Katarina Knezikova

Det er jul og tid for Händels “Messias”. Noen synes det ikke blir jul uten. Det er blitt en tradisjon for mange. Eller er det det? Ikke for meg. For å si det litt flåsete; jeg har hørt den før – til og med vært med og sunget den noen ganger. Men nei, jeg er på jakt etter nytt, og finner det – på YouTube.

Og blant det jeg har funnet er et ungdomsverk av nettopp Händel – “La  Resurrezzione” –  oppstandelsen – som han skrev mens han oppholdt seg i Venezia. Ikke akkurat julemusikk, egner seg vel bedre til påske. Han skrev forresten et annet verk på denne tida som har blitt populært i ettertid: “Dixit Dominus” – en kantate for kor og orkester. De har begge en ungdommelige friskhet og kanskje litt italiensk esprit i tillegg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det fins flere innspillinger av verket på YouTube – til og med ett med Berliner Philharmoniker (!), Mark Minkovski har også spilt det inn, men jeg har landet på to der det spilles på originalinstrumenter, det tsjekkiske bandet Collegium 1704 ledet av Vaclav Luks og det italienske Accademia Bizantina ledet av Ottavio Dantone – delvis fra cembaloen. Begge er “live” opptak fra musikkfestivaler for tidligmusikk. Det synes jeg er en fordel. Det er hakket før å være tilstede på konserten, oppleve musikernes innlevelse,  kroppsspråk og formidlingsevne.

Hana Blazikova a la “metallica”

Begge synes jeg har en ungdommelig friskhet som kler verket, men Luks har hurtigere tempo i yttersatsene. Og da går det skikkelig fort. Men han har solister som følger opp de krevende koloraturinnslagene, blant andre sopranene Katarina Knezikova og Hana Blazikova (som har bakgrunn i et heavy metall band!!). Bizantina har også gode italienske solister, men de når ikke opp til Blazikova /Knezikova, men de har en ung svensk tenor, Martin Vanberg, som gjør en flott innsats.

Bizantina gjør mer ut av den dramatiske utviklingen i verket. De kaller det ikke et oratorium, men et teater om hellige ting. Og når både engelen, Maria Magdalena og Lucifer er rollefigurer, blir det skikkelig dramatisk til tider.

Det er to korinnslag i verket, i slutten av første avdeling og helt på slutten av verket. Luks bruker sitt “huskor” Chorus 1704, men Bizantina velger å la de fem solistene være koret. Jeg har sansen for begge, en ting er i alle fall sikkert: Koret må ikke være for stort!

Luks og Collegium 1704 er godt representert på YouTube. De har deltatt på mange forskjellige festivaler. De har særlig vært flinke hente fram gamle tsjekkiske mestre. Jeg vil nevne spesielt en, Jan Dismas Zelenka. Som jeg vel har skrevet om før.

Men Vaclav Luks og Collegium 1704 har spilt inn “Messias” de, og det er det jeg hører på akkurat nå!!

Dette var en konsert som startet i en stemning og endte opp i nesten den samme stemningen, men da i et verk skrevet nesten 90 år tidligere. Vi møtte ny musikk og litt eldre musikk. Tre av komponistene var tilstede i salen og mottok sin hyllest. Det var fortjent.

Jeg er ingen ekspert på ny musikk, men jeg har hørt en del av den opp igjennom. Noe tiltaler meg, mens mye tiltaler meg ikke. Fordi vi egentlig ble i samme stemningen hele kvelden, ble det en meget bra kveld for meg. Her var ikke så mye av kaskader av lyd som ny musikk fører med seg – som en nesten føler behov for å flykte fra.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dette var musikk jeg aldri har hørt før. Derfor er det vanskelig helt å skille verkene fra hverandre. Matres “Resurgence” – skal bety gjenoppblomstring – var et verk som vel var skrevet for Kilden på grunn av den gode akustikken. Derfor var mange musikere plassert rundt i salen for å skape en slags surround effekt. Kanskje jeg satt for nær orkesteret til at jeg opplevde den effekten særlig sterkt. Musikken opplevde jeg nesten som rommusikk med mange flotte klanger. Likte veldig godt de dempede blåserne og de dype instrumentene i bunnen av det hele.

