Sommeren 1958 besøkte jeg familie på ferie i Kragerø. Dit kom jeg med tog til Neslandsvatn og nytt tog videre til Kragerø. Husker det var damp fra Neslandsvatn og ned. Har seinere lest at en 30-maskin hadde den jobben før motorvognene (BM86) overtok. Det var min første tur med Sørlandsbanen, og min eneste tur til Kragerø. (Mewn jeg besøkte Kragerø en gang kort før nedleggelse av banen). Med Sørlandsbanen har det blitt mange turer gjennom årene.
Året etter ble det virkelig langtur med toget. Jeg var med i Skolelaget på min skole, og en kamerat av meg arrangerte tur til lagsleir på Karihaug i Korgen i Nordland. For å komme dit reiste vi selvfølgelig med toget. Vi tok nattoget nordover fra Oslo. Husker vi hadde kupevogner av den gamle typen bygd i tre. Svært så praktisk når vi reiste som vi gjorde i gruppe. Noen la seg til og med oppe på bagasjehyllene. Ungdommer vet å innrette seg!
Togene hadde bedre tid den gang enn i dag. Flere stasjoner hadde 10 minutter opphold med restaurant. Det gjaldt vel ikke nattoget, som likevel hadde flere opphold på grunn av lokomotivbytte. Første bytte var allerede på Hamar – da vi byttet fra elektrisk til damp. Neste bytte var Otta. Vi håpet på å få “Dovregubben” foran, men fikk den moderne avløseren Di3. NSB hadde nettopp lansert sin “Vekk med dampen” kampanje og dette var et resultat av denne. Da var vår første erfaring at Di3 ikke var den samme sprinteren opp til Dovrefjell som Dovregubben var. Vi skulle likevel sove, så vi brydde oss ikke. Viktigst var at vi rakk Nordlandsbanen videre til Finneidfjord. Vi fikk en liten tur rundt i midt-Norges største by, Trondheim, før det bar videre med dagtoget på Nordlandsbanen. Også det toget ble trukket av en Di3 maskin, så “Vekk med dampen” kampanjen hadde begynt å virke for alvor også nordover. På denne tida var Fauske endestasjon på Nordlandsbanen, ikke før året etter nådde banen Bodø. Vi nådde imidlertid Finneidfjord i god stil – en stasjon som i dag er nedlagt! Bjerka er i dag nærmeste stasjon.
Etter noen kjølige sommerdager i Korgen, vendte vi nesa sørover til Mosjøen. Der fikk vi tilbud om en fjelltur til Øyfjellet, som ligger rett på den andre siden av utløpet av Vefsna og er bortimot 850m høyt. Det ble en mer dramatisk tur enn jeg hadde forutsett fordi noen av oss gikk feil og havnet på ei hylle svevende rett over byen. Hadde jeg ikke hatt høydeskrekk før, fikk jeg det i alle fall nå. Opp kom jeg jo til slutt og traff heldigvis på de andre turdeltakerne på toppen.
Fra Mosjøen tok vi lokalbåt ut fjorden retning Sandnessjøen. På turen utover fikk vi et godt inntrykk av det vakre strandflatelandskapet på Helgelandskysten. De sju søstrene lå som vanlig innhyllet i et tett skydekke. Seint på kvelden nådde lokalbåten fram til Brønnøysund – der vi ble innkvartert på en skole. Dagen etter hadde vi tid til en tur til hullet i Torghatten (av en eller annen grunn har jeg prøvesunget akustikken i det hullet minst tre ganger i mitt liv! – siste gang i 1997). Dette ble mitt første kjærlighetsmøte med Nordland.
Mitt aller første møte med hurtigruta fikk jeg altså her i Brønnøysund. Hvis jeg ikke tar alt for feil, var det italiabåten “Midnattssol” som transporterte oss til Trondheim. De fleste hurtigrutene på kysten den gang var ganske nye og hadde høy standard etter den tidens krav. Hadde hørt en del om hurtigruta, og fryktet det åpne havstykket fra Rørvik og sørover, Folla. Men det ble ikke slik. Folla og havet sørover til Trondheim lå så flatt som en andedam, ingen forstyrrende bølger og gynging. Det er faktisk noe som har fulgt meg seinere når jeg har vært ute og reist med båt – enda jeg har reist ganske mange ganger med båt over åpne havstykker. Ikke før jeg kom til Zanzibar, fikk jeg testet om jeg var sjøsterk eller ikke. Jeg vant!
Fra Trondheim ble det nattoget tilbake til Oslo, en omvending av oppturen med lokbytte og det hele, men ingen Dovregubbe!
Året etter, 1960, var jeg på ryddeleir på Hardangervidda i forbindelse med utbyggingen av Songadammen. Opp reiste vi nok med chartret buss, men tilbake måtte jeg bruke offentlige transportmidler. Det ble en ny og interessant opplevelse. Veiene i Telemark var ikke akkurat av de beste. Vi ventet på bussen på Edland. Det varte og det rakk før bussen dukket opp. En halv time etter ruta kom endelig bussen. Vi betalte til sjåføren, som vanlig. Han forsikret oss om at vi skulle rekke toget på Bø – trass i forsinkelsen. Turen nedover i Telemark gikk greit den. Vi hadde også kaféopphold i Vinje før vi trillet videre nedover til Bø, som vi ankom nærmere en halv time før toget skulle komme. Skikkelig romslig rute det der. Togturen til Oslo gikk elektrisk og greit.
Året etter, 1961, bestemte vi oss, tre kamerater, for igjen å legge ut på lang tur med toget, denne gang til Lassemoen på Nordlandsbanen. Transporten skjedde omtrent som to år tidligere med lokbytter underveis – men nå var Dovregubbene for lengst satt bort for godt. Di3 rådet i passasjertrafikken. Lassemoen er i Namdal, og var den gang lastestasjon for gruvene i Skorovatn. Det gikk taubane dit. Vi skulle imidlertid på nytt rydde for en kraftutbygging – denne gangen i området rundt Tunnsjøen, en av store innsjøene i Namdalsvassdraget. Transporten dit gikk hver dag i en elegant liten snutebuss som fulgte oss mens vi var der oppe. Vi fikk også en sightseeingtur over Steinsfjellet helt inn til Røyrvik, kommunesenteret i denne grisgrendte kommunen like ved svenskegrensen – et landskap som jeg visste lite om og som jeg aldri har besøkt seinere – utenom E6 strake veien gjennom Namdalen. Dette er et viktig område for sørsamene som har sitt kulturelle senter litt lengre sør i Snåsa. Det fine var også at vi ble kjent med ungdommer fra andre kanter av landet og kunne høre hvordan det var å være unge andre steder enn akkurat Oslo. Jeg hadde faktisk kontakt med ei mange år seinere.
Hjemover gjorde vi ikke mange sprell, toget gikk dit vi skulle – tilbake til “tigerstaden”.
(Bildene er stort sett egne, med to unntak)
forts
