Klar en klassiker

Håper mange kjenner igjen tittelen fra et program som går på NRK P2 hver søndag morgen kl 0900. Det har holdt på i mer enn 20 år nå, og er fortsatt i aktivitet. Som regel hører jeg på, som regel sender jeg inn og av og til vinner jeg. Jeg lærer mye om klassisk musikk av dette programmet, det utvider min  musikalske horisont. Dessverre gjelder det først og fremst musikk fra før 1900. Det er ytterst få oppgaver fra det tjuende århundres musikk, så det er fortsatt nokså blankt. Men det var ikke det jeg ville diskutere her.

Hvorfor klassisk musikk? Hvorfor denne store interessen for nettopp denne typen musikk? Egentlig vet jeg ikke svaret, har bare en følelse av det. Ikke vokste jeg opp i et musikalsk hjem; min mor hadde spilt piano og sunget i kor, men det var før jeg vokste opp. Min far kunne synge, men sjelden for andre. Ikke ble det spilt særlig musikk, ikke ble jeg dradd på konserter.

Min mors familie var derimot musikalsk, det ble musisert i flere hjem av både tanter, onkler og fettere og kusiner. Det var kanskje derfor min mor en dag jeg gikk i tredje klasse spurte meg ?om jeg ikke ville begynne å spille fiolin for hennes skyld?. Jeg begynte å ta timer på Musikkonservatoriet, men det var ikke gøy. Så fikk mor plassert meg hos Stephan Barratt-Due sr, og det var bedre ? ikke minst fordi jeg samtidig begynte på Bolteløkka skole, en koselig liten skole rett i nærheten, og de hadde strykeorkester, og lærer Pedersen spurte om jeg ville være med.  Orkesteret ble planken som fikk meg til å fortsette; ikke fordi jeg øvde så mye, men fordi det var gøy å spille sammen. Av en eller annen grunn rykket jeg framover i rekkene, og havnet til slutt ved siden av konsertmesteren, Anne Lise, som seinere ble yrkesmusiker. Konserter hadde vi, til og med opptak i radio, jeg tror vi var ganske brukbare. Bolteløkka skole har ikke strykeorkester i dag.

Da jeg begynte på ?Katta? ble jeg raskt opptatt i skoleorkesteret der. Der hadde de til og med blåsere. Vi øvde på loftet etter endt skoletid. Der havnet jeg ved siden av en ung lovende musiker som het Ole Bøhn, som seinere skulle gjøre en flott karriere med fela si. Kronen på verket var at skolens kor og orkester framførte operaen ?Porgy og Bess? i Marienlyst skoles aula da jeg gikk i 5.klasse. Det var en flott avslutning på min karriere som skolemusiker. Seinere prøvde jeg ta spillingen opp igjen; spilte ett år i Studenterorkesteret på bakerste pult på 2. Fiolin. Det var ikke fullt så gøy.

Samtidig hadde interessen for klassisk musikk begynt å ta av. Ikke det at det som skjedde rundt meg ikke angikk meg, rock og jazz og slike ting, men for meg var den klassiske musikken som trakk mest. Noe hørt jeg på radio, tidlig på 60-tallet fikk jeg en platespiller med forsterker som kunne spille ?vinyl?. Jeg husker at jeg som historisk særoppgave valgte å skrive om Beethovens symfonier uten å ha hørt mer enn to av dem. Du verden som jeg ønsket å høre dem alle. Det var nå jeg begynte å gå på symfonikonserter i Aulaen. Vi kjøpte ståplass for kr. 2.50 og løp inn i salen etter første sats for å ta de ledige setene.  Ikke helt populært bestandig.