Eivind Buenes fiolinkonsert – uroppføring  var først og fremst Peter Herresthals. Han spilte med virkelig bravur. Tror den var meget vanskelig å spille. Det ser så lett ut for de som kan det. Orkesteret på en måte bare kopierte og fulgte etter solisten som prøvde å skape nye og uvante lyder / klanger på instrumentet. Mye var vakkert. Den hadde et visst kammermusikalsk preg – der grupper av strykerne spilte opp mot solisten. Det var sjelden hele orkesteret var i aksjon. (Veldig ulikt Brittens fiolinkonsert som KSO spilte bare for noen uker siden hvor hele orkesteret var sterkt involvert). Allusjonen til Alban Berg /Bach forsto jeg ikke helt. I en annen komposisjon lar Buene temaet fra en av Mahlers sanger komme smygende ut fra de tette klangene i orkesteret. I denne fiolinkonserten ble temaet presentert for så å forsvinne helt. Det skjedde ikke hos Alban Berg.

Ekstranummeret åpnet en annen klangverden. Peter Herresthal spilte plutselig normalt på fiolinen. Det var et veldig vakkert stykke musikk hvor fiolinens klang fikk stor betydning. Etterpå fikk jeg vite av ham selv at det var nyskrevet av den finske komponisten Kaija Saariaho (bosatt i Paris). Men hvis det er fra “Amour de loin” så er det en opera hun skrev i 2000. Skal vi gjette på at det er en (kjærlighets-)arie hentet fra denne operaen arrangert for fiolin og orkester???

Jeg synes at Olav Bergs “Posseidon” var et ganske vakkert tonemaleri der havets forskjellige sider – fra det stille havblikk i begynnelsen til den buldrende stormen underveis. Synes det var overraskende tonalt til å være fra 1982.

Alf Hurums verk “Benedikt og Årolilja” – en kjent ballade fra middelalderen – var en stor overraskelse for meg. Jeg synes den var norsk og internasjonal på en gang. Ikke så mye spor av de franske impresjonistene, men likevel internasjonal og full av stemning og litt patos. Jeg spurte Rolf Gupta hvorfor dette verket ikke er en norsk klassiker. Han svarte at det er for langt, men at det med nennsom redigering kunne vært kortet ned til å bli en klassiker, hvis jeg forsto ham rett. Vi har få klassikere fra 1920-årene i norsk musikk. (Min favoritt fra den tida er Ludvig Irgens Jensen).

Orkesterets innsats var formidabel. Har bare godord å si om spill fra både grupper og alle sammen. Dette er orkesteret som får til alt. Likte også godt Ingar Bergbys dirigering. Det virket som han hadde full kontroll.

Personlig liker jeg mer musikk med en viss melodisk substans. Er jeg gammeldags da?

Mine venner i “gutta boys” spurte meg om folk i Afrika visste hva renslighet var. Bakgrunnen var at noen hadde leid ut leiligheten til utlendinger, og ved besøk hadde de konstatert at leiligheten så ut som den var bomba. Selv har jeg hatt heller positiv erfaring med utleie av egen leilighet. Det var til et portugisisk ektepar og året etter til et svensk/ uigurisk par. Det siste var absolutt det hyggeligste.

Derfor ble jeg litt slått ut av spørsmålet. Det tok noen sekunder før jeg kunne svare. La meg bare si det på den måten at renslighet står høyt i mine kretser i Afrika. Det er rett og slett nødvendig. Vaske hendene etter toilettbesøk er en selvfølge. Man tar alltid av seg på føttene når man går inn til folk på besøk. Ungene tar alltid av seg på beina når de kommer utenifra. Husker jeg tok et bilde da det var fødselsdagsselskap hjemme, og terrassen var fylt av barnesko. Håper de fikk tilbake de rette skoene når de gikk. Det gikk visst greit.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hver dag feiet eller vasket hushjelpen over gulvene (så lenge vi hadde hushjelp). Det var såpe ved alle vasker når man hadde vært på baderom (vi hadde to wc!) . Dusjet gjorde vi hver dag osv. Vi var så reine og pene som vi aldri hadde vært før. OMO er like kjent i Afrika som hjemme.

