Jo da, jeg har leaset ny bil, en liten Polo som bruker lite bensin og som jeg vil bruke minst mulig. Men den er ikke årsaken til overskriften.
Årsaken heter “Kalkhofer” og er elektrisk. Det er ikke spesielt miljøvennlig at den er elektrisk, for alternativet er muskelkraft. Etter at jeg flyttet til Tinnheia er avstanden til byen blitt økt noe, men ikke verre enn at jeg brukte 10 minutter til byen med sykkel. Hjem var det imidlertid verre. De bratteste bakkene måtte gås, for der strakk ikke muskelkraften til.
Derfor tok hjemturen 25 minutter med gjennomsvett rygg og skjorte. Konsekvensen ble at jeg lot sykkelen som regel stå og gikk eller tok buss i stedet. Elektrisk sykkel var bare en drøm. En nokså dyr drøm.
For jeg så at andre på mine kanter av byen hadde anskaffet slikt vidunder. Eldre damer (på min alder) tråkket elegant oppover. Likevel syntes jeg det var for egoistisk å anskaffe en slik en. Det var jo bare meg som kunne ha glede av den i familien. Det var i grunnen Fatma som utløste det hele da hun tidlig i sommer sa: Løp og kjøp!
Som sagt – så gjort. Nå gjør jeg ikke annet enn å sykle til byen – om ikke været er for dårlig da. 10 minutter ned – 12 minutter opp! Rar følelse av å bli skjøvet oppover. For du må fortsatt tråkke. Jo mer tråkking, jo fortere går det. Har moret meg med å prøve å finne ut hvor fort jeg kan tråkke oppover, og har funnet ut at hvis jeg tråkker hardt nok, kan jeg komme opp i 20km/t. Men da blir jeg svett på ryggen……
Guttedrømmen har gått i oppfyllelse! Elektriske sykler har speedometer. Det var noe å ha på guttesykkelen, og det første som ville bli stjålet: Speedometeret!
Nedover til byen er det spesielt spennende. Hvor fort går det egentlig? Det er noen skikkelig nedoverbakker og det er sykkelsti! Det hender at noen bruker sykkelstien til å lufte hund og barnevogn på, men de må bare hoppe opp på fortauet når jeg kommer farende i 40km/t!
For en gammel tulling, tenker de nok. Men det er gøy, men også litt skremmende – om en skulle bremse for noe som var i veien eller velte. Jeg har nemlig vært på sykehuset før jeg med blødende panne på grunn av sykkelvelt. Derfor stoler jeg på hjelmen (som jeg ikke brukte den gang. FY)
Likevel tør jeg påstå at jeg er snill med fotgjengerne. Fortauet er jo deres eiendom, jeg respekterer det. Verre er det med bilistene.
Speedometeret gir også en del andre opplysninger – blant annet hvor langt du har syklet, men også hvor mye energi det er igjen på batteriet. Det siste kan være litt skremmende. Elektriske sykler har sin begrensning: Batterikapasiteten. Da jeg kjøpte sykkelen, sa forhandleren at du kan sykle ca. 100km på en ladning. Det var hvis du brukte det laveste nivået på motoren. Men da ville jeg ikke ha kommet opp de lengste og bratteste bakkene. Tror det realistiske nivået er mellom 50 og 70 km avhengig av hvor bakkete traseen du skal sykle er.
To store sykkelbagger gjør at sykkelen kan brukes til handleturer. Men også til turer rundt omkring her i Kristiansand. Det er byen med mange sykkelstier og muligheter for sykling. Det er mange steder jeg ennå ikke har vært på sykkel.
Et sted jeg har vært er den gamle Postveien fra Suldalen til Farvannet i Songdalen kommune. Den har jeg syklet mange ganger før også, men ikke fra Songdalsiden der veien er svært bratt. En venn fortalte meg nylig at han måtte trille opp de bratteste bakkene da han var der sist.
Ikke med en “Kalkhofer”, nei. Bakkene lot seg lett forsere med elektrisk motorkraft i tillegg til muskelkraften. En slags triumf for meg? Vet ikke, men det var hyggelig at det var noen unge damer som badet i Kvislevann da jeg kom på toppen! Naturopplevelse kalles det….
