Morgenstemning Geilo
Dessverre kom regnet tilbake. Værmeldingen sa: I bøtter og spann, men det skjedde ikke, men det var temmelig grått da vi reiste videre fra Geilo. Vi så mye turisme i Hallingdal. Bobiler på veien, turistbusser. På Gol hadde vi overnattet før, så der brukte vi ikke mye tid. Det gikk greit over Golsfjellet uten at vi så så mye fjell! Derimot hadde vi et stopp på Fagernes, der supermarkedene lignet forbausende mye på supermarkeder vi hadde sett andre steder. Hvor var preget av Valdres?
Fagernes – den siste Valdresbonden? Typisk Fagernes landhandel.
Været var såpass grått at vi fortet oss hurtigst mulig ut av Fagernes og oppover Øystre Slidre. Dette er en vakker del av Valdres, men litt i gråeste laget der vi kjørte fram. Beitostølen kjente jeg til fra før. Masse hytter – rene eneboliger med alt utstyr. Eneste forskjell fra eneboligene i Bærum: Gress på taket. Vi fant et sted vi kunne spise lunsj på noenlunde norsk vis. Rømmegraut må til når vi er på tur i Norge. Salmah avsto.
Det var svært annerledes da jeg syklet her i 1968. Da tok jeg en ekstratur fra Fagernes til Bygdin og retur på dagen. Da var det grusvei hele veien. Og ingen hytter; bare ett hotell!
grått fjell med drone.
Dessverre var det nokså lavt skydekke da vi kom opp i fjellheimen. Bitihorn hadde gjemt seg, og bortover Bygdin hadde Jotunheimens fjelltopper forsvunnet i skyene. Men båten Bitihorn kom fra Eidsbugarden med sitt lille lass av fornøyde fotturister. (Tror det var samme båten min mor og jeg reiste med da vi besøkte Eidsbugarden i 1955).
Syntes det så noe kaldt ut – det var bare 9 +grader og en isnende vind. Men det var gøy å leke seg i fjelluften; bygge en mikrovarde samt et hjerte av stein. Noen drev og klatret i fjellveggen rett bak Bygdin Fjellhotell. Tøft. Hotellet så nesten ut som det alltid hadde gjort, men innvendig så det ganske trivelig. Men vi ville videre.
Valdresflya var grei å kjøre. Nesten 1400moh på det høyeste. Men utsikten mot Jotunheimen var dessverre begrenset av det lave skydekket. Vi kunne bare gjette oss til at det var høye fjell under skyene. Da vi nærmet oss Gjendesheim, vokste antallet parkerte biler langs veien. Vi kjørte ikke ned til Gjende, men fulgte veien videre langs Sjoavatnene. Like greit det.
Bygdin Fjellhotell
Valdresflye i 2017
Valdresflye 1996
Vi kjørte forresten ned til Ridderspranget. Der hadde jeg ikke vært før. Historien er spennende nok den (det fins mange tilsvarende historier om tilsvarende smale passasjer andre steder jfr. Reiårsfossen i Setesdalen). Flott område og utrolig mye reinlav i skogen omkring.
Ridderspranget
Nå var spørsmålet: Hvor langt skal vi kjøre i dag? Selv har jeg en stor kjærlighet til Heidal og de fine gårdsanleggene du finner der. De har jeg hatt glede av tidligere. Så vi kjørte ned Heidal.
Nordre Ekre historiske hotell
Men det var nokså begrenset med overnattingsmuligheter. Vi vurderte å kjøre bortom “Glittersjå” – en besøksgård med elg og andre dyr, men for oss var overnattingssted viktigst. (Det viste seg i ettertid at de hadde overnattingsmuligheter). Vi var innom hotellet og Nordre Ekre historiske hotell, men der var det fullt, før vi endelig fikk rom på Sjoa rafting – noe vi slett ikke hadde tenkt å gjøre; selv om Sjoa skal være den beste rafteelva i Norge. Det ble den billigste, men også den mest spartanske overnattingen vi hadde, men frokosten var prima!
Nå var vi i Gudbrandsdalen, dronningen blant dalførene på Østlandet. Vi satset på fint vær neste dag.