På tv er det masse reklame for nettopp vaskemiddel. Det ble ofte reklamert for desinfeksjonsmiddelet Dettol  og den fortalte om virkningen. Hvis du vasket hendene med Dettol, ville virkningen vare i 24 timer (hvilket jeg tviler sterkt på). Vaskemidler for klesvask var også ofte på tv. Men: I Afrika foregikk mye av klesvasken for hånd! Vi hadde riktignok vaskemaskin, men den vasket bare kaldt. Vi hadde en følelse at vasken ikke ble rein. Etter at hushjelpen sluttet, leide vi to damer til å vaske klær for oss hver lørdag. Det var litt av en jobb, men de var glade for inntektene. Så billig ville ingen gjøre det i Norge.

Det underlige var at selv om du kom fra slummen, var det utrolig mange som hadde renvaskete klær. De skinte om kapp med reklamen for de omtalte vaskemidlene. Lurte sterkt på hvordan det gikk an.

En annen ting det også var mye reklame for, var midler mot insekter. Det være seg spray eller sånne duppeditter til å sette inn i stikkontaktene om natta for å holde myggen borte. Vi foretrakk likevel å ha myggnett som dekket hele senga. Malariaen måtte bekjempes med alle midler.

Da vi gikk på restaurant, fikk vi som regel brakt til bordet et fat med varmt vann, litt såpe og en klut til å tørke seg. Det samme skjedde når vi var ferdig med måltidet ? kanskje først og fremst fordi mange spiste med fingrene, som er vanlig i Afrika.

Så skittenferdig: NEI.

Men utenfor lå ofte søppelet og fløt……

  I går var det 500 år siden at Luther slo opp sine berømte teser på kirkedøra i Wittenberg. Det var grunnlaget for en ny kirkelig retning – den lutherske kirken. Folk skulle lære å forstå innholdet i kristendommen på morsmålet – tysk – ikke latin. Likevel velger domkantor Andrew Wilder på den samme dag å framføre den lutherske komponisten Johann Sebastian Bachs Messe i H-moll her i Kristiansand domkirke på latin – en messe som må sies å være katolsk i hele sitt vesen. En ting er at Bach gjorde det for snart 300 år siden – en slags gest til den katolske kirken (?), en annen ting er at det skjer i dag – da ingen bryr seg annet enn om musikken! For dette er ett av Johann Sebastians store kirkelige hovedverk.

Egentlig er det en gudstjeneste vi er med på. Innholdet i messen er det samme som praktiseres i en vanlig gudstjeneste i Norge og mange andre steder i Verden – med inngang (kyrie), hyllest (gloria), trosbekjennelse (credo), helliggjørelse (sanctus/ benedictus) og bønn om fred (agnus dei). Likevel hadde jeg ingen følelse av å være med i en gudstjeneste, men på en konsert – hvilket det da også egentlig var.

Med på dette hadde man fått Kristiansand domkor (selvfølgelig), 4 dyktige solister og ikke minst orkesteret “Barokkanerne” – (som vi hørte i Kristiansand for ikke så lenge siden i Haydn). De spilte på såkalte “originalinstrumenter”, men tviler på om de hadde senket grunntonen – av hensynet til orgelet. Orkesteret var ikke stort, på litt over 20 musikere. Når lyden fra instrumentene er vesentlig svakere enn moderne instrumenter, virket orkesteret svært lavmælt. Kanskje det burde hatt noen flere musikere? Synes det nesten var umulig å høre fagottene, og solopartiene til både fløyte og obo ble av og til nesten borte i kor eller solister. Denne ulempen har moderne opptaksteknikk klart å redusere ved  innspillinger til cd eller annet media, men det nyter en ikke godt av i kirkerommet. På den andre siden gir instrumentene et atskillig mykere lydbilde, noe som kler denne musikken. Mest lyd kom selvfølgelig fra barokktrompetene som bidro med sin jubel i mange av korsatsene. Imponerende var også hornisten, Niklas Grenvik, der han spilte naturhorn uten klaffer.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Messe i H-moll er en kormesse. Koret har mye å gjøre – de er bæreren av messen – det er de som fremsier budskapet som ligger i teksten. Det synes jeg de gjorde bra.  Kanskje var innstuderingstida noe i korteste laget? Partier – særlig fuger og annen litt intrikat kontrapunktikk satt ikke helt – mange innsatser virket noe famlende. Dessuten var ballansen i koret ikke helt god. Det virket neste som sopranene mot resten – for å sette det på spissen. Det virket som de tre andre stemmene forsvant inn i hverandre i en stor massiv “grøt”. Det var vanskelig å skille ut de enkelte stemmene – også når de hadde “solistiske” innslag, og det er det mye av hos Bach. Vakrest var koret i de noe roligere partiene.

