Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Desember og fortsatt regntid.

Men det trengs – regn altså. Når det er så lange tørketider som her, er det mye som skal bløtes opp. Men nå begynner det å bli grønt og fint de fleste stedene, bare ikke midt på plenen vår. Men du verden som det blomstrer og spirer rundt forbi. Hører det stormer i gamlelandet!

Så seint som i går var vi på tur i regnvær. Var en tur på kenyanske mudderveier til Konza i den blå Toyota varebilen. Buda (kjælenavnet til Mae) kommer fram over alt, der det er vei og der det ikke er vei. Vi kjørte gjennom et beiteområde hvor det luktet sterkt ku. Kyr så vi ikke, derimot støtte vi på en flokk giraffer som så vidt lot oss slippe fram. Store områder her er eid av store farmer på mange tusen acres. En av gårdene ble gitt av president Moi til en politisk medløper. Slikt er ganske vanlig i dette landet.

Litt seinere måtte Fatma ut og redde ei geit som hadde satt seg fast i søla. Det gikk for så vidt greit i øs pøs regn, men geita var så utmattet at den ikke orket å reise seg. Bilde på fb). Håper det gikk bra med den. Fatma fortalte at troen på trolldomskraft er så stor blant kambaene, at de ikke vil hjelpe dyr eller mennesker i nød fordi de tror det kan ramme dem seinere. På slutten av eksedisjonen kom vi til et sted hvor det var to svære vanndammer vi måtte igjennom. Ville vi bli u-båt eller ikke.? Vi prøvde, og det gikk bra, men det var litt skummelt når vannet vasket omkring døra. Det var likevel skumlere på Mombasa Highway der tungtrafikken tordnet av gåre og stadig skapte situasjoner som kunne ha ført til kollisjoner. Vel hjemme kunne vi dessverre bare konstatere at her hadde det ikke kommet en dråpe.

Vannproduksjonen går greit. Det er ikke så mye å tjene på den. De har flyttet produksjonen til et privathus etter at de oppdaget at gårdeieren der de holdt til, stjal vann fra tanken deres. Nå får de iallfall være i fred. Alle de som bor i nærheten av oss kjøper vann av oss, Taqupiz water. Har nå lært at på kiswahili heter reint vann: Safi maji!

Sist lørdag var det julemarked på den svenske skolen her i Nairobi. Fikk ikke mye julestemning av det, nei, men fikk iallfall smakt noen vafler og noen danske eplekaker ? og snakket litt norsk.

Ellers går livet sin vante gang. Salmah har sommerferie og leker med barna omkring eller ser på tegnefilmer. Hun elsker historien om Svanesjøen (med Tsjaikovskijs musikk) som vi har på dvd. Kanskje litt overaskende når en befinner seg i Afrika. Prøver å få en tur hver dag i nabolaget eller på savannen. Foreløpig er det ikke så mange dyr å se, men det kommer seg vel etter hvert. Vi kjørte med bil over savannen for en uke siden og fikk sett en del, særlig giraff, så vi håper de kommer en tur bort til oss snart 🙂 Ellers observerte jeg en flokk med lovebirds 🙂

Den politiske situasjonen er fortsatt spent. ICC i Haag er det store spøkelset. Men det er mye annet som er skjørt her i dette landet ? ikke minst ?tribolismen? (stammemotsetningene). Politiet er iallfall ikke til å stole på. Akkurat nå er pressefriheten under angrep både fra president Uhuru og nasjonalforsamlingen. Media er meget opprømt over forslaget til ny medialov som gir utrolig strenge straffer for kritikk av regjeringsapparatet. Det gjør at media akkurat i dag er på sitt mest engasjerte. Men myndighetene vil også kontrollerte nettet og straffe folk som kritiserer myndighetene. Kanskje det jeg skriver, blir lest??. 

Presidenten har dessuten gått til angrep på Høyesterettsdommere og vil ha dem etterforsket av et tribunal. Dette har Høyesterett motsatt seg. De mener det er et direkte angrep på den høyeste rettsinstansen i landet.

På den andre siden er president Kenyatta svært opptatt av at landet skal utvikle seg videre. To store prosjekter er på beddingen: Den store jernbaneutbyggingen til Mombasa og Uganda ? et enormt prosjekt som kineserne vil ta seg av. Dessuten er utbyggingen av hovedflyplassen i Nairobi, et prosjekt som har stor prestisje. Den nye flyplassen, som delvis brant nå i august, skal betjene 20 mill pass. i året og en stor godsmengde. Begge disse prosjektene koster flesk, men ingen er i tvil om at de vil tjene landet. Kenyatta er ogå opptatt av den digitale revolusjonen og vil at landet skal digitaliseres så fort som mulig (selv om han måtte gi opp prosjektet laptop til alle førsteklassinger.)

Det er de som i spøk hevder at president Uhuru Kenyatta vil innføre ?det digitale eneveldet?!

Nyheten om Mandelas død er tatt imot med stor sorg i Afrika. Alle hyller ham, men ingen følger hans vei…

Bjørn O

Kanskje noen av dere husker jeg hadde en artikkel i På Sporet våren 2013 om de mistrøstige tilstandene på “the lunatic railway” mellom Mombasa og Kisumu i Kenya? Noen må ha lest artikkelen!:

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kenyanske aviser skriver i dag mye om den nye avtalen mellom et kinesisk entrepenørselskap og den kenyanske staten om å bygge en jernbane med normalspor mellom Mombasa og Malaba på grensen til Uganda. Prosjektet vil koste 1,2 trillioner kenyanshillings (Ksh) og er beregnet ferdig til desember 2016. Den vil ble videreført til Sør-Sudan, Uganda, Rwanda og på sikt Burundi. Den vil skaffe Kenya en tipp topp moderne jernbane med stor kapasitet på godssektoren (doble kontainere) med hastighet på 80kmt (i dag 45kmt), mens det er tenkt fire toetasjes passasjertog daglig (mot dagens 3 ganger i uka) med en hastighet på 120kmt mellom Mombasa og Nairobi. Det gir en reisetid på 4 timer (mot dagens 14 timer!) på en strekning som er litt kortere enn Oslo ? Bergen (450km). Slett ikke verst! Trekkraften vil være (kinesiske?) diesellok, men med tanke på en framtidig elektrifisering.

