beste jorda, morenejord, mens i dalbunnen er den ofte blandet med sand fra elva. Dessuten er gårdene oppe i lia – ligårdene – bedre beskyttet fra frost om høsten. Her oppe lå den gamle stavkirken med utsikt over dalen – både nordover og sørover. Kanskje en av de finest beliggende kirkene i Norge? Den måtte vi besøke.
Kirken er rikt dekorert og utsmykket, men det meste ble gjort på 16-og 1700-tallet av lokale kunstnere. Noen minner fra eldre katolske tider fins også. Utvendig kan du si den virker litt “naken” i forhold til andre stavkirker som har sine dragehoder og dekorasjoner i behold. Interessant var det å gå rundt på kirkegården og se alle de forskjellige gravsteinene og minneplatene som var blitt satt opp. Noen var flere hundre år gamle, minnet oss på at det var folk som levde den gangen også.
Videre nedover dalen gikk det jevnt unna. Måtte stoppe å beundre den vakre Sør-Fron kirke på avstand – spesiell med sin 8 kantede form. Kirken er fra tiden for den franske revolusjon – rundt 1790. Bilde ble tatt.
Hovedmålet for dagens tur – i alle fall for hun som satt i baksetet – var Hunderfossen Familiepark. Den konkurrerer med andre parker om barns oppmerksomhet og lyst til å leke. Noen voksne har vel også lyst til det! (Denne bestefaren liker best fredelige leker). Parken er bygd omkring familien Ivo Caprinos dukker og filmer – særlig bygd på norske folkeeventyr. Dukkene til Caprino ble sterkt beundret både nasjonalt og internasjonalt for sin livaktighet; i dag klarer digitalteknikken det litt for enkelt. Mest kjent er han vel for samarbeidet med Kjell Aukrust i filmen “Flåklypa Grand Prix”, som er en av de mest sette i Norge. De hadde selvfølgelig en berg og dalbane bygd nettopp på denne filmen…
Vi hadde et fint besøk i parken. Den er passe stor og har mange hyggelige aktiviteter. Fortellergleden var stor da 10-åringen fortalte om det hun hadde fått oppleve – skumlest var kanskje “trollhuset” – der var det skikkelig skummelt. Å kjøre radiobil var kanskje det morsomste. Det ble i alle fall gjentatt noen ganger.
Min største innvending mot slike parker er at prisene skrus opp ganske mye – ikke minst nå i ferietida.
Da vi kom ut av parken, var det egentlig bare å kjøre retning hjemover. Lillehammer ble passert – Mjøsa dukket opp på venstre side, og nede ved Gjøvik fikk vi se Mjøsas svane, “Skibladner”. Still going i det fine været.
Overnatting fant vi på Lygnasæteren på overgangen til Hadeland. Veldig greit.
Den siste og lengste etappen gjorde vi 5. dag, men det ble en ren transportetappe: Gran – Hønefoss – Skollenborg – Siljan – Skien – Rafnes – E18 -Grimstad – hjem. 440km. Jeg er veldig glad for at bilen er lettkjørt og gjerrig på bensindråpene. Det tyder godt for fremtidige turer.
Alle synes at turen hadde vært fin. Været var ikke like samarbeidsvillig, men vi fikk absolutt mye vakkert å se. Norge er et vakkert land – Norge har en rik historie. Håper de også fikk mange positive impulser og vil se tilbake på turen med glede.
Takk for turen.