Det var første gang jeg hørte H-mollmessen “live”, skulle gjerne hørt den en gang til – gjerne med et solistkor, det trenger nemlig ikke være så mange sangere i koret – bare de yter sitt beste.  Det er Collegium 1704 et bevis på! Bare let på YouTube….

   Som håndballforelder må en stille opp og kjøre barna til kamper og turneringer og ikke minst se på de håpefulle spille. Det er en slags naturlov. Det kan ha sine sider. For mange år siden betydde det å kjøre til steder som Nedenes og Tromøya. Nå er det innenfor Kristiansand det foregår, heldigvis. Det var Havlimyrhallen denne gang.

Jeg vil ikke gå inn på alle forberedelser som blir gjort både før og etter vi ankommer hallen, men det er stort sett prosedyrer vi kjenner til fra før der Sal får beskjed om å ordne opp i sine ting. Det går som regel greit.

Det som er kjedelig er selve kampene. Selv om de har holdt på en stund, ender det vanligvis opp med en kamp der jentene står på linje og kaster ball til hverandre, mens motstanderne gjør alt de kan for å hindre at de får skyte på mål. Til slutt blir angriperne trøtte av dette, og en av dem prøver å skyte for i alle fall å ha gjort det. Det går ofte ikke bra, og det samme gjentar seg på den andre siden av banen. Det blir nokså kjedelig i lengden. Det gjør ikke håndball til en morsom sport å se på.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I den første kampen opplevde jeg at laget vårt var i framgang. De vant! Jeg opplevde å bli stolt pappa da en annen forelder dunket meg i ryggen og sa at Sal spilte bra. Alle hadde en god følelse etter første kamp.

Nedturen ble desto større i andre kamp. Da møtte de AK28 2. Om det var andrelaget i ordets egentlig betydning, tviler jeg på. Vårt lag spilte nemlig mot førstelaget i siste kamp og vant. På dette laget spilte en gutt, 8 år, ganske liten av vekst, men ellers full av fart og spenst. For det første var han umulig å skåre mål på; han var høyt og lavt både i og utenfor mål. For det andre var han en av de få som hadde blikk for spillet og serverte de lekreste innspill til de andre jentene som i tillegg var gode skyttere og visste hvor de skulle plassere ballen. Mot dette hadde laget vårt lite å stille opp mot, bortsett fra at en av våre spillere var flink til å snappe ballen, men det ble med noen få trøstemål.

Jeg ble nysgjerrig på dette laget, og mens laget vårt hadde pause, spilte AK 28 2 mot et annet lag.  Jeg ble stående og se den kampen og fikk nesten hakeslipp. For nå fikk de virkelig slippe seg løs. Vi få som så på, fikk virkelig se leken håndball. Nå fikk vi se innhopp og droppasninger som du knapt får se voksne spillere kan servere. Det var virkelig imponerende – og gøy. Jeg tror knapt nok det andre laget fikk et mål. Det var selvfølgelig ikke gøy for dem å tape så rått, men kan hende de lærte en lekse. Slik kan håndball også være.

Gøy å oppleve – og fortsatt stolt pappa selv om våre ikke vant den ene kampen. Ingen tvil om at det var et bedre lag.

Nå har også jeg lest denne romanen. Jeg har lest mange av bøkene til Renberg, og liker dem godt. Han skriver godt ? også på nynorsk. Jeg syntes lenge at dette var noe av det beste jeg har lest av en norsk forfatter på lenge.