Kineserne vil selv bidra med finansiering, men fra kenyansk side er det tenkt å avsette skatteinntekter til prosjektet. 85% av finansieringen er allerede sikret gjennom lån i EXIM Bank, en kinesisk bank.

Det skal være en åpningsseremoni i Malaba snart der presidentene i de 5 involverte statene vil være til stede. Men i følge avisene har arbeidet allerede startet. Mellom Mombasa og Nairobi vil man stort sett bruke den gamle traseen, men med de hastighetene må nok deler av anlegget bygges på bro på grunn av dyrelivet i nasjonalparkene Tsavo East og West.

De som ikke er så fornøyd er mange parlamentsmedlemmer som ikke har fått forelagt prosjektet til vurdering. At prosjektet er lagt ut uten at det har vært anbud har også vært en innvending fra politisk hold.

Den gamle “kolonijernbanen” har ikke blitt rørt etter at Kenya ble selvstendig.. Vet ikke helt hvorfor, men det var vei for enhver pris i de første 50 årene. I dag da trafikken på The Mombasa Highway er stor ; ikke minst med trailere, og ulykkestallene er ufattelig høye, skriker landet etter alternative transportmidler. Jernbane er en god løsning etter mitt syn. Kanskje dobbeltspor hadde vært best?

Et annet moment er nærtrafikken i Nairobiområdet. Det bygges faktisk nye stasjoner til “nye” tog, men det går foreløpig bare tog tre ganger om dagen. Det er også prosjektert jernbane til flyplassen og skinnene når nesten fram, men det er ingen trafikk.

Også når det gjelder flyplass har Kenyatta store planer. Den nye flyplassen, Jomo Kenyatta Airport utenfor Nairobi, skal kunne betjene 20 millioner passasjerer i året.

Samtidig meldes det fra Tanzania at de vil bygge en ny kjempehavn nord for Dar-es-Salem og jernbane innover i landet bl.a. til Uganda, Rwanda og Burundi. Også her står et kinesisk selskap bak, men her er prisen ?bare? 800 billioner Ksh. Det blir kanskje et kappløp om hvem som blir først igjen som for 120 år siden?

Gode nyheter, men det er et stykke fram??

Bjørn O Isachsen

Håpløst forelsket!

Ikke mye politikk denne gangen kan jeg love. Vil bare nevne at stemningen i enkelte kretser er nokså anti-vestlig. Tre britiske diplomater ble utvist fra et hotell i Eldoret fordi ??. de var britiske! Håper det går greit å være norsk om noen spør?.

Det har vært til tider vært ganske høyt aktivitetsnivå. På hjemmeplan har det blomstret vakkert i hagen, gresset vokser fint og grønt. Seinest i går morges kom det bra med regn, og det er bra. Men en busk med blomster sto litt utsatt til så den ble tatt av vinden. Vi både vanner og vender jord for å få det bra, det vil si det er folk som hjelper til med det. Hushjelpen vår, Agnes, er av de ivrigste. Vi har en veldig flink og lærevillig hushjelp ? tror ikke det er mulig å få noen bedre. Men Fatma er sjef for hagen?.. Jeg bare nyter den?.

Kenya Power er ikke verdens mest stabile kraftselskap. Rett som det er forsvinner strømmen og kan bli borte kort eller lenge (7 timer en gang). Dessuten er ofte spenningen så lav at kjøleskapet ikke fungerer. Vi bestemte oss for delvis å løse problemet Kenyan Power. En nabo installerte solarstrøm. Jeg visste ikke at det gikk an, men alle lyspærene i huset er nå koplet til et batteri og solarpanel slik at all opplysning ute og inne i huset er solar. Men vi kan også kople det til lysnettet hvis vi ønsker det. Foreløpig har vi ikke prøvd systemet mer enn noen dager, men hittil ser det ut til å virke bra.

Dessuten kjøpte vi en vaskemaskin av en nabo som flyttet. Den er veldig forskjellig fra den vi har hjemme, men den fungerer på sitt vis (den vasker for eksempel kaldt). Fortsatt brukes den klassiske afrikanske håndvaskmetoden også her i huset. Bare større ting kjøres i vaskemaskinen. Mange afrikanere mener at den afrikanske metoden fortsatt er best, selv om den meste vaskes i kaldt vann.

Vi har vært på to safarier i løpet av tre dager. Den første var en lokal safari (med bil) på savannen i nærheten av oss der vi ved siden av ku- og geiteflokker også opplevde flokker av sebra, gnu og forskjellige antiloper, også flere flokker av giraff. Håper de etter hvert tar turen bortom oss. Det er et stort område, men som er truet av utbygging.

Lørdag valgte vi å dra til Nairobi National Park, bare en halvtimes kjøretur fra der vi bor. Parken har grenser helt inn mot Nairobi sentrum, men elektriske gjerder hindrer dyrene å ta seg en bytur. På den andre siden mot oss (dvs Kitengela) er det ingen gjerder, så der kan dyrene krysse over elva mot våre kanter. Det er snakk om Athi River korridoren der dyrene kan bevege seg fritt utenom parken. Dyr har behov for å bevege seg over større områder. Dessverre er den korridoren i ferd med å bli bygget igjen. På den andre siden er parken truet av et motorveiprosjekt og utvidelse av Wilson Airport.

