Kyr på bytur. Det er ingen uvanlig opplevelse i Kitengela at du møter dyr på beite midt i byen. Det undret i alle fall meg. Hva var vitsen med det?
Det underligste var at kyrne ble sluppet inn i sentrum av byen der det var heller lite grønt, men desto mer trafikk, støy, støv og søppel. Der var det ikke så mye å beite på, bortsett fra søppel og etterlatenskaper. Dessverre fløt det mye søppel omkring mange steder. At kyrne fikk i seg mye skadelig plast bekymret tydeligvis ikke eierne. Får kyrne i seg plast, kan det føre til store problemer, slik kyrne i India fikk, vist på et tv-program derfra; de problemene kunne ikke være mindre i Kitengela?
Denne kua har funnet noen godbiter i en liten avfallshaug like ved huset jeg bodde i (i bakgrunnen). I vår blokk hadde vi faktisk renovasjon en gang i uka. Søppelet ble kjørt bort på en åpen henger med en traktor foran en gang i uka.
Her har selveste storoksen parkert seg selv lovlig på parkeringsplassen foran supermarkedet “Eastmatt”. Tror den var ganske godlynt, men testet det ikke ut. Zebu var den vanligste rasen.
Til og fra byen vandret kuflokkene fritt etter som det passet dem, ikke minst fordi det ikke var noen som passet dem. Trafikken måtte vike. Litt utenfor sentrum hadde i alle fall maasaiene gjetere. Her er en kvinne på jobb, men like ofte kunne du se menn som gjorde gjeterarbeidet. Maasaiene er svært knyttet til kyrne sine, de er nesten hellige for dem. I følge deres religion tilhører alle verdens kyr dem, men de innser i dag at det ikke stemmer helt. Fortsatt er det noen tradisjonelle maasaibosetninger inne i Kitengela, men de blir mer og mer presset ut av byen. Store landområder som tidligere var beiteland og savanne, er nå blitt boområder.
Denne bosetningen måtte flytte. Omtrent her ligger boligkomplekset der jeg har en bungalow. Maasaiene har solgt land, fortrinnsvis til kikuyuselskaper som igjen bygger hus og leiligheter på områdene. I dette området har Universitetet i Nairobi kjøpt store landområder. Kontrasten blir derfor stor til maasaienes leir og trehytter, men noen nekter fortsatt å flytte inn i moderne hus.
En maasai med sine kyr. I bakgrunnen blomstrer sisalplanten med sine spesielle blomster.
Litt lengre vekk fra byene, har maasaiene fortsatt store områder å beite på. Spørsmålet er likevel om det er nok, spesielt når tørken setter inn med jevne mellomrom. Jeg la merke til at maasaiene sendte dyrene sine ut på savannen når det var rimelige beiteforhold. Når det ble for tørt, ble savannen overlatt til sebra og gnu som var flinkere til å utnytte de knusktørre forholdene. Fant aldri ut hva maasaiene gjorde med dyra sine da. Hadde de noe på lager?
Mest sannsynlig flyttet de dyrene til områder med bedre beiteforhold, men de var ikke så lett å finne bestandig. Maasaiene er det vi kaller for halvnomader. Maasaiene har også sauer og geiter.
Geitekjøtt er festmåltid. De jobber jo for føda.
Maasaiene får alt fra kyrne sine. Det ser ut til at melkeproduksjonen er svært beskjeden, men zebukyrne tåler tørt klima godt. I tillegg fra mat, gir det også emner til mange forskjellige ting – fra vesker til sko (Jeg så mange maasaier brukte gamle overskårne bildekk som sko. Kan det være dem som er grunnlaget for de såkalte maasaiskoene som skal være så gode å gå med?) Derimot bryr maasaiene seg ikke om å bruke kameler til husdyr. Det gjør derimot deres nærmeste “stammeslektninger” samburuene litt lengre nord i Kenya.
Disse kamelene var på beite i Kitengela i lang tid. Det var folk fra stammen borana som passet dem. maassaier i maasailand….
