Litt rart å oppleve et østerriksk miljø sunget på amerikansk maner – med ett lite unntak i første akt hvor det dukket opp en dans (ländler?) som for mine ører hadde en viss østerriksk svung. Musikalen foregikk i et østerriksk alpemiljø, men vi fikk bare høre om det – et glimt av de høye fjellene hadde kanskje vært lurt.
Tematikken var imidlertid sørgelig aktuell – om å flykte fra urett og terror. Det skjer jo i enorm målestokk i dag. Dessuten skapte jo presidentvalget i Østerrike store avisoppslag i siste uke; høyrepopulisten Norbert Hofer holdt på å vinne valget.
Tankene mine gikk til det lille landet Østerrike – en tysk avlegger på kanten av det slaviske Øst-Europa. Det er et land de fleste av oss har et heller perifert forhold til bortsett kanskje fra skiferie i Kitzbühl og musikalske eventyr i hovedstaden Wien. I 1938 – da musikalen foregår – syntes jo de fleste østerrikerne at det var ok at den tyske diktator, Adolf Hitler, med røtter på landsbygda utenfor Linz i Østerrike, bare kunne marsjere inn og ta landet deres uten motstand. “Anschluss” kalte man det – tilkopling ville vi vel oversette med. Hva hadde egentlig skjedd?
Hørte i nyhetene i dag at det var et slags nostalgisk svermeri for keiser Franz Joseph som regjerte over dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn fra 1848 til han døde i 1916 – midt under den 1.Verdenskrig – krigen som nettopp knuste hans keiserrike.
Wien er ikke bare overflatiske Straussvalser, men også dyptpløyende symfonier av Beethoven, Brahms, Schubert, Bruckner og Mahler. Den siste var sjef for Hoffoperaen i Wien, men ble skviset ut – og reiste til New York. Årsak: Han var jøde. Wien var byen Sigmund Freud virket i. Men Wien var også en kosmopolitisk hovedstad der det vrimlet av folk fra hele keiserriket for å søke lykken – også en lett forvirret mann som kom inn fra landsbygda for å lære seg kunsten å male, men ikke fikk det til. Nå skal en ikke tro alt det han skrev i “Mein Kampf”, han trodde selv på den store løgnen for å overbevise folk om at hadde rett. I Wien møtte han også en sterk antisemittisme, som var uttalt – til og med av borgermesteren. Det var et tankegods han brakte med seg da han rett før verdenskrigen flyttet til München i Tyskland.
Etter 1. Verdenskrig ble Østerrike bare Østerrike og ikke noen europeisk stormakt. Det skapte stor forvirring og oppløsningstendenser. Kaptein von Trapp var kaptein i den østerriksk-ungarske marine. Nå var Østerrike et land uten kyst og derfor ingen marine – unntatt på Donau da! Å finne seg selv som en liten nasjon med en ødelagt økonomi var ikke lett, derfor var Anschluss lett å forstå i en historisk sammenheng.
2.Verdenskrig slo det hele skremmende fast: Østerrike skulle være en selvstendig stat og klare seg selv så godt de kunne i et todelt Europa. Østerrike ble tvunget til å være nøytrale i den sammenhengen.
Jeg har bare besøkt Østerrike sånn på ferietur på vei til og fra ferieparadis i Ungarn og Italia med kone og barn. Ikke noe ondt å si om det. Landet er utrolig vakkert med ikke minst Alpene som det sentrale midtpunktet. Ble tatt vel imot over alt. Men jeg hadde mine små opplevelser. I Willendorf, en liten landsby med et berømt ministatue av “Venus fra Willendorf” (fra europeisk oldtid) overnattet vi i et vertshus som minnet meg om et horehus. Det som likevel var mest spesielt var at radioen sendte et program der folk som hadde vært soldater under 2.Verdenskrig, skrøt av det de hadde vært med på. En fortalte om hva han hadde vært med på i Norge under aprildagene i 1940. Hva i alle verden var det som skjedde i denne radioen? Her skrøt faktisk gamle soldater av hva de hadde gjort i et land de var med å okkupere!
Noen dager seinere kom jeg til nok en landsby der vi stoppet ved en kafé ved en jernbanestasjon. Etter hvert kom de et par eldre “gubber” ruslende bort til meg og familien og spurte om vi var fra Norge. Bilskiltene fortalte vel det.
– Jo da, jeg kunne bekrefte det.
Så kom det fram at også de hadde vært i Norge for nokså mange år siden og de skrøt av hvor flott og vakkert land vi hadde.
– Jeg måtte også bekrefte det. Men så spurte jeg hvor i Norge de hadde vært, og da fortalte de at de hadde vært i Narvik og Ofoten og hatt en fin tid der. Selv om de ikke bekreftet at det var under 2.Verdenskrig de “besøkte” landet vårt, var det tydelig at det var nettopp det de hadde vært.
Jeg undret meg over samtalen – ikke minst det at de ikke følte noen skam over det de hadde vært med på – okkupere et annet land.
I det jeg har lest om dette, har det gått fram at – i motsetning til Tyskland – ikke har vært noe oppgjør om det som skjedde under 2.Verdenskrig. Vi har jo ikke gjort noe galt, det var Tyskland som bestemte. Vi ville også være med på å bli store igjen. Det er også landet som i mange år etter 2. verdenskrig dyrket det kollektive hukommelsestapet for entusiastisk å ha blitt annektert av Hitler-Tyskland i 1938. Det har ført til at de “brune” ideene fra mellomkrigstida fortsatt er levende i mange miljøer.
Men Østerrike var landet som så på seg selv som et offer, først for nazitida, så for etterkrigstida og Den kalde krigen.
Vil det komme flere unge menn fra dette landet med en “Adolf” i magen?
Nei, vi får ikke tro det.