  To unge impalaer føler hverandre på tennene.

Etter å ha ?rast? på motorveien mot Nairobi, tok vi av en meget humpete vei til East gate ? absolutt ingen hovedinngang. Litt av en kontrast å kjøre inn i villmarka bare noen få hundre meter fra motorveien til en tilstand av ro og natur. Den kan jo være tøff nok. Alltid spennende på safari. Hva får vi oppleve i dag? Denne gangen hadde vi med både Salmah og Rasha (på 2 år). Særlig den siste var temmelig urolig til tider, for det kunne være langt mellom dyrene; for så å være helt stille når det skjedde noe utenfor. Og det gjorde det stadig vekk: Impalaflokker som lette og elegante hopper over veien, unger som ivrig dier mora. Flokker av kongonier (visstnok hesteantilope på norsk), eland og sebraer.  En av kongoniene  er alltid på utkikk og klatrer opp på en høyde for å få god utsikt.

kongoni

Giraffene klarer seg godt uten å klatre opp på høyder. Imponerende å se de høytidelig spasere over veien noen meter foran bilen (som selvsagt står stille). Denne gangen fikk vi oppleve giraffer som sloss: De deljet løs på hverandre med hode og hals ? nesten som å oppleve en bisarr form for dans. Tror nesten den som slo fikk merke det mest. Et annet sted opplevde vi giraffkurtise på høyeste plan, men selv etter en halv time kom det ikke til noe klimaks. Håper de fikk det til seinere. I mellomtida opplevde vi en bøffelflokk og et ensomt nesehorn (svart). I sørenden av parken er det en piknikkområde og derfra var det mulig å få en spasertur med væpnet vakt for å oppleve flodhester. Det gjorde vi ikke, derimot krokodiller, bushbukk, marekatter som spiste av hånden og flodhestmøkk. Har absolutt sansen for slike spaserturer ikke minst som et avbrekk.

Det skal være 36 løver i parken. Alle har navn. Det så ikke ut til at vi skulle møte noen av dem. Folk var mer eller mindre sovnet da vi rundet en sving på vei mot utgangen. I veikanten sto noe som jeg i første omgang tok for å være en ?grand danois?. Slike hunder befinner seg ikke i slike parker, så det tok ett sekund før jeg oppdaget det var en hunløve på jakt. Fikk tatt noen bilder og en videosnutt i det den snek seg inn i bushen for å få tak i yndlingsretten ? sebra. Tvilsomt om en hunløve klarer det alene, men Fatma påsto at hun så en løve til?.

Ja, naturen er fortsatt fascinerende, rå og brutal, men også vakker. To ganger opplevde vi to warthogfamilier (afrikansk villsvin) med smågriser som svinset hit og dit. Eller en ung vannbukk som så rett på deg med store øyne.

Safari anbefales alle ? særlig for de som er glade i naturen.

4. mars i år ble Uhuru Kenyatta valgt til president. Valgkampen var ganske intens og demokratisk på mange måter der de 8 kandidatene absolutt fikk komme til orde og fikk vise hva de sto for. Det dannet seg etter hvert flere koalisjoner, der Jubelee og Cord var de med størst popularitet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ved valget viste det seg at lederne av de to koalisjonene skilte seg ut, Cords kandidat Raila Odinga og Jubelees kandidat Uhuru Kenyatta. De to fikk nesten like mange stemmer, dvs. Uhuru fikk offisielt 800 000 flere. Samtidig viste det seg at tallene var fikset  ? trass i at valgkontoret, IEBC, var uavhengig. Det ble bevist at IEBC var blitt hacket fra Kenyatta University. Raila Odinga valgte å protestere til Høyesterett, og Supreme Court, en del av Høyesterett, behandlet protesten, men kom til konklusjonen at trass i at det hadde vært juks, måtte valget godkjennes. Den avgjørelsen aksepterte Odinga, som deretter trakk seg fra politisk arbeid foreløpig (Han er fortsatt leder for Cord uten plass i parlamentet).. Det førte til færre uroligheter enn ved noe annet valg hittil.

Noe av det første som skjedde var at de folkevalgte forlangte høyere lønn! Det var nå langt flere folkevalgte enn tidligere, og en kommisjon hadde fastsatt lønnen. De folkevalgte fikk presset sitt igjennom. Dermed ble det lite penger til andre ting. Å være politiker i dette landet har mange fordeler. Den ene er å bli behandlet med respekt, du får en tittel. Den andre er at mange politikere sitter sentralt i organisasjoner og karteller som styrer næringslivet i landet. Mange politikere er derfor svært rike. Ved valget ble det også valgt nye provinsguvernører. (De som var før var ikke folkevalgte.) Nå vil de ha rett til å kjøre bil med flagg på, akkurat som presidenten og visepresidenten.

Kenyatta oppdaget fort at ett av valgløftene hans at alle barn skulle på egen laptop ved skolestart, ikke kunne gjennomføres. Så hele datareformen ble strøket! Hadde den i det hele tatt vært gjennomførbar? Mange skoler i dette landet mangler for eksempel elektrisitet. Det har blitt innført tilleggsskatt på mange tjenester for å skaffe inntekter til statskassa. Kenyanere flest har merket den økte skatteskruen.