På slutten ble jeg likevel sittende igjen med mange flere spørsmål enn i starten. Jeg leste en anmeldelse (VG) som mente at slutten av boka var en nedtur ? en ulykke for selve romanen. Selv tenkte jeg ikke slik, men jeg ble overrasket over det dramatiske høydepunktet – så det som kom etterpå ble litt problematisk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jørgen viser jo at han kan lese mennesker, han gir de fleste klare karakteristikker i sin skildring i miljøet omkring det som skjer. Bare ikke Steinar. Han kommer flyttende til bygda som et friskt pust – et overskuddsmenneske som tar mye plass. Han og kona og en sønn blir Jørgens – og kona Vibekes + (to gutter) – nærmeste nabo. Jørgen forstår etter hvert at det er noe galt, men forstår ikke helt hva Steinar holder på med. Det ser ut til at tankene går først og fremst mot pedofili. Derfor blir det veldig skummelt når minstegutten, Eyolf, blir med Steinar og familien en tur på fjellet.

I romanen går det fram at dette foregår i ei lita bygd på Vestlandet ? der alle veit alt om alle, bare ikke Jørgen. Han veit ikke at Steinar er mye borte fra jobben, sladderen når tydelig fram til ham. Er det mulig i ei lita bygd? Kanskje han burde ha stilt ham noen spørsmål? Det gjør verken han eller Vibeke, kona hans.

Deres felles mistenksomhet fører jo til deres egen katastrofe ? da Steinar tar livet sitt ? er det også slutten på forholdet dem imellom. Det kan jeg forstå, men ikke helt….

Egentlig en håpløs problemstilling. Hvilken Mozart (Leopold eller Wolfgang) eller hvilke Haydn (Joseph eller Michael)? Det sier seg selv, sier mange. Vel, lillebror Michael Haydn var en betydelig komponist og ble absolutt respektert av Wolfgang Amadeus. Det var nemlig han som overtok den utfordrende oppgaven å være under biskop Coloredos overoppsyn i Salzburg etter at Mozart dro.

  Michael Haydn

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

  Michael Haydn skrev flere enn 20 symfonier.

Uansett var det ikke noe konkurranseforhold mellom dem i samtiden. De respekterte hverandre, og utfordret ikke hverandre på noe som helst vis. Haydn ble den store fornyeren av symfonisk musikk. Han skrev jo “bare” 104 symfonier – alle med sine egenart. Kammermusikken ble fornyet; kirkemusikken brakte han til nye høyder, ikke minst i sine messer og to store oratorier “Skapelsen” og “De fire årstider”. Utrolig mye lun humor i hans musikk, for eksempel i symfoni nr.60 der den “distré” komponisten glemte hvor langt han var kommet i komponeringa slik at han måtte la orkesteret stemme i siste sats! (Symfonien har 6 satser). Avskjedssymfonien nr. 45 er jo også et godt eksempel. Musikerne forlot stillferdig sine plasser i siste sats. Haydns hint om at nå ville de hjem til kone og barn i Eisenstadt virket.

Mozart ble vel operaens og konsertenes store fornyer, men også mye annet som han kastet seg over. De tre siste symfoniene hans (som aldri ble spilt i samtida) videreutviklet symfonien. Kammermusikken nådde nye høyder. Ettertiden har jo nesten dyrket Mozarts storhet. Han var en gudsbenådet kunstner. Personlig setter jeg særlig stor pris på hans “lettere” komposisjoner som du finner i serenadene og divertimentoene.

Jeg er av dem som er en stor beundrer av Haydns musikk og synes han nokså ufortjent har kommet i skyggen av Mozart. Likevel vil jeg velge et stykke av Mozart til min “gravferdsmusikk”, nemlig den vakre og melankolske satsen Andante fra Divertimento i d-moll, KV 267 “Londron”. Jeg har valgt en innspilling med Salzburg Mozarteum dirigert av Sandor Vegh. Der var en ung mann fra Bodø lenge konsertmester, Arvid Engegård. Vet ikke om det er han som spiller her. Er det skrevet noe vakrere?