Oslo Filharmonisk orkester ledet av Odd Grüner Hegge, Øivind Fjelstad Militiades Caridis og Okku Kamu var absolutt et habilt orkester og jeg hadde mange gode opplevelser. I tillegg hadde vi show Jon Medbø; hans innledning til ungdomskonsertene var som fluepapir, det var flere som hørte på dem enn på selve konserten ble det påstått. Seinere ble det munken i Nidarosdomen, og tidlig død. Geirr Tveitt hadde også innledning en gang. Da den unge svensken Herbert Blomstedt kom på besøk, synes jeg orkesteret ble bedre enn noen gang.

I mange år var jeg ingen aktiv deltaker i musikklivet, men gikk på jakt for å finne min klassiske musikk i platehyllene. Etter hvert samlet jeg opp atskillige Lp?er med musikk av sentrale komponister. Mange plateselskap hadde billigserier  som Ace of Clubs osv, så det var overkommelig å skaffe  seg en platesamling. Hovedleverandør var Norsk Musikkforlag (Kjell Hillveg) og platebutikken på Blindern (Universitetet). Etter noen år, bestemte jeg meg for å prøve meg som korsanger ? det var Akademisk Korforening som lokket. De skulle framføre Händels Messias med fjernsynsopptak før jul 1966. Jeg ble tatt imot med åpne armer. Det ble starten på en lang karriere med kor? ja, den holder på ennå!

Så det ble den klassiske musikken som ble min musikk. Jeg har spurt meg selv hvorfor. Hva var det den ga meg ? Kanskje den først og fremst ga meg utfordringer. Jeg har først og fremst vært opptatt av musikken selv, ikke hvem som er utøvere. Ikke det at utøverne ikke spiller noen rolle, men det er musikken som er interessant, ikke utøverne. Hvis ikke musikerne klarer å yte musikken ?rettferdighet?, er det ikke noe for meg. På den andre siden: Forkjellige utøvere kan ha forskjellige måter å framføre musikken på, og det kan føles like riktig, eller galt. Det blir litt som med litteraturen: Noe litteratur er rein underholdningslitteratur, annen er mer dyptpløyende og utfordrende.

Jeg vil også si at jeg har gått fra det monumentale til det mer intime. I begynnelsen trodde jeg at kammermusikk var først og fremst for de som spilte kammermusikk. Akkurat som en sa til meg at korsang er først og fremst for korsangere. Så feil kan man ta.  Ikke for det. Symfonisk musikk kan også være intim på sin måte fordi den kan treffe deg akkurat der du er der og da. Jeg har hatt mange slike opplevelser. På den andre siden har jeg hatt store problemer med å like opera. Vet ikke helt hvorfor; kanskje er det måten opera framføres på ? ikke minst den store vibratoen som mange sangere har lagt seg til. Det er stygt i mine ører. Derfor er en av de operaene jeg husker fra ?den gamle? norske operaen i Folketeateret ?Poppeas kroning? av Monteverdi fra 1643, velsignet fri fra vibrato. Også Mozarts operaer hører med her. Derfor har mitt forhold til den menneskelige stemmen vært litt ambivalent, men Magdalena Kozena synger bare vakkert!.

Det som er det fine at vi har fått et orkester her i Kristiansand, populært kalt KSO, som etter mine begreper er et orkester etter min smak. Det er ennå ikke et stort orkester, men det har vokst jevn og trutt gjennom mange år. De to siste konsertene jeg har vært på, har vært utrolig bra, kan ikke forstå at det kan spilles bedre. Orkesteret er ungdommelig, friskt, dynamisk. De har vært heldig med solistene og dirigentene (begge kvinnelige) og verkene de har spilt, har vært inspirerende både for publikum og orkestermusikerne. ?I kveld var det gøy å spille?, er en utrolig fin tilbakemelding å gi. Det er så at antallet musikere gir begrensninger, men en sjelden gang håper jeg det kan bli plass til Mahler, Bruckner, R Strauss (Alpesymfonien er blitt spilt i Kilden av BFO), Stravinskij, Prokofjev, Martinu, Villa-Lobos, Ravel, Rautavaarra osv. osv??.

Vi gleder oss 🙂