Ett virkelig brennbart spørsmål er forholdet til omverden. Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, advarte Kenya om at de ville få et vanskelig forhold til verden med den nye presidenten. Både visepresident Ruto og president Kenyatta er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og skal møte for ICC domstolen i den Haag. Ruto har allerede vært der, og presidenten benyttet visepresidentens fravær til å frarøve han litt makt. Men vil Kenyatta selv reise i februar? Alt tyder på at han stritter imot. Han har allerede fått støtte fra den afrikanske Union som mener at ICC er ute etter afrikanske ledere. Obama valgte å besøke Tanzania og ikke Kenya (faren er kenyaner) på sitt siste besøk i Afrika, noe som irriterte kenyanerne. Kenyatta selv har drevet en utstrakt ?smiskediplomati? rettet mot Kina og Russland og har fått støtte, men da terroranslaget mot Westgate fant sted i september, var de nye vennene i øst lite villige til å stille opp. Derimot kom det mye hjelp og støtte fra vest. Ifølge avisene har Kenyatta snakket med Obama i telefonen og har invitert David Cameron til å komme til Kenya. Mange analytikere har konkludert med at Kenyatta har mer å tape enn å vinne ved å møte i den Haag.

Kenyatta valgte selv å sende spørsmålet til sikkerhetsrådet i FN. Det vedtok  forleden dag (uten at det ble brukt veto) at Kenyatta må stille for ICC domstolen i Haag, ikke minst på grunn av hensynet til ofrene etter myrderiene i Rift valley og andre steder. Dette var først og fremst de vestlige landenes syn. Dette har skapt et voldsomt raseri blant mange toppolitikere fra Jubelee her i Kenya. Hvordan våger FN å ?trosse? viljen til 1 milliard afrikanere, uttalte utenriksministeren. Kaste ut britene av treningsleiren de har i Nanyuki har blitt foreslått.

Det ligger nå et lovforslag på bordet som foreslår at av investeringer (les nødhjelp) kan bare 15% komme fra utlandet. De vestlige ambassadørene (også Norges ambassadør) har pent og diplomatisk kommentert (les protestert) på dette forslaget gjennom avisinnlegg i mange kenyanske aviser fordi det rammer de aller fattigste i landet. Mange ser på dette som Kenyas ?straff? til vesten fordi de ikke støtter Kenya i ICC-saken. En underlig og brutal straff spør du meg.

I verste fall vil situasjonen bli som i tidligere president Mois dager at Kenya vil bli et temmelig isolert land. En viktig inntektskilde for landet ville skrumpe helt inn: Turismen.

Kanskje det er det Kenyatta vil? Han var jo Mois protegé, (er det vel fortsatt), og det eneste ?lovlige? partiet KANUs presidentkandidat ved valget i 2002 da Regnbuekoalisjonen vant. Noen år tidligere var Kenya en ettpartistat og opposisjonen ble mer eller mindre holdt nede av sikkerhetspolitiet.

For det første ser det i dag ut til at majoriteten i nasjonalforsamlingen (Jubelee) er lite villige til å høre på mindretallet (Cord). Mange påstår det har oppstått ett flertallsvelde i Kenya i dag. Cord har heller ikke vært særlig dyktige som opposisjon heller.

For det andre har det kommet et forslag til endrede regler for media. Det kreves lydighet av mediebedriftene. Det er ikke så vanskelig i bedrifter der politikere er aksjeholdere (for eksempel ?Daily Nation?), men verre der medieselskapene er uavhengige som i Standardgruppen der redaktøren av avisen ?The Standard? karakteriserer det nye lovforslaget som idioti. Det kraftigste forsvaret for mediefrihet er selve konstitusjonen der ytringsfriheten er slått fast. Mange politikere raser likevel mot pressefriheten og hevder at media har skapt mye negativt i samfunnet som ødelagte karrierer, familier og selvmord.

Nyhetene fortalte nettopp at Kenya har inngått en avtale med Somalia om at i løpet av en 3 årsperiode skal alle somaliere (ca. 1 million) sendes tilbake til Somalia. Det er ikke alle somaliere like glade for, ikke minst de som er født i Kenya. Det vil også ramme Kenya økonomisk fordi somalierne driver viktig økonomisk virksomhet i landet.  

Dessuten har Kenya en konflikt gående med Tanzania om forholdene i Øst-Afrika. Tanzania har truet med å nekte kenyanere adgang til landet på de nåværende vilkår.

Det ser absolutt ut til at Kenya er i ferd med å ta noen skritt tilbake, dessverre. Reverend Njoy, en kenyansk opposisjonsleder og prest, antydet i et intervju på KTN television i går at Kenya var på vei mot fascistiske tilstander?..

Ble møtt av plaskregn på flyplassen i Nairobi. Det stemmer ikke helt lenger. Været har variert, men det er slutt på regnet foreløpig. Det ser ganske grønt og fint ut. Hagen blomstrer, men midt på plenen er det fortsatt en gulbrun flekk etter tørken. I går var det +29 som høyeste temp., mens i natt var det nede i 16 grader. Liker den variasjonen.