    Fra operaens verden:

På et stort maskeball i Boston dreper sekretæren Renato sin herre Riccardo, som er guvernør i Boston. Dette skaper stor forvirring.

I virkeligheten er dette bare kamuflasje for det som virkelig hendte: Det var kong Gustav 3. (1746 – 1792) av Sverige som ble myrdet av sin venn kaptein Ankarström på et maskeball i Stockholmsoperaen. Men å la konger bli drept på operascener i Europa var for farlig hevdet sensuren. Derfor flyttet Verdi handlingen til USA!! I dag framføres operaen “Maskeballet” slik den opprinnelig var tenkt fra Verdis side med mordet på Gustav den 3. som utgangspunkt. Men det var nok ikke sjalusi som var den egentlige årsaken til mordet slik det er i operaen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

  Gustav 3.

En måned seinere ble Gustav 3. ført til graven under pomp og prakt og til tonene av et Requiem skrevet av hoffkomponisten Joseph Martin Kraus, også kalt “Sveriges Mozart”. At han hadde skrevet sitt eget Requiem visste han ikke da, men allerede seinere dette året 1792, ble han selv ført til graven. Tuberkulosen hadde tatt et nytt liv. Han levde i tid helt parallelt med Mozart; 1756 – 1792,  men fikk altså ett år ekstra…..

  Joseph Martin Kraus

Som navnet forteller kommer Kraus fra det tyske området; fra Franken og fikk sin utdannelse i Mannheim, et viktig tysk sentrum for musikk. Han kom til Stockholm 21 år gammel for å skrive musikk for den svenske kong Gustav 3. og hans hoff. Gustav 3. hadde lagt forholdene til rette for stor kulturell aktivitet omkring slottet Drottningholm litt utenfor Stockholms sentrum. (Der bor kongen forresten i dag). Der bygde hans mor et eget teater som står der den dag i dag med sin 1700-talls innredning og der ville han framføre teater og operaer. Og det fikk han – takket være blant andre Joseph M. Kraus og andre. Kongen innførte fransk som hoffspråk og var en sterk beundrer av det opplyste eneveldet. Sverige var inne i en kulturell blomstringstid.

  Kroningen av Gustav 3.   Drotningholm slott

  Bellmann

Men det store navnet på denne tida var i utgangspunktet ikke tilknyttet hoffet. Jeg tenker da på Carl Michael Bellmann som skrev sine sanger og viser på kroene og restaurantene i Stockholm. Men han ble også poet ved hoffet uten særlig suksess. Det påstås at Bellmann og Kraus møttes og Bellmann brukte i alle fall i ett tilfelle musikk av Kraus i sine sanger.

Kraus var nok ikke så produktiv som sin samtidige Mozart, men mange av hans symfonier framføres stadig. En av dem ble framført for Joseph Haydn, og Haydn skal ha uttalt at det var et mesterverk. Ingen musiologist som jeg har lest har sagt noe annet at Kraus var en dyktig komponist. Hans stil var absolutt klassisk, men han hadde enda mer enn Mozart en mørk undertone i musikken sin. Kanskje er det det jeg liker best ved Kraus musikk. Symfonien i c-moll er min favoritt.

(Hva ville skjedd hvis ikke Gustav 3. hadde blitt myrdet i 1792? Ville vi fått vår egen grunnlov og selvstendighet i 1814 uten Karl Johann? Interessant tanke….?)

Egentlig var jeg på leting etter en spesiell symfoni, Carl Nielsens 5. På YouTube fant jeg imidlertid en jernbanereise på Fyn fra Fåborg til Odense. Det er en reise hvor du setter deg på lokførerens plass og kjører gjennom det vakre fynske landskapet til den største byen på Fyn, Odense, der Carl Nielsen ble født. Som musikalsk ledsagelse til denne reisen hadde DR (Danmark Radio) valgt nettopp Nielsens 5. Symfoni. Den varer nemlig akkurat like lenge som jernbanereisen. Når toget stopper i Odense, slutter også musikken. Finurlig, men nokså absurd etter min mening. For denne musikken har svært lite med Fyn å gjøre og i alle fall ikke med en reise med toget.

