Strekningen mellom Nanyuki og Isiolo er av de vakreste i Kenya. Jeg blir betatt hver gang jeg kjører her. På høyre side troner Mt. Kenya. Den virker så nær, men vanligvis bruker du 5 dager på å komme til og fra toppen. Dessuten kommer du ikke opp på toppen uten klatretrening og utstyr. Mt. Kilimanjaro er i form en stor vulkan med noe is og snø på toppen. Mt. Kenya derimot er en vulkanrest som streber vilt mot himmelen. Jeg har ikke tenkt å prøve meg som fjellklatrer, men jeg tok noen bilder på tilbakeveien da gudefjellet lekte gjemsel mellom skyene i det sola var på vei ned. Det er noe gåtefullt over slike fjell, og det er ikke så rart at kikuyuene lot hovedguden, Ngai, være guden bosatt i gudefjellet. Vakker belysning!
Veien gikk oppover mot nærmere 3000moh, og her oppe hadde rike kolonister sine enorme kornfarmer. Store områder var dekket av enorme åkre som vi bare kan drømme om i Norge og det meste av Europa. Bakgrunnskulissen var hele tida Mt. Kenya. Så begynte nedstigningen mot Isiolo i store slyng. Veikvaliteten var utmerket, bare lastebilene må være forsiktige i nedoverbakkene. Vi ser Isiolo i det fjerne og ødemarkene bakom. Selv om det er 500km til Moyale, grensebyen til Etiopia, bor det nesten ingen i dette området – bortsett fra noen nomadestammer, kvegrøvere, banditter oa. Veien nordover fra Isiolo omdannes etter 135km til en krøttersti og gjør reisen videre til en prøvelse. Men vi skulle bare til Isiolo, denne gangen.
Mot vest det enorme Turkana med Lake Turkana som det sentrale midtpunkt. Hit bygde NORAD vei i sin tid. Har ikke prøvekjørt den, fordi Turkana har jeg ikke besøkt ennå. I dette området er det en flora av nomadestammer, de fleste ganske små. Mange har ikke oppfattet at de bor i et land som heter Kenya. De driver ofte lokale feider mot hverandre, ofte på grunn av krøttertyverier, som til tider har utviklet seg til stammekriger. I ett tilfelle gikk 50 politifolk i et bakhold og ble likvidert. I avisen nylig leste jeg et innlegg som sa at en ikke kunne akseptere lenger at folk levde i steinalderen når resten av landet (noe overdrevet) var på vei inn i den digitale hverdagen. Nå som det er gjort oljefunn, har myndighetene fått plutselig interesse for området. Turkana er imidlertid også et landskap som appellerer til turisme med sitt eksotiske miljø og fantastiske landskap. Turkana grenser i nord til Sør-Sudan, verdens yngste stat, som absolutt sliter. Jeg tenker meg at Sør-Sudan er en forlengelse av Turkana, og at landet egentlig ikke er modent for selvstendighet. I mellomtida dør tusenvis av uskyldige mennesker i borgerkrigen.
Vi får en påminning i det vi kjører inn i Isiolo. At det er mange mennesker i byen er helt normalt, men at det opptrer soldater i fullt krigsutstyr er ikke vanlig. Nyhetene fortalte at noen har gått til angrep på en moské, og at andre igjen har gått til motangrep mot en kirke. Det er en situasjon som verken de kristne eller muslimene ønsker. Kenya skal være et religionsfredens land, men myndighetene har ikke helt klart å få det til i forbindelse med behandlingen av somalierne og dermed også muslimene i Kenya. Isiolo er nemlig en multikulturell by med mange stammer representert og med et betydelig antall med somalisk bakgrunn. I tillegg har det kommet mange fra Somalia til dette området etter at den somaliske borgerkrigen startet for over 20 år siden.
En venn av meg “hentet” kona si her. Han har også somaliske røtter. Kona hans har familie både i Isiolo, Marsabit og Moyale – en lang og humpete vei hvis de skal besøke familien. Det går visstnok ikke busser nordover, men lastebiler som har med passasjerer på toppen av lasset. Ingen behagelig transportmåte. En venn av meg ville for mange år siden reise hjemover fra Tanzania via Egypt og reiste her med to barn. Det ble en tøff reise.
Nevnes må imidlertid at Isiolo er utgangspunkt for turer mot vest der samburufolket og turkanerne og andre nomadefolk holder til. Veien dit er temmelig tøffe, men det skal være mulig å komme seg dit – i alle fall på den tørre tiden av året og med 4 hjulstrekker.
For noen år siden leste jeg bøkene til den sveitsiske forfatteren Corinne Hoffmann bl.a. den første boka “The White maasai”. Den handler om et forhold hun som ung kvinne innledet til en samburukriger (maasaiene og samburufolket står hverandre nært både kulturelt og språklig). Hun flyttet til og med inn i ødemarka sammen med ham til hans samburufamilie – i nærheten av Maralal (hvor Jomo Kenyatta ble holdt forvart før han slapp fri i 1963). Det var et tøft liv – hun fikk til og med en datter. Vi fikk et innblikk i samburufolkets utfordrende liv i dette området, deres kultur på godt og vondt. Hun ble virkelig glad i disse menneskene, men hennes mann, krigeren, blir etter hvert sykelig sjalu. Hadde det ikke vært for hjelp fra en katolsk misjonsstasjon i nærheten, hadde hun ikke overlevd. I seinere bøker fortalte hun om hvordan hun kom tilbake for å besøke familien. Siste gang hadde hun med datteren – så faren kunne møte henne for første gang på 20 år.
Selv har jeg bare berørt ytterkantene av dette området. En gang kjørte vi fra Nanyuki til Nyahururu via Rumuruti over Laikipiasletta. En politimann advarte oss fra å ta den turen med den gamle Hondaen – uten 4-hjulsdrift, men sjåføren forsikret om at det ville gå bra. Det gjorde det, men det var nære på noen ganger – særlig fordi vi fikk noen kraftige regnskyll underveis. På denne turen kjørte vi gjennom samburuland. Vi kjørte også i ytterkanten av den berømte private parken Ol Pejeta som bl.a. har sjimpanser (som har hatt besøk av gammelsjefen i Dyreparken, Edvard Moseid). Det er forresten flere slike private parker i området – så også her kan en oppleve atskillig dyreliv.
Så spennende 😀 Håper du har en flott dag! Feel free til å ta en titt innom bloggen min og følge den 🙂