Kitengela er en middelstor by etter forholdene; gjetter på at det kan være ca. 150 000 mennesker i denne byen. Den ser ut til å tiltrekke seg folk med penger, for det er (og bygges fortsatt) mange fine hus her. På kartet jeg kjøpte i Oslo fra 2012 er ikke byen en gang merket av på kartet, mens på Google Maps er det ingen tvil, det er en stor by der like etter avkjørelsen til Namanga (The Pan African Highway). Vi bor jo i utkanten av byen ved jernbanelinjen ved savannen i et boligfelt hvor de fleste husene er like ? bortsett fra at noen er speilvendte. For å komme hit med bil fra Kitengela, må vi kjøre ganske lang omvei for å komme fram. Det går riktignok en vei ganske direkte fra byen og hjem, men den er i ganske dårlig forfatning. Den bruker vi stort sett når vi skal gå til byen, og det hender både titt og ofte. For å kjøre hit, følger vi hovedveien ut av byen, for så å svinge av fra hovedveien på en nokså humpete vei, men den er iallfall ment å være vei. Vi passerer en sikkerhetsbom hvor vi hilser pent på vakten, humper videre både på grunn av naturlige og unaturlige humper (= fartsdumper). Men så tar vi av fra veien på noe som ikke kan være annet enn hjulspor på gressbakke og kjører nedover mot boligfeltet der vi bor. Av og til må vi velge en ny vei fordi noen har satt opp piggtrådgjerde over veien for å markere sin eiendom. Slik er det bare her, ingenting er regulert, hus spretter opp over alt hvor noen mener de har retten til å bygge. (En stygg sak: En myndighet tillot bygging av til dels fine hus like ved flyplassen. Disse husene måtte rives da flyplassen skulle utvides fordi de var bygget på arealer som var avsatt til flyplassutvidelse.)

Hvorfor denne omveien? Rett og slett fordi det er bedre å kjøre her, spesielt når det har vært regn og mange av veiene omdannes til søleveier.  Skikkelig grunnarbeid gjøres ikke på private veier.

Den største forandringen er at nå har mange nye mennesker flyttet hit og det kryr av unger, både store og små. Mange hus er blitt ?ferdige? og folk har flyttet inn. Vi har dessuten fått bom og sikkerhetsvakter om natta, og det går ikke an å komme inn uten å passere bommen med sikkerhetsvakt. Det er riktignok ikke helt sant, noen ?snarveier? fins ennå, men murene vokser.

Ungene ser ut til å trives med hverandre, det er iallfall ikke mangel på lekekamerater. Ett lite problemområde: Ikke alle har sykkel. De som har, blir ofte ?tvunget? til å låne ut sin til de litt større. Det er i og for seg greit nok, men ikke når sykkelen blir tvunget fra eieren fysisk.

Sykler er det ikke så mange av, og det er bare menn som bruker dem. Fatma har aldri lært å sykle. Motorsykler er det desto flere av. Det er de som eier småveiene. De brukes i pendeltrafikk mellom bysentrum og boligområdene. I dag er det ikke lov å ha mer enn en passasjer, men det er det ingen som bryr seg om. En tur på motorsykkel koster ca.80Ksh = 6kr. Er ikke spesielt glad i disse motorsykkelturene, iallfall ikke hvis en er utstyrt med varer fra butikkene. Da foretrekker jeg heller tuk-tuk, en trehjulsmotorgreie (vanlig også i Asia etc.). Der sitter du inne i en liten boks som beveger seg, skumper og rister og sjåføren spiller høy afrikansk musikk til den nette sum av 150Ksh = 10kr. Det er i grunnen ganske gøy! Drosje er atskillig dyrere, 350Ksh = 25kr, men mye mer behagelig, selv om det bare er en Toyota Corolla!. De 4 km til byen pleier vi å gå, det er veldig ok når det ikke er for varmt. Naboene undrer seg, de har jo bil! Men så unner vi oss en kopp kaffe på en kafé når vi kommer fram.

I dag var det ekstra grunn til å feire: Siste skoledag og graduasjonsfest på skolen. Hvem ble ?graduated?: De som var ferdig med førskolen! Her var møtt opp lærere, elever, representant fra myndighetene, foreldre og andre som jobbet på skolen. Skolen er en katolsk privatskole, og foreløpig går det elever opp til 4.klasse der. Men de har planer om å utvide. De som skulle bli ?graduated?, hadde fine drakter på seg som om de skulle inn på universitetet. Og så  skal de begynne i 1.klasse til neste år.  Det ble holdt mange og lange taler, og verst var (selvfølgelig) presten. Rart at ungene holdt ut de tre timene forestillingen varte i 28 varmegrader. Vi tok en liten feiring på isbaren i Kitengela sentrum. Jum-jum. Til neste år skal Salmah opp i 2.klasse, men første er det 7 ukers sommerferie?.

En av de nyankomne rett over gjerdet for oss er et kenyansk-amerikansk ektepar med ei lita tulle på litt over ett år (like gammel som Ingrid). Det er hun som er amerikansk muzungo, og det er vel nokså spesielt, det pleier å være motsatt. Hun har lært seg noe kiswahili for å kunne snakke med folk og ikke minst sin egen datter etter hvert. Engelsk er jo ellers nokså anvendelig. Flere her snakker kiswahili (eller sheng) enn engelsk.

Hittil har det vært nokså stille på savannen. Det er noe aktivitet, og naboen sa det skal bygges et hus der. Det er synd. Men jeg ble møtt av en kori bustard (verdens tyngste flygende fugl) og så noen antiloper og sebraer i det fjerne. Naboen fortalte at en cheetah hadde fått unger og har lovet meg en tur for å se etter dem. Det gleder jeg meg til, for cheetah (gepard) har jeg bare en gang sett snurten av ? i Sør-Afrika.

Nå får jeg spise den papayaen som nettopp ble servert meg. jum-jum 🙂

  JA, jeg er her i Afrika nå. Ble tatt imot med åpne armer på flyplassen midt i et afrikansk skybrudd. Godt møte med Fatma og den alltid hjelpende Buda, min “privatsjåfør” og en slags svigerfar, men ikke minst venn. Litt primitive forhold på flyplassen nå, halvparten brant ned i august.