På 1960-tallet var jeg student ved UiO og ivrig konsertgjenger i Aulaen der Oslo Filharmoniske orkester (OFO) hadde sine konserter (der de drømte om det nye konserthuset!). Vi studenter kom inn ved å kjøpe ståplass til kr.2.50, for å storme inn for å ta et ledig sete etter første sats i konserten. Opplevde mye flotte klassiske konserter på den måten. OFO hadde på den tida Miltiades Caridis som sjefsdirigent og en ung svensk dirigent som kapellmester. Han het Herbert Blomstedt (og fylte 90 år i år). En konsert han dirigerte, husker jeg spesielt godt. Da sto nettopp Carl Nielsens 5. Symfoni på programmet. Det ble en uforglemmelig opplevelse. Smerten, lengselen, men også det vakre kom så godt fram.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

  Herbert Blomstedt noe eldre

Det første jeg gjorde etter konserten, var å løpe til Kjell Hillweg i Norsk Musikkforlag for å kjøpe platen. De hadde en med Bernstein og NY-filharmonien. Den innspillingen gjorde symfonien verdensberømt! Den har jeg vel nesten brukt opp!

I hvilken grad en skal blande tid og sted inn i musikkopplevelsen, kan vel diskuteres. Symfonien ble skrevet i 1921 – to år etter at 1.Verdenskrig var avblåst og Versaillesfreden var i “boks”. Men det var ikke fred i Verden, det var uro, krig, nød og sult. Den kommunistiske revolusjonen spredte seg rundt i Europa etter 1917 til flere land. Dessuten opplevde Carl Nielsen dramatikk i sitt eget liv gjennom en opprivende skilsmisse.

Carl Nielsen har et voldsomt spenn i sin musikk og en stor intensitet som du sjelden finner make til. Særlig i den første satsen merkes dette spennet – der skarptromma og den marsjaktige rytmen bringer tankene hen på militærmusikk og krig. Den ender jo i et slag der trommene prøver å overdøve resten av orkesteret. Den andre delen er roligere, men det er en underliggende uro helt mot slutten. En kan vel si at Carl Nielsen uttrykker håp for framtida……

Har alltid vært fascinert av klarinettinnslagene i denne symfonien. Ikke enkelt akkurat. De representerer mye uroen. Bare noen få år seinere skrev Carl Nielsen sin klarinettkonsert. Er det en sammenheng?

Etter mitt skjønn er dette en av de flotteste symfoniene som er skrevet – i alle fall i Norden. Men jeg vil ikke gjøre dette til en slags konkurranse med en annen nordisk komponist, Sibelius. Hans symfonier har aldri tatt tak i meg på samme måte som Carl Nielsen. Interessant er det at ett av Nielsens mest sjarmerende verk, “Fynsk Foraar“, ble skrevet samtidig med denne symfonien. Intet verk er mer “pære” dansk!!

    Carl Nielsen har sin verdi!!

Frank Martin

  Bohuslav Martinu

Dette er ingen feilskriving, og det er heller ingen omtale av gutter i gutteband. Dette er om to forlengst avdøde komponister som begge levde samtidig og skrev relativt moderne musikk og døde begge i Sveits.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

 Jeg har skrevet om sveitseren Frank Martin (1890 – 1974) og tsjekkeren Bohuslav Martinu (1890 – 1959). Jeg er ikke sikker på om de noensinne møtte hverandre. Jeg har aldri hørt musikken deres “live” – med unntak av noen småstykker. Sergei Prokofjev (1891 – 1953) er en mer kjent komponist som levde samtidig.

Frank Martin hørte jeg første gang om for 30 år siden. Jeg leste i Penguins guide to Classical Music om Martin, ikke minst om hans Requiem fra 1973. Det var i følge anmelderen det vakreste kirkemusikalske verket skrevet på 1900-tallet. Det fant jeg ut at jeg måtte ha. Det var imidlertid utgitt på et ukjent sveitsisk plateselskap, Jecklin, så det var ikke mulig å få tak i i Norge.  Jeg visste imidlertid at jeg hadde en tidligere elev som studerte hotellfag i Lausanne, og jeg spurte henne om hun kunne skaffe denne cd-en til meg. Det kunne hun, så dermed kom den i hus. (I dag er det nesten ingen butikker som selger cd-er, men desto enklere å skaffe på nettet!) Jeg vet at i dag fins det flere innspillinger, så verket er lettere tilgjengelig, men jeg tror ikke det er ofte framført – i alle fall ikke i Norge. Innspillingen jeg hørte var teknisk ikke helt god (det var opptak fra urframføringen), så jeg har lengtet etter å høre en bedre framføring av dette verket – gjerne i Norge.