Flyreiser kan ikke bli annet enn kjedelige. Du befinner deg der oppe i lufta i 8 timer og kan ikke gjøre noe annet. Flyet, en Jumbo fra KLM, var stappfullt. Du sitter trangt og det vrimler av folk over alt. Ingenting galt med personalet, de gjorde en god jobb, men det er alltid noen som er hyggeligere enn andre. Jeg var heldig som fikk plass langs gangen. Jeg har alltid behov for å bevege meg, Likevel rakk jeg å se to filmer, lese avis, løse litt zudoku, snakke med naboen som var fra Kisii, men bodde i Vancouver, Canada, gå på toalettet og snakke med elever og lærer fra en folkehøyskole på Bømlo som skulle på fredstur i Afrika (hvor siste delen var strandbesøk i Zanzibar). Det var tre gutter og resten jenter. Ønsket dem lykke til og håpet de fikk “drømmeturen”.

    Hyggelig møte med Salmah ved frokostbordet. Smilte over hele fjeset og hadde tydelige hull etter to manglende fortenner! Men så kalte skolen. Det er eksamen snart og fullt kjør, det er snart slutt på 1.klasse og da må vurdering til?.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har vi da ikke i Norge?

Jeg er virkelig i Afrika nå. Det er 26^oC ute, og det samme inne. Det er mye skyer på himmelen, så det kan bli regn i dag også. Vi er inne i det som kalles “the short rain”. Det betyr at alt vil snart bli grønt igjen, for det hadde vært tørt lenge. Var en liten runde for å se hva som har skjedd siden sist. Litt spesielt var det å komme ut og se fugler kretset i store sirkler over hodet mitt. Det var bygget flere hus, vi har fått naboer på den andre siden, området var gjerdet inn slik at vi ikke kunne gå rett ut på savannen mer, men måtte bruke porten ut. Der var det nå kommet vakt. Det var innbrudd her i en rekke hus for noen uker siden, så det er best å være forsiktig. De bygger mur omkring området nå, men før den er ferdig, må vi ha sikkerhetsfolk om natta. I nabolaget holdt hushjelpene på med å vaske klær. Hanene gol og hønene klukket. Afrikansk musikk strømmet ut fra radioene.

Dessuten passerte toget fra Mombasa forbi ute på savannen – mange timer forsinket.  Livet er altså på plass – jeg er på plass i Kitengela…….

Ja, da er jeg snart klar igjen. Men har jeg husket på alt: Ryddet leiligheten så den er klar for utleie, malariamedisin, billetter, solkrem, klær for safari, sandaler, bankkort, penger osv osv. Det er mye hodet er fullt av i tider som dette. Det er femte gangen jeg reiser, men det er like travelt (inni meg) for det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Situasjonen i Kenya er ikke spesielt god. At al-Shabab opererer i Kenya skremmer meg ikke så mye. Den politiske situasjonen er mer usikker, det skal ikke så mye til før en ny voldsbølge kan skylle over landet. Som “turist” føler jeg meg likevel rimelig trygg.

Sist helg fikk jeg mye inspirasjon. Røde Kors hadde kurshelg på Rica hotell Dyreparken, og selv om de bare hadde modeller av dyr fra Afrika, ga det meg inspirasjon til å reise dit igjen. Dyrene på savannen er blitt en slags venner. Å gå tur på savannen er sjelebot for en stakkars nordboer. Da jeg besøkte Crescent Island ved Naivashasjøen for to år siden, hadde jeg en utrolig opplevelse. Hadde en følelse av å vandre i en slags Edens hage. Dyrene gikk fredelig og beitet og flyttet  seg bare når vi kom vandrende. Bare gnuenes irriterte grynt forstyrret idyllen. Slik måtte paradis være. Når vi flyttet til huset ved jernbanen, har jeg hatt muligheten til tilsvarende opplevelser hjemmefra. Det har jeg prøvd å utnytte så godt jeg kunne.

Det er ganske fantastisk. Et lite uromoment: Det kan dukke opp rovdyr. Naboen har fortalt at det kan streife løver i området, og gepard skal heller ikke være uvanlig. Hyenenes hyl er hørt om natten.

Dessuten: Jeg har kone og barn der, som venter spent.  Nå er det under en uke, jeg kommer, jeg kommer!

Men først skal jeg ta farvel med alle mine venner. Det har vært en travel høst. Synge i to kor; Røde Kors, møte med venner både her og i Lillesand. En tur til Oslo før jeg drar er viktig, treffe Ingrid, mitt barnebarn, som jeg ikke ser for ofte; mine barn og øvrige familie. Det er litt vemodig, men jeg kommer tilbake.

Klar en klassiker

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Håper mange kjenner igjen tittelen fra et program som går på NRK P2 hver søndag morgen kl 0900. Det har holdt på i mer enn 20 år nå, og er fortsatt i aktivitet. Som regel hører jeg på, som regel sender jeg inn og av og til vinner jeg. Jeg lærer mye om klassisk musikk av dette programmet, det utvider min  musikalske horisont. Dessverre gjelder det først og fremst musikk fra før 1900. Det er ytterst få oppgaver fra det tjuende århundres musikk, så det er fortsatt nokså blankt. Men det var ikke det jeg ville diskutere her.

Hvorfor klassisk musikk? Hvorfor denne store interessen for nettopp denne typen musikk? Egentlig vet jeg ikke svaret, har bare en følelse av det. Ikke vokste jeg opp i et musikalsk hjem; min mor hadde spilt piano og sunget i kor, men det var før jeg vokste opp. Min far kunne synge, men sjelden for andre. Ikke ble det spilt særlig musikk, ikke ble jeg dradd på konserter.

Min mors familie var derimot musikalsk, det ble musisert i flere hjem av både tanter, onkler og fettere og kusiner. Det var kanskje derfor min mor en dag jeg gikk i tredje klasse spurte meg ?om jeg ikke ville begynne å spille fiolin for hennes skyld?. Jeg begynte å ta timer på Musikkonservatoriet, men det var ikke gøy. Så fikk mor plassert meg hos Stephan Barratt-Due sr, og det var bedre ? ikke minst fordi jeg samtidig begynte på Bolteløkka skole, en koselig liten skole rett i nærheten, og de hadde strykeorkester, og lærer Pedersen spurte om jeg ville være med.  Orkesteret ble planken som fikk meg til å fortsette; ikke fordi jeg øvde så mye, men fordi det var gøy å spille sammen. Av en eller annen grunn rykket jeg framover i rekkene, og havnet til slutt ved siden av konsertmesteren, Anne Lise, som seinere ble yrkesmusiker. Konserter hadde vi, til og med opptak i radio, jeg tror vi var ganske brukbare. Bolteløkka skole har ikke strykeorkester i dag.

Da jeg begynte på ?Katta? ble jeg raskt opptatt i skoleorkesteret der. Der hadde de til og med blåsere. Vi øvde på loftet etter endt skoletid. Der havnet jeg ved siden av en ung lovende musiker som het Ole Bøhn, som seinere skulle gjøre en flott karriere med fela si. Kronen på verket var at skolens kor og orkester framførte operaen ?Porgy og Bess? i Marienlyst skoles aula da jeg gikk i 5.klasse. Det var en flott avslutning på min karriere som skolemusiker. Seinere prøvde jeg ta spillingen opp igjen; spilte ett år i Studenterorkesteret på bakerste pult på 2. Fiolin. Det var ikke fullt så gøy.

Samtidig hadde interessen for klassisk musikk begynt å ta av. Ikke det at det som skjedde rundt meg ikke angikk meg, rock og jazz og slike ting, men for meg var den klassiske musikken som trakk mest. Noe hørt jeg på radio, tidlig på 60-tallet fikk jeg en platespiller med forsterker som kunne spille ?vinyl?. Jeg husker at jeg som historisk særoppgave valgte å skrive om Beethovens symfonier uten å ha hørt mer enn to av dem. Du verden som jeg ønsket å høre dem alle. Det var nå jeg begynte å gå på symfonikonserter i Aulaen. Vi kjøpte ståplass for kr. 2.50 og løp inn i salen etter første sats for å ta de ledige setene.  Ikke helt populært bestandig.

Oslo Filharmonisk orkester ledet av Odd Grüner Hegge, Øivind Fjelstad Militiades Caridis og Okku Kamu var absolutt et habilt orkester og jeg hadde mange gode opplevelser. I tillegg hadde vi show Jon Medbø; hans innledning til ungdomskonsertene var som fluepapir, det var flere som hørte på dem enn på selve konserten ble det påstått. Seinere ble det munken i Nidarosdomen, og tidlig død. Geirr Tveitt hadde også innledning en gang. Da den unge svensken Herbert Blomstedt kom på besøk, synes jeg orkesteret ble bedre enn noen gang.

I mange år var jeg ingen aktiv deltaker i musikklivet, men gikk på jakt for å finne min klassiske musikk i platehyllene. Etter hvert samlet jeg opp atskillige Lp?er med musikk av sentrale komponister. Mange plateselskap hadde billigserier  som Ace of Clubs osv, så det var overkommelig å skaffe  seg en platesamling. Hovedleverandør var Norsk Musikkforlag (Kjell Hillveg) og platebutikken på Blindern (Universitetet). Etter noen år, bestemte jeg meg for å prøve meg som korsanger ? det var Akademisk Korforening som lokket. De skulle framføre Händels Messias med fjernsynsopptak før jul 1966. Jeg ble tatt imot med åpne armer. Det ble starten på en lang karriere med kor? ja, den holder på ennå!

Så det ble den klassiske musikken som ble min musikk. Jeg har spurt meg selv hvorfor. Hva var det den ga meg ? Kanskje den først og fremst ga meg utfordringer. Jeg har først og fremst vært opptatt av musikken selv, ikke hvem som er utøvere. Ikke det at utøverne ikke spiller noen rolle, men det er musikken som er interessant, ikke utøverne. Hvis ikke musikerne klarer å yte musikken ?rettferdighet?, er det ikke noe for meg. På den andre siden: Forkjellige utøvere kan ha forskjellige måter å framføre musikken på, og det kan føles like riktig, eller galt. Det blir litt som med litteraturen: Noe litteratur er rein underholdningslitteratur, annen er mer dyptpløyende og utfordrende.

Jeg vil også si at jeg har gått fra det monumentale til det mer intime. I begynnelsen trodde jeg at kammermusikk var først og fremst for de som spilte kammermusikk. Akkurat som en sa til meg at korsang er først og fremst for korsangere. Så feil kan man ta.  Ikke for det. Symfonisk musikk kan også være intim på sin måte fordi den kan treffe deg akkurat der du er der og da. Jeg har hatt mange slike opplevelser. På den andre siden har jeg hatt store problemer med å like opera. Vet ikke helt hvorfor; kanskje er det måten opera framføres på ? ikke minst den store vibratoen som mange sangere har lagt seg til. Det er stygt i mine ører. Derfor er en av de operaene jeg husker fra ?den gamle? norske operaen i Folketeateret ?Poppeas kroning? av Monteverdi fra 1643, velsignet fri fra vibrato. Også Mozarts operaer hører med her. Derfor har mitt forhold til den menneskelige stemmen vært litt ambivalent, men Magdalena Kozena synger bare vakkert!.