Derimot har jeg sannsynligvis hørt “live” hans “Messe fra to kor”  i Søm kirke. Det er et ungdomsverk, og er vel om mulig det verket av Martin som framføres oftest. Det verket som likevel har gjort størst inntrykk på meg er oratoriet “Golgotha” . Det finnes det flere innspillinger av, blant annet en der Marianne Beate Kielland er solist. Hun synger utrolig bra blant annet det vakre “offertoriet”.

Stilistisk er Martin påvirket av Schönbergs tolvtoneteknikk, men tar det aldri helt ut. Han oppga aldri tonaliteten. Hans uttrykksmåte er ikke romantisk, og ligner noe på landsmannen Honneger, men er ikke fullt så skarp i uttrykket. Han skrev ikke bare kirkemusikk, men konserter, en symfoni og mye kammermusikk. Han vokste opp i hugenottisk familie i Genève, men bodde mesteparten av livet i Nederland. Han fortjener en bedre plass i musikkhistorien.

Det kan med enda større rett sies om den andre komponisten i denne sammenheng – Bohuslav Martinu. Jeg hørte ikke noe om / av ham før for 20 år siden. Nå er han en av mine favoritter. Jeg vil påstå at han er en av det 20. århundrets største symfonikere. Men jeg har aldri hørt noen av de 6 symfoniene framført på konsert, ikke sett dem stå på programmet. Det synes jeg er synd og skam. Hvorfor de ikke framføres utenfor Tsjekkia, vites ikke.  

For få år siden framførte Berliner Philharmoniker hans 4.symfoni med en amerikansk! dirigent for første gang. Jeg vet at to britiske dirigenter utenom flere tsjekkiske dirigenter, har framført musikk av Martinu, nemlig Sir Charles Mackerras (som vel er fra Australia) og Christopher Hoogwood, som jeg kjenner fra innspillinger av Mozarts symfonier.

Martinu har en mye bredere erfaringsbakgrunn enn Frank Martin. Vokste opp i Böhmen i det nåværende Tsjekkia (den gang Østerrike-Ungarn), dro til Praha og videre til Paris for å fullføre studiene. Hadde for lengst begynt å komponere. I Paris ble han til 1940, da han flyktet til USA, der han ble til 1953. Der skrev han alle 6 symfoniene sine, som bærer sterkt preg av hans lengsel etter å komme tilbake til hjemlandet. Det gjorde han aldri – Sveits var det nærmeste han kom Tsjekkoslovakia, som jo på denne tida var sovjetisk lydstat.

Han kalte seg selv neoklassiker, men han sto nokså fritt til former og mønstre og systemer. Han brukte også jazzelementer i musikken sin, men ikke så mye da han var i USA som da han bodde i Frankrike. Han var uhyre produktiv, nærmere 400 verk står på hans verkliste. Av disse er det minst 16 operaer, 6 symfonier, masse orkesterkonserter for mange forskjellige instrumenter, kammermusikk i mange forskjellige varianter osv. Han hadde Aspergers sykdom (en slags autisme) som både var et pre og et minus. Preet var at han hadde et veldig sterkt utviklet musikalsk talent, og arbeidet svært raskt.

Jeg har blitt veldig glad i symfoniene hans, og kunne gjerne hørt en av dem “live”. Det gjør nemlig musikken enda mer levende enn å se det på tv eller som video. Men han har skrevet mange mindre verk som de 5 serenadene eller kjøkkensuiten, der han har lagt inn en skikkelig rag! Noe for KSO?

En utfordring til norske orkestre!

(Men jeg vet ikke om noen har hatt noen av dem på programmet i seinere tid, men i alle fall ikke i inneværende sesong.)