Det som er det fine at vi har fått et orkester her i Kristiansand, populært kalt KSO, som etter mine begreper er et orkester etter min smak. Det er ennå ikke et stort orkester, men det har vokst jevn og trutt gjennom mange år. De to siste konsertene jeg har vært på, har vært utrolig bra, kan ikke forstå at det kan spilles bedre. Orkesteret er ungdommelig, friskt, dynamisk. De har vært heldig med solistene og dirigentene (begge kvinnelige) og verkene de har spilt, har vært inspirerende både for publikum og orkestermusikerne. ?I kveld var det gøy å spille?, er en utrolig fin tilbakemelding å gi. Det er så at antallet musikere gir begrensninger, men en sjelden gang håper jeg det kan bli plass til Mahler, Bruckner, R Strauss (Alpesymfonien er blitt spilt i Kilden av BFO), Stravinskij, Prokofjev, Martinu, Villa-Lobos, Ravel, Rautavaarra osv. osv??.

Vi gleder oss 🙂

Jo da, jeg har vært på Kilden og hørt KSO i full blomst. Det var en flott opplevelse, kanskje særlig den siste delen. Det må jeg kanskje forklare. Det ble også en kamp med høreapparatet, jeg oppdaget litt for seint at det hadde slått seg av under det første nummeret. Jeg synes nemlig at Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla lød vel tamt. Batteriet var nesten utladet. Men det ble rettet på til Tsjaikovskijs fiolinkonsert.

Den ble på alle måter en stor opplevelse, ikke bare at fiolinisten, Benjamin Smid, hadde full kontroll teknisk, men også musikalsk. For en fiolinist! Den første satsen ble tatt i et ganske rolig tempo, men jeg synes fiolinisten la opp til det med et ganske sobert spill som sto godt til orkesterklangen og tempoet. De andre to satsene var like vakre og overbevisende. Solisten kvitterte for stående applaus med ekstranummer hvor utgangspunktet var Paganinis berømte capriccio. Jeg tror fiolinisten hadde lagt til mye selv!

For meg ble likevel Sjostakovitsj 9. symfoni et høydepunkt der jeg synes orkesteret briljerte, ikke minst treblåserne og messingen, og hele orkesteret fulgte opp. Denne musikken står for meg som ett av de mest ironiske musikkstykker som er skrevet. Derfor blir mange av symfoniens mange innfall nærmest sarkasmer. Ett godt eksempel er trombonen som hele tiden kommer med sitt signal i første sats.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Året var 1945 og Sovjet (Stalin) ventet noe stort fra Sjostakovitsj hånd. Men det ble ingen seierssymfoni, men en kortfattet klassisk symfoni, riktignok i 5 satser i Haydns ånd. Historien vil ha det til at Sjostakovitsj og Kabalevskij moret seg med å spille Haydns symfonier firhendig på den tiden symfonien ble skrevet, 1944-45. Likevel: Jeg finner ikke mye Haydn eller Mozart, bare Sjostakovitsj. Allerede  året etter (1946) ble symfonien forbudt framført i Sovjetunionen. Det var ikke det eneste verket. En hel opera var allerede forbudt (Lady Macbeth fra Mtensk) og samtidig trakk Sjostakovitsj sin 4. symfoni. Den har ikke blitt framført før etter komponistens død i 1975.

Dirigenten,  Anu Tali fra Estland, virket veldig tydelig i sin direksjon, men jeg er litt usikker på hvor langt inne i musikken hun egentlig var. Noen ganger valgte hun usedvanlig rolige tempi, men jeg syntes det fungerte bra, kanskje særlig i Sjostakovitsj. Rent estetisk var det flott å se på.

Westgate – Noen tanker om et angrep

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Verden har blitt rystet av en ny hevnaksjon. Denne gangen var det Kenya sin tur. Det var bare 14 år siden sist da den amerikanske ambassade i Nairobi ble angrepet av Sadam-bin-Ladens folk. Over 200 mennesker ble drept. Fullt så mange har ikke mistet livet denne gang, men likevel – det er minst 70 liv for mye. Vi har ikke helt fått vite hvem som sto bak dette brutale angrepet på et varemagasin i Nairobi, men organisasjonen Al-Shabab har påtatt seg skylden for angrepet. Ryktene går om at “The White lady” – enken etter en av tunnellbaneterroristene i London – skulle være med.

Dette var en hevnaksjon for at kenyanske soldater i 2011 gikk inn i Somalia for å bli kvitt en plagsom organisasjon en gang for alle. Det har de tydeligvis ikke klart. Hvor de har sine treningsleire, vites ikke. Selv områder i Øst-Kenya er blitt nevnt som øvelsesområder for Al-Shabab. Kenyanske myndigheter har ikke full kontroll i eget land. Uansett – en konsekvens er at alle somaliere i Kenya går en tøff framtid i møte. Dette vil også ramme mange muslimer (14% av befolkningen) trass i at muslimske ledere gikk tidlig ut og erklærte at det som hadde skjedd hadde ingenting med islam å gjøre.

Det som er ille at dette angrepet først og fremst var rettet mot uskyldige – familier med barn som det var mange av i Westgate Mall denne lørdagen i september. Det var arrangementer rettet mot barn som skulle være i bygningen da skuddene smalt. Det er uforståelig kynisme som ligger bak hele angrepet. Uskyldige skulle rammes for å skape frykt. Turismen – Kenyas økonomiske basis skulle rammes.

Afrika er langt unna – tror vi. Jeg som har familie i Kenya har blitt indirekte rammet ved den frykten familien nå kjenner. Likevel – på en bussholdeplass her i Kristiansand kom jeg i prat med en ung kvinne som jeg visste var fra Kenya. Jeg nevnte massakren for henne – og plutselig bryter hun ut – de drepte to av mine slektninger.

Det som skjer i hele Verden angår også oss.